onsdag 11. februar 2015

4: Det fremmer ikke intelligent debatt å se bort fra de beste motargumentene

I denne siste av de planlagte bloggpostene om Kjell Tveters Livets mysterium er tiden kommet til å se på en av de store utfordringene ved argumentasjonen han bruker for intelligent design (ID).  

Dette handler spesielt om mangelen på evne eller vilje til å nevne eller kommentere de beste motargumentene. Gjør man ikke det, er det ikke lett for lesere å vite hvor troverdig boken er faglig, selv om man ikke skulle ha fått med seg de svakhetene jeg har pekt på så langt.

Mer presist handler det om Tveters bruk av sannsynlighetsberegninger der han stort sett bare nøyer seg med å oppgi tall uten referanse til annet enn ID-sympatisører. Det er lite forklaringer av hvordan han regner sannsynligheter eller hvordan og hvorfor han setter opp de scenariene han (eller de han lener seg mot) regner på og ikke alternative scenarier.

Dess mer vi argumenterer ut fra sannsynlighet, dess viktigere er det å ha tunga rett i munnen. Det er lett å gå seg vill. Konklusjonen kan være innebygget i premissene. Hvor sikkert er det at dette er helt som man tenker seg?

La meg ta en enkelt eksempel. Ser vi på en terning er det ulike typer sannsynligheter.
  • Sannsynligheten for å få ett tall fra 1-6                    = 1 (altså 100 %)
  • Sannsynligheten for å få tallet 6                                = 1/6
  • Sannsynlighet for å få enten tallet 6 eller 3             = 1/3
  • Sannsynligheten for tallet 6 og tallet 3 på to kast   = 1/18 ((1/6+1/6) x 1/6)
  • Sannsynligheten for først 6 og så 3 på to kast         = 1/36 (1/6 x 1/6)
  • Sannsynligheten for å få summen 7 på to kast        = 1/6 (summen 7 er 6 av 36 mulige utfall)
  • Sannsynligheten for å få minst 7 på to kast              = 7/12 (minst 7 er 21 av 36 mulige utfall)
Selv for enkle eksempler som terningkast, er resultatet helt avhengig av hvordan jeg tenker. Tenker jeg feil, kan beregningene bomme med mange størrelsesordener.

Skal jeg si noe om sannsynlighet, må jeg forklare hvordan jeg har regnet. Jeg må også vise at det biologiske eller mikrobiologiske scenariet jeg ser for meg, er riktig.

Her er Tveter altså etter mitt skjønn i overkant sikker. Han beskriver mange forhold der ting "må forekomme i rett mengde på rett sted til rett tid". Utfordringen er bare å vite hva som er de faktiske forholdene her, eller var det i en fjern fortid.

På så komplekse områder som biologi er det avgjørende at vi vet hva slags utregninger vi gjør. Og at vi vet hva de handler om. Hvor sikre er vi på at vi vet hva som skal til for å nå ett eller annet resultat? Hvor sikre er vi på at ikke mer forskning vil vise at det kan være alternative mengder/steder/tider/veier som kan endre hele regnestykket?

Hvis det som skal til er f.eks. to helt spesifikke mutasjoner i samme organisme i en bestemt rekkefølge, er det en helt annen sannsynlighet enn to mutasjoner i en familie over tid uten en bestemt rekkefølge.

Ja, det er kan lages mange svært imponerende og tilsynelatende umulige regnestykker på sannsynligheten for at noe så rart som liv oppstår. Jeg lar meg gjerne begeistre av sånt.
Men konklusjonen trenger ikke å være at Gud måtte gripe inn direkte. Den kan også være at Gud har skapt et univers med en fysikk og kjemi som på ufattelig imponerende vis egner seg til at noe sånt kan oppstå.

Slik Tveter selv et godt stykke på vei argumenterer for på området som kalles for fininnstilling.

Og da er det et godt spørsmål hvorfor universet måtte være fininnstilt, hvis Gud likevel måtte gripe så mye inn for å skape og utvikle liv i det.

Uansett hva vi måtte mene om dette, er det typisk for Tveter (eller litteraturen han baserer seg på) å velger scenarier som synes å gi lavest sannsynlighet.

Men det er ikke gitt at komplekse funksjoner må ha oppstått på en gang, og altså ikke kan ha utviklet seg over mange generasjoner eller ikke kan ha fulgt ulike veier til samme mål. Dess flere mulige veier, dess mer sannsynlig å finne frem.

Hvorfor snakke om sannsynlighet og scenarier?

Grunnen er at de som argumenterer for ID, mener at hvis man kan finne biologiske forhold der alt må være på plass samtidig slik at ingen deler kan fjernes - det som kalles for "ikke-reduserbare systemer" – er det umulig at dette kan ha utviklet seg.

Og har det ikke utviklet seg naturlig, må det være designet av noen med intelligens - og på en eller annen måte utenfor naturen det er snakk om.

Men dette krever et grep som er problematisk. Det holder ikke å vise at vi for tiden ikke vet hvordan noe kan ha skjedd naturlig, men å vise at det er umulig at det kan skje naturlig.

Kan man tvert mot argumentere for at det likevel finnes muligheter, er ID falsifisert på dette området (og ofte samtidig også på andre områder). Merk at dette ikke er å vise at noe alternativt har skjedd, kun at det er mulig at det kunne ha skjedd.

Er noe mulig, er det ikke umulig.

Men skal vi vite om noe er umulig, må vi vite hva som faktisk måtte ha skjedd for at det skulle være mulig. Det hjelper ikke å hevde at det er umulig å komme til toppen av et fjell med den begrunnelsen at det krever at vi hopper hundre meter, uten samtidig å vise at det ikke kan finnes en sti. Eller at oldebarnet mitt ikke kan komme opp ved å bruke isbreen som gradvis vokser til venstre.

Når Tveter presenterer utfordringene og sannsynlighetene, går han ikke gjennom de beste eller (for å være helt nøytrale) de mest kjente motargumentene.

Ett eksempel er når han ser på scenariet med 100 aminisyrer. Han hevder på side 58 at sannsynligheten for å danne spontant et protein på 100 aminosyrer er 1/10130. Dette er ikke mulig selv om det er mer sannsynlig enn 1/10150 som er hva Dembisk (en matematiker som forsvarer ID) mener gjør noe umulig.

I såfall har man allerede her påvist at det er bortimot umulig at et slik protein kan dannes spontant. Av det følger at det krever intelligens og vi har altså vist at proteiner og dermed mye annet i naturen må være skapt og ikke evolvert.

Men stemmer dette? Er det så enkelt? Eller, for å spørre mer presist: Er det så komplekst?

Nei, det er faktisk mulig å presentere et enklere scenario. At det første livet som oppstod skulle ha form som en moderne bakterie er lite trolig, uten at jeg skal regne sannsynlighet på det. Biologer som har sett på dette mener det er grunn til å tro at de første proteinene besto av 8 aminosyrer, ikke 100.

Sannsynligheten for å knytte disse sammen i ett protein blir svært mye lavere enn for 100.

La oss illustrere med et eksempel. Det er svært mye vanskeligere å få 100 mynt på rad når vi kaster mynt og kron enn 8. Sannsynligheten for sistnevnte er 1/256.

I tillegg er det slik i biologien at ting ikke skjer i rekkefølge. Ting skjer i parallell, mange steder. Det er avgjørende forskjell mellom å regne på om noe svært usannsynlig skal skje i en slags køorden, i tur og orden, eller om det skjer noe som er mindre usannsynlig i parallell.

Hvis det er 8 personer som kaster mynter i parallell, er det mye lettere at en eller annen får 8 på rad i løpet av fem minutter, enn om bare én kaster. Det er til og med godt mulig at noen kan få det på første forsøk.

Trenger vi 100 mynter på rad, er det langt lettere om vi får 100 millioner frivillige til å kaste i 100 dager.

På jordkloden foregikk ulike typer fysiske og kjemiske prosesser i parallell på svært store områder over svært lang tid. Ganske mange faktisk, om det f.eks. skjedde én per sekund per kvadratdesimeter i en milliard år. Hvordan vi skal regne sannsynlighet avhenger av hvilke prosesser vi tenker oss foregikk, hvilke vi mener er mulige eller umulige, hvor mange som foregikk i parallell over hvor store områder og hvor lenge.

Nå er ikke poenget her å si at vi vet hva som foregikk, hvor ofte eller hvordan. Poenget er for det første at Tveter ikke nevner andre måter å tenke sannsynlighet, noe som altså er vanlige svar fra biologer, som det enkle her.

Når nysgjerrige lesere googler dette, ser de altså at Tveter verken nevner eller tilbakeviser motargumenter. Det gjør det ikke lettere å få tiltro til Tveter, selv om han skulle ha rett.

Det andre poenget er at vi ser at hvis sannsynligheten regnes ut annerledes, eller på andre scenaerier, rakner Tveters konklusjon.

Dette viser ikke at det er skråsikkert at ID er feil, men at Tveter kan argumentere for skråsikkert.

Så er debatten selvsagt ikke så enkel som dette eksemplet. Den krever inngående kjennskap til biologiske muligheter. Det skjer forskning som åpner for nye scenarier. Rimelig sikre forslag kan endres. Noe som så umulig ut, kan bli mulig ved å tenke problemstillingene annerledes. Selv om det er å vanskelig å tillegge naturen å være kreativ, er det ingen tvil om at forskere kan være det.

Hvilket gjør at det ikke er så kledelig å bruke den kraftigste utestemmen når man diskuterer dette. Uten at jeg vil påta meg å regne på sannsynligheten for at Tveter vil gå over til innestemme.

4 kommentarer :

Rune Karlsen sa...

Vi vet ingenting om hvordan, selve prosessen i skaperverket gikk for seg.
Det kan vi etter min mening bare glemme. Kjell Tveter prøver heller ikke å forstå, han lar seg bare imponere over hvor fantastisk det hele er. Kjell Tveter er heller ingen erfaren forfatter, så det er derfor ikke interessant å kritisere boken på den bakgrunn.
Det etter min mening Kjell Tveter får frem er hvor komplekst og fantastsisk skaperverket er, og han vet det for han har hatt dette sem jobb i hele sitt liv. Og at vi da normalt vil bli beundret.


vi vet er at det er hinsides vår fatteevne å forstå selv de enkleste ting med livet.

Rune Karlsen sa...

Jo flere tall og formler en prøver seg på, jo mer fantastisk blir skaperverket. De som har lært mest om det er de mest ydmyke.

Rune Karlsen sa...

Jo flere tall og formler en prøver seg på, jo mer fantastisk blir skaperverket. De som har lært mest om det er de mest ydmyke.

Daniel Joachim sa...

Vi vet ingenting om hvordan, selve prosessen i skaperverket gikk for seg.

Joda.

Det kan vi etter min mening bare glemme.

Nei, la oss heller fortsette å utforske.

Kjell Tveter prøver heller ikke å forstå

Joda.

Kjell Tveter er heller ingen erfaren forfatter, så det er derfor ikke interessant å kritisere boken på den bakgrunn.

Desto mer interessant.

Det etter min mening Kjell Tveter får frem er hvor komplekst og fantastsisk skaperverket er, og han vet det for han har hatt dette sem jobb i hele sitt liv.

Hadde det bare vært så vel, men han gjør mer enn som så.

vi vet er at det er hinsides vår fatteevne å forstå selv de enkleste ting med livet.

Vi er jo skapt i bildet til Logos, så vi er nok ment til å forstå en overraskende stor del.

Jo flere tall og formler en prøver seg på, jo mer fantastisk blir skaperverket. De som har lært mest om det er de mest ydmyke.

Hvorfor ikke fortelle det til Tveter?

:)