Det er ikke bare Martin som er
interessert i ting som kulturelativisme.
Journalist og sosiolog Arnt Folgerø hadde en svært så interessant
kronikk i Dagbladet i forrige uke om temaet. Han la her ikke spesielt mye i mellom i sin omtale av toneangivende norske kulturrelativister:
Når hun [Berit Thorbjørnsrud] skriver: «Forskningens legitimitet hviler nettopp på at den er politisk uavhengig», motsier hun seg selv ved i samme artikkel å vise til forskning på for eksempel motstandere og tilhengere av kvinnelige prester. Mens forskning på tilhengere av kvinnelige prester nærmest ville mottas med hallelujarop fra den politisk korrekte delen av den norske offentligheten, ville forskning på motstandere av kvinnelig prester bli bannlyst, påpeker Thorbjørnsrud helt riktig. Hun kunne kanskje også ha lagt til at forskning på motstandere av kvinnelige prester neppe kunne ha regnet med å få offentlig støtte her i landet.
I tillegg til at Thorbjørnsrud ikke ser ut til å forstå forskningens politiske forutsetninger og implikasjoner, følger hun heller ikke sine egne råd når det gjelder kulturrelativisme som metode og fortolkning. Mye av det hun har skrevet og sagt om antropologi gjennom åra, tyder heller på at hun tvert imot legger opp til en avrelativisering av forståelse i den forskningen hun driver med.
I juniutgaven fra 2003 av Fysioterapeuten kalte Thorbjørnsrud kjønnsoperasjoner (det som i Norge kalles kjønnslemlestelse) av kvinner for «kroppsmekking», og hun stilte det på lik linje med slanking.
Gni-seg-i-øynene-modusen man her hensettes til, kan heldigvis ikke kombineres med å holde seg for ørene. Men den får som man ser, fort følgeaktiviteter som fingerbruk på taster.
Og Folgerø gir seg ikke med dette:
Den «kulturrelativismen» Thorbjørnsrud står for, kommer ikke fra en «outsider», men snarere fra en person i et miljø som har bortimot en hegemonisk status i forskningsmiljøer i Norge og som mottar millionbeløp i forskningsstøtte og der Thomas Hylland Eriksen er en prominent figur. Disse «forskerne» har dypt forankret i det som professor Terje Tvedt kaller «Den norske intellektuelle tradisjonen». Skribenten Walid al-Kubaisi har beskrevet denne tradisjonen slik: «Ved å prøve å forstå folk fra fjerne kulturer ut fra norsk optimistisk målestokk og likhetsideologi, skaper man et vrangbilde og selvbedrag. Det virker som om Thorbjørnsrud tyr til å vise likheter mellom norsk og islamsk kultur når det skal tjene til å fremme aksept av islamsk praksis i Norge».
Thorbjørnsruds kulturelle relativisme er med andre ord en form for kulturell nivellering. I stedet for en relativisering kan man heller snakke om en universalisering i den forstand at kulturforskjeller er for ubetydelige å regne. Og innenfor en slik forståelse er det, som al-Kubaisi har påpekt, problemløst å sette likhetstegn mellom stifter av Muslimbrødrene, Hassan al-Banna (i 1928) og venstrepolitikeren Lars Oftedal på slutten av 1800-tallet, eller mellom islamske fundamentalister i Hamas og Hans Nilsen Hauges kristne arbeiderbevegelse.
Utfordringen med denne type kulturrelativisme er med andre ord ikke at den er kulturrelativ (der alt er like greit, altså en ugrei ideologi), men at den brukes bevisst til å fremme klare verdisyn og politiske mål (der alle som kjemper for småfolk og egne brødre egentlig er like, særlig islamister).
Avslørende nok er man ikke like ivrige etter å relativisere ytterliggående utslag av kristen orientert "dominionisme" eller Reconstructionism.
At kulturelativisme ikke er kulturrelativ overrasker ingen. Noe slik er da også umulig å leve etter mange sekunder om gangen. Det er heller ingen grunn til å la seg overraske over at selverklært kulturelativisme fort kan fungere svært så tilslørende på reelle motsetninger, rå voldsbruk og retoriske kunstgrep.
Når litt vel mange premissgivere i den offentlig debatten har koblet sin dårlige samvittighet på vestens vegne (der man tolker alt i lys av rotfestede forestillinger om en historie fremfor alt formet av imperialister, kapitalister og misjonærer) med en naivfundamentalistisk norsk optimisme (gjerne forsterket av noen romantiske, rousseauanske briller), kan det bare gå galt med gangsynet.
Selv om vi vet at alle folk alle steder selvsagt egentlig mener alt bare godt. Hvis de hadde fått slippe til.
Og ikke hadde vært så ødelagt av vesten.
Blant grunnene til at jeg ikke oppdaterer bloggen hver halvtime, er at jeg de seneste årene er endt opp med stadig flere noenlunde faste spalter på de ymseste steder, fra Sankt Olav til Vårt Land.
