1: Personangrep og mistenkeliggjøringer fremmer ikke intelligent debatt

Siden jeg nå er godt i gang med å utdype anmeldelsen av Kjell Tveters Livets Mysterium, kan det være greit å understreke hva en bokanmeldelse er - og hva den ikke er.

Sagt kort og uten at det er ment veldig morsomt er en bokanmeldelse en anmeldelse av en bok. Når jeg har anmeldt Tveter er det ikke Intelligent Design som sådan jeg anmelder. Spørsmålet er altså ikke om ID er rett eller galt, men om boken som presenterer ID er bra eller dårlig.

Som det fremgår av anmeldelsen finnes det begge deler og jeg løfter altså frem Stephen Meyers Darwin's Doubt som bra. Så er det vanskelig å komme unna at Tveter av mange grunner stiller i en annen klasse.

Hadde man lest anmeldelsen som om det var meninger jeg anmeldte, ville det fort ført til ganske ulike og helt motsatte reaksjoner.

Motstandere av ID kan tro at grunnen til at jeg roser Meyer er at jeg omfavner ID av hele min sjel og alt mitt vesen.

Mens tilhengere av ID kan tro at grunnen til at jeg kritiserer Tveter er at jeg er "evolusjonist" eller føler meg angrepet av ham eller noe tilsvarende.

At det jeg har gjort er å skrive en bokanmeldelse er ikke første tanke, som den heller ikke var da jeg gjorde tilsvarende med en bok om Maria Magdalena.

Min utfordring med Kjell Tveter er ikke at han fremmer Intelligent Design. Den er at han ikke fremmer intelligent debatt.

Jeg har allerede sagt en del om det i tidligere poster, men siden mange har spurt om mer konkrete eksempler skal jeg presentere flere. Så håper jeg at de er til å lære av, uansett hva man måtte mene om ID.

La meg først understreke at Kjell Tveter har rett i at vi er påvirket av personlige oppfatninger. Det er lettere å si noe pent om dem vi er enige med enn dem vi er uenige med. Det er lett å bli ampre i møte med kritikk. Vi har alle briller som gjør at vi fokuserer forskjellig. Selvsagt ser vi spesielt godt det som fremmer vår egen sak, og overser det som taler i mot.

Men det betyr ikke at noen typer vitenskap dermed er suspekt. Tvert i mot er det nettopp derfor vi trenger vitenskapelige metoder som alle forskere kan bruke - uavhengig av livssyn, politikk eller moter. Vi trenger både testbare hypoteser og modeller - og metoder og miljøer som kan teste dem.

Vi trenger mer enn synsing og livssyn, skal vi vite noe med rimelig sannsynlighet om naturen eller historien.

Men dessverre skriver Tveter som om noen typer naturvitenskap er et problem. I stedet for å være et felles prosjekt der vi kan etterprøve hverandre med felles verktøy, blir det en ateistisk konspirasjon.

Dette gjelder spesielt for historiske enkelthendelser, som altså ikke kan gjentas og testes eksperimentelt. Selvsagt får vi da en annen utfordring enn når vi skal teste om vann koker ved hundre grader. Selvsagt må vi da være ekstra nøye med premissene, metodene og evalueringene. Tveter er på rett spor når han enkelte steder snakker om at vi må være åpne for flere typer forklaringer enn rent naturlige. Gjør vi ikke det, har vi selvsagt utelukket alle andre typer forklaringer allerede i utgangspunktet.

Men samtidig er altså naturvitenskap et forsøk på å finne naturlige forklaringer. Gjør vi ikke det, i første eller andre eller femtifjerde omgang, er det ingen logisk tvingende konklusjon at det ikke er mulig å finne naturlige forklaringer selv om hundre år.

Men at vi alltid bør holde døren åpen for at det finnes naturlige forklaringer i naturen, betyr ikke at vi bør lukke oss for at det bare finnes naturlige forklaringer på naturen. Det er her kosmologiske argumenter, fininnstilling osv. kommer inn.

Og så må det selvsagt være lov å diskutere ID-påstander i biologien eller Jesu oppstandelse eller tilsvarende uten på forhånd å avvise annet enn naturlige forklaringer.

På samme måte som vi ikke på forhånd må avvise alle som er uenige som blinde, del av en konspirasjon, emosjonelle, engstelige, syndige osv.

Men i opprinnelsesspørsmål ("origin science") er det akkurat dette Tveter gjør (side 11).

Her møter vi på store meningsforskjeller. Disse meningsforskjeller beror på om man er teist eller ateist. Da ser vi at det livssyn man har, vil ha innflytelse på den tolkning man gir. Livssynet bestemmer faktisk hva man presenterer som vitenskap. Det er det viktig å være klar over.

En egen vitenskap om dette "vil være bortimot umulig å få til det fordi menneskenaturen nå en gang er slik den er".

Dette er altså tonen i en bok forfatteren sier er skrevet for "norsk kristenhet", for alle som underviser "fra universitets- og høyskolenivå til dem som arbeider innen ulike sektorer og ulike alderstrinn i norsk kristenhet", samt elever.

Og det blir dessverre ikke bedre.

I stedet for å skrive en god eller grei fagbok, etablerer Tveter et fiendebilde fra starten. I stedet for å starte med argumenter, velger han å mistenkeliggjøre alle som er uenige. Er man ikke enig i Tveters vitenskap har man feil livssyn.

Uenighet skyldes ateisme. Og makta rår.

Den rådende eliten i flere land er sterk motstander av Intelligent Design.

I USA er det

sterke krefter som gjør sitt ytterste for å motarbeid Intelligens Design.

Dette kan altså bare gå galt.

Men siden den rådende vitenskapelige eliten i mange land, inkludert Norge, i dag definerer vitenskapen som ateistisk, vil det uunngåelig være en konflikt.

For å nevne noe bare fra side 13.

I kontrast til denne gjengen av sterke, konspiratoriske krefter styrt av lyster og livssyn, virker det som om Tveter oppfatter at han selv hever seg suverent over alt annet enn "harde fakta". Vi som leser boken forstår at vi ikke har noe valg. Vi kan velge enten den gode eller den onde siden, enten ateisme eller fakta.

Tveter er ute etter å støtte sine forfulgte venner i USA og spre budskapet til Norge. Når han "har sett behov for en bok som kan brukes på læresteder" som "et alternativ til evolusjonslæren" er grunnen at Intelligent Design er på fremmarsj i USA. 

Det har ført til at bevegelsen der er hardt angrepet av den ateistiske lobby og maktelite som bruker nærmest alle midler for å bekjempe Intelligent Design. Denne kampen er så intens at det må bety at ateistene virkelig er engstelige for budskapet og argumentene til Intelligent design. 

At det i teorien kan skyldes andre forhold, som irritasjon over dårlige argumenter eller at også kristne fører en livssynskamp eller en politisk, faller ham ikke inn. Nei, dette handler kun om ateistene eller dem som er lurt eller presset av dem. De sliter med eksistensielle spørsmål med "teologiske implikasjoner" og reagerer deretter.

Det er for sensitivt å komme med argumenter for at en intelligens er en forutsetning for livets opprinnelse og dets opprettholdelse. Da innfører man jo et begrep som de fleste mennesker kaller Gud. Og Gud synes det moderne postkristne mennesket å ville utelukke og avskrive.

Ja, i en livssynsdebatt rører det seg atskillig av motiver og mistenkeliggjøringer. Mange går etter mannen og ikke ballen. Men skal vi drive naturvitenskap, er det altså argumenter vi må se på, ikke forskernes livssyn.

Denne type karakteriseringer av meningsmotstandere er dessverre gjennomgående. Og det blir ikke bedre lenger ut i boken. Han understreker igjen og igjen som på side 181 at

Vi må ha fullstendig klart for oss at filosofisk naturalisme er et livssyn bygget på tro.

Utvilsomt. Men dette er altså ingen sensasjon man trenger å fremheve i kursiv. Og det har altså ikke noe å gjøre med hvorvidt det er sant at dagens dyre- og plantearter er blitt til ved evolusjon. Som nevnt i anmeldelsen er ikke naturvitenskap det samme som filosofisk naturalisme.

Hvilken diagnose griper så Tveter etter, med begjær eller ei?

Naturalister vil gjerne begrunne sin ateisme med vitenskap. Og til dette har de med begjær grepet darwinismen.

 Og konsekvensen?

Naturalister bruker darwinismen til å fortelle vanlige mennesker - og samfunnet - at siden darwinismen har avskaffet Gud, bør gudsbegrepet ut av undervisning, lovgivning, terapien, og også helst fjernes så mye som overhodet mulig fra media og samfunnet. 

Det er fristende å spørre om Tveter mener det ikke var noen "darwinister" med i Stålsett-utvalget?

Tveter forklarer ikke hva han mener med at Gud skal ut av lovverket. Hvilke lover? Veitrafikkloven? Menneskerettighetene? Aksjeloven? De ti bud? Amerikanske lover? Norske?

Og på hvilken måte er Gud inne i terapi i dag? Eller i undervisningen? 

For Tveter betyr uansett dette at konfliktene tilspisser seg, skikkelig.

Naturalismen vil derfor kjempe med nebb og klør mot alle som våger å rokke ved dens verdensbilde. I USA har Intelligent Design vært en alternativ teori til darwinismen de siste 20 år, og der er det nærmest krig.

Dermed er det naturlig at det niende og neste kapittel er et slags kreasjonistenes martyrium, om en krig som er "brutal og rå og kan gå på livet løs for den enkelte". Tveter lener seg tungt til en bok om kreasjonister og ID-tilhengere som har mistet jobben, er blitt forbigått ved Nobelpriser osv. Heller ikke her ser vi mye tegn til kritisk distanse, etterprøving eller vurdering av alternative forklaringer.

Det gjør vi heller ikke når han med tilsvarende profetisk røst fra side 211 svinger pisken over norsk kristenhet som ikke har sett ID-lyset. Igjen blomstrer konspirasjonsteoriene.

Jeg fikk for tid tilbake en meddelse om at "noen", inkludert skribenter, hadde snakket sammen i den hensikt å påvirke norsk kristenhet i darwinistisk retning.

Blant de hovedmistenkte er den kristne tankesmien Skaperkraft.

Skaperkraft har fra begynnelsen hatt to skribenter som er kristendarwinister. Det er vanskleig å tro at det er tilfeldig.

 Som et resultat av dette og mer har ID i Norge

ikke rukket eller maktet å fremstå som et troverdig alternativ til darwinismen. Denne boken har som målsetning å endre på det.

Hvordan Tveter mener han skal lykkes med å få en bok så full av personangrep, konspirasjonsteorier og mistenkeliggjøringer til å oppfattes som troverdig sier han ikke noe om.

I stedet sier han dess mer om meningsmotstandere. Han fortsetter med personangrep og anklager om krenkelser og svik når han (side 183) skriver om da  Richard Dawkins

i 2011 ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo, var nok hovedgrunnen hans store ateistiske aktivitet, og alle de ateistiske bøker han har skrevet. Hans vitenskapelige aktivitet skriver seg fra mange år tilbake, og var ikke av en slik betydning at det ville være naturlig med en æresbevisning av den grunn. Denne utnevnelse av Dawkins var en krenkelse av norsk kristenhet. Det er bemerkelsesverdig at norsk akademisk teologi, Den norske kirke og bispekollegiet forholdt seg helt tause til denne utnevnelsen. Noen vil oppfatte den som et svik.

Nå er det flere som er mer enn lettere skeptisk til Dawkins (og har kritisert ham grundig i bokform). Hans religionskritikk ble da også problematisert på forskning.no da han var her i 2011, inkludert hans polariserende tendens til å tenke enten evolusjon eller gudtro.

Men selv om det er mange grunner til å være kritisk til Dawkins, understrekes Tveters tunnelsyn når  han hevder at hovedgrunnen til utnevnelsen var "hans store ateistiske aktivitet". Det er vanskelig å forholde seg til en som ikke har andre analysegrep enn livssyn, i hvert fall for ateister.

Eller til en som ikke engang er inne på tanken om at Dawkins ble æresdoktor for kombinasjonen av hans biologifaglige virksomhet og hans popularisering av denne og vitenskapelig tenkning i bøker, foredrag og TV-serier. 

Å kalle en slik utnevnelse for krenkelse av norsk kristenhet hører uansett ingen steds hjemme. Det lyder da også svært dårlig i en tid der krenkelsesretorikk brukes stadig oftere av grupper jeg vil tro Tveter ellers ikke kjenner seg hjemme i. Det vitner om svært lite musikalitet for reelle krenkelser av liv og menneskeverd. En så overspent retorikk slår bare tilbake på Tveters prosjekt.

Det blir ikke bedre av at Tveter kaller det ikke noe mindre enn et svik at biskoper og teologer ikke uttalte seg om utnevnelsen.

Slike betegnelser er ikke egnet til å øke tilliten til Tveters dømmekraft. Han opptrer som om han er i en slags krig med gode og onde, patrioter og svikere. Det er uklart hvordan Tveter mener denne type fremstillinger kan fungere i en lærebok. Eller om noen vil ønske å bruke en lærebok med slike personangrep og mistenkeliggjøringer.

Eller hvordan de kan gi nøytrale lesere eller ID-tilhengere tiltro til argumentene hans for ID eller lyst til å lese dem.

Denne type fremstillinger bidrar dessverre ikke til intelligent debatt.