126 ganger feil

Konkurransen om tåpeligste historiske analyse er hard, men Jesus Never Existed Says New Report That Finds No Mention Of Christ In 126 Historical Texts er blant de heteste kandidatene denne måneden.

Ikke rart at den dermed går sin seiersgang på atskillige antireligiøse nettsteder der man gjør et nummer av alt hva disse (her er det bare å holde seg fast) ... overtroiske kan innbille seg.

In a new article entitled “The Fable of the Christ,” Michael Paulkovich summarizes his findings, or lack of findings, which lead him to believe that Jesus never actually existed, but is instead a fictional character, made up to give followers of the religion founded in his name a central icon worthy of their worship.

Paulkovich says that only one of the 126 texts he combed through contains any mention of Jesus — and that, he says, is a forgery. That text is the first-century history book The Jewish Wars by the Roman historian Josephus Flavius, who wrote his work in the year 95 CE.

Det blir ikke bedre av at overskriften i Huffington post om at If Jesus Never Existed, Religion May Be Fiction tyder på at hinduisme, buddhisme og åsatru er fiksjon hvis Jesus ikke har eksistert.

Selv om det selvsagt er kristen tro tunnelsynet fokuserer på. 

As someone raised in a Christian country, I learned that there was a historical Jesus. Now historical analysis finds no clear evidence that Jesus existed.

Det som journalistene imidlertid ikke fokuserer på, er hva historikere sier. For Paulkovich er altså ingen nøytral forsker, han er en ateistisk aktivist uten relevant fagbakgrunn, men med dess større overtro på egen metode.

Noe som gjør det usedvanlig morsomt når mer kompetente folk kommenterer.

For hva slags liste og hva slags forfattere snakker vi om? Det som nevnes direkte (selve artikkelen er bak en betalingsmur) er

Emperor Titus, Cassius Dio, Maximus, Moeragenes, Lucian, Soterichus Oasites, Euphrates, Marcus Aurelius, or Damis of Hierapolis. It seems none of these writers from first to third century ever heard of Jesus, global miracles and alleged worldwide fame be damned.

Skal vi se... Keiser Titus har vi ikke bevart en eneste tekst fra. Det vi har bevart av Cassius Dio nevner kort Titus og den jødiske krig, men ikke en eneste jøde. Maximus var en atensk filosof som levde i det andre århundre og som det er vanskelig å forstå hvorfor skulle omtale Jesus. Lucian skrev ikke om noe i Midt-Østen, bortsett fra en syrisk boksamler. Den stoiske filosofen Eufrates har vi ikke mange bokstaver fra.

Og slik kan vi fortsette.

Det er i det hele tatt svært lite som er bevart om personer og hendelser i det første århundre.

En av de få vi har bevart tekster fra er Josefus, som altså omtaler Jesus et par steder. Siden den ene av tekstene er i overkant positiv, mener forskere flest på feltet at den har senere kristne justeringer og tillegg, men ikke at hele avsnittet er diktet opp.

Derimot er Josefus selv, en angivelig stor jødisk general og nær bekjent av keiseren, ikke omtalt i noen bevarte kilder.

Ødeleggelsen av Pompeii har vi kun fra én kilde, selv om dette var en av de helt store hendelsene og burde vært nevnt av mange av de 126 forfatterne - om vi skal følge Paulkovich sin metode.

Hadde en by som Kristiansand blitt radert fra kartet, ville det blitt omtalt. At vi ikke har bevart flere kilder om Pompeii, tar imidlertid ikke historikere som tegn på at byen ikke ble ødelagt av en vulkan.

I stedet er det et svært godt tegn på at kildene er ødelagt.

Selv Cato den yngre (95-45 f.Kr.) som det ble skrevet så mye om at folk ble lei, har vi bare én biografi om, og det fra over hundre år senere. Det er i det hele tatt svært få som levde i det første århundre som er omtalt i det hele tatt og selv for keisere og generaler og deres familie må vi slite for å finne noenlunde samtidige skrifter.

Blant dem som er mest omtalt er Jesus. Historikere oppfatter det ikke som logisk å begrunne at han ikke kan ha eksistert med at de fleste kildene er skrevet av de som faktisk var interesserte i å skrive om ham, altså hans tilhengere.

På samme måte som de ikke oppfatter det som logisk å begrunne at han ikke kan ha eksistert med at han ikke er omtalt i mange andre kilder.

For hvorfor skulle disse forfatterne skrive om Jesus? Vi snakker altså om 

• Forfattere av fabler, satirer og dikt (som Phaedrus, Juvenal, Martial og Persisus). Disse har liten grunn til å nevne historiske personer fra Palestina.
• Tematiske historikere som Arrian som skrev om Aleksander den store, Paterculus som skrev om Roma, Appian om romerske kriger, Plutark som bl.a. skrev biografien til nettopp Cato den yngre og Lucanus som skrev om Cæsar og borgerkrigene. Et teoretisk unntak er den jødiske filosofen Filon (ca. 20 f.Kr. - ca. 50 e.Kr.). Men når han ikke engang omtaler så sentrale skikkelser i Jerusalem som Gamaliel eller Kaifas som var øversteprest på Jesu tid, er det ikke rart at han heller ikke nevner Jesus. Det hører også med at Filon ikke bodde i Palestina, men i Aleksandria.
• Lærebøker (f.eks. i talekunst, jordbruk, lover, gartneri, astronomi og om primtall...). Heller ikke disse har noen spesiell grunn til å nevne Jesus, selv om han uttalte seg om såkorn, liljer, grener og vintrær. 
• Reisebøker (som Pausanias om Hellas). Ingen av disse hadde grunn til å nevne Jesus. Guidede turer i Jesu fotspor tilhører en annen tid.

Fraværet av omtale av Jesus er kort sagt akkurat hva historikere venter i slike kilder. På samme måte som man kan vente at ateistiske aktivister ikke opptrer som historikere.

Nektet paven å ta avstand fra nazismen?

Nyeste artikkel i St. Olav Kirkeblad er om Paven og Hitler, eller Kirken mot nazistene.

Det hele innledes med en ikke ukjent vinkling.

Nektet paven å ta avstand fra nazismen?

For et par tiår siden gikk Jens Bjørneboes Bestialitetens historie som en farsott blant samfunnsengasjert ungdom. Få bøker har formet en generasjons holdninger mer.  Få bøker har stilt Kirken i et dårligere lys.

Vi ser det samme i hans forord til Deschners Med Gud og fascistene. Bjørneboe hevder at kirkehistorien i likhet med kolonihistorien er en bevisst forfalskning uten sidestykke. «Sannheten om Kirkens og kolonialismens historie avgir et så forferdelig billede av vår kultur og av den hvite mann, at næsten ingen er istand til å holde det ut». Den kjente antiteisten Richard Dawkins står i samme tradisjon når han hevder at «pave Pius 12. hele tiden nektet å ta avstand fra nazismen – noe som har stilt den moderne kirken i forlegenhet”.

Men her er det ikke godt å vite hvem som stiller seg mest i forlegenhet. For «faktaene» Bjørneboe presenterer er i stor grad forfalskninger - selv om det er uklart om de er uten sidestykke.

Resten finnes her (scroll ned til side 17, eller søk på Davidsen).

Salongradikal apologetikk

Som noen kan mistenke, har jeg skrevet en del utenom bloggen i det seneste og noe av dette skal presenteres på Salongen i morgen 19. september kl. 18.15, i Georg Morgenstiernes hus på Blindern.

Det handler mer bestemt om det nyeste nummeret av Filosofisk supplement som har apologetikk som tema.

I denne omgang skal snakkes om «apologetikk for allmenne sannheter», som også er navnet på en artikkel skrevet av Bjørn Are Davidsen i seneste nummer. Det skal blant annet bli tatt opp hvordan apologetikk er mer enn særkristne standpunkter, og mer om hvordan apologetikk kan fungere som redegjørelse for og forsvar av allmenne sannheter.

Selv om det nok er riktigere å si at dette går begge veier. Allmenne sannheter knyttet til historie, logikk, empiri osv. kan gi et bedre klima for rasjonelle samtaler generelt og rydde vekk myter og misforståelser som hindrer informerte samtaler om kristen tro og tanke.

I stede for faktabaserte samtaler er min erfaring at mange fort blir fordomsbaserte. Det er ingen grunn til å undervurdere behovet for å rydde opp i dette.

Så er det slik at apologetikk i noen sammenhenger er et litt negativt ladet ord. Dermed har jeg også et forsvar for apologetikk i artikkelen. Erfaringen er at uansett hva man står for, enten det handler om politikk eller livssyn, har noen et behov for å diskutere og forsvare sine standpunkter og i den forstand drive apologetikk for dem.

Samtaler mellom la oss si en Høyre- og SV-politiker mangler sjelden utfall mot den andre og forsvar for egne standpunkter. Selvsagt fungerer en del av dette "apologetisk", men at noen ikke liker å få stempelet på seg at man bedriver ... apologetikk betyr ikke at man ikke gjør det eller at argumentene automatisk er dårlige.

Kanskje er det likevel en forskjell i at kristne har lettere for å vedgå at man driver med apologetikk og at det er viktig. Samtidig som det også må være et ideal å vurdere om det er grunnlag for hva jeg selv måtte tenke er sant og rett og godt, slik at ikke alle konklusjoner står fast uansett innvendinger.

At kristen apologetikk kan være en seriøs geskjeft, fremgår også av lederen.  

Med dette nummeret har vi gleden av å presentere både apologetiske tekster fra noen av Norges mest aktive apologeter, tekster som diskuterer tradisjonelle religionsfilosofiske problemer, og et knippe kritiske vurderinger av mer eller mindre apologetisk litteratur. Atle Ottesen Søvik forteller oss i artikkelen «Kristen apologetikk i Norge – før, nå og fremover» om apologetikkens status i Norge. Søvik tar til orde for at kristne apologeter bør være mer metodebevisste, og forklarer hvordan en bestemt teori om sannhet kan være et godt metodologisk utgangspunkt for intellektuelt redelig apologetikk. Bjørn Are Davidsen går i «Apologetikk for allmenne sannheter» løs på moderne, feilaktige fremstillinger av kristendom og tro, som et steg i et forsvar for apologetikken selv. I likhet med Søvik etterlyser han respekt for rasjonelle og vitenskapelige standarder når det skal drives tenkning og debatt, også når temaet er Gud og gudstro.

Det er ikke sikkert nummeret blir dårligere av at Daniel Joachim Kleivens Scientisme – en filosofi uten fundament er blant de øvrige artiklene

Det kan også bekymre noen og glede andre at Tomas Midtun Tobiassen har anmeldt Eksisterer Gud? "med kvass penn" som "et ferskt eksempel på norsk apologetikk".

Det er altså nødvendig å skrive mer i Filosofisk Supplement i høst.

Kongehusets død?

Er det krise for kongehuset at prinsesse Märtha i går holdt seminar med Lisa Williams, mest kjent for å hevde at hun snakker med døde?

I hvert fall i følge ekspertene, skal vi tro Dagbladet.

Hva slags eksperter er det så man snakker om? Forskere på spiritisme og andre påstander om det paranormale? Sosiologer og religionshistorikere? Psykologer?

Nei, i stedet har vi å gjøre med den kjente og kjære gruppen som hentes frem ved hver rojale dåp eller død, bryllup og bursdag. Altså kongehusekspertene.

Europeiske kongehuseksperter mener prinsesse Märtha Louises seminar med Lisa Williams, der det ble forsøkt å kommunisere med døde, er skadelig for det norske kongehuset.

På en dag der svenske eksperter nok i større grad får komme til ordet om andre ting, hevder Expressens kongehusekspert Johan T. Lindwall at

et samarbeid mellom en i kongefamilien og et selverklært medium aldri kunne skjedd i Sverige. Han mener at kong Harald burde ha satt en stopper for datteras opptreden med Lisa Williams.

Så avgjort burde han det. Men det er ikke garantert at det aldri kunne skjedd i Sverige, ikke minst fordi det altså ikke bare kunne ha skjedd, men har skjedd. Selv om forholdene i dag er litt annerledes enn under den svensk-norske kongen vi fikk i 1814, Karl den 13. av Sverige og Karl 2. av Norge.

Vi gir ordet til historikeren Øystein Sørensen som har skrevet bok om dette i to utgaver.

Han hadde stadig seanser på og rundt slottet i Stockholm, med møter og samtaler med ånder og andre overnaturlige vesener. Han trakk til seg den ene sjarlatanen etter den andre som var spesialist på magi og åndemaning og den slags.

Karl den 13. arrangerte blant annet seanser på kirkegårder, som involverte hodeskaller og skjeletter. Seanser der de skulle lage gull, og seanser der man snakket med avdøde og andre i åndeverdenen.

Det er altså heldigvis en stund til Märtha nærmer seg sine forgjengere, selv om hun i stigende grad kanaliserer følger i deres fotspor i et grenseløst univers.

Og det er et slik univers stadig flere i Norge forholder seg til, enten man lengter etter et fortryllet eller har angst for et hjemsøkt.

Da hjelper det ikke at norske biskoper i følge et NTB-oppslag nøyer seg med å fortelle at Kirken lærer noe annet og er litt skeptisk til kommersialiseringen rundt det hele.

For det kan vanskelig oppfattes som seriøs kritikk når noen bare sier at de mener noe annet enn andre. Noen vil nok også se det som lettere komisk eller til og med intolerant når en  representant for én tro kritiserer noen med en annen tro, på det interessante grunnlaget at de tror forskjellig.

Altså uten å argumentere for at den ene troen er mer riktig enn den andre, eller bringe til torgs et eneste alment argument mot spiritisme og new age-mystikk.

I stedet ber fungerende biskop i Bjørgvin Jan Otto Myrseth prinsessen bør velge om hun skal representere kongehuset, eller samarbeide med aktører som Williams.

– Kirken lærer at døden er et punktum. Men noen gjør det til et levebrød «å samtale med dem på den andre siden» for at folk som har noe uoppgjort, skal få rydde opp, sier Myrseth til Vårt Land.

Men, slike tilbud skal man ikke ta imot, mener teologen og presten.
– Folk som lever med sorg, må forsone seg med at det er satt strek når et menneske dør, sier han.

Det hele føyer seg inn i Kirkens nyere tradisjon for ikke å støte fra seg folk flest, eller almenreligiøsitet som det kalles, ved å prioritere terapi og sjelesorg foran substansiell kritikk. Eller for å ta New Age-påstander til inntekt for en "åndelig virkelighet" som omtalt f.eks. her og her.

Noe som gjør at det ikke bare er kongehusets krise man kan snakke om.

Märthas lefling med engler og engelske damer vil nok ikke føre til kongehusets død, selv om mange skeptikere og altså ... eksperter skulle tro det.

Og skulle det likevel avgå ved døden, er det bare å kontakte Lisa Williams.

Hvorfor taper vitenskapen?

Det er både gledelig og sørgelig når Aftenposten og Forskningsrådet går sammen om å invitere til debatt i Munchmuseet onsdag 17. september om Hvorfor taper vitenskapen? 

Som invitasjonen forteller er vi havnet i den ikke helt lystige situasjonen at nesten halvparten av oss avviser eller ikke er klar over hva forskning sier om alt fra vaksiner til konspirasjonsteorier.

40 prosent av oss vil ikke følge myndighetenes råd om influensavaksine, alternativbevegelsen har aldri stått sterkere og på nettet florerer konspirasjonsteoriene.

Følgende spørsmål er dermed godt. 

Hvorfor når ikke det vitenskapelige miljøet ut med kunnskap, kritisk tenkning og helseråd som er dokumentert?

Det er nok mange grunner til dette. Seminarer vil garantert ha hjertesukk om de fleste, basert på solid og bitter erfaring.

Men samtidig kan man mistenke at flere i panelet har blindfelter som viser hvor mye opplagte sannheter styrer hva vi tar til oss av kunnskap - og interessen for å gjøre det.

Nå er ikke dette ment som en kritikk av ett av de mer oppegående paneler jeg har sett på en stund. Når vi kaster stein mot andres manglende evne eller vilje til å ta til seg av etterprøvd kunnskap, sitter nok de fleste av oss i glasshus, eller har i det minste ett glassvindu eller fire.

Likevel er vi altså alle mennesker. Vi har blikk og musikalitet på våre egne fagfelt, men ikke like mye på alle andre. Vi er ikke like kritiske til all kunnskap vi har fått inn med morsmelken. Vi har våre preferanser. Vi har våre fordommer. Sannheter som bryter med disse kan ikke bare være vanskelige å akseptere, de kan være umulige å oppdage.

Prøver man å nå frem, oppdager man hvor tunghørte ører kan være. Det er ikke enkelt å finne opp et høreapparat som virker.

Det er dermed grunn til å dele hjertesukket fra vår gamle venn Tony Christie på Renaissance Mathematicus, og ikke bare fordi det dukket opp samme dag som invitasjonen til seminaret over.

Tim Radford is a science writer who works for The Guardian newspaper. In fact many people consider him the best British science writer of the current crop, not without a certain amount of justification. Because of this I was, as a historian of science, more than disappointed by the opening paragraph of his latest post on the science section of the Guardian’s website, a book review: “The Copernicus Complex by Caleb Scharf review – a cosmic quest”. Radford opens his review with three sentences of which the third caused me to groan inwardly and bang my head in resignation on my computer keyboard.

The Copernican principle changed everything. It was not formulated by Copernicus, who in 1543 proposed only that the Earth was not the centre of the universe, and that the motion of the Earth around the sun could explain the irregularities in the heavens. At the time, ideas like that could get people condemned to the stake. [my emphasis]

Hvorfor dette behovet for å stønne og stange hodet i bordet?

Rett og slett fordi vitenskapshistorikere som Tony C. de seneste tiår har understreket igjen og igjen og igjen i fagtidsskrifter og foredrag og bøker og intervjuer og blogger og i det hele tatt at verken Kopernikus eller andre på den tiden stod i fare for noe slik.

Det er en myte. Det er en misforståelse. Vi snakker om historiske misvisninger i stor grad skapt av polemikere på 1800-tallet, forsterket av modernitetens fordommer mot religion i sin alminnelighet og katolikker i særdeleshet.

Så sterke misvisninger at de i dag lever videre uten at man trenger å ha fordommer, selv om de hjelper.

Og det er mye av slik. Dermed er det ikke uten grunn at Tony C. har enda et hjertesukk om Kirkens angivelige krig mot naturvitenskapen.

P.S. If anybody mentions either Giordano Bruno or Galileo Galilei in the comments I will personally hunt them down and beat them to death with a rolled up copy of The Guardian.

Når fagfolk sliter med å vinne frem overfor populærvitenskapelige magasiner, NRK, forskningsjournalister, Carl Sagan, Degrasse Tyson og andre seriøse vitenskapspopulariserere, er det ikke underlig om de taper kampen mot vaksinemotstandere og alternativtenkere.

Ondskapens protokoller

Som antydet nederst i innlegget Korstog og konspirasjoner, er det i kveld igjen tid for Kjettersk Kjeller. Denne gang med et langt mer relevant tema enn man kunne tro for bare få år siden.

Vi snakker om konskiprasjonsklassikkeren Sions Vises Protokoller, forfalsket for over hundre år siden basert på rykter og romaner (tildels ordrett avskrift). Til tross for at det fort ble motbevist, grep antisemittiske retninger skriftet begjærlig på 1920- og 30-tallet, med katastrofale følger.

Nå er det altså igjen en bestselger, denne gang i Egypt og andre deler av den arabiske verden. Det er en sentral kilde for Hamas Charteres antijødiske konspirasjonsteorier og anbefalt som en guide til vår tid av en så prominent norsk verdenssynser som Johan Galtung, fredsforskeren som stadig skaper strid.

Vi får håpe følgene ikke blir like katastrofale denne gangen.

Da er det på tide å gi ordet til arrangørene:

Sions Vises Protokoller utgir seg for å være referatet fra et møte der jødiske ledere planlegger å ta over verden. Boken traff tidsånden etter at første verdenskrig og den russiske revolusjonen hadde snudd verden opp-ned, ble oversatt til mange språk og solgt i store opplag.

Historikere mener «Protokollene» er falske, men de fortsetter å dukke opp. De omtales i Hamas’ charter, og Johan Galtung anbefaler folk å lese dem som «en guide til vår tid». Noen lesere regner Protokollene som et profetisk fiksjonsverk à la Orwells 1984, noen mener de egentlig handler om Vatikanet (eller rom-krokodiller!). Andre mener Protokollene virkelig er sionismens arbeidstegninger.

Men hva kan vi egentlig vite om Protokollene? De siste årene har det kommet mye ny forskning som utfordrer en del vanlige antagelser, og kveldens foredragsholdere skal se nærmere på hvordan Protokollene ble laget og hvem som spredte dem.

Som vanlig er det ikke hvem som helst Kjelleren inviterer til å holde foredrag.

Kveldes Terje Emberland er kjent som forfatter av både fag- og krimbøker. Kjetil Simonsen er historiker og forsker på antisemittisme. Begge jobber til daglig ved Holocaust-senteret på Bygdøy.

Dørene til Katedralen Pub & Spiseri, Parkveien 13 i Oslo, åpner 19:00. Bestikker du dørvakten i våpenhuset med 70 kroner, kan det være du slipper inn i krypten.

Konspirasjonene styrer

Denne artikkelen (en kortvariant av denne) i dagens Dagen kan muligens være av interesse for flere.

Konspirasjonene styrer

Konspirasjonsteorier er viktige for å forstå tenkesett og motivasjoner i mange konflikter, ikke minst i Midt-Østen. De bestemmer fiendebilder og fobier, hat og helter. De gir en følelse av mening og sammenheng, og å være på den gode siden. Det snakkes ofte om at konfliktene påvirkes av religion, men mindre om at konspirasjonsteorier kan fungere som religion.

Anne Birgitta Nilsens skrev nylig i Aftenposten om Hatprat som motiverer til ekstremisme. Hun er bekymret over at hatpraten knyttet til den angivelige Islamske Stat skaper og forsterker fiendtlighet og tilbaketrekning fra det vestlige samfunn. I stedet for fornuftsresonnementer, bestemmer følelsene. Det stimuleres ikke til utdannelse, analyse og refleksjon. I en dysfunksjonell appell til rettferdighet og respekt søker man handling og hevn. I stedet for å se de mange positive sidene ved vestlige samfunn, rettes tunnelsynet mot noen negative sider. 

Sentralt i dette er konspirasjonsteorien om at Vesten vil utrydde muslimene og knekke islam. Man spiller på myten om korstogene som et historisk traume for muslimer og trekker forbindelseslinjer til kolonitiden og invasjonen av Irak og Afghanistan. Mens det i realiteten burde vært vesten som var traumatisert etter muslimske herskeres omfattende erobringskriger i tusen år fra 600-tallet.

Korstogene var langt på vei en effekt av ustabiliteten og frykten tyrkiske erobringer i Midt-Østen skapte på 1000-tallet. Det var imidlertid muslimene som gikk seirende ut av dem. Ottomanerne understreket islams overlegenhet ved å innta Konstantinopel. Det var først på attenhundretallet da muslimske ledere for alvor begynte å føle seg underlegne og traumatiserte at korstogene fikk plass i retorikken, i dragsuget fra vestlige forfatteres romantisering av islamsk middelalder og svartmaling av den kristne.

Når også vestlige politikere og skribenter ser korstogene som uttrykk for imperialisme, er det ikke underlig om muslimer kan bruke vinklingen for å fremstå som ofre som fortjener respekt og gehør. Men tolkningsfilteret er altså basert på moderne feiltolkninger av kolonialiseringen og senere kriger mot Irak og Afghanistan som "korstog". Det er blitt en meningsgivende fortelling som samler misfornøyde og aggressive individer mot Vesten som en felles fiende. Siden vesten gikk til krig mot islam, må islam gå til krig mot vesten og vestlige verdier. Ekstreme muslimer fremmer en fortolkning av jihad som ikke bare en indre kamp mot onde tilbøyeligheter, men som hellig krig.  

Muligens står bare ėn konspirasjonsteori sterkere: At jødene står bak. Det er ikke tilfeldig at Hamas-charteret legger så mye vekt på Sions Vises Protokoller som for over hundre år siden etablerte grunntrekkene vi ser også i dagens Israels-debatt, fra "jødenes mediemakt" til at de styrer via hemmelige samfunn som Frimurerne. Disse har som mål å tilintetgjøre islam. De undergraver samvittighet og samfunn og vil ta over verdensherredømmet.  

For deltakere som tror på jødenes spill bak kulissene, var demonstrasjonen mot IS i forrige uke ikke så mye en demonstrasjon mot ekstremistisk islam, som mot «sionistene» som angivelig sponser deres grusomheter i Irak og Syria.

Skal vi motvirke hatpraten, må vi kjenne den igjen. Det er ingen grunn til å nøre opp under hatet med tvilsom eller usikker historiefremstilling, enten det er om korstog, jødisk eller Israelsk historie.

Bibelske bommerter?

Religionskritikk kommer i mange fasonger; informert og uinformert, seriøs og useriøs, stemplende og åpen, lidenskapelig hatsk og lengselsfull håpende.

Jeg har tatt opp mye av dette på denne bloggen, i bøker som imøtegår poppisateister og som tar et oppgjør med en lang rekke myter om kirkehistorien, middelalderen og så videre.

I tillegg har jeg sammen med Atle Ottesen Søvik levert en inngående vurdering av argumenter for kristen gudstro, og et forlag vurderer for tiden en tekst om dårlige argumenter for gudstro, basert på et kapittel som ikke kom med i boken om Guds eksistens.

Man skal likevel ikke ha vært mye innom diskusjonsgrupper om religion og livssyn, Hedningesamfunnet eller andre uten den store sympatien for religion, før man ser at slike imøtegåelser dels ikke er kjent og dels ikke leses.

I stedet er holdningen at "de overtroiske" er på bærtur siden kreasjonister eller ikke-akademiske kristne ikke kan svare på argumenter mot kristen tro eller for evolusjon eller hva man måtte begrunne sitt "ikke overtroiske" livssyn i.

Noen synes til og med å oppfatte det som logisk at hvis de som avviser moderne vitenskap og/eller ikke har akademisk bakgrunn eller ikke har tenkt supernøye gjennom alt ikke kan svare på akkurat min religionskritikk (uansett hvilken av kategoriene over den tilhører), er det ingen grunn til å sette seg inn i hva kristne som forholder seg til moderne vitenskap og logiske argumenter måtte mene.

I stedet holder det med noen friske bilder på facebook som "avslører våset" (som her og her og her og her).

Denne gang er turen kommet til ett som igjen sier mer enn tusen ord.

Svaret man forventer er selvsagt (- tam ta tam -) dinosaur, og man får dermed inn et spark også til kreasjonister, siden dinosaurer burde vært nevnt om jorden var yngre enn 10 000 år. Mens man like gjerne kunne brukt kenguru, gaupe, torsk eller vaskebjørn. For ikke å si kelter eller germaner, cro magnon eller neandertaler.

Det er kort sagt ikke noe argument mot Bibelen at den ikke inneholder alt.

Men hva så, hvis det den inneholder er feil? Og her er det faktisk ikke noe hvis, man skal lete litt for å finne kristne som mener at Bibelen er helt uten feil på noe som helst område, om vi leser den bokstavelig. På samme måte som man skal lete for å finne noen som er blitt eller forblir kristne fordi de mener Bibelen er hundre prosent rett og bare har bra vers man direkte kan leve etter, enten vi snakker om Det gamle eller det nye testamentet.

Det er ikke slik at kristen tro krever at Bibelen er ufeilbarlig. Ingen av de store kirkesamfunnene, fra Den katolske kirken til Den norske, hevder at alle tekstene i Bibelen er sanne som historie eller naturvitenskap - eller en gang er ment som historie eller naturvitenskap.  

At en bok inneholder eventyr og myter, dikt og metaforer, ordspråk og omtrentligheter, er ikke det samme som å si at den ikke kan inneholde sannhet - også i det mest mytiske.

Litt på samme måte bryr ikke de som legger ut slike bilder seg om det er feil i dem.Selv om bildene bør vært riktig om de skulle ha noen verdi som argument (som altså aldri gis på formell form).

For hva hvis det ikke bare er ett av vesnene på bildet over som ikke er omtalt i Biblen, men to? Hva hvis det er tre eller fire?

Hva hvis de fleste tingene på bildet ikke er med, eller ikke er med på den måten som en enkel lesning av bildet legger opp til?

Spiller ingen rolle, "de overtroiske" har ikke rett for det.

Men de som legger ut slike bilder tror selvsagt at de er riktige. De sjekker like lite dette som de ser om det finnes andre og bedre argumenter enn de har vært vante til å møte.

Dermed er det mest for moro jeg viser at bildet over ikke stemmer.

Grunnen er ikke at dinosaurer likevel er nevnt i Bibelen (selv om noen kreasjonister mener at f.eks. Behemot kan være det), men at de fleste av disse vesnene enten ikke er nevnt, eller ikke er det som fremstilt eller underforstått i figuren.

Noe handler rett og slett om oversettelser. Bildet er engelsk og henger i stor grad sammen med oversetteleser i King James Version fra 1600-tallet, en tid der man tenkte at det eksisterte enhjørninger, drager og andre vesner vi i dag vet er mytologiske. Dermed oversatte man dyr med store horn eller ett horn som enhjørninger, og andre fryktinngytende dyr som drager eller som cockatricer, et mytisk vesen med hane­hode og slangekropp, eller som annet.

Andre ting er metaforer, som det syvhodete dyret i Johannes Åpenbaring.

Og så handler noe om realiteter som datidens praktiserende og selverklærte hekser og slike som tok betalt for trolldom og åndemaning og altså ikke bare ble beskyldt for å drive med det uten grunn.

Dermed blir bildet mer riktig om vi ... justerer det noen smuler

Dermed ender vi med følgende score. Av 15 påstander, stemmer i beste fall 6.

Vesen	I Bibelen?	Score
Leviatan	Finnes, felles betegnelse på store havdyr	0
Drage	Ikke reelle dyr - dels oversettelse av tanniyn (sjakal?) og tanniym (sjødyr: hval, krokodille), dels metafor for Satan	0
Kjerub	Kjeruber er omtalt, men ikke som lubne barneengler,	1
Satyr	Oversettelse av sa'ir, "hårete", kan være ment villgeit	0
Cockatrice	Feiloversettelse i eldre bibler av tsepha, giftig slange	0
Satan	Stemmer. Satan er omtalt i Bibelen.	1
Kjempe	Nefilim kan oversettes med kjempe, men flere tolkninger	0
Behemoth	Muligens elefant, flodhest, neshorn eller krokodille.	0
Dinosaur	Ikke direkte omtalt.	1
Demon	Stemmer. Demoner er omtalt i Bibelen.	1
Talende slange	Stemmer, men brukt mytologisk for Satan eller Fristeren	1
Engel	Stemmer. Engler er omtalt i Bibelen.	1
Syvhodet best	Stemmer, men metaforisk for Guds motstander, Antikrist	0
Heks	Stemmer, fantes erklærte trollkvinner, åndemanere osv.	0
Enhjørning	Feiloversettelse av re'mes, muligens auroch eller neshorn	0
SUM		6

Nå betyr ikke dette at Bibelen er 9/15-deler eller altså 60 % sann (og dermed mer sann enn usann) eller noe sånn, men at bildet over er hundre prosent irrelevant for hvorvidt "Bibelen er sann" eller ei.