Eksisterer i Humanist

Da var seneste Humanist i stall og stuen og tradisjonen tro tente den noen lys i vårt mørke hus.

I det minste førte den til en times hyggelig og som alltid tankevekkende lesning, og ikke bare fordi det var en riktig så hyggelig omtale av Atle Søvik og min bok Eksisterer Gud?

Det er ikke helt enkelt for en forfatter å forholde seg til Dan-Raoul Husebø Mirandas drøye påstander som at

Det er fornøyeleg å sjå noko av fruktane av dette lange argumentet av en bok. Gjenomgangen av designargumentet er betre enn noko eg har sett før. Å sjå forfattarane (akkurat her representert ved Davidsen) gå laus på "kreasjonisme" og "intelligent desgn" er svært underhaldande å lese.

Da er det lettere å forholde seg til den konstruktive kritikken av enkelte andre kapitler, selv om det krever en smule eller to kraftanstrengelse ikke å gi noen konstruktive kommentarer tilbake.

Det krever derimot liten innsats å sitere avslutningen på omtalen.

Søvik og Davidsen har gjort ein fantastisk jobb med å dra argumenta ned til eit nivå som er forståeleg for for både ateister så vel som teistar. Faktisk leverer Eksisterer Gud? det beste trusforsvaret eg har vore borti. Den klarer og å vise kvifor folk trur, og korleis det å være kristen og det å tenke rasjonelt kan vere ein grei miks. På mange måtar håpar eg nesten at denne boka sett tona for framtidige diskusjonar - for kristne så vel som ateistar - så med får gjort unna med mange av dei nyateistiske karikaturene ein gong for alle.

Kanskje er den viktigste artikkelen John Færseths presentasjon av en til tider ganske så infam svertekampanje mot sentrale personer i Human-Etisk Forbund, fra det som litt enkelt kan kalles for den konspiratoriske delen av det norske alternativmiljøet.

De fleste medlemmer av Human-Etisk Forbund (HEF) lever nok i den tro at HEF er et humanistisk livssynssamfunn, en interesseorganisasjon og leverandør av seremonier som konfirmasjoner og vigsel.

Her tar de imidlertid feil. I virkeligheten arbeider HEF for å ensrette samfunnet, bannlyse all åndelighet og fremme sosialdarwinisme og seksuelle perversjoner – inkludert pedofili. Om man skal tro stemmene fra de mørkeste krokene på internett, er organisasjonen ikke bare infiltrert, men langt på vei overtatt av pedofile, jødelakeier og satanister.

Mange av disse påstandene er et resultat av HEFs kampanje Ingen liker å bli lurt.

Med Human-Etisk Forbund som skyteskive er såpass viktig at den allerede er lagt ut på nettet.

Så er det også noen artikler jeg stusser over, mest Morten Fastvolds Evolusjonens filosofi - Hvorfor Darwin er viktig for humanister. Ikke fordi han tar til orde for at det er viktig å forstå og forholde seg til evolusjon, men fordi han viderefører en rekke myter om forholdet mellom tro og vitenskap gjennom historien.

Dermed får vi tilløp til anakronismer som at kristne tenkere før Darwin stort sett var kreasjonister (i betydningen trodde jorden var ung og satte Bibelen over vitenskapen), at tanken om at jorden var eldre enn 6000 år skapte en stor konflikt (inntil Lyell kom med sin nye geologi på 1800-tallet) og at Darwin gjorde det umulig med en formålstenkning (teleologi) om naturen.

Dette synliggjør imidlertid en fundamental misforståelse av Aristoteles og Thomas Aquinas' analyser av av at ting i naturen "streber etter et mål".

Det er fort å lese Aquinas i lys av William Paleys metafor om en guddommelig urmaker. Men som en annen filosof med tilknytning til Humanetisk forbund, Anfinn Stigen (Aristoteliske grunnbegreper (Institutt for filosofi, UiO, 1974), 111) sier, er det imidlertid slik at "Forestillingen om en guddommelig plan i naturen er ikke aristotelisk”.

Det vi ser er i stedet en arv fra Spinoza og Humes argumentasjon på 1700-tallet mot en overordnet plan for naturen, og i praksis ikke et angrep på Aquinas. For sistnevnte var saken at mye i naturen er målrettethet i den forstand at epler og elektroner oppfører, utvikler og beveger seg på samme måte som andre epler eller elektroner.

Naturen synes slik at selv 

ting uten intelligens, som gjenstander i naturen, søker et mål, noe som vi ser av at de alltid, eller nesten alltid, opptrer på samme måte, for å nå det beste resultatet (Summa Theologica – Del I, Spørsmål 2, Artikkel 3). 

Poenget er kort sagt ikke at biologien er så innfløkt at den må være designet. Formålsrettheten er like mye til stede om alt som eksisterte var elektroner - siden elektronene alltid (eller "stort sett" som Aquinas sier) opptrer likt.

Det betyr ikke at fosser, fjell og fjorder har en hensikt, men at alt i naturen følger faste regler eller mål - også mekanismene som forårsaker evolusjon. Evolusjon bekrefter dermed at naturen er formålsorientert.

Skulle Gud slutte å styre ting mot mål, ville i følge Thomas finale årsaker (og altså naturlovene) slutte å eksistere.

En som ante noe av dette heter Darwin.

In an appreciation of Charles Darwin published in Nature in 1874, Asa Gray noted "Darwin's great service to Natural Science" in bringing back to Teleology "so that, instead of Morphology versus Teleology, we shall have Morphology wedded to Teleology". Darwin quickly responded, "What you say about Teleology pleases me especially and I do not think anyone else has ever noticed the point."

Når Fastvold skiller mellom formål eller teleologi av type A (forutgående intensjon) og B (effekt av prøving og feiling), er det samme klassiske feilesning av Aquinas som mange filosofer og lærebøker har viderebrakt de seneste par hundre år.

Fastvold synes også å oppfatte også at kristen tenkning før Darwin typisk sett tenkte Gud som direkte og detaljert involvert i biologien slik at oppdagelsen av ulike typer naturlige mekanismer fjernet alt behov for Gud. 

At Gud har gått fra å være uunnværlig til overflødig er en dramatisk forandring.

I realiteten oppfatter Aquinas og andre kristne naturfilosofer naturlovene som sekundærårsaker. Gud griper normalt ikke direkte inn i naturen, men styrer den gjennom naturlover. Naturlovene er ikke et argument mot Guds eksistens, men et argument for.

Så er det en helt annen sak at bibeltolkninger er blitt påvirket av Darwin, selv om dette sitter lengre inne i noen miljøer enn andre og er blitt svært polarisert med kreasjonismen som for fikk vind i seilene fra 1960-tallet. Men det er en klassisk kristen tradisjon fra oldkirken via Augustin og Aquinas til Luther og Kalvin at kristne må lese Bibelen i lys av naturfilofiske demonstrasjoner.

Nesten like klassisk som at det ikke er plass til så bred omtale av Humanist som bladet fortjener.

Den filosofiske doktorvisa

Som lovet fortsetter vi med musikalblogging om Fermat's Last Stand og er i dag kommet til Aquinas-visa.

Den gode doktor redder med den ene hånden reisefølget ut av en knipe, mens han i kjent stil med den andre imøtegår feiloppfatninger.



On The Question Of Whether Theological Disputations May Be Set To Music 
(Tekst: Scott Alexander, musikk: Buck Shlegeris og hans band)

I greatly fear
It would appear

Theology is just a scam
A pseudoscientific sham
Unproductive and confusing
All the garbled terms it's using

While the other arts advance
Theology makes angels dance
On the heads of sewing pins
While counting out a list of sins

And I suspect
Some would object

Objection one, it isn't fun
Objection two, it isn't true
Objection three, it's not for me
Objection four, it's such a bore

But on the cont'ry, Scripture said
Eventually you'll turn up dead
And when you do, you'll want to know
Exactly which way you should go

So to this chat
I answer that

Theology, theology
It isn't just tautology
It edifies your being like
A spiritual technology

You attack it, you critique it
But you secretly still seek it
God and goodness are the ends
To which your very nature tends

It's not just my opinion
It's a fact teleological
From some of reason, some of faith
And summa theologica

And that is why
I would reply

I reply objection one
Theology is plenty fun
And I reply objection two
God's highest in the genus "true"

And I reply objection three
That Jesus died for you and me
And I reply objection four
That with these teachings you can soar

Beyond just words and theory in
To the high Empyrean
All these concepts, once you've known 'em
Lead you to the summum bonum

Let yourself be led to God
By teachings pedagogical
From some of reason, some of faith
And summa theologica.

Våg å forstå som Daniel

Den observante leser (altså ikke deg) vil ha lagt merke til en ny bidragsyter i kolonnen til høyre, Daniel Joachim Kleiven.

Daniel er et forfriskende pust blant kristenbloggere. Både fordi han er ung (nåja, det går nok over),  tenker og ikke er redd for å stikke hodet frem.

Det blir ikke verre av at han lener seg mot brede europeiske tradisjoner med røtter tilbake til klassisk filosofi fra før nymotens påfunn som Descartes.

Dermed fullt fortjent at han nylig vant Petter Dass' ungdomsstipend.

Siden vi har tatt opp november-seminaret om religion og vitenskap ved flere anledninger, kan det også være greit å lenke til Daniels kommentar The final showdown: Kristen tro vs. vitenskap.

Del 3 - Stjeler evolusjonen sjelen?

Vi fortsetter serien om kristne kan tro på evolusjon etter gårsdagens spørsmål om evolusjonen gjør oss til dyr.

En annen påstand man av og til hører før ørene faller av, er at

Evolusjon kan ikke kombineres med en udødelig sjel

I såfall er evolusjon nesten som kristen tro.

I motsetning til hva vi ofte hører stammer ikke tanken om en udødelig sjel fra Paulus, men fra Platon. Det som bekjennes i noen millioner menigheter verden over er ikke troen på "sjelens udødelighet", men legemets oppstandelse.

Uansett om vi nå likevel skulle mene at vi har en sjel eller ei, lar den seg vanskelig måle og veie. I hjerneforskningen er dermed sjelen ikke hva det forskes mest på, eller kan forskes mest på. Samtidig som det finnes mer enn klønete argumenter for det som på fint kalles substansdualisme (at det mentale ("sjelen") og materielle ("hjernen") er to ulike ting).

Uansett er det bibelske fokuset på at vi er en enhet av legeme, ånd og sjel og mange kristne klarer å kombinere dette med evolusjon.

Følgelig er det ikke bare uten kilder, men en absurd påstand at kirkemøtet i Nikea eller andre steder skal ha diskutert om kvinnen hadde sjel. I Bibelen handlet begrepet opprinnelig ikke om en separat del av oss, men betydde ikke annet enn ”livsånde” (nephesh på hebraisk).

Selv kirkefedre kan nok ha mistenkt at kvinner var i live før år 325.

Inspirert av Platon og Aristoteles fikk begrepet sjel imidlertid andre betydninger senere i kirkehistorien. For noen ble det til en udødelig sjel, for andre et resultat av hjernens struktur eller altså form (dermed er sjelen vår tankes formale årsak hos Thomas Aquinas), for noen både og.

Spørsmålet om evolusjon og sjel er dermed sterkt knyttet til hva vi tenker at sjelen faktisk er.

Skal vi vurdere dette i en biologisk eller evolusjonær sammenheng er det ikke noe i veien for at Gud på et tidspunkt i historien bokstavelig talt - altså som primærårsak slik vi var inne på i går - ”blåste sin livspust” inn i eksisterende person eller gruppe mennesker, slik at de fikk eller ble levende sjeler.

Eller vi kan lese det mer billedlig, som et resultat av sekundærårsaker over lang tid - altså at alle med menneskets form har eller er levende menneskesjeler.

Spørsmålet om evolusjon og sjel handler dermed ikke om evolusjon, men om sjel. Men uansett om vi ser sjelen som en egen substans eller som et resultat av hjernens struktur, kan vi kombinere den med evolusjon - på litt ulike måter.

Så kan vi sikkert diskutere hva det er som gjør et menneske til et menneske, altså hva som skiller mennesket fra andre arter i evolusjonshistorien og i naturen nå.

Skal vi tro middelalderens tenkere som Thomas Aquinas, handler det i hvert fall ikke om vi har sjel eller ei, siden også dyr har dette (Summa Del 1, Spørsmål 75, Artikkel 1).

To seek the nature of the soul, we must premise that the soul is defined as the first principle of life of those things which live: for we call living things "animate," [i.e. having a soul], and those things which have no life, "inanimate." 

Vi skal imidlertid ikke legge sjelen vår i å stjele tid til å jobbe med det spørsmålet på en fridag.

Del 1 - Umoralsk å tro på evolusjon?
Del 2 - Gjør evolusjonen oss til dyr?
Del 3 - Stjeler evolusjonen sjelen?
Del 4 - Gjør evolusjonen livet meningsløst?

Del 5 - Umoralsk å skape ved evolusjon?
Del 6 - Evolusjon eller skapt i Guds bilde?
(Serien er inspirert av et upublisert utkast til en artikkel i samarbeid med Jan Tellefsen).

Augustins tvillingforsøk

Seneste Dag og tid viser flere steder enn i høytlesningen av Thorvald Steens fabler at planetene står gunstig til for å bekjempe myter.

Siden som kjent alt du vet om middelalderen er feil, bør det dermed ikke overraske at Andreas Skvarteit kan røpe at våre kirkefedre var aktive skeptikere.

Nærmere bestemt Augustin, mens Thomas Aquinas angivelig ikke holdt sin sti like ren.

Skartveit lener seg fortsatt til den i overkant mytebefengte Boorsteins The Discoverers, men holder seg til en side i boken som for det meste kan passere som historie.

Dermed har han altså ingen problemer med å formidle at Augustin i Gudsstaten debunket astrologi, basert på sunn empiri.

Nærmere bestemt tvillingforskning, når han "gjekk laus på dei".

Og han nytta ein teknikk som i vår tid er blitt vanleg i genetikk og samfunnsforsking: tvillingforsking. Tvillingar er fødde under same stjerneteikn og skulle då få eit likt liv om det er så at stjernene styrer. Han dreg fram døme på tvillingar, eller andre som er fødde samtidig, og viser korleis liva deira er blitt heilt ulike.

Mer uventet er det nok at Skartveit mener Thomas Aquinas støttet astrologien som en sterk og styrende kraft, selv om han forsonende nok mente den ikke fjernet vår frie vilje.

Stjernene hadde ein sterk og styrande påverknad på jorda og menneskelivet, men mennesket hadde makt og fridom til å stå i mot denne makta, sa Thomas frå Aquino, den store katolske teologen.

Når dette er uventet, er det fordi Thomas ikke støttet astrologi, selv om han mente at det kunne være naturlige fysiske virkninger fra stjerner og planeter, som formørkelser. Hva han mente om astrologi antydes muligens av at han ikke bare unnlot å drive med det, han advarte mot det.

Dermed er det naturlig at verken Skartveit eller Boorstein (på side 24 i Vintage books-utgaven fra 1985) oppgir kilde til Thomas' angivelige støtte.

Vi kan uansett være enige i at Augustin ville vært overrasket om han hadde sett at astrologene fremdeles er i blant oss.

Mytefabrikken NRK

Det er tydeligvis liten fare for produksjonsstans på Mytefabrikkenkalenderen, og dermed heller ikke på reklamasjonskravene på Dekodet. 

Et program som ble laget for å markere 28. januar og Thomas Aquinas slår i hvert fall fort an tonen:

Filosofisk sett støttet kristendommen seg til nyplatonismen og Aristoteles’ logikk. Araberne hadde tatt vare på de antikke skriftene som kirken hadde forkastet, blant annet alle Aristoteles’ øvrige skrifter. Men på 1200-tallet fikk kirken, via araberne, hele Aristoteles å ta stilling til. Det ble problematisk.

Som vanlig er det ikke godt å vite hva og hvor mye man må si for å oppklare mytene. Det blir uansett for kort og feil rekkefølge, siden mytene alltid har forrang og kan fremføres uten bevis.

Men, altså, for det første var "kristendommen" mer enn vestkirken. Ulike teologiske tradisjoner knyttet seg til ulike typer filosofi som også kunne endre seg over tid. Augustin var ikke Boethius var ikke Anselm.

Når det er sagt stemmer det at kristne teologer og filosofer i svært stor grad støttet seg til samtidens beste kunnskap og mest avanserte vitenskap, slik den nyplatonske og aristoteliske ble oppfattet.

Følgelig var det for det andre ikke slik at kirken forkastet "alle Aristoteles's øvrige skrifter", selv om man til tider kunne være kritiske til deler av dem og mange var utilgjengelige i vest blant annet fordi de ikke var blitt oversatt til latin før folkevandringenes kriser og kaos.

At NRK likevel lar noen hevde dette uimotsagt i beste sendetid er som vi har vist på denne bloggen i noen år typisk og  avslørende for det redaksjonelle nivået. På samme måte som det er at ingen programmer i NRK så vidt jeg er kjent med har tatt et oppgjør med Mytekalenderen.

Men som vi har sett i det siste er kritisk journalistikk på egne programinnslag ikke NRK's varemerke.

Klarer ikke Terje Nordby mot all formodning å finne belegg for sine påstander om kirken og Aristoteles, er det nok heller hans egne skrifter som bør forkastes.

For det tredje er det ikke slik at det var på 1200-tallet man fikk tilgang til andre av Aristoteles skrifter enn hans verker om logikk. De hadde hele veien vært bevart i Østromerriket som var stedet araberne fikk dem fra. Og de begynte å bli oversatt til latin fra midten av 1100-tallet.

At dette "ble problematisk" i noen tiår, i den forstand at det ble en stor debatt og kom  flere fordømmelser av noen av konklusjonene, stemmer. Men begge deler bare understreker at kirken ikke "forkastet" og ødela skriftene, men tok dem svært alvorlig.

Et poeng i kritikken var at de rett og slett syntes å sette grenser for hva en allmektig Gud kunne gjøre, som f.eks. å skape vakuum eller flere univers. At man avviste slike begrensninger, slik at dette var noe man måtte finne ut av empirisk og ikke ved deduksjoner, kan ha vært en viktig driver for veien mot moderne vitenskap.

Nå er det ikke bare innledningen til Mytekalenderen som bommer. Nordby har et om mulig enda merkeligere avsnitt.

Problemene med kirken i det kristne Europa på 11- og 1200-tallet var at dens trosforestillinger var svekket og ikke lenger ble allment akseptert; alternativet var trostvang. Vi gikk inn i en tid da kirken direkte eller indirekte godkjente massedrap på avvikere. Thomas prøvde i det lengste å utligne dilemmaene med fornuften. Han erklærte at Paradiset var stengt ute fra verden ved hjelp av elver og fjell slik at det ikke kunne nås av folk. Det var forklaringen på at vi ikke hadde funnet det. Det fantes en forklaring på alt. De kristne dogmer er fattbare, bare ikke av oss her og nå, fordi vi er begrensede. Gud er selv et allvitende, uendelig intellekt, god og kjærlig. Disse to autoritetene ble det aldri stilt spørsmål ved: Aristoteles og Bibelen. Begge måtte ha rett. Å finne ut hvordan, var et spørsmål om teologisk tålmodighet. Thomas bidro så godt han kunne og hans klippefaste tro på menneskets fornuft lyser i en verden formørket av teologisk tåke. 

Nordby skal forsåvidt ha ros for å løfte fram at Thomas hadde en klippefast tro på vår fornuft, men tar ikke så mange hint verken av det eller av at "katolikkene feirer han som helgen i dag, 28. januar".

Nå er det ingen som bestrider tildels omfattende kjetterprosesser på 1200-tallet, men dette handlet i stor grad om sosiale og regionale oppgjør, dels mot det man oppfattet som en arrogant rikmannskirke og arealhungrige konger. Det er den gamle historien om lokalt selvstyre mot sentralmakt, enten denne samler seg om åndelige eller verdslige bannere.

Det var kort sagt ikke den intellektuelle debatten som var i fokus.

Og selv om det i perioder også foregikk en teologisk diskusjon, var skillelinjene ikke plasseringen av Paradis.

Når så Nordby av en eller annen grunn (som det er vanskelig å fri seg for handler om å vise hvor latterlige debattene var) likevel trekker fram denne, synes han å misforstå den grundig.

Etter det jeg kan forstå er det han sikter til første del av Summa Theologica, spørsmål 102, On Man’s Abode, Which Is Paradise, første artikkel – Whether Paradise Is a Corporeal Place?. Her svarer Thomas strukturert på argumenter mot at det jordiske, historiske paradiset fra Første Mosebok var (eller hadde vært) et geografisk sted på jorden.

Vi snakker altså ikke om en nåværende eller fremtidig himmel. Eller om noe sentralt dogme eller dilemma.

En av innvendingene (den tredje) mot at Paradiset var et geografisk sted var at "Further, although men have explored the entire habitable world, yet none have made mention of the place of paradise. Therefore apparently it is not a corporeal place".

Det er her Aquinas svarer at det er fornuftig å tenke at stedet likevel kan være utilgjengelig for oss, siden det kan være skjult bak fjell, eller hav eller ørkener og dermed ikke oppdaget av topografene.

Mens altså det det himmelske paradis er noe helt annet og ikke befinner seg på denne jorden.

Igjen ser vi at Mytekalenderen dels rir på fordommer og dels tar ting ut av sammenhengen. Ja, selvsagt kunne Aquinas forklare fornuftig hvorfor vi ikke hadde funnet Paradiset, eller kom til å gjøre det, men det betydde ikke at han dermed tok alle deler av Bibelen bokstavelig e.l. eller ikke «stilte spørsmål» (hva nå det er) ved Aristoteles eller Bibelen.

Tvert i mot, kan man si med et skjelmsk smil, var hele Aquinas metode å stille spørsmål.

Summa Theologica er bygget rundt 600 spørsmål med argumenter for og i mot, til sammen består Aquinas' verker av flere tusen spørsmål. Og han oppfattet ikke at Bibelen hadde autoritet i spørsmål som handlet om naturfilosofi, siden disse var tilgjengelige for fornuften og ikke krevde åpenbaring for å avgjøres.

Hvis vi tolket Bibelen slik at den syntes å være i strid med naturfilosofien, var det et tegn på at vi tolket Bibelen feil, akkurat slik Augustin hadde sagt over 800 år før og som var blitt en etablert tradisjon.

Augustin lærer at vi må ha to tanker i hodet når vi skal løse slike spørsmål. For det første må vi stå fast på at Skriftens sannhet er urokkelig. For det andre, når det finnes flere måter å forklare et skriftsted, må vi ikke stå så fast på en bestemt tolkning at noen fortsatt skulle insistere på at det er den definitive betydningen av teksten, selv om overbevisende argumenter skulle vise at den er feil. Gjør vi det vil ikke-troende latterliggjøre den Hellige Skrift, og veien til troen bli stengt for dem. (Summa Theologica, vol 10: Cosmogeny, del 1, spørsmål 68, art. 1, 71-73). 

Så får vi bare håpe at Nordby tillater at vi har tålmodighet nok til å stille spørsmål ved hans autoritet.

Gud må eksistere selv om det fysiske er evig

Vi har nå vist at det må eksistere noe som er evig og argumentert for at dette evige ikke kan være noe fysisk.

Skulle vi likevel ta feil i det sistnevnte, betyr imidlertid ikke det at gudsargumenter er avslørt som tynne.Det er rett og slett slik at vi da er tilbake til normaltilstanden, altså til de klassiske gudsargumentene.

Og vi tenker da ikke på dette nymotens designargumentet som for alvor kom på slutten av 1700-tallet, der Paley og andre mente at naturens kompleksistet måtte forklares med Gud (en tenkning som vi forøvrig ikke finner hos Aquinas eller tilsvarende og som ble problematisert av oppegående teologer før Darwin).

I stedet skal vi ta veien til de kosmologiske argumentene. Bortsett fra en periode i middelalderen der enkelte diskuterte Philoponus' argument for at universet ikke kunne være evig og at dette kunne brukes i favør av Guds eksistens (senere kalt for Kalam-argumentet), forholdt alle kosmologiske gudsargumenter før Big Bang-modellen seg til en naturfilosofi som oppfattet universet som uendelig i tid.

En av mange misforståelser om Thomas Aquinas er at hans gudsargumenter snakker om en første årsak i betydningen en første årsak i tid. Det er ikke bare feil, det er en meningsløs påstand siden han i sine argumenter la til grunn at universet var evig. Noe som er evig kan ikke ha en start i tid.

Hva var så poenget i stedet?

Det er for det første ikke slik at Gud må eksistere siden alt har en årsak. Tvert i mot må Gud eksistere fordi alt ikke kan ha en årsak.

Videre er det slik at selv om ikke universet trenger en første årsak bakover i tid, trenger det en dypeste årsak til at det (eller noe som helst fysisk) i det hele tatt eksisterer - altså en ytterste, mest grunnleggende forklaring.

For det er slik at alt vi ser av det fysiske er i endring. Hvis hver eneste endring krever en forklaring eller en grunn for at endringen skjer som den skjer og ikke på andre måter (dette trenger ikke å være en deterministisk årsak), betyr det at hver endring eller eksistenstilstand krever en betingelse bak seg - også i nåtiden.

Men slik kan det jo ikke fortsette i det uendelige, siden det da alltid vil være noe som mangler betingelsen for at det er i den tilstanden det er i. Den logiske konklusjonen er at det må finnes noe som ikke trenger en betingelse, altså er det som Aquinas kaller for en "ubevegelig beveger" og med det mener en som kan endre noe, uten selv å endres i all evighet.

Vi trenger ikke tenke at denne betingelsen startet det fysiske (hvis det er evig, har det ingen start), kun at den opprettholder det, altså er betingelsen for eksistensen av kvanter og naturlover både akkurat nå og til alle tider i en eventuell evig fysisk virkelighet.

Og da kan vi ikke snakke om noe som selv er fysisk fordi dette altså da selv vil være i endring (enten vi tenker på kvantenivået eller i form av tilgjengelig energi eller for å si det mer folkelig og observerbart for det blotte øyet råtner eller ruster osv.) - og kreve en forklaring.

Dette viser at det er et rasjonelt behov for en ytterste forklaring og da en som ikke konkurrerer med fysikken der det er noenlunde sikkert at det vil bli gjort overraskende oppdagelser i generasjoner fremover. For Gud er ingen fysisk forklaring, men noe som forklarer eksistensen av det fysiske.

Dette er en logisk konklusjon og ikke noe man vilkårlig trekker opp av nærmeste flosshatt. Det er ikke noe vi kan "tenke oss" sånn litt løst, men noe som må gjelde logisk, hvis denne type argumenter er riktige (det finnes mange varianter og de er selvsagt blitt problematisert på ulike måter).

Skal vi snakke mindre folkelig er vi altså kommet til en ubetinget betinger, en form for eksistens som ikke selv krever noen betingelse, grunn eller forklaring på sin eksistens (altså ikke er kontingent, men har det som ofte kalles nødvendig eksistens, og en forklaring på sin eksistens i seg selv).

Det er ikke mange andre kandidater til noe slik enn en evig, uskapt, ikke-fysisk størrelse som altså ikke er kontingent og minner stadig mer om hva vi legger i begrepet Gud.

Selv om vi altså, om vi skal være nøye på det, ikke er helt i mål ennå.

Men kan det ikke i stedet bare være et rent faktum at den fysiske totaliteten finnes som den gjør, uten noen grunn eller forklaring slik kommunister og Bertrand Russell mente på 1900-tallet?

Kan ikke et eventuelt evig, eksisterende kvantefelt ha en eller annen form for nødvendig eksistens? Eller i det minste være en grei nok ytterste virkelighet, ikke minst siden vi da slipper å gå utover den fysikken vi kjenner?

Aquinas tenkte sikkert lurt, men han tok da av gode grunner aldri eksamen i kvantefysikk?

Såpass gode spørsmål at vi skal se på dem i morgen. Men de betinger at det fysiske er i stand til å være evig, noe vi problematiserte i går.

Aquinas og astrologi

Selv skal jeg ikke dømme om hvem som vant debatten mellom Craig og Hitchens, men det er nok noe overdrevent å hevde at Hitchens har spesielt mye fakta eller filosofi på sin side.

Som når han hevder at Thomas Aquinas drev med astrologi.

I beste fall skyldes det en ren feiltagelse fordi man i middelalderen ikke hadde helt samme begrepsbruk som oss. Siden ord som astrologi og astronomi kunne bli brukt litt om hverandre, risikerer moderne lesere å la seg lure.

Saken blir imidlertid ikke bedre hvis kjennskapen til Aquinas er basert på sitatsurfing på beste nyateistmanér.

Men hvis vi mener (som vi uten videre kan anta at Hitchens gjorde) spådommer og personlighetsanalyser basert på planeter og stjerners posisjon, er det null og nada tvil om at Aquinas (forøvrig i likhet med Augustin, Luther og andre ikke helt betydningsløse tenkere) tok sterk og klar avstand.

Og det handler ikke bare om at dette i følge Aquinas og Augustin kan gjøre at vi forføres av mindre hyggelige åndsmakter, selv om holdningen vanskelig kan misforstås når de betegner noe som demonisk.

La oss derfor se nærmere på avsnittet i Summa Theologica om Whether divination by the stars is unlawful?

Now one makes use of a vain and false opinion if, by observing the stars, one desires to foreknow the future that cannot be forecast by their means. Wherefore we must consider what things can be foreknown by observing the stars: and it is evident that those things which happen of necessity can be foreknown by this mean,: even so astrologers forecast a future eclipse.

However, with regard to the foreknowledge of future events acquired by observing the stars there have been various opinions. For some have stated that the stars signify rather than cause the things foretold by means of their observation. But this is an unreasonable statement: since every corporeal sign is either the effect of that for which it stands (thus smoke signifies fire whereby it is caused), or it proceeds from the same cause, so that by signifying the cause, in consequence it signifies the effect (thus a rainbow is sometimes a sign of fair weather, in so far as its cause is the cause of fair weather).  

Now it cannot be said that the dispositions and movements of the heavenly bodies are the effect of future events; nor again can they be ascribed to some common higher cause of a corporeal nature, although they are referable to a common higher cause, which is divine providence. On the contrary the appointment of the movements and positions of the heavenly bodies by divine providence is on a different principle from the appointment of the occurrence of future contingencies, because the former are appointed on a principle of necessity, so that they always occur in the same way, whereas the latter are appointed on a principle of contingency, so that the manner of their occurrence is variable.

Consequently it is impossible to acquire foreknowledge of the future from an observation of the stars, except in so far as effects can be foreknown from their causes.

Kortere sagt kan vi spå om solformørkelser siden disse er "nødvendige hendelser" gitt solen, månens og jordens lovmessige bevegelser, selv om man ikke alltid tenkte rett om hvilke årsaker som faktisk skapte hvilke effekter (f.eks. knyttet til vær og tørke).

I motsetning til dette er ikke historiske hendelser og personlige lovmessige (Aquinas støttet ikke determinisme), men "tilfeldige" (kontingente), uanett hvor mye vi måtte bli påvirket av astrologer, folkemening eller andre som måtte finne på å rope fra hustakene eller hviske oss i øret.

Det er likevel lett å spå at nye ateister ikke vil lese Aquinas mer nøye før neste debatt.

Feser freser

Nesten litt tilbake igjen, så kanskje på tide med noen oppvarmingsøvelser i form av en link til en av Edward Fesers vurderinger av disse stadig mindre nye ateistene.

The New Atheist writers are supremely self-confident in their ability to dispatch opponents with a sarcastic quip or two. And they show no evidence whatsoever of knowing what they are talking about.

I once heard a fundamentalist preacher “refute” Darwin by asking rhetorically: “What came first, the chicken or the egg?” He didn’t elaborate. But he did chuckle disdainfully, and since his audience of fellow believers did the same, no elaboration was necessary. They all “knew” that he had just posed a challenge no Darwinian could possibly answer, and that was enough. None of them had ever actually read anything any Darwinian had written—and I highly doubt the preacher had either—but never mind. What would be the point? They “already knew” such writers could not possibly have anything of interest to say, in light of this “fatal” objection to evolution.

This was some time before I became an atheist, which was some time before I became the observant Roman Catholic I am now. Oddly, the rhetoric of the New Atheist writers—Richard Dawkins, Daniel Dennett, Sam Harris, and Christopher Hitchens among the most prominent—sounds much more like that of a fundamentalist preacher than like anything I read during my atheist days. Like the preacher, they are supremely self-confident in their ability to dispatch their opponents with a sarcastic quip or two. And, like the preacher, they show no evidence whatsoever of knowing what they are talking about.

Og så videre. Ganske treffende, selv om han til dels skyter spurv med kanoner. Ikke minst når han kommenterer gjengens patetiske mangel på kjennskap til Aquinas og andre.

Take Daniel Dennett. (Please.) In his book, "Breaking the Spell: Religion as a Natural Phenomenon", he assures us that: “The Cosmological Argument … in its simplest form states that since everything must have a cause the universe must have a cause—namely God”; he then briskly refutes the argument by asking: “What caused God? The reply that God is self-caused (somehow) then raises the rebuttal: If something can be self-caused, why can’t the universe as a whole be the thing that is self-caused?”

Very good questions, it might seem—except that (as everyone who knows something about the philosophy of religion is aware) that is not what the Cosmological Argument for the existence of God says. In fact, not one of the best-known defenders of the Cosmological Argument in the history of philosophy ever gave this stupid “everything has a cause” argument—not Plato, not Aristotle, not al-Ghazali, not Maimonides, not Thomas Aquinas, not John Duns Scotus, not G.W. Leibniz, not Samuel Clarke, not Reginald Garrigou-Lagrange, not Mortimer Adler, not William Lane Craig, not Richard Swinburne. And not anyone else either, as far as I know. Perhaps, like Dennett, you think that when trying to refute some of history’s greatest minds, a good strategy would be to attack an argument none of them ever defended. But if not, you might find something better to do with your time than to curl up with "Breaking the Spell".

Forvrengninger av gudsargumenter spres tydeligvis ukritisk, usjekket og ubønnhørlig blant nye (og atskillige gamle) ateister.

Altså en en klar seier for Dawkins. Dennetts fremstilling beviser at det faktisk finnes memer.

Rot om røtter

En oppfatning som har vist seg vanskelig å dekonstruere, selv i en postmoderne tid, er at Europa står i en overveldende gjeld til arabisk kultur.

Melodien synes å være at uten det arabiske bidraget, ville Opplysningstiden og Det moderne Europa vært umulig. Noen har til og med hevdet at de overgikk Kopernikus i å vise at jorda gikk i bane rundt sola.

Nå er det ingen tvil om at muslimske naturfilosofer imellom år 750 og 1200 forvaltet og videreutviklet ulike typer av antikkens kunnskap. Men det er en stor overdrivelse å si at dette var det helt avgjørende for utviklingen av vestens filosofi, teknologi og vitenskap.

Tvert i mot synes det som om det nettopp var i en europeisk kultur at denne type tenkning og teknologi hadde det beste jordsmonnet (se f.eks. min drøfting her). Spørsmålet var på mange måter ikke om denne type tanker ville få gjennomslag, men når økonomien var kommet såpass på fote etter folkevandringer, invasjoner, pestbølger og vikingangrep at det igjen var mulig.

Vi får en anelse av dette når vi ser at mens personer som Ibn Rush (Averroes, 1126-1198) ble fordømt og forfulgt av det fanatiske almohadiske regimet i det mauriske Spania, ble hans tanker tatt opp, videreutviklet og spredd gjennom bl.a. Siger de Brabant (ca. 1240-1280) og Thomas Aquinas (1225-1274).

Selv om også disse kunne møte motstand for i overkant rajonalistisk filosofi, fikk denne type tenkning og innfallsvinkler langt bredere og mer varig kulturell betydning i Europa. Røttene til dette finner vi lenge før 1200-tallet, selv om økonomien i motsetning til i de arabiske områdene lenge lå for langt nede til særlig utbredelse av luksusaktiviteter som naturfilosofi.

Gresk naturfilosofi ble i det hele tatt oppfattet å være blant de fremmede vitenskaper i muslimske kretser (der Koranstudier var den egentlige vitenskap).

Det er forøvrig også et poeng at oversettelsene fra gresk til arabisk på 7-800-tallet i stor grad ble gjort (naturlig nok) av gresktalende kristne som Hunayn Ibn Ishaq (809-873), eller Joannitius som han ble kalt i middelalderen. De arabiske lærde stod med andre ord på sin side i gjeld til assyriske og bysantinske lærde.

Den greske arven ble også tatt godt vare på i bibliotekene i Konstantinopel, noe som bidro til betydelig oversettelsesarbeid både til arabere (primært før år 1000) og europeere (primært etter år 1000)

Noe av debatten er oppsummert her med utgangspunkt i denne.

Uansett vil forestillingen om at det moderne Europa ikke på noen avgjørende måte skyldtes islam, snart komme i en nyhetssending nær deg som eksempel på intens islamofobi.

Gammel debatt

Etter noen runder med debatt med den ene og (la meg legge til) den andre, er det ikke lett å komme fra at atskillige ser for seg at man ikke debatterte i middelalderen.

Selv om noen for syns skyld skulle komme på å legge til at den ikke var så mørk som mange vil ha det til, sitter det langt inne at dette også kan handle om rasjonalitet og resonnementer.

Nei, dette var en tid der man bare slo fast sannheter. Og en av de verste var denne Thomas Aquinas (1225-1274) som katolikkene er så opphengt i.

Ser man nærmere etter (noe som det selvsagt advares i mot), kan det hende man får noen grader justert perspektiv. Omtrent 180 grader for å være pinlig nøyaktig.

Thomas Aquinas fulgte rett og slett middelalderens mal. Som handlet om at man i stedet for å lansere dogmatiske sannheter (som en og annen blog i våre dager), var opptatt av å diskutere muligheter og motargumenter.

Dermed er det ikke annet å vente enn at hans hovedverker (som Summa Theologiae og Summa Contra Gentiles), har en ganske så interessant struktur.

Først kommer den posisjonen som Aquinias ønsker å argumentere i mot, beskrevet med utsagnet (1)Det synes som om.

I stedet for bare å avfeie dette, kommer han så med hva han oppfatter som (2) de tre beste argumentene for dette. Altså for det motsatte av hans eget syn.

Deretter følger han opp med sin egen (3) Tvert i mot, og krydrer gjerne med en eller annen autoritet som støtter hans egen posisjon.

Men som vi vet selv i dag, må man lenger enn kun å sitere autoriteter, med unntak av i debatter om klima og kreasjonisme.

Dermed bringer han inn sine (4) Svar på motargumentene. Han besvarer her hvert av argumentene som går i mot hans egen posisjon, slik han presenterte dem i starten. Dette er som oftest for å vise at de ikke holder, men noen ganger prøver han også å få fram at innvendingene lar seg harmonisere med hans eget ståsted, hvis man tar seg bryet med å forstå dem skikkelig.

Til tider kan det nesten minne om diskusjonsfora på web - på deres beste.

Det samme gjelder selvsagt også når han kommer med sine innfallsvinkler ("veier") til å vurdere Gud eksistens (han kaller dem aldri bevis, så dum er han ikke).

Thomas er ikke snauere enn at han foregriper en rekke av dagens innvendinger mot Guds eksistens, og svarer på dem. Ettersom det som gjerne siteres er hans konklusjoner (og ikke hans argumenter), får dagens lesere fort intrykk av at denne Aquinas sannelig var en overfladisk og lettvint fyr som ikke engang klarte å se helt opplagte innvendinger mot sitt eget syn.

Mens det altså i stedet langt på vei er hans moderne tolkere som er det.

Som et eksempel kan vi jo rett og slett sitere Thomas. Før han i det hele tatt gir seg i kast med noe såpass halsbrekkende som å argumentere for Guds eksistens, ser han - som nok også er litt greit i dag - behovet av å argumentere for at det i det hele tatt er mulig å argumentere for dette.

Vi ser strukturen som gitt over i det følgende (som vi i mangel av tid til å oversette tar på engelsk, uten at jeg føler behov for å bevise grunnen til det), fra tidlig i Summa Theologiae:

Article 2: Whether God's existence is demonstrable.

We proceed thus to the second point. It seems that God's existence is not demonstrable, for it is an article of faith. What is a matter of faith cannot be demonstrable, for demonstration allows one to know, whereas faith, as Paul says, is in "things not seen" (Heb. 11:1). Therefore God's existence is not demonstrable.
Furthermore, the central link in any demonstration is a definition; yet we cannot know what God is, but only what he is not, as John of Damascus says. Therefore we cannot demonstrate God's existence.

Furthermore, if God's existence were demonstrable, this could only be through his effects; yet his effects are not proportionate to him, for he is infinite, his effects are finite, and there is no proportion between the two. Therefore, since a cause cannot be demonstrated through an effect which is not proportioned to it, it seems that God's existence cannot be demonstrated.

But on the contrary Paul says, "The invisible things of God are understood by the things that are made" (Romans 1:20). Such could not be the case unless God's existence could be demonstrated by the things that are made, for the first thing to be understood about a thing is whether it exists.

Response: It must be said that there are two types of demonstration. One is through the cause, is called a demonstration propter quid, and argues from what is prior in an absolute sense. The other is through the effect, is called a demonstration quia, and argues from what is prior according to our perspectives; for when an effect is better known to us than its cause, we proceed from the effect to knowledge of the cause. In situations where the effect is better known to us than the cause, the existence of the cause can be demonstrated from that of the effect, since the effect depends on the cause and can only exist if the cause already does so. Thus God's existence, though not self-evident to us, can be demonstrated through his effects.

To the first argument, therefore, it must be said that God's existence and other things about him which (as Paul says) can be known by natural reason are not articles of faith but preambles to the articles of faith. For faith presupposes natural knowledge just as grace presupposes nature and perfection presupposes something which can be perfected. Nothing prohibits what is demonstrable and knowable in itself from being accepted on faith by someone who does not understand the demonstration.

To the second it must be said that, when a cause is demonstrated through its effect, the effect substitutes for the definition of the cause within the demonstration. This is particularly true in arguments concerning God. When we prove that something exists, the middle term in the demonstration is what we are taking the word to mean for purposes of the demonstration, not what the thing signified by the word actually is (since the latter, the actual nature of the thing in question, is determined only after we determine that it exists). In demonstrating that God exists, we can take as our middle term definition of what this word "God" means for us, for, as we shall see, the words we use in connection with God are derived from his effects.

To the third, it must be said that perfect knowledge of a cause cannot be derived from an effect that is not proportionate to the cause. Nevertheless, the existence of the cause can be demonstrated clearly from the existence of the effects, even though we cannot know the cause perfectly according to its essence.

Vi kan i tillegg minne om at han i Summa ikke engang egentlig gir særlig mye argumenter, han kun skisserer hvordan man bør gå fram for å gi slike. Men på en ganske så frapperende måte som det fortsatt ikke er helt enkelt å besvare.

Og selv om han gir langt mer i Contra Gentiles, savner man å ha vært tilstede i undervisningstimene hans (selv om man kanskje kunne tenkt seg bedre sentraloppvarming).

På den annen side er store deler av den videre filosofihistorien langt på vei å oppfatte som en replikkveksling mellom hans studenter, enten de nå aksepterte hans argumentasjon eller ei. Men før man leser for mye av den, hører det nok med å se på Thomas.

Stol ihvertfall ikke uten videre på de som bare påstår noe om ham i dag. Da er det fort på sin plass med en aldri så liten tvert i mot.

Du kan sitere meg på det.