Ahamadinejad uten ære

Valget i Iran viser dessverre igjen hvor vanskelig det er å etablere levende demokratier i æres/skam-kulturer.

Kan jeg ikke akseptere å mislykkes i et valg, fordi jeg da opplever noe så dramatisk som å tape ansikt, er det sjelden grenser for hvor langt jeg vil gå for å fikse til en seier. Gitt at jeg har muligheten.

Noe sittende makthavere stort sett har i lukkede land.

Det er dermed ille at Ahamadinejad ikke innser at han har tapt desto mer ansikt hvis han - som alt tyder på - har jukset seg til "seier", for så å arrestere opposisjonen. Iran står i såfall igjen uten ære.

Så får vi bare håpe at folket ser dette og starter en motreaksjon som kan få på plass en mer moderat, og forhåpentligvis mer ydmyk, president.

Samtidig som saken understreker et av de kanskje mest avgjørende spørsmålene i internasjonal politikk. Hvor gode utsikter har vi for demokratiutvikling i æres/skam-kulturer?

Selv er jeg pessimist, eller kanskje rettere sagt realist. Det hjelper ikke å go through the motions. Får du ikke demokratiet til å svinge, er det verken verdt a thing eller papiret det er skrevet på.

Saken blir ikke bedre av at vi her har å gjøre med en religiøs kultur som synes å støtte mentaliteten. Har ikke Islam som tro og virkelighetsforståelse sterke innebygde motkrefter mot en æres/skam-kultur, er det ikke veldig grunn til optimisme for utviklingen i Iran.

Kanskje heller ikke for stabiliteten i mer ekte demokratier i prinsipielt, men ikke alltid praktisk sett, sekulære muslimsorienterte stater som Tyrkia.

Hva snakker vi egentlig om her? Saken fortjener oppmerksomhet også fordi Aftenpostens forrige søndag gikk i samtlige grøfter som er gravd på feltet, når de ikke var travelt opptatt med å grave nye.

Psykologisk sett er skam - i små doser - ikke nødvendigvis galt, skal vi tro Dr. Sanity.

Shame is often an underappreciated psychological state. Particularly in the modern world, but also throughout history, shame-- in limited quantities and small doses--has facilitated civilized conduct and made both individuals and cultures behave more appropriately. But healthy shame, on the other hand, keeps us in touch with reality, and reminds us of our limitations, faults, and humanity. When experiencing healthy shame an individual may not be very happy to have embarrassing weaknesses and defects made obvious, but this awareness is insightful and humbling. As long as an individual is capable of self-doubt and self-reflection about his behavior; he is able to remain open-minded and willing to search for a better understanding of himself and others.

Men det vi snakker om i Iran er en kultur som er innvevd og forankret i ære og skam på helt fundamentale og avgjørende måter.

Excessive or inappropriate shame is another thing altogether, communicating forcibly to the individual that he or she is worthless. Shame can be an exceedingly devastating and painful experience.

I et slikt samfunn gjelder det dermed for enhver pris å unngå skam. Både for meg selv, familien, klanen, stammen, nasjonen og religionen. Å snakke stygt om islam er å angripe min ære.

The purpose of guilt is to stop behavior that violates a self, family or societal standard. Guilt keeps score on excesses or deficits of behavior deemed undesirable and is expressed in regret and remorse.

Eventually for the shame-avoidant person, reality itself must be distorted in order to further protect the self from poor self-esteem. Blaming other individuals or groups for one's own behavior becomes second nature, and this transfer of blame to someone else is an indicator of internal shame.

Mens en person som vil unngå å kjenne skyld vil tendere til å endre adferd, vil en person som ønsker å unngå skam, tendere til å gi andre skylden.

Mugabe kaster ansvaret over på England, Ahamadinejad på jødene.

Hva slags samfunn lever så vi i? I motsetning til hva dekanus ved Det teologiske fakultetet ved universitetet i Oslo, Trygve Wyller, hevdet i Aftenposten, er ikke vesten og kirken (som vesten umulig kan forstås uten) bærer av en æres/skam-kultur.

Vi har tvert i mot gjennomgått en transformasjon fra menneskets naturlige tenkesett til en skyldkultur (uten at vi dermed romantiserer dette til noe like gjennomgripende i alle kristen orienterte land, fristelsen til å tenke ære-skam er for naturlig til det, og i stor grad knyttet opp mot historiske forhold, enten vi tenker Russland eller Colombia).

Samtidig er vi ikke uten æresbegreper i vesten. Vi snakker forsatt om nasjonens ære når vi taper en landskamp. Men hos oss handler dette i stor grad om å opptre riktig og ærefullt. Har jeg mistet ære, kan jeg gjenvinne den ved å handle rett.

Vi er dermed inne på noe som i stor grad er knyttet til "ridderlighet", til det å være redelig og rettferdig, galant og modig, eller fair og skvær som det het i forrige årtusen.

Guilt is an emotion that rises after a transgression of one's own or cultural values. Guilt is about actions or behavior; while shame is about the self. There is an important psychological difference in saying to someone that their behavior is bad; as contrasted with saying that they are bad. The former leads to guilt; the latter to shame.

Nå betyr ikke det at overdreven skyldfølelse er psykologisk sett bra. Men tenker vi skyld/uskyld-dimensjonen skaper helt andre mentaliteter, også politiske, enn ære/skam.

En skyldkultur fokuserer i stor grad på sannhet, rettferdighet og individuelle rettigheter. Satt på spissen (skal vi være sanne og rettferdige kan vi like godt vedgå at heller ikke dette alltid er helt entydig) er jeg enten ekte skyldig i å ha gjort noe galt, eller så er jeg det ikke.

In a guilt culture, when an individual believes he is NOT GUILTY, he will defend his innocence aggressively despite the fact that others believe he is guilty. In this case, the individual self is strong and able to maintain an independent judgement even if every other person is convinced of his guilt. The self is able to stand alone and fight for truth, secure in the knowledge that the individual is innocent.

The guilt culture is typically and primarily concerned with truth, justice, and the preservation of individual rights. As we noted earlier, the emotion of guilt is what keeps a person from behavior that goes against his/her own code of conduct as well as the culture’s. Excessive guilt can, of course, also be pathological. I am solely referring to a psychologically healthy appreciation of guilt.

Dette er ganske annerledes i en æres/skam-kultur.

In contrast, a typical shame culture (e.g., Japan as discussed by Benedict; or the present focus of this discussion: Arab/Islamic culture) what other people believe has a far more powerful impact on behavior than even what the individual believes. As noted by Gutman in his writings, the desire to preserve honor and avoid shame to the exclusion of all else is one of the primary foundations of the culture. This desire has the side-effect of giving the individual carte blanche to engage in wrong-doing as long as no-one knows about it, or knows he is involved.

Additionally, it may be impossible for an individual to even admit to himself that he is guilty (even when he is) particularly when everyone else considers him to be guilty because of the shame involved. As long as others remain convinced he is innocent, the individuals does not experience either guilt or shame. A great deal of effort therefore goes into making sure that others are convinced of your innocence (even if you are guilty).

Og kultur handler i stor grad om kultus. Hvilket grunnleggende livsperspektiv, hvilken tro og virkelighetsforståelse ligger på bunnen, bevisst eller ubevisst?

I kristen tro er det helt grunnleggende slik at vi alle - uten unntak, fra Ahamadinejad til meg - er uten ære.

Dermed er dette en bærende tanke i Romerbrevet, slik vi leser det f.eks. i kapittel 3,22-24.

Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.

Ordet som her er oversatt med "herlighet" [dokses] betyr rett og slett ære, berømmelse, heder, stråleglans og majestet. Vi er kort sagt alle avslørt, har mistet ansikt og all ære.

Takket være dette, vet vi at vi er på like fot. Jeg er gjennomskuet. Jeg trenger ikke å prestere noe for å gjøre meg verdifull i Guds øyne, eller beholde ansikt.

Heller ikke i et demokratisk valg.

Taper jeg valget, viser ikke det at jeg er et dårligere menneske enn motstanderen. Jeg har ingenting å skamme meg over, så lenge jeg gjorde mitt beste. Og skulle jeg likevel oppleve å miste noen smuler ære ved å tape valget, er det ikke så ille som å gjøre meg skyldig i dirty tricks for å vinne.

Og vinner jeg valget, betyr ikke det at jeg har fått mer ære. Jeg har ikke mer rett til å trampe på opposisjonen enn før. Demokrati handler ikke bare om å respektere flertallet. Det handler vel så mye om å respektere mindretallet. Som ikke har tapt ære ved å få færre stemmer enn meg.

Selv om det kan sitte langt inne, ser vi dermed i noen kulturer en tradisjon ikke bare for skriftestol og ekte selvkritikk, men for mer generelt å legge seg flate når vi har vært med på noe galt, enten som enkeltperson, politisk parti eller informasjonsmedarbeider i et større konsern.

Dermed er spørsmålet hvor stor kulturell helomvending som må skje i Iran før landet kan nærme seg et demokrati. Men i mens står altså presidenten uten ære.

I likhet med resten av oss.

Når kulturen kasseres

Skal du undersøke hvordan det står til med en kultur, kan du gjøre verre ting enn å studere bibliotekene.

Og gjør man det her til lands, kan det rykke i både den ene og andre av bekymringsmusklene. Morgenbladets Håkon Gundersen skaper dermed lettere angstanfall her til gårds når han i reportasjen Luftighetsdoktrinen viser hvordan den økonomiske omløpslogikk har nådd også biblioteksfæren.

Det hele innledes med horrortrailereren Futuristene ville brenne bibliotekene. Bibliotekarene vil heller kaste bøkene. Og det helt uten spesialeffekter.

Ser man nærmere på kulturer finner vi fort ulike typer av hva man på sosialantropologisk kan kalle for økonomiske sfærer, men som kanskje heller burde ha hett noe i retning av livsrom eller kulturvern. Pengesfæren utgjør én type logikk og verditenkning, mens familiesfæren handler om helt andre. Når du sitter ved sengen og holder din syke datter i hånden, tenker du ikke på tapt timelønn. Spesielt ikke når hun smiler.

Det er rett og slett viktige grenser og motsetninger her som ikke kan brytes uten at det gjør ubotelig skade for tenkesett og tidbruk. Har vi ikke noe som transcenderer det kvantitative og materielle (her penger), ender det med at det kvantitative blir alt. Og ingenting lenger har noen egentlig verdi.

På samme måte har man i studier av ulike kulturer observert at det noen steder kan foregå en form for "byttehandel" knyttet til ektefeller (oftest koner). I bytte mot så og så mange kyr får du den og den ektefellen. Kyr har i slike kulturer en symbolsk verdi som gjør at ektefellens verdi ikke så lett trivialiseres (selv om vi er flere som kan reagere på skikken). De (altså kyrene) ales opp og voktes med livet som innsats. Og selv om de (fortsatt kyrene) noen ganger også kan byttes mot andre ting som har symbolsk verdi, bevarer de en høy kulturell verdi som - ihvertfall ideelt sett - indirekte styrker ekteskapet.

I bærekraftige kulturer er det høye barrierer mot at andre typer logikker trenger inn i særegne økonomiske sfærer.

Det hele forkludres og utarmes hvis en pengeøkonomi introduseres i symbolsterke sfærer. Men mot vestlige handelsmenn kjemper lokale stammer forgjeves. Begynner man først å selge og kjøpe kyr for penger, blir fort også ektefellers verdi monetær. Og dermed langt mindre verdt.

Denne type bytting av tenkesett skjer stadig i norsk kulturliv. Penger er makt og makta rår. Bevilgninger skal følges opp. Uten regnskaper kan det svindles. Man må rett og slett kunne vise til målbar effekt av budsjettønsker og pengeforbruk. Biblioteksstammen blir da fort beseiret av kommunale handelsmenn, selv uten tropehjelmer.

Dermed er tilstandsrapporten i bibliotekene at man må kassere bøker for å følge varehandelens logikk. For vi kan da ikke måle så luftige ting som å gi ungdom fra ulike samfunnslag og kulturer opplevelser, tilhørighet og kulturell basis. Da er det lettere og mer lukrativt å sikre luftige hyller og høy omløpshastighet.

Vi betviler altså ikke at bestanden må røktes. Men vi fascineres av begrunnelsen for at tempoet i kasseringsarbeidet nå er satt opp. Målet for om et bibliotek er veldrevet er blant annet omløpshastigheten. Omløpshastigheten er utlånet delt på bestanden. Og tallet for omløpshastighet inngår i KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering), altså statistikken som rådmann og bevilgende myndigheter, kommunalt, fylkeskommunalt og sentralt, bruker i sin planlegging. Ingen fører seg i slik en stråleglans på seminar som en biblioteksjef med høy omløpshastighet.

Døm på coveret.
Hvordan få opp omløpshastigheten? Låne ut mer? Ja visst, da blir omløpshastigheten høyere. Skjære ned på bokbestanden? Selvsagt! Da vil også brøken bli større. Og å fjerne bøker er enklere enn å låne ut flere. Sjauen på Nesbyen her i våres viste at kassering av 2500 bind bare tar rundt 70 arbeidstimer. «Med kasseringen har nå Nes kommet opp i et omløpstall på 0,62,» skriver Jannicke Røgler ved Buskerud Fylkesbibliotek i tidsskriftet Bok og bibliotek.

Er hun da fornøyd? Langt ifra. «Tallet tilsier at det fremdeles er behov for ytterligere kassering i samlingen.» En ofte sitert faglig vurdering, basert på normene til bibliotekeksperten Nick Moore, tilsier at omtrent halvparten av samlingene bør fjernes.

Løsningen er altså enkel. Det er bare å sette i gang og kvitte seg med bøker. Dess raskere dess bedre. Hvor vellykket et bibliotek er kan ikke måles i noe så lite merkantilt eller materialistisk som opplevelser. Det holder ikke med håpet om at én leser kan få en unik opplevelse av en nedstøvet roman i en krok eller på et magasin, en bok som var akkurat hva hun trengte akkurat da, etter å ha lett i hyllene i timer.

Nei, her må vi kvantifisere med tall som ikke kan bestrides.

I varehandelen er det god logikk i at varene bør ha høy omløpshastighet. Man bruker tall som å dele summen av vareforbruk med summen av varelageret. Er omløpshastigheten stor, er det mindre risiko for at varelageret blir gammelt og taper seg i verdi. Altså en god tommelfingerregel for vettuge kjøpmenn.

Så gjenstår det å se om Morgenbladets artikkel kan bringe tilbake bibliotekarers gamle tommelfingerregler. Men det er kanskje for mye å vente at offentlige myndigheter kan få noen minstemål av omløp i hodet.

Til det har vi for mye penger her i landet.

"Naivt, norsk og på ville veier"

Det er ikke bare Martin som er interessert i ting som kulturelativisme.

Journalist og sosiolog Arnt Folgerø hadde en svært så interessant kronikk i Dagbladet i forrige uke om temaet. Han la her ikke spesielt mye i mellom i sin omtale av toneangivende norske kulturrelativister:

Når hun [Berit Thorbjørnsrud] skriver: «Forskningens legitimitet hviler nettopp på at den er politisk uavhengig», motsier hun seg selv ved i samme artikkel å vise til forskning på for eksempel motstandere og tilhengere av kvinnelige prester. Mens forskning på tilhengere av kvinnelige prester nærmest ville mottas med hallelujarop fra den politisk korrekte delen av den norske offentligheten, ville forskning på motstandere av kvinnelig prester bli bannlyst, påpeker Thorbjørnsrud helt riktig. Hun kunne kanskje også ha lagt til at forskning på motstandere av kvinnelige prester neppe kunne ha regnet med å få offentlig støtte her i landet.

I tillegg til at Thorbjørnsrud ikke ser ut til å forstå forskningens politiske forutsetninger og implikasjoner, følger hun heller ikke sine egne råd når det gjelder kulturrelativisme som metode og fortolkning. Mye av det hun har skrevet og sagt om antropologi gjennom åra, tyder heller på at hun tvert imot legger opp til en avrelativisering av forståelse i den forskningen hun driver med.

I juniutgaven fra 2003 av Fysioterapeuten kalte Thorbjørnsrud kjønnsoperasjoner (det som i Norge kalles kjønnslemlestelse) av kvinner for «kroppsmekking», og hun stilte det på lik linje med slanking.

Gni-seg-i-øynene-modusen man her hensettes til, kan heldigvis ikke kombineres med å holde seg for ørene. Men den får som man ser, fort følgeaktiviteter som fingerbruk på taster.

Og Folgerø gir seg ikke med dette:

Den «kulturrelativismen» Thorbjørnsrud står for, kommer ikke fra en «outsider», men snarere fra en person i et miljø som har bortimot en hegemonisk status i forskningsmiljøer i Norge og som mottar millionbeløp i forskningsstøtte og der Thomas Hylland Eriksen er en prominent figur. Disse «forskerne» har dypt forankret i det som professor Terje Tvedt kaller «Den norske intellektuelle tradisjonen». Skribenten Walid al-Kubaisi har beskrevet denne tradisjonen slik: «Ved å prøve å forstå folk fra fjerne kulturer ut fra norsk optimistisk målestokk og likhetsideologi, skaper man et vrangbilde og selvbedrag. Det virker som om Thorbjørnsrud tyr til å vise likheter mellom norsk og islamsk kultur når det skal tjene til å fremme aksept av islamsk praksis i Norge».

Thorbjørnsruds kulturelle relativisme er med andre ord en form for kulturell nivellering. I stedet for en relativisering kan man heller snakke om en universalisering i den forstand at kulturforskjeller er for ubetydelige å regne. Og innenfor en slik forståelse er det, som al-Kubaisi har påpekt, problemløst å sette likhetstegn mellom stifter av Muslimbrødrene, Hassan al-Banna (i 1928) og venstrepolitikeren Lars Oftedal på slutten av 1800-tallet, eller mellom islamske fundamentalister i Hamas og Hans Nilsen Hauges kristne arbeiderbevegelse.

Utfordringen med denne type kulturrelativisme er med andre ord ikke at den er kulturrelativ (der alt er like greit, altså en ugrei ideologi), men at den brukes bevisst til å fremme klare verdisyn og politiske mål (der alle som kjemper for småfolk og egne brødre egentlig er like, særlig islamister).

Avslørende nok er man ikke like ivrige etter å relativisere ytterliggående utslag av kristen orientert "dominionisme" eller Reconstructionism.

At kulturelativisme ikke er kulturrelativ overrasker ingen. Noe slik er da også umulig å leve etter mange sekunder om gangen. Det er heller ingen grunn til å la seg overraske over at selverklært kulturelativisme fort kan fungere svært så tilslørende på reelle motsetninger, rå voldsbruk og retoriske kunstgrep.

Når litt vel mange premissgivere i den offentlig debatten har koblet sin dårlige samvittighet på vestens vegne (der man tolker alt i lys av rotfestede forestillinger om en historie fremfor alt formet av imperialister, kapitalister og misjonærer) med en naivfundamentalistisk norsk optimisme (gjerne forsterket av noen romantiske, rousseauanske briller), kan det bare gå galt med gangsynet.

Selv om vi vet at alle folk alle steder selvsagt egentlig mener alt bare godt. Hvis de hadde fått slippe til.

Og ikke hadde vært så ødelagt av vesten.