Ja, TV-seriene kunne bli mørkere

Ikke uventet fortsetter fremstillingen av middelalderen på mørkest mulige måte i nyere dramatiseringer. Men kan det virkelig bli verre enn normalen de seneste 40 årene, der prester i filmer og serier veksler mellom psykopater og snikmordere, manipulatorer og moralister, svindlere og forførere, eller bare infantile og naive?

Så avgjort.

I følge en av de beste bloggene for tiden, historiestudenten Spencer Alexander McDaniels Tales of Times Forgotten, er det mye å gå på - og stadig nye påfunn om hva man drev med i middelalderen.

I storserien Vikings (fra ... History Channel) lærer vi at kirken på 800-tallet korsfestet frafalne og kjettere. I realiteten var dette en romersk praksis som ble forbudt av keiser Konstantin i 337 og aldri tatt opp igjen, ikke minst fordi kristne oppfattet det som fryktelig og blasfemisk å ta livet av noen på samme måte som romerne hadde gjort med Jesus.  

Forestillingen er altså ikke akkurat basert på kilder.

Mye tyder på at TV-produsenten har IS i bakhodet, noe som gjelder flere jeg har møtt når de snakker om middelalderen.

Det betyr ikke at middelalderen var Friends. Selvsagt er det ingen tvil om at kjettere kunne bli brent (særlig etter 1200-tallet), men det skjedde langt sjeldnere enn mange tror, slik McDaniels understreker (og han er ikke akkurat ansatt av Vatikanet), spesielt i forhold til hvor utbredt heresi var.

Especially when compared to the number of people who held heretical beliefs, the number of people who were actually executed for heresy was remarkably small.

Det forhindrer ikke at mørket tar helt over i Cursed, en så dårlig serie at den slaktes selv i Dagbladet og VG, for mer enn antikirkelig krøll og klisjeer):

Heller ikke Spencer Alexander McDaniel er imponert. 

Every single Christian character in the show is portrayed as an unimaginably evil monster with no capacity for human compassion or mercy whatsoever. Father Cardin, the leader of the Red Paladins, repeatedly deplores mercy, characterizing it as a weakness that is incompatible with faith in God. The Red Paladins are described by the main character Gawain as so evil that the only way to deal with them is by killing them all.

Og dette er ikke en liten og tilfeldig utbrytergruppe som synes paven er for pasifistisk.   

The show also repeatedly emphasizes that the Red Paladins aren’t just some small rogue faction of unusually fanatical zealots; instead, they are portrayed as a massive, highly organized army who are supported wholeheartedly by the church and who take their orders directly from the Pope himself, who is portrayed as even more fanatical and despicable than Father Cardin.

Kristne er kort sagt det verste som finnes på denne kloden, om vi ser bort fra enkelte virus. 

There’s no nuance, no qualification, no complexity, and no humanity in the show’s portrayal of Christians; the unambiguous message of the show is that all Christians—or at least all Catholics—are inherently genocidal monsters and that the world will not be safe until they have been exterminated».

Det et likevel ingen grunn til å tro at serien vil bli stanset for å spre hatefulle holdninger.

Demonisk Da Vinci

Skal man finne denne berømte tidsånden som så mange snakker om, men så få ser at de puster i, er det verre steder å gå enn standup og TV-serier.

Og da er det vanskelig å komme unna Da Vincis Demoner.

Som altså er en historisk fantasyserie om Leonardo Da Vinci som egenhendig fører verden ut av Middelalderens Mørke (TM) og inn i Den Lyse Fremtiden (TM kvadrert), der vitenskapen beseirer religion og paven må gi tapt for anatomiske tegninger, flyvemaskiner og dykkerdrakter.
(Les videre her)

Pandemoni og hærskarer

Det nærmer seg tiden for filmpremiere for et annet mesterverk av Dan Brown, selveste Engler og demoner.

Vi kommer garantert tilbake til innhold, påstander, arkitektur, koder, Vatikanet, Kopernikus, Aztekerne og alt det der.

Men inntil vi har fått sett den, eller i det minste sneket til oss nok detaljer om hva som sies og gjøres (utover hva boken basunerer ut), er det forhåndsomtalene som er i fokus.

Og de gir vel ikke umiddelbart håp om en troverdig film.

Først ute er Førde kommune som kan røpe at vår alles

Robert Langdon, hovudperson i Da Vinci-koden og professor i religiøs symbologi ved Harvard, vert tilkalla til eit sveitsisk forskingssenter for å analysere eit kryptisk symbol brent inn i brystet på ein myrda fysikar. Det han oppdagar, er utenkjeleg: Ein dødeleg vendetta mot den katolske kyrkja frå eit hundre år gamalt hemmeleg selskap - Illuminati. Vatikanet vert truga av ei kraftig tidsinnstilt bombe.

At Illuminatus er kun 100 år gammelt er en ganske så utenkelig og egentlig sensasjonell nyhet, ettersom kildene vi har tyder på at bevegelsen ble grunnlagt allerede 1. mai 1776 av Adam Weishaupt i den sørtyske byen Ingolstadt. Mens altså andre - som Dan Brown - i strid med den lille detaljen som heter kilder - hevder at bevegelsen er atskillig eldre.

Nettavisen kan røpe at

Robert Langdon (Tom Hanks), professor i religiøs symbolikk ved Harvard, blir kalt til forskerinstitusjonen Cern i Sveits. Der er en forsker blitt myrdet og et mystisk symbol er brent inn på brystet hans. Langdon tror ikke sine egne øyne. Symbolet er et mange hundre år gammelt tegn fra Illuminata, en organisasjon som drev vendetta mot den katolske kirken.

Altså verken Illuminatus eller Illuminati (flertall), men Illuminata (i disse tider sikkert kjønnsnøytralt på latin).

VG har en annen vinkel, og har faktisk sett filmen, kan det virke som.

Dan Browns livlige univers av usedvanlig omfattende research og kløktig diktning, er i filmen magret ned til en fortsatt meget omfattende historie - dog helt og fullt på filmmediets behov for forenkling og prioritering.

Det vil ergre bokfantaster. Og glede filmfriks.

Når Browns "usedvanlig omfattende research" i boka løftes fram her, kan det nok ha en viss sammenheng med at VG ikke har satt seg spesielt mye inn i hans "research". Eller har det minste snev av interesse for å gjøre det.

Enn så lenge får vi vanlige dødlige vente på premieren. Selv ser jeg fram til å se i praksis hvordan noen overlever fritt fall fra noen hundre meters høyde.

Og hvor mange som prøver å øve inn knepet.

Koder og konspirasjoner

En annen bok som er blitt dekodet i det seneste er Paktens voktere av Tom Egeland.

Vi snakker altså om sjangeren historisk rebusløp med innlagte konspirasjoner. Kort sagt kodekrim med kirkespark, denne gang i koblingen mellom Snorre, Olav den hellige og egyptiske mysterier med tråder bakover til gammeltestamentlig tid.

For ikke å si såkalt sakral geometri, i hovedsak slik vi finner det i kultarkeologiske klassikere som Det norske pentagram.

Blant utfordringene i denne type bøker er å unngå fordummende stereotypier. Egeland er heldigvis klar over dette, noe han ikke minst viste i sin forrige bok om albinoarkeologen Bjørn Beltø, Sirkelens ende, en bok som til tross for å være bygget på klisjeer om kirkens maktkonspirasjoner, sjarmerte ved å ta spillet ut i det lettere absurde.

Selv om Paktens voktere på sett og vis er en bedre bok, lider den under å være en oppfølger. Dermed må etablerte "sannheter" fra forrige bok forfølges, inkludert kirkelige skurkeroller. Vi slipper altså ikke unna stereotypier som "Vatikanet" (favorittbetegnelsen på Den katolske kirken, selv lenge før paven befant seg i det området) som en sterk, stø og ikke minst slem aktør over årtusene.

Ekstra pussig blir det når et av de helt sentrale elemenetene i plottet (noe som fremgår allerede av forsiden og dukker opp ganske fort i boka) er koblingen av en egyptisk ankh, runetegnet ty, og det kristne korset. For at plottet skal gå opp, må vi altså drive såpass suspension of disbelief at en gammelegyptisk religionsutøvelse ikke bare har overlevd i det sterkt islamiserte Egypt så sent som på 1000-tallet, men i tillegg i beste synkretistiske stil slenger på det kristne korset. Uten å ha et eneste direkte muslimsk element.

Men bevares, det er er stort sett spenning og fart hele veien. Og mye lek med kilder og koder, selv om det av og til er lagt inn noe vel moderne fortellerkunst og tidsånd i gamle skrifter og skildringer. Kan man noe om stoffet, er det nok ikke til å unngå at man rynker på nesen både her og der, enten vi snakker om underteksten om kirkens negative forhold til vitenskap eller om generell historisk rimelighet.

Men siden de færreste lesere (eller bokanmeldere) er i nærheten av nerder på feltet, er det lett å tilgi Egelands friheter.

Det hadde likevel vært spennende å se hvilken forfatter som først gjør vrien med at kirken kan nærme seg en helterolle i spørsmål knyttet til vitenskap og historie. Selv om det krever at man overvinner frykten for at anmeldere og lesere skal latterliggjøre noe så fantasifullt.

Det er nok ingen fare for at Egeland tar den så langt ut med det første.