Moralsk fabel eller astronomiforelesning som det kalles

Det finnes som kjent mye mellom himmel og jord, særlig på YouTube.

Og mye av dette mye er moralske fabler. Det gode står mot det onde, skurker mot helter, vi lærer hvem som er venner og hvem som er fiender. Enten temaet er islam eller Israel, konspirasjonsteorier om Big Pharma eller om Arbeiderpartiet som landssvikere.

Eller det handler om astronomi.

Som i en serie frittalende forelesninger av den anerkjente astronomen Chris Impey. At man ikke har spesialisert seg på vitenskapshistorie, har aldri hindret noen i å undervise i det. Dermed veksler hans forelesninger om astronomiens utvikling ikke bare mellom fakta og anekdoter, han går seg like vill i mytemyra som deGrasse Tyson.

I stedet for en opplysende gjennomgang av fortidens tenkning, blir det en formørkende presentasjon av modernitetens fiendebilder.



Blant ... høydepunktene er passusen rundt 23:38 (etter rosen av Antikythera-mekanismen) om at teknologi og kunnskap ikke løpende er blitt forbedret i historien. Og det kan noen og enhver være enig i, ikke minst etter å ha sett denne forelesningen.

Du får ikke premie for å gjette hvilket eksempel som brukes av en som har undervist noen tusen i auditorier og enda flere på youtube. Du gjør ingen kometkarriere ved å lande på den mørke middelalderen der man til og med mente at jorden var flat.

På YouTube er det aldri tvil om skurkerollen.

There was a thing called The Dark Ages, a period of 7-800 years, where all the extraordinary insights of the greek philosophers were utterly lost. People ... truly thought the world was flat. There were demons lurking on the edge of the map.

Så nevner Impey ikke uventet at vi ser tilsvarende i dag hos dem som ikke tror på evolusjon eller Big Bang. Underforstått ødelegger religion, eller mer presist kristen tro, for vitenskapen.

I motsetning til islam og araberne som han senere nevner holdt vitenskapens flamme levende i mørketiden.

Han runder av denne delen av forelesningen med at "History is interesting to me in this regard and has many cautionary tales". Uten å være klar over at han egen forelesning (fra og med nuh) skulle bli en cautionary tale.

Advarselen blir ikke mindre av at han under gjennomgangen av Kopernikus, Kepler og Galileo insisterer på at motstanden mot det heliosentriske verdensbilde for det meste skyldtes at vi ble fratatt vår priviligerte posisjon i sentrum (56:20).

Selv om Impey er relativt god når han kommer til deres astronomiske modeller, er han ikke like god nå han hevder også at det skulle ta nesten 400 år før kirken vedgikk at den hadde tatt feil i Galileo-saken.

Eller at saken mot Galilei førte til at Nord-Europa og særlig Newton tok over forskningshegemoniet siden italienske naturforskere ikke lenger var toneangivende.

Forelesningen sentrerer såpass rundt myter at Impey uten referanse til en eneste kilde kan hevde at Bruno ble brent "mostly" for hans astronomi (1:32:00), før han beskriver henrettelsen ganske så levende, "siden det er lenge siden vi har spist".

I en gjennomgang av astronomiens historie brukes altså mange minutter på en mystiker som verken var astronom eller hadde noen betydning for astronomi.

Den eneste grunnen til at Bruno nevnes er at han blant historieløse 1800-tallspolemikere fikk ikonisk status. Mens han i realiteten er nærmere New Age enn Newton.

Bruno er ikke martyr for astronomer eller fritenkere, men for okkultister.

Moralske fabler blir selvsagt sterkere med bilder som brenner seg inn på netthinnen og skaper eller forsterker fiendebilder.

Da er ikke så nøye å se om moralen er god.

Sensasjon: Paven tror at universet er skapt

Vil du teste kunnskapen om tro og vitenskap er det bare å spørre sidemannen om paven støtter at vi er blitt til ved Big Bang og evolusjon. Så langt er det ikke utviklet en bedre lakmustest.

Eller du kan lese oppslag i media, som hos ABC-Nyheter på tirsdag.

Den katolske kirke har lenge hatt rykte på seg for å være i mot vitenskap. Fysikeren Galileo Galilei ble blant annet i 1634 tvunget av den katolske kirke til å fornekte teorien om at Solen er midtpunkt i solsystemet.

Men under en tale ved det pavelige vitenskapsakademiet uttalte pave Frans at teorier om evolusjon og Big Bang er reelle.

Kort sagt kommer "Pave Frans med oppsiktsvekkende uttalelser" når han hevder at "Gud er ingen magiker med en tryllestav".

Nå er Frans med rette blitt populær i media. I stedet for en kortvarig overgangsfigur, er han blitt en foregangsfigur - ikke minst for en mer balansert forståelse av katolsk tro, tenkning og praksis.

Men mangelen på kunnskap om teologi og historie betyr også at mange oppfatter ham som mer radikal og nyskapende enn han er. For det er ikke spesielt nytt når

Den katolske kirkens overhode mener Gud skapte mennesket og lot de utvikle seg i henhold til interne lover som han ga til hver enkelt.

Likevel kan en professor og leder for Italias nasjonale institutt for astrofysikk Giovanni Bignami stå frem med "at pavens uttalelser er oppsiktsvekkende".

Mens jeg står frem med at det i realiteten er professorens uttalelser som er det.
For dette er klassisk teologi. Den dukker ikke opp som en feig reaksjon på Darwin eller CERN.  Det er tvert i mot vanskelig å finne en  annen i kirkehistorien, så langt tilbake vi ser, og det hos helt sentrale aktører.

Siden paver ofte er blant disse, bør det ikke overraske at en pave støtter etablert vitenskap.

På samme måte som det ikke bør overraske at mindre skolerte - katolikker og andre - kan la være å gjøre det.

Dermed trenger vi ikke klype oss i armen når Augustin i hans bok om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok 1,21 (Genesis Literarum, Bok V, Kapittel 4:11) rundt år 400 slutter fra verset om at «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger" til at 

Derfor har Skriften fortalt oss at jorden kausalt har båret frem avlinger og trær, på den måten at jorden fikk makten til å bære dem frem.

At det finnes lover i naturen er helt naturlig, hvis det finnes en lovgiver bak naturen. Kausale krefter i naturen er hva vi kan vente med en kausal kraft bak naturen.

Dess mer som oppdages av naturlige forklaringer, dess sikrere at det finnes mer enn natur.

Kristen tenkning støtter i aller høyeste grad interne og iboende (eller på fint immanente) lover i naturen, slik Albertus Magnus understreket 800 år etter Augustin, i De vegetabilibus et plantis.

Når vi studerer naturen trenger vi ikke å spørre hvordan Gud Skaperen etter sin frie vilje kan bruke sine skapninger til å utføre mirakler og demonstrere sin makt. I stedet må vi spørre hva naturen med dens immanente årsaker kan få til å skje naturlig.

Nicolas Oresme, en av de ledende naturfilosofer ved universitetet i Paris på 1300-tallet, følger kort sagt i kjempers fotspor når han skriver i De causa mirabilium at

Jeg foreslår her… å vise årsaken til noen hendelser som synes mirakuløse og å vise at hendelsene skjer naturlig… Det er ingen grunn til å søke tilflukt til himlene [astrologi], slyngelens siste tilfluktsted, eller til vår herlige Gud, som om han skulle produsere disse effektene direkte.  

I stedet for å ha motarbeidet naturvitenskapen er Den katolske kirken den institusjonen som i størst grad over lengst tid har støttet vitenskapen, og ikke bare gjennom middelalderens universiteter.

Som jeg har vært inne på mange ganger var rettsaken mot Galilei ikke noe uttrykk for en kamp mot vitenskapen. I stedet skyldtes den et godt stykke på vei at Kirken holdt seg for mye til vitenskapen.

Ja, det var en strid mellom Kirken og Galilei, men den handlet dels om personlige spenninger (Galilei var et i overkant arrogant geni, og delte arrogansen med enkelte i Kirkens ledelse) og dels om et spørsmål om autoritet i en svært urolig tid før og under 30-årskrigen.

Spørsmålet var ikke hvem som hadde rett til å tolke vitenskap, men hvem som hadde rett til å tolke Bibelen.

Og Kirken prøvde hele veien å forholde seg seriøst til samtidens matematikere og naturfilosofer, etter en svært lang tradisjon, som nevnt minst tilbake til Augustin på 400-tallet.

I første halvdel av 1600-tallet var det ikke enkelt å finne noen som støttet Galilei. Noe som ikke var underlig, når hans teori både var feil og falsifisert.

Jorden beveget seg definitivt ikke i en sirkelbane om sola (der hadde Kepler en mye bedre modell med ellipsebaner) og dermed stemte ikke Galileis teori bedre med observasjonene enn den etablerte modellen. I tillegg var det for mange en avgjørende innvending at fiksstjernene så like ut året rundt, noe de ikke ville gjort om jorden gikk i en så stor bane som Galilei hevdet. Modellen ble ikke mer troverdig når Galilei argumenterte med at tidevannet viste at jorden beveget seg.

Mens paven mente det nok heller skyldtes månen.

Det skulle dermed ta et par generasjoner etter Galilei før naturfilosofene ble overbevist om Keplers modell, med god støtte av bedre teleskoper og Newtons bevegelseslove på slutten av 1600-tallet.

Evnen og viljen til å lytte til vitenskap førte også som berørt i denne bloggposten til at pave Pius VII rundt år 1800 aksepterte en gammel jord, siden geologer og andre hadde begynt å argumentere godt for dette. Diskusjonen evolusjonslæren skapte på katolsk side, handlet mindre om artenes opprinnelse enn om sjelen også var evolvert.

Tanken om at paven kommer med noe nytt når han støtter Big Bang og evolusjon, bryter også med andre enkle observasjoner, slik Vårt Land nevner etter en bedre researchjobb enn andre media.

 I 1950 uttalte pave Pius XII at det ikke var noen motsetning mellom disse to måtene å forklare verdens opprinnelse på. Pave Johannes Paul II bekreftet dette i 1996.

Selv om de burde justert setningen rettt før sitatet over fra "Det har vært lite spenning mellom katolsk lære og vitenskapelig evolusjonslære de siste tiårene" til "i noe tiår".

Flere bør nok ta et hint om hvor lite spenning det har vært av at forskeren som først lanserte Big Bang-teorien var den katolske presten LeMaître. Han så ikke bare ingen motsetning, han advarte mot for fort å ta denne modellen til inntekt for en skapelse.

Da har det nok vært lettere å se spenninger mellom tro og vitenskap blant ateister i møte med Big Bang-modellen. For noen smakte den for mye av kristen skapertro. At universet skulle ha en begynnelse kullkastet den tradisjonelle naturfilosofiens tanke om et evig univers.

Dermed ga Fred Hoyle modellen det litt nedlatende navnet Big Bang og la mye innsats i alternativer, som hans steady state-modell.

At den ble forkastet betyr nok likevel ikke at media med det første vil forkaste steady state-modellen om Kirkens kamp mot vitenskapen.

Sensasjon: Naturvitere er ikke historikere

Siden jorden ikke står stille, fortsetter runden i Kosmos.

Igjen er det renessanseregneren Thony Christie som prikker de vanlig mistenkte i siden.

According to people such as Jason Rosenhouse and P Z Myer the persecution of such notable scientists as Giordano Bruno and Galileo Galilei by the Catholic Church has definitely hindered the progress of science and for good measure they or their supporters quote the words of wisdom of Über-Guru Neil deGasse Tyson that without religion science would be a thousand years more advanced.

Hvis det nå skulle stemme at Kirken forfulgte Bruno og Galileo for å stanse vitenskapen, klarte denne skummelt effektive gjengen å gjennomføre sitt forsett? Bremset de troen på at jorden kretset om solen eller at universet er uendelig eller at solen bare er én av mange stjerner?

Og har Rosenhouse og Myer snev av evidens for sine påstander, når de går så hardt og høyt ut fra hoppkanten med teusener på teusener av tilskuere?

Given their outspoken support of the ‘scientific method’, whatever that might be, you would expect them to do so, wouldn’t you? Do they hell! They don’t waste one single word on the topic. No evidence, no proofs, no academic arguments just plain straightforward unsubstantiated claims in the style of the gutter press.

Kort sagt er vitenskapshistorikere som Thony C ikke veldig imponert.

Nå kan det jo likevel være sant, selv om disse to eller andre ikke legger frem evidens. Så da er det greit å se om de som kjenner kilder og historisk utvikling kan hjelpe dem.

Og det kan de altså ... ikke.

For det første var det ikke mulig å sjekke om Brunos påstander om et uendelig univers stemte. Dermed var det verken noen data eller forskere å undertrykke.

Copernicus himself expressly left the question as to whether the cosmos is finite or infinite, as he said, to the philosophers, with good reason. This question was purely speculative and could not, with the evidence and possibilities available to the Renaissance astronomer, be addressed in anything approaching a scientific manner. To all intents and purposes the cosmos appeared finite and Renaissance scholars had no means available to prove otherwise.

 For det andre var påstanden ikke ny. 

In his own times Nicolas Cusanus had already considered the question and earlier, in the first-century BCE, the Epicurean philosopher poet Lucretius, Bruno’s inspiration, had included it in his scientific poem De rerum natura. Lucretius of course did not invent the concept but was merely repeating the beliefs of the fifth-century BCE Greek atomists.

For det tredje var påstanden en ikke uvanlig tanke på denne tiden.

All of this demonstrates that the idea of an infinite cosmos was fairly common at the beginning of the seventeenth century and nothing the Church said or did was likely to stop anybody speculating about it.

For det fjerde prøvde mange å finne ut av dette, selv om det lenge ikke var mulig.

Amongst others Galileo, Jeremiah Horrocks, Christiaan Huygens and Isaac Newton all tried to estimate/calculate the distances within the solar system and outward towards the stars. First in the middle of the eighteenth century with the transit of Venus measurements were these efforts rewarded with a minimum of success. It wasn’t until the early nineteenth century that the first stellar distance measurements, through stellar parallax, were achieved.

For det femte påvirket altså Kirken nada negativt siden det som tok tid var å utvikle nødvendig matematikk, begrepsaparat og måleinstrumenter.

Hva så med påstanden om at solen bare var én av mange stjerner?

Nei, igjen har vi å gjøre med en hypotese som for det første ikke var ny og man for det andre ikke kunne avgjøre om stemte, gitt datidens matematiske verktøy, teorier og instrumenter.

Once again there was nothing new in this. Anaxagoras had already had the same idea in the fifth-century BCE and John Philoponus in the fifth-century CE. Once again the problem with this speculation was not any form of religious objection but a lack of scientific theory and expertise to test it. This first became available in the nineteenth century with development of spectroscopy. This of course first required the development of the new matter theory throughout the seventeenth and eighteenth centuries, a process that involved an awful lot of science.

Men det må da ha vært et sjokk at Bruno hevdet at flere av planetene var bebodd? Der hadde vel Kirken mye å slå ned på?

Nei, heller ikke dette var noe nytt og det var altså umulig å avklare rundt år 1600. Vi har den dag i dag ikke avklart det.

Konklusjonen er ganske så klar.

Given my knowledge of the history of science I can’t see anywhere, where the Church hindered or even slowed down scientific progress on those things that Bruno speculated about in his cosmological fantasy.

Men Galileo-saken, viser vel Kirkens vilje og evne til å fjerne brysomme naturvitere? Og ikke minst skape et klima som ødelegger for forutsetningen for vitenskap, det som Popper kaller for det åpne samfunn?

Vel, det er ikke enkelt å finne evidens. Det er normalt at det tar tid for helt nye teorier blir akseptert. Det hjelper ikke at de som oftest har mange uavklarte og kritiske spørsmål, eller hvis de kommer dårligere ut enn konkurrerende teorier og ikke kan avklares med tilgjengelige verktøy.

Eller ikke stemmer.

Blant det som måtte aksepteres, var at vi ikke ble blåst vekk selv om jorden suste gjennom rommet i tusener av km i timen.

The problematic objections were observationally empirical and had already been discussed by Ptolemaeus in his Syntaxis Mathematiké in the second-century CE. Put very simple if the world is spinning very fast and hurtling through space at an alarming speed why don’t we get blown away? Copernicus had the correct answer to this problem when he suggested that the atmosphere was carried round with the earth in the form of a bubble so to speak. Unfortunately he lacked the physics to explain and justify such a claim. It would take most of the seventeenth century and the combined scientific efforts of Kepler, Galileo, Stevin, Borelli, Descartes, Pascal, Huygens, Newton and a whole boatload of lesser lights to create the necessary physics to explain how gravity holds the atmosphere in place whilst the earth is moving.  This process was not hindered by the Church in anyway whatsoever.

Videre manglet man altså data og flere konkurrerende teorier sto sterkere. Også når det gjaldt å forklare hvordan det kan ha seg at planetene beveger seg frem og tilbake på himmelen.

Disgusted by the inaccuracy of both systems Tycho Brahe started a new long-term observational programme to obtain new accurate data. Whilst doing so he developed a third model, the so-called geo-heliocentric model, in which the planets orbited the sun, which in turn orbited the stationary earth. This model had the advantage of explaining retrograde motion without setting the earth in motions, a win-win situation. 

Dermed var det kanskje ikke helt uforståelig at Kirken reagerte skarpt når noen hardnakket hevdet at det var bevist at jorden gikk i bane rundt solen.

It should be pointed out that due to the attempts of Galileo and Foscarini to reinterpret Holy Scripture in favour of heliocentricity the Catholic Church had entered the action in 1615 and forbidden the heliocentric theory but not the heliocentric hypothesis. The distinction is important. The theory says heliocentricity is a scientific fact the hypothesis says it’s a possibility. At this time heliocentricity was in fact an unproved hypothesis and not a theory.

 Men hindret ikke forbudet mot at fremme denne teorien vitenskapen, uansett? Nei, astronomene fortsatte å lete etter evidens og løsninger på kritiske spørsmål.

This is the point where Rosenhouse-Myers step in and claim that the Church hindered scientific progress but did they. The straightforward answer is no. The astronomers and physicist carried on looking for answers to the open questions and solutions to the existing problems. There is no evidence whatsoever of a slowing down or interruption in their research efforts.

Hva så når det fantes evidens? Kirken må jo ha prøvd å undertrykke det som etterhvert kom av slik?

Ikke helt. Med Keplers teori om at planetene gikk i ellipsebaner om solen (noe som forklarte observasjonene bedre enn Galileis sirkelbaner) og stadig nye data, begynte det heliosentiske verdensbildet for alvor å bli akseptert blant astronomer rundt 1660.

Og det hadde verken vært mulig eller vitenskapelig forsvarlig å akseptere det før da.

Between 1618 and 1621 Kepler published his Epitome astronomiae Copernicanae explaining his elliptical astronomy and his three laws of planetary motion in simple terms and in 1627 the Tabulae Rudolphinae the astronomical tables based on his system and Tycho’s new accurate data. It was these two publications that would lead to the general acceptance of heliocentricity by those able to judge by around 1660. Kepler’s publications delivered the desired accurate prognoses of planetary positions, eclipses etc. required by astrologers, cartographers, navigators etc.

Vitenskapshistorikere som Thony Christie ser rett og slett ingen evidens for at Kirken hindret at denne type teorier ble akseptert. Antallet studenter ved universitetene økte, det ble skrevet stadig flere og bedre bøker om astronomiske modeller, basert på stsadig bedre observasjoner.

At no point in the 120 years between the initial publication of Copernicus’ De revolutionibus and the general acceptance of heliocentricity in the form of Kepler’s elliptical astronomy is there any evidence of the Church having slowed or hindered progress in this historical process. 

Og dette var altså fortsatt flere generasjoner før det forelå solide bevis.

To close it should be pointed out that it would be another seventy years before any solid scientific evidence for the heliocentric hypothesis was found by Bradley, in the form of stellar aberration.

Men det vil nok fortsatt gå noen generasjoner før vanlige mistenkte aksepterer at det ikke finnes evidens for at Kirken bremset aksepten.

Debattklima

Det er ikke til å unngå at retorikk kan kreve retoriske grep. Ett av de mer kjente er å komme med noen ikke alltid like diskrete hint om alle sannhetsforkjemperne som ble forfulgt i samtiden.

Når jeg møter motstand er det akkurat det samme som Galilei. Og siden han hadde rett, er det skammelig å si at jeg tar feil.


Logikken er gammel og god. Har jeg plassert meg selv i offerrollen, er mye vunnet. Er jeg et offer for kritikk, må kritikerne ta feil.
Siden dette er en vellykket strategi er det ikke så nøye at Galilei tok feil, manglet bevis og møtte mindre forfølgelse enn ryktene vil ha det til.

Eller om jeg selv har noen overbevisende argumenter.

Møter man denne type retorikk gjelder uansett Ryghs første lov:

Om noen bruker det faktum at kirken tok feil da de fordømte Galileo som et argument for sin teori, er teorien deres antagelig feil.

Senest ute i Galilei-galoppen er klimaskeptiker Oddbjør Heinem i Vårt Land i går og han legger ikke mange klimagasskvoter i mellom.

Den engelske vitskapsmannen Thomas Huxley sa det slik: Ein sann vitskapsmann godkjenn ingen autoritetar. For han er skepsis den største av alle dygder, og blind tru ei utilgjeveleg synd. Med sine tydelige uttrykte og implisitte holdningar, slår Vårt Land og alle deire klimasanningsvitne seg saman med ei mengd utilgjevne syndarar i vitskapshistoria: Middelalderkyrkja i forfylgjinga av Kopernikus, Bruno, Kepler og Galilei, og tradisjonsetablerte legar i kampen mot Semmelweiss. Og i alle fall når det gjeld mediefolk: Lengre rekk ikkje det vitskaplege innsynet og perspektivet.

Nå kan man si mye om medias fremstilling av vitenskap, men det er i alle fall slik at Heinems innsyn og perspektiv ikke rekker langt.

Selv om dette har vært gjengangere på Dekodet, er det ingen grunn til å ofre noen enkle poenger.

For det første hadde middelalderkirken ingen mulighet til å forfølge disse personene, siden alle levde lenge etter middelalderen.

For det andre ble verken Kopernikus eller Kepler forfulgt eller anklaget av kirken for noe som helst.

For det tredje viser kildene at det Bruno ble anklaget og henrettet for handlet om forhold som magi, heresi og spionasje.

Ikke forstod han seg særlig på matematikk, og han grunnga ikke sine ... teorier om stjernene som guddomsvesener i empirisk naturvitenskap.

For det fjerde døde Galilei så avgjort som en tilgitt synder, god katolikk som han var.

At Kirken idømte ham husarrest på sine eldre dager kan ikke forsvares, men handlet ikke om noen kamp mellom tro og vitenskap eller en Kirke opptatt av å undertrykke sannheten (se f.eks. her og her og her og her for mer om denne type myter om Kopernikus, Galilei og Bruno).

For det femte hadde altså verken Kopernikus, Bruno eller Galilei rett. Ja, de hevdet et heliosentrisk verdensbilde, sistnevnte til og med basert på nye observasjoner, men holdt seg i motsetning til Kepler til at planetene gikk i sirkelbaner.

For det sjette stemte ikke observasjonene med modellen, siden den altså var feil.

Det er ikke vanskelig å sammenligne Galilei med dem som holder hardnakket fast på en feilaktig modell, i strid med observasjoner og til tross for at bedre modeller som allerede er publisert, som med Keplers Astronomia Nova fra 1609.

Nå frikjenner ikke dette i seg selv Vårt Land eller andre media for tildels uklar eller ufullstendig argumentasjon for det rådende synet på global oppvarming, eller undervurdering av usikkerhet i prognosemodeller.

Selv om de ikke går i de samme retoriske grøftene som enkelte klimaskeptikere.

Skal man vinne frem for et mer alment publikum hjelper det nok med en bedre hjemmelekse, slik Bjørn Stærk forbilledelig har gjort (og lese ett og annet tilsvar).

Om ikke annet kan man ha et fromt håp om at det vil bedre klimaet i debatten.

Tidsreise bevist

Skulle du så langt ha tvilt på at tidsreiser er mulige, kan det hjelpe å høre om Dokto Johannes Philoponus som besøkte jorden i perioden 490-570, stort sett i Aleksandria.

Som ikke var hvilken som helst by, men den intellektuelle hovedstaden i antikken. Det var her Det store biblioteket hadde vært, det var her sagnsomsuste skikkelser som Hyptia hadde undervist.

Og det var her koptikeren Johannes Philoponus ut fra en rekke logiske vurderinger og eksperimenter foreleste mot det han mente var en antikk feilaktig fysikk.

Mens naturfilosofene på 500-tallet, altså i stor grad aristotelikere eller nyplatonikere, trodde på et evig univers og et klart skille mellom alt som befant seg utenfor månens bane (de perfekte himmelske sfærer) og innenfor (den ikke perfekte jordiske verden), argumenterte selvsagt en tidsreisende klart og skarpt mot dette.

På samme måte presenterte Philoponus tanken om at gjenstander beveget seg fordi de ble gitt en impetus, noe som i noen grad foregrep Newtons treghetslover. Bevegelse skyldtes ikke konstant påvirkning fra lufttrykk eller annet utenfra, men fra en kraft overført til gjenstanden slik at den beveget seg uten å bli dyttet.

Philoponus forsvarte dessuten ikke bare eksistensen av vakuum (noe Aristoteles så på som utenkelig) ut fra sin forståelse av rommets tredimensjonalitet, han foregrep Galileo med over tusen år når han argumenterte for at tunge og lette gjenstander falt omtrent like fort.

Muligens viste han det også ved å slippe gjenstander fra tårn, selv om de nok ikke var skjeve.

At noen av Philopinus' tanker ble tatt videre i arabisk naturfilosofi, annet ikke, er uansett utelatt i skolens lærebøker og muligens ikke med på utstillingen på teknisk museum i sommer.

Enkelte av Philoponus' argumenter, som Kalam-argumentet for Guds eksistens, måtte vente til etter oppdagelsen av Big Bang med å komme til heder og verdighet igjen.

For det gikk som det måtte. Philoponus var for langt forut for sin tid. Han ble dermed avvist som vranglærer både av nyplatonikere og aristotelikere (som Simplicius) og av teologene som ikke likte hans syn på treenigheten.

Muligens skyldes det også treghet at han først på 12-1300-tallet begynte å få særlig gjennomslag i vesten.

Bonaventura (1217-1274) og Gersonides (1288-1344) støttet hans argumenter for at universet ikke kunne være evig, uten at disse fikk noe mer gjennomslag i en kultur som dyrket Aristoteles som Filosofen med stor F.

Det gikk bedre med impetusbegrepet som ble snappet opp og videreutviklet av Buridan (1300-1361) og Oresme (1325-1382), begge rektorer ved universitet i Paris.

På 1500-tallet begynte hans bøker å bli trykket. Dette påvirket på ulike måter sentrale tenkere som  Pico della Mirandola (1469-1533) og Galileo(1564-1642), uten at sistnevnte gjorde så mange oppmerksomme på hvor han hadde så mye av kritikken av aristotelisk fysikk fra.

Det lå heller ikke naturlig for Newton å navngi hvilke kjemper han sto på skuldrene av.

Hvordan skal man så forklare et fenomen som Philoponus, slik Stanford Encyclopedia of Philosophy spør?

The greatest challenge for a student of this period of the history of philosophy is to understand how a phenomenon such as Philoponus could have happened.

Siden de pussig nok ikke bringer tidsreiser på banen, er det andre forklaringer som gis. Handler det f.eks. om at han var kristen?

To be sure, elusive individual qualities of his mind and personality must have played an essential rôle, but it is equally true that philosophical, social, and religious parameters are likely to have supplied conditions which allowed him to carry forward his unprecedented and unparalleled act of emancipation from a widely accepted intellectual tradition. In the past, scholars have readily pointed towards the presumed fact that Philoponus was first raised as a Christian who later came into privileged contact with Greek rationalism; it is supposed that this constellation catalyzed his stance of critical opposition and rejection.

Kanskje i noen grad, men samtidig var han altså rimelig alene også blant kristne filosofer. Hadde dette vært en opplagt følge av et kristent tenkesett, burde flere fulgt ham.

Kanskje kom likevel noe av at han ble bedt av sine kirkelige overordnede om å skrive en avvisning av Aristoteles? Det er i hvert fall ikke direkte urimelig å tenke at en del av hans konklusjoner, som at universet ikke var evig, kan være påvirket av et slikt oppdrag.

Men selv om hans kristne bakgrunn kan ha vært nødvendig, er den nok ikke en tilstrekkelig forklaring.

Andre har dermed spurt om hans oppfattelse av bevegelseslæren og dette med treghet (impetus) kan henge sammen med en intellektuell nytenkning påvirket av større sosioøkonomiske endringer i senantikken, som frigjøringen av slaver?

Eller handler det rett og slett om en som oppfattet selv antikkens filosofer som rammet av syndefallet?

Whereas Neoplatonists, especially since Proclus (412-485), tended to approach these ancient texts as a fabric of venerable signs pointing per se and in an infallible way to a higher reality and to the truth, Philoponus read them (as we do today) as indicators of the thoughts and intentions of fallible authors. This more measured hermeneutic approach allowed Philoponus to point out problematic tensions and apparent contradictions in the Aristotelian corpus, or to highlight significant instances of disagreement between Plato and Aristotle; in contrast, the program of the Neoplatonic tradition he grew up in was to ignore the problems, or explain them away.

Dessverre får vi ikke vite den egentlige grunnen før han dukker opp i tidsmaskinen.

Zombie-idéer i Aftenposten

Siden noen myter ikke kan avlives for ofte, er det godt å se at juninummeret av Aftenpostens magasin Innsikt slår opp på forsiden og over to sider i bladet at det er en myte at Kirken eller andre i middelalderen mente jorden var flat.

Dette er en av mange zombie-idéer som altså kjennetegnes ved at de stadig tas livet av, men like stadig vender tilbake, mer enn lettere hjernedøde.

Selv nevnte jeg denne faktoiden i en kronikk i Aftenposten om Da Vinci koden i 2004 (med en oppfølging her) og bidro til å avlive den i et to siders oppslag i 2005 (basert på et initiativ fra Didrik Søderlind som dengang jobbet for forskning.no).

Men dette må tydeligvis gjøres hvert år.

Artikkelen i Innsikt er skrevet av historikeren Benedicte Gamborg Briså som jobber med kart på Nasjonalbiblioteket og dermed har atskillige breddegraders kjennskap til beskrivelser av jorden form.

Resultatet er en ganske så informert artikkel om Kirkens interesse for kalenderberegninger og astronomi og hvordan man fremstilte stjernekart, jord- og himmelglobuser.

Ikke minst er det et interessant poeng at siden sistnevnte er sett fra utsiden av de himmelske sfærer, altså fra det man kan kalle Guds perspektiv, fremstår stjernebildene speilvendte.

Briså er også kjent med klassiske herskerreagalier som riksepler som rett og slett er fremstillinger av jordkloden i epleform.

Og hvis du skulle lure på hvordan epler ser ut, kan vi tipse om at de er runde.

At det ikke mangler mosaikker og malerier som viser riksepler i antikken eller middelalderen, øker ikke behovet for å gi kompliment til alle forfattere av lærebøker og populærvitenskap som har gått på bløffen om at man mente jorden var flat.

Mens altså Briså fortjener atskillig ros.

Nå er den dessverre ikke like fortjent på alle områder. Det er alltid en utfordring for noen som er godt kjent på ett felt å fremstå som like kjent på tilgrensede felter. Det er fort gjort å avlive noen myter med den ene hånden og forsterke noen me den andre.

Noe Briså dessverre gjør når hun skal si noe om Kopernikus og Galilei som bidro til at vi ikke lenger så på jorden som sentrum (det geosentriske verdensbilde), men solen (det heliosentriske).

Kirkens forestillingsverden med jorden som sentrum for skaperverket, passet utmerket med dette verdensbildet, og det var først med Copernicus' bok i 1543, der han hevdet et heliosentrisk verdensbilde, at kirken og vitenskapen ikke var helt på linje.

Ja, det er riktig at det var en strid om hvorvidt solen gikk i bane om jorden eller motsatt. Men dette handlet ikke om Kirkens kamp mot Vitenskapen. I stedet dreide det seg om Vitenskapens kamp mot vitenskapen.

På den ene siden stod det rådende og veldokumenterte klassiske synet, på den andre nye forslag uten tilstrekkelige bevis og som det var lett å falsifisere.

For selv om det etterhvert ga en enklere regnemodell, var det ikke enkelt å se hvordan man kom unna at fiksstjernene burde se ut til å flytte på seg, hvis jorden var i full fart gjennom verdensrommet (parallakseproblemet). 

Briså bygger videre på andre myter når hun skriver at

Kirken mente det var kjettersk å påstå at Jorden ikke var universets midtpunkt og oppfattet Copernicus' heliosentriske verdensbilde som en degradering av Guds skaperverk. Boken ble dermed forbudt.

90 år senere, i 1633, ble Galileo Galieli dømt til livsvarig fengelsel, samt at  han offentlig måtte avsverge teorien om det heliosentriske verdensbilde.

Dette har vært behandlet såpass mange ganger her på Dekodet, at det ikke er enkelt å vite hvor man skal begynne. Men tre ting litt kort.

For det første ble Kopernikus' bok ikke forbudt i hans egen levetid eller i generasjonen etter, eller i generasjonen etter det igjen. Den kom ikke på Kirkens liste før 73 år senere, i 1616. At det tok så lang tid var rett og slett fordi den ikke ble oppfattet som farlig

For det andre var ikke grunnen at den fremsatte en teori Kirken var uenig i, men fordi den berømte og innflytelsesrike katolikken Galilei hadde hevdet dette som en sannhet - uten bevis. Siden han også tillot seg å fortelle Vatikanet hvordan de skulle tolke bibeltekster, midt under motreformasjonens politiske spenninger, markerte Kirken revir ved å understreke hvem som var autoriteten i slike tolkningsspørsmål (mer om dette her).

For det tredje innebar ikke det å flytte jorden vekk fra universets sentrum noen degradering av mennesket slik vi tok opp for noen år siden her i forbindelse med en annen Innsikt-artikkel og mer nylig her.

Tvert i mot var det slik i det klassiske verdensbildet at det som var lenger ut enn månens bane ble oppfattet som fullkomment, mens jordkloden tilhørte den ufullkomne, mindreverdige del av verden.

Kort sagt var det ingen direkte ære å ligge i midten og dermed mer enn lettere logisk av Dante å plassere helvetet i sentrum av jorden i Den guddommelige komedie, slik vi såvidt berørte i går.

Det overrasker dermed ikke at flere som drev med astronomi på 15-1600-tallet skriver at det å løfte jorden opp til å være en planet, ga den større verdi, fordi den da kom opp i "himlene".

Aftenposten og Briså skal ha ros for enda en avlivelse av myten om flatjordstroen som "henger igjen og kopieres: i lærebøker, skjønnlitteratur, faktabøker - og ikke minst på nettet".

Men det er altså ikke den eneste Zombie-idéen som rører seg ute ved høylys dag.

Sensasjon: Ufornuftig tro er ufornuftig

Det er ikke vanskelig å forstå at noen kan mislike ufornuftig tro, altså å tro på noe som strider mot fornuft, forskning eller fakta, selv om disse tre begrepene ikke er synonymer.

På samme måte er det heller ikke vanskelig å å forstå at man fristes til å ty til forenklinger for å spre sitt eget budskap. Tabloide overskrifter skaper mer fart i føttene enn faglige fotnoter.

Dessverre er det slik at dess sikrere man er i sin sak, dess større er faren for at man ikke bare overdriver, men fordreier. I stedet for å spre fornuft, sprer man fordommer.

Dette er spesielt vanlig når vi kommer til sitater. Ser man noen sitater som setter meningsmotstandere i dårlig lys, er det ikke mange som sjekker om sitatene stemmer, eller er representative eller betyr det man tror de betyr, om man ser på sammenhengen.

Interessant nok har dette vært svært vanlig hos fritenkere de seneste par hundre år. At det er en sterk og levende tradisjon er facebook full av eksempler på.

Slik vi ser av teksten fra unreasonablefaith på bildet under.

Men er det ikke ganske tydelig hva den ikke helt gode kardinal Bellarmine sier, da? Hvordan kan dette vært misforstått eller tatt ut av sammenhengen? Det er da rene ord for pengene?

Den fanatiske katolske kirken la da ingen ting i mellom for å ta Galilei?

Nei, sitatet er omtrent så misforstått som det er mulig. Og ikke bare fordi det slett ikke er fra rettsaken mot Galilei i 1615.

Noe som ville vært godt gjort, siden det ikke var noen rettsak mot ham det året.

Viktigere enn det er at Bellarmine slett ikke satte Bibelen over vitenskapen. Han var tvert i mot svært tydelig på hvis noe var demonstrert vitenskapelig, måtte man lese Bibelen i lys av dette.

Det var ikke slik at man før Darwin lot Bibelen overstyre vitenskapen, mens man etter har latt vitenskapen overstyre Bibelen.

I realiteten har det motsatte i stor grad vært tilfelle.

Noe som Bellarmine ga klart uttrykk for i et brev til Storhertuginnen Christina av Toscana rett før han skrev brevet som sitatet i bildet over er hentet fra.

This being granted, I think that in discussions of physical problems we ought to begin not from the authority of scriptural passages but from senseexperiences and necessary demonstrations; for the holy Bible and the phenomena of nature proceed alike from the divine Word the former as the dictate of the Holy Ghost and the latter as the observant executrix of God's commands. It is necessary for the Bible, in order to be accommodated to the understanding of every man, to speak many things which appear to differ from the absolute truth so far as the bare meaning of the words is concerned. But Nature, on the other hand, is inexorable and immutable; she never transgresses the laws imposed upon her, or cares a whit whether her abstruse reasons and methods of operation are understandable to men. For that reason it appears that nothing physical which senseexperience sets before our eyes, or which necessary demonstrations prove to us, ought to be called in question (much less condemned) upon the testimony of biblical passages which may have some different meaning beneath their words. 

Dette står i en god tradisjon vi kan følge i kirkens lange historie hos alt fra Augustin på 400-tallet og Thomas Aquinas på 1200-tallet til Luther, Kalvin og andre mer enn lettere toneangivende tenkere før og etter reformasjonen.

Men hva var det så som skjedde med Galilei? Hvis det var så enkelt som å la vitenskapen bestemme, hvorfor fikk den ikke bestemme?

Vel, dette var ikke så enkelt - rett og slett fordi vitenskapen på Galileis tid bestemte noe annet. I tillegg er vi inne i en ganske så spesiell periode, mer presist under Motreformasjonen der katolikkene lente seg bakover for ikke å bli beskyldt for å sette tradisjon osv. over Bibelen.

Skulle Galilei få aksept for sin bibeltolkning, måtte han demonstrere at hans modell var sann og det kunne han ikke, i tillegg til at den var feil og han fremla tvilsomme bevis (som at tidevannet skyldtes at jorden beveget seg, og ikke månens tiltrekningskraft slik bl.a. paven mente).

Bellarmine-sitatet på bildet over handler rett og slett om at Galilei og andre gode katolikker bør være lojal overfor Kirkens eksegeter, her som i andre spørsmål. Men, selvsagt, kom det noe som demonstrerte hans modell eller en annen med solen i sentrum som rett, måtte eksegetene endre standpunkt.

Det er i denne settingen Bellarmines uttalelse er fra, i et annet brev fra 1615. Han klargjør dermed dette umiddelbart etter sitatet på bildet med at

Third. I say that if there were a true demonstration that the sun was in the center of the universe and the earth in the third sphere, and that the sun did not travel around the earth but the earth circled the sun, then it would be necessary to proceed with great caution in explaining the passages of Scripture which seemed contrary, and we would rather have to say that we did not understand them than to say that something was false which has been demonstrated. But I do not believe that there is any such demonstration; none has been shown to me.

Hvis det er noe som demonstreres av sitatet fra unreasonablefaith, er det i hvert fall ikke at den gjengen er reasonable. Muligens finnes en demonstrasjon av det, men ingen er blitt vist meg.

Trege kommentarer

Gårsdagens innlegg i Aftenposten, viser at det ikke bare er journalister som er trege.

Dermed får vi innlegg som det følgende fra mannen med det klingende navnet Trulss.

Den katolske kirke erkjente først på 1800-tallet at jorda var rund, ikke flat. Når erkjente kirkene at jorda ikke var 6000 år gammel? Tror det fortsatt ikke er erkjent, bare feid under teppet.

Når erkjente kirkene at universet ble skapt i Big Bang? Tror det fortsatt er et ømtåelig spørsmål.

Kirkene har alltid puttet en gud i vitenskapens huller. Kirkene har aldri vært søkende i naturvitenskapelig sannheter.

At enkeltpersoner innen den religiøse tro har hatt bra meninger om kirkelige vrangforestillinger er en annen sak. Sir Isaac Newton mente i sin tid (1600-tallet) at "den hellige treenigheten" var noe logisk sprøyt. Han er fortsatt ikke hørt.

Hele denne artikkelen er et usedvanlig billig forsøk på å vitvaske kirkens historie som en bremsekloss overfor naturvitenskapelig erkjennelse.

Hva svarer man på sånt, når man er ferdig med å riste på hodet og smilebånd?

F.eks. følgende:

Trulss, hvorfor sprer du slike trosbaserte påstander? En som påstår at den Den katolske kirke "først på 1800-tallet erkjente at jorda var rund, ikke flat", har dessverre meldt seg ut av seriøs debatt. Dette kan du rett og slett ikke noe om.

Videre er det slik som vi nevner i innlegget at paven rundt år 1800 (på den tiden det begynte å foreligge empirisk evidens) åpnet for at at jorden var svært mye eldre enn 6000 år gammel.

Mannen som lanserte Big Bang på 1920-tallet, var forøvrig den katolske pateren Lemaitre og den motstanden han møtte var primært fra agnostikere (som Einstein) og ateister (som Hoyle)

Hvis Big Bang fortsatt er et ømtåelig spørsmål for noen, er det nok ikke katolikker.

Og så kan jeg jo svare litt lenger at  det altså er feil at kirkene alltid har puttet Gud i kunnskapshull, realiteten er noenlunde motsatt.

Videre handler diskusjonen om treenigheten ikke om naturvitenskap, slik at Newtons syn på dette ikke har mer tyngde enn Nilsens. Noe som selvsagt ikke er i veien for å diskutere saken.

Konklusjonen er vanskelig å komme unna: Kommentaren synes som et usedvanlig billig forsøk på å svartmale kirkens historie som en bremsekloss overfor naturvitenskapelig erkjennelse.

Uten å vise noen form for egen erkjennelse eller forståelse av at man må belegge sine påstander.

Offer for mytene

Hvis du lurer på om det snart blir slutt på at lærere, journalister og forfattere sprer klassiske myter om den lange og store kampen mellom kirken og vitenskapen, er det bare å høre hva familiens skolebarn kan fortelle.

Eller åpne avisene. Sånn stort sett hver dag.

At alle er i god tro og har de beste motiver gjør det ikke enklere. Skolen har i generasjoner brukt forestillingen som et sentralt poeng i undervisningen, antagelig fordi man har erfart at konflikter og personlige drama gir mer spennende undervisning enn hva som faktisk ble debattert med hvilke argumenter.

Det blir ikke lettere å bli kvitt mytene hvis man er sikker på at de som kommer med innvendinger har en agenda.

Saken blir ikke bedre av at enkelte av oss som i noen tiår har skrevet om dette i bøker og artikler, inkludert dobbeltsidige oppslag i Aftenposten, til tider har en i overkant oppgitt og mer enn lettere galgenhumoristisk tone.

Dermed jobber man ikke journalistisk med stoffet, man leser ikke kilder eller moderne historikere. 

Man styres av bakhodet og selvfølgelighetenes ubevisste diktatur. Man er ikke en granskende journalist som erkjenner realiteter og skaper nyheter, men et passivt offer for stereotypiene.

At konfliktmodellen og motsetningsmyten er forlatt av historikere, enten de er ateister, kristne eller annet, er det altså umulig å få gjennomslag for.  I stedet sikrer vanetenkningen at vrangforestillingene opprettholdes dag etter dag, uke etter uke, i pedagogikkens og populærvitenskapens navn.

Journalisten som er blitt offer denne gang er Terje Avner med en artikkel om Kopernikus og Galilei som Revolusjonerte verdensbildet, trykket i Aftenposten på søndag og i Stavanger Aftenblad i går.

Nå kunne man vinklet dette som utfordringen alle nye tanker har med å slå gjennom, særlig når de mangler bevis og sliter med å møte tunge motforestillinger. Eller hvordan det er mulig å provosere omgivelsene ved å stå fast på ubeviste teorier som fakta, i tillegg til å blande seg inn i et politisk spill i en uvanlig spenningsfullt tid, nærmere bestemt rett før og midt under 30-årskrigen.

I stedet for å se det som skjedde som en diskusjon mellom informerte og oppegående personer - og der det ikke var enkelt å se hva som var riktig - fremstiller man det som en kamp mellom (i det ene hjørnet) mørke, uvitenhet og dogmer og (i det andre) vitenskapens rasjonelle lys.

Selv om første setning i avsnittet under er riktig, viser siste at Avner som så mange har fallt for mytene.

Læren om universet er ikke enkel. I dag er det først og fremst de vitenskapelige mysteriene som bringer astronomene til fortvilelse. I tidligere tider var det like mye vrangforestillinger og teologisk maktkamp.

Vinklingen er den vanlige. Man nøler ikke med ladete verb og vinklinger. Den katolske kirken er og blir den aldri hvilende skurken i krigen mot modige vitenskapsmenn med ny kunnskap.

Folk flest var lite opptatt av himmellegemer og himmelfenomener, men en som virkelig var besatt av vitenskapen vi i dag kaller astronomi, var Galileo Galilei, født i Pisa i 1564. I 1613 begynte han å kjenne den katolske kirke puste ham i nakken.

Nå kunne Avner selvsagt nevnt (hvis han hadde visst det) at Galilei lenge var feiret og anerkjent av Kirken og hadde god støtte av mange, inkludert den senere paven. Men i stedet for å se på individer og diskusjoner, blir det altså til en monolittisk kirke som truende kikker (for ikke å si puster) over forskernes skuldre for å se om de holder seg til Kirkens lære.

Og gjør de ikke det, er det rett på bålet i fengsel i husarrest.

Galileo Galileis teorier og tanker var i strid med den katolske kirkes verdensbilde, og motsetningene ble etter hvert så tilspisset at det ble reist sak mot astronomen i 1633. Han ble dømt til livsvarig fengsel, av paven senere omgjort til husarrest.

Hvorfor motsetningene ble tilspisset, hva debatten gikk på, hvem som var alliert med og senere la seg ut med hvem av hvilke grunner og så videre, er det ingen grunn til å nevne. For det hele kan og må kokes ned til at Kirken hadde et verdensbilde som ikke lot seg rokke av noe som trivielt som beviser og dermed slo hardt ned på alle som kom med noe slikt.

På den annen side er Avner heldigvis mer på sporet når det kommer til Kopernikus.

Tidligere nevnte Nikolaus Kopernikus (1473-1543) var også en mann som brøt med sin samtids verdensbilde. Den polskfødte mannen var et unikum av talenter og er kjent som astronom, matematiker, jurist, økonom, strateg, lege, poet, astrolog, tolk, guvernør, administrator og soldat. Han hadde ingen problemer med kirkens menn når det gjaldt astronomiske teorier. Han satt likevel på sine teorier i mange år før de ble publisert, og en årsak skal visstnok ha vært hans frykt for å bli gjort til latter av de såkalte aristotelikerne (av filosofen Aristoteles, født 384 f.Kr.). Disse prediket datidens gjengse oppfatning om at universet var begrenset og kuleformet.

Avner skal ha ros for å formidle at Kopernikus ikke hadde problemer med "kirkens menn" (med det mener han vel teologer), men for å bli gjort til latter av en underlig gruppe, "aristotelikerne". Disse drev tydeligvis ikke med astronomi eller slike vanskelige kunster, de forsket ikke, de regnet ikke på ting, de satte ikke opp modeller som var svært brukbare til å beregne solformørkelser og kalendere.

Nei, de prediket og det noe så lite oppegående som "samtidens gjengse oppfatning", som altså til og med var feil.

Og Kopernikus var ingen hvem som helst. Han kom ikke med en god hypotese eller ante bedre hvordan ting hang sammen. Nei, dette var noe han rett og slett ... visste.  

Kopernikus’ problem var at han forsto og visste at vår plass i Universet slett ikke var midtpunktet, men ikke kunne bevise sin egen teori.

Det å vite noe uten bevis er vel forøvrig hva mange kaller for tro. God vitenskap er det i hvert fall ikke. Og vi håper ingen mener det er god vitenskapsjournalistikk.

Artikkelen avslutter med den vanlige myten om at det tok Kirken over trehundre år å vedgå at man tok feil.

PS: Den katolske kirke måtte til slutt innrømme å ha tatt feil. Pave Johannes Paul II innrømmet flere ganger kirkens feilgrep, deriblant i 1992 under 400-årsjubileet for Galileis tiltredelse som professor i Padova.

Mens han altså kunne ha funnet fun facts som at  mange katolske vitenskapsmenn anerkjente Galielo allerede på 1600-tallet. Eller at pateren og og matematikeren Luigi Guido Grandi i 1712 publiserte boken Til forsvar for Galileo, med kirkens godkjennelse. Eller at det i løpet av 1700-tallet kom 254 verker som støttet Galileos arbeider av katolske forfattere.

Det kunne nok også vært diskret nevnt at professorene i Padua i 1744 ga ut hans hovedverker, med følgende tekst i forordet, fra Den italienske inkvisisjonens leder: ”Dette verket er ikke i strid med kirkens teologiske og moralske lære”.

Det hele gikk så langt at paven måtte gripe inn overfor regelryttere som holdt seg til vedtak som for lengst var forlatt for alle praktiske formål - som da en professor i Roma i 1820 ville trykke en lærebok som støttet det kopernikanske system. Da en overivrig embetsmann nektet å godkjenne utgivelsen, måtte paven Pius VII true med straff for å sikre at læreboken kom ut.

Paven la da også til at ingen heller i fremtiden skulle forby noen å fremme Kopernikus sin teori, selv om det først var i 1837 at Galileos bok om solsystemet formelt sett ble fjernet fra listen over bøker katolikker ikke skulle lese. 

Alt dette kunne være morsom journalistikk. Mange har skrevet godt om det, som Atle Næss i Da jorden stod stille. Og det er selvsagt ikke alt som hele veien taler til Kirkens fordel, selv om det ikke er lett å finne vitenskapsmenn som har vært ofre for Kirken gjennom historien.

Men det hadde vært greit om flere journalister sluttet å være ofre for sin egen samtid.

Uforståelig nok

Siden Aftenposten i går på 540-årsdagen kunne fortelle at ... "legen og geografen" Nikolaus Kopernikus ble født den 19. februar 1473, var det ikke uventet at resten av informasjonen også ble i overkant skjev.

Skal vi si noe om Kopernikus, er det nok ikke hans rolle som lege og geograf som først bør trekkes fram. Eller hans virke som astrolog, strateg, økonom, jurist, soldat, guvernør, poet eller tolk. 

At teologen Kopernikus fikk så stor betydning handler i stedet om hans astronomi og matematikk, nærmere bestemt hans hypotese og matematiske modell der det var solen og ikke jorden som var i sentrum. 

Slik Dekodet har tatt opp igjen og igjen og igjen er dette dessverre et område der myter kretser rundt oss i lange baner. Det er unntaket at noen som skriver om dette i lærebøker eller aviser, eller forteller om det i media, gjengir selv hovedpoengene riktig.

Aftenposten er intet unntak.

I løpet av 36 års intens forskning forsøkte han å bevise at solen sto i sentrum for vårt planetariske system, og at jorden og alle planetene kretset rundt den.

Det er vanskelig å si at Kopernikus forsøkte å bevise dette. I stedet synes målet å være å vise at en modell med solen i sentrum er en mer elegant matematisk løsning og altså bør foretrekkes fremfor alternativene. Det er heller ikke enkelt å si hvor intenst eller vedvarende hans arbeid med dette var, eller en gang når det startet.

Det eneste vi kan si sikkert er at han hvertfall ikke holdt intenst på med det i 36 år, siden han ikke begynte å støtte et solsentrert system før en gang mellom 1508 og 1514.

Dessverre hadde Kopernikus før teleskopets oppfinnelse ikke mer presise observasjoner enn antikkens grekere, i tillegg til at han holdt fast på at planetene gikk i sirkelbaner. Dermed ga ikke modellen avgjørende bedre resultater, selv om den forbedret og forenklet noen regnestykker og ble studert ganske inngående av de som forstod geometrien.

At vi i etterpåklokskapens navn kan se at Kopernikus hadde rett - i prinsippet - betyr ikke at det var mulig i samtiden.

Vel vitende om de farer som lå i en slik oppfatning, nølte han med å publisere sine vitenskapelige erkjennelser, men en venn fikk til slutt overtalt ham til å gjøre det. Kopernikus mottok det første trykte eksemplar av boken De revolutionibus orbium coelestium (Om de himmelske sfærers bevegelse) på sitt dødsleie i mai 1543. Utgivelsen fikk ingen følger, for boken ble forståelig nok fortiet av kirken.

Aftenpostens oppslag forteller oss ikke noe om hvilke farer som Kopernikus "var vel vitende om". Muligens antar man at leserne i dag er vel vitende om dette og synger med på en halvkvedet vise. Men det er altså grunn til å tvile på at mange vet at det som kan dokumenteres først og fremst er frykten for å bli gjort til latter av astronomikollegaer.

Det som imidlertid er sikkert er at siste setning i sitatet over røper de sedvanlige fordommer om perioden. Dermed trenger man heller ikke å oppgi kilder til at "boken ble forståelig nok fortiet av kirken"  for ikke å si at noe slik (som altså ikke skjedde) eventuelt skulle ha handlet om noe mer enn at kirken ikke var så opptatt av astronomi utover kalenderformål.

I det hele tatt er det uvanlig at noen tar seg bryet med å sette seg inn i hvordan boken ble mottatt, i motsetning til vitenskapshistorikeren Thony Christie som oppsummer det etter en god oversikt:

Much as some would wish it otherwise there really was no significant opposition to heliocentricity on religious grounds between the publication of De revolutionibus in 1543 and the telescopic discoveries made between 1610 and 1613. 

Men så kommer man til det som Aftenposten antagelig oppfatter som kjernen i saken, Kirkens kamp mot vitenskapen slik den angivelig viste seg med Galilei.

Alvor ble det først da den italienske astronomen Galileo Galilei (1564-1642) i 1632 publiserte sitt banebrytende verk Dialogo sopra i due massimi sistemi del mondo (Dialog over de to største verdenssystemer), der han klart tok parti for Kopernikus’ teorier. Boken vakte voldsom oppsikt, og forfatteren kom i inkvisisjonens søkelys. Galilei ble i 1633 dømt til livsvarig husarrest, og måtte offentlig avsverge sine teorier. At han umiddelbart etter dommen skal ha mumlet «eppur si muove» (den beveger seg dog) er vel en legende.

På den ene siden er det flott at man er kjent med at deler av Galilei-fortellingen "vel" er en legende. Ja, når noe er uten kilder og lagt inn i fortellingen flere hundre år senere, er det nok en legende.

På den andre siden er det ikke fullt så flott at man ikke tar dette som et hint om at kanskje mer av det man "vet" om saken tilhører senere legender, nærmere bestemt 1800-tallets politiske polemikk som fortsatt misfarger manges forståelse av fortiden.

Denne mytedannelsen har da også gjort at det fortsatt er umulig å få gehør for at Galileis modell verken var den eneste eller den beste i samtiden og at hans (forståelig nok eller ei) fortielse av konkurrende modeller ikke bidro til å styrke hans troverdighet.

I realiteten handlet altså ikke Galilei-saken om det vi vanligvis tenker på når vi snakker om tro mot vitenskap. Hadde Galilei gått noe mer forsiktig i dørene i en svært urolig tid (vi snakker midt under 30-årskrigen), ville hans vitenskapelige hypoteser ikke vagt særlig "oppsikt". Spørsmålet handlet først og fremst om kirkens autoritet i kjølvannet av Reformasjonen, og spesielt på det som var blitt et følsomt felt etter Luther, bibeltolkninger.

Skulle Bibelen tolkes av Kirken eller av legfolket? Skulle man være katolsk eller protestantisk?

Kort sagt var det som gjorde dette til en vanskelig sak ikke at kirken blandet seg inn i vitenskapelige tolkninger, men at Galilei blandet seg inn teologiske tolkninger og krevde at man måtte ta hensyn til hans astronomiske modell. Som han altså dels ikke hadde bevis for, dels var feil (sirkelbaner), dels støttet seg til feil bevis (som tidevannet) og dels ikke hadde gode svar på knusende motforestillinger (parallakseproblemet) - se ellers en forelesning fra UiO om en del av dette (selv om den er bedre på astronomi enn historie).

Thony Christie avslutter dermed gjennomgangen jeg siterte fra over som følger (og med lenke til en lengre argumentasjon):

In the period following those discoveries there developed a conflict between Galileo and Foscarini on the one side and the Catholic Church on the other not for scientific reasons but because the two of them tried to tell the Church how to interpret Holy Scripture as I have explained in an earlier post.

Så skal vi ikke lage noen hypotese om at det er fordi man ser noen farer i en slik oppfatning at media nøler med å publisere denne type kildebaserte erkjennelser.

Det er uansett ikke forståelig at historievitenskapen forties.

Kjempers kilder

Man trenger ikke teleskop for å oppdage at påstandene om Kirkens kamp mot vitenskapen stadig dukker opp i media.

Eller at velmenende fakkelbærere løper hverandre ned i iveren etter polemiske poenger.

Forrige uke var det Eirik Newth som i en spennende ny serie i Aftenposten om vitenskap dessverre ikke var like vitenskapelig eller ny hele veien. Og så er det alltid behov for å være ... spenstig og slående.

Jeg er vanligvis ikke mannen til å hevde at alt var enklere før, men ser man på vitenskapshistorien er det en fristende konklusjon å trekke. Ta Galileo Galilei, italieneren som tidlig på 1600-tallet revolusjonerte vårt syn på universet ved å observere stjernehimmelen.

Galilei hadde utvilsomt sitt å stri med – blant annet kirkelig motstand og lunefulle mesener.  Men han hadde også den enestående fordelen det er å være først til mølla. Uansett hvor astronomen rettet sin primitive linsekikkert, oppdaget han noe nytt: fasene til planeten Venus, månene rundt Jupiter, solflekker og stjernevrimmelen i Melkeveien.

Når det gjelder Galilei har mytene og det ikoniske ved hans posisjon skapt så mange gordiske knuter på den rød tråden at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne å nøste opp - eller hvilke metaforer man skal bruke.

Litt kort var det slik at Galilei ikke var først til mølla og han bygget på andres arbeid, både fra middelalderen og Kopernikus i århundret før, samt egen samtid. Hans resultater skyldtes ikke at han var den første som observerte ulike fenomener på stjernehimmelen (heller ikke alltid med teleskop), men hans måte å tolke resultatene.

Dette var dels i lys av Kopernikus og dels i lys av at han mente de utfordret et aristotelisk syn som skilte mellom det som befant seg under og over månens bane.

Det viste seg at det overjordiske (altså det over månen) ikke var fullkomment. Planetene hadde kratere - og måner.

Men at Aristoteles tok feil der, betydde ikke at jorden måtte gå i bane om solen. Det krevde andre argumenter og der hadde ikke Galilei mange og gode nok. I tillegg fantes en rekke alternative modeller som forklarte observasjonene like godt eller bedre.

Galileis modell stemte ikke bedre av at den lot planetene bevege seg i sirkelbane om solen, i motsetning til Keplers modell med en elliptisk bane.

Nå blir dette dels flisespikkeri når vi snakker om Newths korte innledning. Men det er ikke fullt så mye flisespikkeri når vi kommer til tilsvaret som Stig Frøland,  professor i medisin ved Universitetet i Oslo, ga for et par dager siden i leserinnlegget På Kjempers skuldre.

I Aftenposten 2. februar gir Eirik Newth uttrykk for en nedlatende holdning til pionérene i vitenskapens historie. Siden de var «først til mølla», mener Newth at deres oppdagelser var lettkjøpte fordi de var «hemmelighetene naturen lettest ga slipp på». Galilei kunne bare løfte sin kikkert mot himmelen for å høste sine triumfer. For Newton krevdes det bare «et fallende eple» for å «avsløre» tyngdeloven. 

Ja, det er ikke vanskelig å oppdage Newths innledning er litt lettkjøpt. Men det betyr ikke at naturfilosofene på 1600-tallet ikke hadde det noe lettere enn i dag. Eller møtte stor religiøs motstand.

Realiteten er at vitenskapens pionérer var unike ved at de hadde intellektuelle evner som gjorde dem  i stand til å se på verden omkring seg med friske øyne og danne seg helt nye oppfatninger om naturlovene, uavhengig av århundregamle autoriteter og trykkende religiøse dogmer i sin samtid.

At Frøland sier dette antyder nok at det ikke er vitenskapshistorie han er professor i. Disse "århundregamle autoriteter" handlet altså om avanserte matematiske modelleringer basert på det beste de hadde av observasjoner. De (altså Aristoteles, Ptolemaios og nyere forbedringer av disse, samt kritikk) var ikke autoriteter fordi de var århundregamle eller uimotsigelige, men fordi de var svært dyktige.

Ikke bare var de velegnet til formålet, som var å lage gode kalendere, spå solformørkelser osv. I motsetning til modeller med solen i sentrum hadde deres modell ingen opplagte umuligheter, som hvorfor fiksstjernene beholdt posisjonen hvis jorden beveget seg (parallakseproblemet).

Når Galilei tenkte annerledes, skyldtes det selvsagt noen iboende egenskaper, men også at han var påvirket av den løpende debatten i samtiden. Og var sta nok til å mene at han hadde rett, selv om han ikke hadde gode nok bevis og modellen altså inneholdt umuligheter.

Så var det dette med Kirken, altså den vanlige skurken med svart hatt i slike fremstillinger, siden 17-1800-tallets mytedannelser hos forfattere fra Gibbon til Dickson White. Men siden man slet med å finne særlig mange data som støttet det angivelige mønsteret, måtte man overtolke kilder og anekdoter, eller noen ganger dikte opp egne.

Dermed er det ikke uventet at det også her mangler kilder og konkretiseringer. Hvilke faglige analyser baserer han sine konklusjoner på? Hvilke samtidige kilder? Hvilke "trykkende religiøse dogmer" snakker Frøland om?

For han kan da ikke mene at det var en del av trosbekjennelsen om det var jorden eller solen som var i sentrum? Eller at Kirken så vitenskap som noe skummelt som burde bekjempes?

Nå skal vi ikke underslå (slik vi har lenket en del til over) at det var spenninger mellom Kirken og Galilei, men årsakene var andre enn Frøland og mange andre legger opp til. Det handlet ikke om en konflikt mellom "tro og vitenskap", men om dels personlige spenninger (Galilei var i overkant arrogant, i likhet med enkelte i Kirkens ledelse) og dels om et spørsmål om autoritet i en svært urolig tid før og under 30-årskrigen.

Og Kirken prøvde hele veien å undersøke med samtidens matematikere og naturfilosofer, etter en tradisjon tilbake til i hvert fall Augustin på 400-tallet.

Men Frøland henger altså fast i mytene.

Dagens vitenskapsmenn som  arbeider innen konvensjonelt fastlagte fagområder, risikerer ikke frihetsberøvelse eller dødsstraff fra religiøse autoriteter slik man gjorde på Galileis tid. I dag kan en naturvitenskapsmann være bekymret for ikke å få trykket sine artikler i de mest prestisjefylte tidsskriftene, mens pionérene risikerte å få sine arbeider på den katolske kirkes indeks over forbudte bøker. 

Dette blir langt i overkant tendensiøst. Siden ingen noen gang har fått dødsstraff av Kirken for sin naturfilosofi, er det ikke mye som tyder på at Galilei fryktet dette. Og frihetsberøvelsen handlet om husarrest på hans private gods på hans eldre dager, slik at dette ikke var noen stor trussel, uten at jeg dermed skal forsvare dommen. Den ble ikke verre av at Galilei fikk ta i mot besøk og jobbe videre med sine publikasjoner, spesielt hans banebrytende arbeid innen fysikk (mekanikk) i kjølvannet av Philoponus, Buridan og andre han ... glemte å oppgi.

Så stemmer det at man kunne risikere index, i en tid der de fleste land hadde sine lister over publikasjoner som av ulike årsaker ikke var godkjente - og altså forbudte, enten årsaken var politiske, etiske eller religiøse.

Men, og det er et viktig poeng, det som havnet på index var ikke Kopernikus (eller Galileis) modell, men de skriftene som hevdet at den var bevist - før den var bevist. Det tok bare fire år før en utgave som fremstilte dette som en teori ble tillatt utgitt, i 1620.

Så kan vi si mye mer om dette, noe som bør fremgå av alle linkene over. Det er belyst enda grundigere i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø, men vi gir oss her siden blogginnlegget allerede er for langt til at noen orker å lese så langt ned at de ser at det sies at det er for langt.

Når alt dette er sagt, skal det ikke underslås at Frøland også har gode poenger.

Dagens forskere kan analysere sine funn med avanserte datamaskiner og matematiske metoder. Pionérer som Newton måtte selv utvikle helt nye områder av matematikken for sitt arbeid.

Newton var beskjeden nok til å si at hans egne oppdagelser skyldtes at han sto på gigantiske forgjengeres skuldre. Hvor mye mer gjelder ikke dette for dagens forskere? 

Så får vi håpe at Frøland som en av dagens forskere er beskjeden nok til å analysere sine egne påstander. Det hadde vært fint om professorer heller ikke i dag bygger på århundregamle autoriteter og trykkende dogmer.

Sensasjon: Myter i Mytekalenderen

Dessverre begynner det å bli en vane å peke på merkelige vrier i NRK's Mytekalenderen, der man aner at programlederen Terje Nordby fortsatt er farget av fordomsfellene fra sin tid som sentral tekstforfatter for Tramteatrets oppgjør med Kirken for en generasjon siden.

Når han så prøver å få både i pose og sekk, blir resultatet ikke mindre originalt, som i gårsdagens program. Dermed lærer vi altså at man selvsagt trodde at jorden var flat i middelalderen, samtidig som man altså selvsagt ikke trodde det.

I Middelalderen var den mest utbredte oppfatningen blant folk flest at jorda var flat, omgitt av et endeløst, kosmisk hav fullt av monstre livsfarlige for mennesker. Det bygget på et gammelt verdensbilde fra tidlig bronsealder og ligger for eksempel til grunn for troen på Midtgardsormen som kveiler seg rundt jordskiva, og skapelsesberetningene i bibelen der det står om verdenshjørnene. Den andre oppfatningen, som de fleste lærde trodde på, gikk ut på at Jorden var en slags kinesisk eske av gjennomsiktige sfærer. At Jorden var rund, var i og for seg gammelt nytt, ikke bare Pythagoras og andre grekere hadde visst det, men også fønikiske og egyptiske sjøfolk i tusenvis av år. Ikke lett å forestille seg for folk flest, men det var ikke umulig å tilpasse skriften til en kuleformet verden.

Uten kilder til noen som helst av "folk flest" som har trodd at jorden bokstavelig talt var flat, enten man var viking (der dette var en del av mytologien) eller del av den bredere vestlige kulturen som vokste fram på ruinene av Romerriket.

At en som jobber med myter ikke vet forskjell på et mytologisk og et geografisk verdensbilde, eller ikke problematiserer temaet, er underlig. Denne måten å lese gamle tekster på er mer farvet av opplysningstidens literalisme og latterliggjøring av fortiden, enn av forskning på tekster og tenkesett.

I motsetning til moderne ateister leste antikkens og middelalderens jødiske og kristne tenkere normalt ikke Bibelen som astronomi eller naturfilosofi. Man trodde ikke det bokstavelig talt var fire verdenshjørner. Man mente ikke at jorden hvilte på fysiske søyler.

På samme måte som middelalderens syntese mellom et gresk og et kristent verdensbilde, slik vi finner det bl.a. hos Dante, ikke ble tatt bokstavelig - som teologi.

Ja, man koblet i mange sammenhenger - fra poesi til prekener - en klassisk astronomi som hadde jorden i sentrum, med en visjon av en perfekt verden utenfor månens bane og i retning av den øverste himmelsfære der Gud befant seg.

Nei, det var ikke slik at man dermed låste teologien til dette verdensbildet.

Den guddommelige Himmel var ikke nødvendigvis identisk med de astronomiske himlene eller med den ytterste av disse. Teologien ble ikke mer gift med astronomien av at vi kan lese Det nye testamentet som at det ikke er vi som skal til himmelen, men himmelen som skal komme til den nyskapte jord.

 Den fysiske himmelen var noe annet enn den åndelige.

Som Thomas Aquinas la vekt på, kunne fysiske og astronomiske forhold beskrives og forklares på ulike måter og det var ikke gitt at den modellen man h oldt seg til for øyeblikket var den riktige eller endelige.

the theory of eccentrics and epicycles is considered as established, because thereby the sensible appearances of the heavenly movements can be explained; not, however, as if this proof were sufficient, forasmuch as some other theory might explain them (Summa theologica, I, q.32, a.1, ad. 2).

Selv om modellen kan forklare det vi ser med våre egne øyne (som hvorfor planetene går i litt hoppende baner om jorden), kan det finnes andre og bedre teorier. Den som sier dette er altså ikke en litt ukjent kar på sidelinjen, men Den katolske kirkes mest sentrale tenker.

Og Aquinas identifiserte ikke den fysiske (naturlige) himmel med den åndelige. Det ene tilhørte naturfilosofien og måtte avgjøres ut fra observasjon og argumentasjon, det andre teologien, åpenbaring og tradisjon (selv om man selvsagt kunne tenke rasjonelt også om dette).

I motsetning til Aquinas kobler Nordby og Tramteatret den fysiske og den åndelige himmel. Dermed blir det et sentralt poeng at Galilei avskaffet himmelen, som i innledningen til sangen Lyset skal komme fra denne siden med tekster.

Galileo Galilei oppdaget i 1610 at himmelen ikke fantes. Det man før hadde trodd var en hvelving viste seg å være en uenderlighet. For det ble han lyst i bann av Vatikanet, og bannlysningen ble opphevet først i 1983. I 1610 oppdaget menneskene at himmelen ikke fantes, men de tror fremdeles ikke sine egne øyne.

Dette følges opp i gårsdagens Mytekalenderen.

Men 51 år etter Columbus publiserte Kopernikus et manuskript om det heliosentriske universet, altså med Solen i midten. DET var skummelt. For hvor var himmelen da? Og om kvelden 7. januar 1610 i Padova satt en matematikkprofessor med en kikkert han selv hadde konstruert og så at himmelen ikke var noe sted.

Hvis det var så skummelt er det pussig at det ikke var noen av de som leste dette som synes å ha oppfattet det slik. Nordby oppgir da heller ingen som blir bekymret for at Himmelen er borte. Han lister ingen som protesterer mot Kopernikus på det grunnlaget.

Eller mot Galilei.

Nordby lever i stedet i sin egen myte, forsterket av de kirkekritiske bøkene han leste på 70-tallet. Han deler ikke aktuell forskning på vitenskapshistorie, han sprer myter han holder fast ved i tro.

I 1613 erklærte Galileo offentlig at han sluttet seg til Kopernikus. Dermed fikk han ikke bare de kirkelige autoritetene som motstandere, men også hans kolleger vitenskapsmennene. De nektet å se i kikkerten, de trengte det ikke, for verden var beskrevet i bøker.

Siden Nordbys verden er beskrevet i de polemiske bøkene han leste for noen tiår siden, nekter han å se i historiske kilder. Dermed vet han ikke at ingen nektet å se i kikkerten eller at Galileo hadde mange kirkelige autoriteter på sin side, som jesuittene og den neste paven (mer om Galilei f.eks. her og her). Eller at Den katolske kirken hadde liten tradisjon for å lese Bibelen bokstavelig (nei, den gjaldt ikke som urokkelig naturvitenskap i middelalderen).

Nordbys tradisjon er imidlertid mindre opptatt av historisk presisjon, enn av politikk. I beste Brecht-ånd ser han det hele som uttrykk for totalitære regimer, forårsaket av bokstavtolkning av Bibelen.

Bokstavtolkning av mytene var nødvendig, ikke for mytenes eller religionenes skyld, men for opprettholdelsen av totalitære regimer. En grunnleggende forutsetning for den friheten vi i dag tar som en selvfølge, friheten til uten å risikere å bli straffet å se tingene som de virkelig er, med eller uten kikkert, himmelen som slør og mytene som myter, ble gjort om kvelden 7. januar 1610, da Galileo Galilei oppdaget at himmelen ikke fantes.

Så er spørsmålet om Nordby tror han risikerer å bli straffet om han ser tingene som de virkelig er.