Fjerde fredag i kvissland

Vrien på dagens fredagsquizz er at den handler om bildekunst.

Når er disse to fra?

Hvem kan ha gjort noe slik?

Sedvanlig

spoilerfri

scrolling

før

svaret

dukker

opp

Disse bildene ser jo rimelig moderne ut, men siden det var jeg som spurte var det nærliggende for flere å tenke at dette var fra middelalderen.

Så da var det bare å spørre tilbake om ikke den kunsten heller så slik ut:

Altså ikke akkurat en kunstform der portrettlikhet og realistiske kroppsproporsjoner er i høysetet.

Dessverre hadde noen vært i Hagia Sofia og lot seg ikke lure så lett. 

Svaret er at begge bildene er fra en bysantisnk bibeltgave fra 1000-tallet, mer presist Folie 97v. Personen over til venstre er apostelen Markus, han til høyre Matteus.

Dette er forøvrig hentet fra denne boken, som inneholder opptil flere bilder.

Greit gulv

Å besøke Istanbul er som å være i Roma erobret av styrtrike muslimer med sans for fortiden.

Dermed var det noen flott dager i Konstantinopel denne helgen, fra restauranter til restaureringer. Oppussing og arkeologi sponset av turisme og universiteter har gjort at mye av det som kunne bevares, fremstår stadig flottere. 

Mytologisk motiv - Den grønne mannen

Samtidig betyr det at flere store attraksjoner ikke var tilgjengelige eller ikke var det fullt ut, som det arkeologiske museet og Khorakirken.

Mye blir heldigvis pusset opp i segmenter, slik at vi hadde tilgang til omtrent halvparten av mosaikkene og freskene i sistnevnte.

Ape plukker frukt

Nå kan man si mye om severdighetene - og om mange. Har man vært der, glemmer man aldri Hagia Sofie, sultanpalasset Topkapi eller Den Blå moské.

Eller bymurene eller den underjordiske basilikacisternen bygget med søyler fra gamle templer, inkludert et Medusahode som er en gjenganger på postkortene i området.

Barn på satyr

Det antyder noe om dimensjonene at man trenger båt for å komme fra den ene enden til den andre, flott fremstilt i Bond-filmen From Russia with Love.

Mens underjordiske brønner kan være noe vanskelig å få med seg ved første øyekast, og dermed er behørig markert i turistbrosjyrer og skilt, er det lettere umulig ikke å oppdage akvadukten midt i byen (selv om gamlebyen altså er mangfoldige kilometer bred og lang).

Stor nok til at det går flerfelts veier under, med god plass til busser og trailere.

Cirkus i byen?

Så er det en del severdigheter mange hopper over - eller ikke engang oppdager. En av disse er funnet ganske nylig, i løpet av 1900-tallet på et av de mer sagnomsuste områder i byen.

Det er ikke noe mindre enn restene av det første keiserpalasset vi snakker om (det andre og senere lå i motsatt ende av byen).

Opprinnelig dekket dette området der den blå moske ligger i dag og skråningene ned mot sjøen, med boligkvarterer, store mottakelsesrom, kirker, havn og til og med en poliobane.

Dessverre var området for dyrt å holde ved like og ble ikke bedre av herjingene under det fjerde korstog i 1204.

Da osmanerne erobret Konstantinopel i 1453 var det, slik sultanen Mehmet 2 siterte en gammel dikter på, bare ruiner og spindelvev igjen.

Gutter som triller hjul

I dag er det ikke bevart mer enn sørgelige rester av en mur eller to. Til gjengjeld er det altså gravd frem noe som sier mer enn tusen ord.

Jungelens lov

Deler av gulvet fra Justinians tid på 500-tallet.

Funnet er av rundt en syvendel av det opprinnelige gulvet i en av salene, men stort nok til å gi et mer enn godt inntrykk av kunstneriske evner, håndverkskvalitet og foretrukne motiver.

Pastoralt

Selv om dette altså tilhører perioden vi forbinder med det heller nedsettende uttrykket "middelalderen" (et begrep man i Konstantinopel ville skjønt lite av), er det ikke mye som tyder på skrekk for antikken, humørløshet eller livsflukt.

Dermed ikke til å undres over at enkelte som besøker stedet har slått frempå med at det må være fra førkristen tid.

Men mosaikkene er altså uten tvil fra et par århundrer etter at keiser Konstantin (272-337) stanset kristenforfølgelsene.

De er fra over hundre år etter at Thedosius (347-395) gjorde kristendommen til statsreligion og forbød hedensk offerdyrking.

Bysantisk ørn, selv om bare ett hode

Altså bare å holde seg fast når det kan røpes at kristne i dyrket antikken (selv om de ikke lenger ofret til begjærlige og begrensede guder), til tider for mye, hadde sans for både fin- og heller grovkornet humor, og ikke akkurat holdt seg unna god mat og drikke, romerbad, poesi, musikk, karneval og klovner.

Motivene veksler mellom gresk mytologi, hverdag, komikk, pastorale og bloddryppende scener, og med såpass naturtro gjengivelser av dyr at dette må være basert på levende modeller, med mulig unntak for de mytologiske. 

Firfisler er ikke det vanskeligste bytte for en griff

Med andre ord ikke bare i dag man ville fått gode seertell for Fantasy, Norge Rundt, Latter, Farmen og Animal Planet.

Lyse tider for fortiden

Når det for tiden er lyse tider for fortiden, er grunnen det som på fint kalles dataanimasjon. Ikke bare er det blitt mulig å gjengi byer og bygg i alle detaljer, men også noenlunde troverdige inntrykk av bevegelser og situasjoner.

Siden vi tidligere har rost prosjektet Byzantium1200 opp i skyene (sikkert derfor den omtalte boken er utsolgt), kan vi vise et eksempel fra hippodromen.

Dermed banker det i hjertet når Babylon 3D i sommer har dukket opp fra sanden samme hold og med en serie flotte fremstillinger og animasjoner. Siden de av gode grunner tar relativt strengt på dette med copyright, bruker vi for anledningen et annet bilde som det forhåpentligvis er mindre strengt med.

Bakgrunnen for Babylon-prosjektet er en stor Mesopotamia-utstilling ved Royal Ontario Museum i Toronto. Det var ikke akkurat unaturlig å få noen av de beste på feltet til å lage grafiske modeller av datidens mer enn lettere mest storslagne by, med alt fra murer og porter til palasser og templer, inkludert en visse hengende hage, selv om ingen vet hvor eller hvordan den var.

Utstillingen følger det vanlige ritualet med å fortelle at det egentlig var her alle gode ting kommer fra, enten vi snakker om skrivekunsten eller det beste ølet. Ikke minst var det praktisk at de var gode til å telle til 60, siden det er så nyttig når man skal beregne tid.

Så da kan vi for en stakket stund glemme detaljer som demokrati, hospitaler, universiteter og mangt annet med ulike typer bakgrunner i andre kulturer og tenkesett.



Utstillingen har ikke overraskende fått god og mye presse, som det relativt lange innslaget under.



Men ikke se på det. Reis deg heller fra solstolen og ta turen til Canada.

Verdier og velferd

I dagens sekulære samfunn er det vanlig å tenke (eller kanskje mer presist føle sterkt) at religion og politikk ikke bør ha noe med hverandre å gjøre, noe som fort fører til at debatter om temaet gir mer varme enn lys.

Samtidig har det lenge vært klart at mye av tenkningen om forholdet mellom religion og politikk, inkludert også positive betraktninger om den protestantiske arbeidsetikk, har vært tildels misvisende.

Selv om den har gitt fruktbare vinklinger på den ikke helt ulogiske tesen at livssyn har betydning for synet på livet.

Finnes det så bedre tilnærminger? At religion (hva nå det er) kan skade samfunn er ikke vanskelig å se, men kan religion (hva det nå er) også bidra til positiv samfunnsutvikling?

Selv om det ikke nødvendigvis fører til teokratier eller flere ateister som blir tilhengere av Gud?

En av de mer interessante analysene er levert i Martti Muukkonens artikkel Religious Roots of European Welfare Models, presentert for Det europeiske sosiologforbundet (European Sociological Association) i 2007.

Analysen tar utgangspunkt i en inndeling av velferdsmodeller fra den sosialdemokratiske nordiske via den mer liberalistiske anglosaksiske til den konservative sentraleuropeiske. Muukonen ser disse som uttrykk for henholdsvis en luthersk, anglikansk-kalvinististisk og katolsk modell.

Bak mye ligger påvirkningen fra Bysants, kanskje den første kulturen som innførte noe som kan minne om en velferdsstat, i en fruktbar syntese av en kristen og hellenistisk kultur, slik figuren under antyder.

Syntesen handler i stor grad om hvordan en orientalsk-kristen samarbeidstenkning utfordret en hellenistisk konkurransetenkning - og motsatt. Spenningen mellom på den ene siden solidaritet og fellesskapsløsninger og på den andre indvidualitet og egoisme, er med andre ord ikke spesielt ny.

Selv om forutsetningene var ganske annerledes i antikken, middelalderen og renessansen enn i dagens samfunn, er det også mulig å se kontinuitet.   Muukkonens viser teorier om utviklingsløp hvordan ulike faser bygger på de foregående. Vesteuropeiske institusjoner overtok bysantinske, sekulære filosofer førte videre forståelser utviklet av teologer.

Resultatet ble en blanding av mange ulike påvirkninger, tildels gjensidige i middelavsområdet, selv om vektleggingen og gjennomføringen kan være forskjellige.

Mye handle rom den klassiske motsetningen om man kun skal hjelpe sine egne (philoi) og de som fortjener det eller om man også skal hjelpe de aller fattigste, de utstøtte og de fremmede.

Kristen ("orientalsk") tenkning gikk for det sistnevnte, gresk-romersk for det første.

This difference between Oriental and Greek thinking can be seen in all levels of the society, but especially in the attitudes towards the poor segments of the society. While the poor in Oriental thinking were under gods’ special protection, in Greece the poor were losers, rubbish. While in Orient, gods required the rich to help the poor, in Greece people helped only their philoi.

Dermed støttet den gresk-romerske velferdsmodellen samfunnene seg ikke til de elendigste.

Greek and Roman poor-relief never focused on the most miserable population - on the contrary. While slaves in Orient never lost their human value, in Greece they were “human legged animals”, “living tools” or “extensions of their masters”. Slaves were dehumanised in Greek culture in order to legitimate their inhuman treatment.

Tross den sterke dominansen fra denne kulturen i antikken, klarte man etterhvert å få inn andre modeller, i stor grad basert på kristne impulser slik disse kom til uttrykk i bysantinsk lovgivning.

The major periods when new innovations in the welfare were developed were Byzantion (from where the most welfare institutions can be traced), 11th and 12th centuries (when the majority of European monasteries were founded), Reformation of the 16th century and modernity from the 19th century on. It is in this rough time-setting where the welfare reformists emerged.

De bysantinske foreleggene er forøvrig til dels inngående beskrevet i  Timothy S. Millers The Birth of the Hospital in the Byzantine Empire og enda mer i The Orphans of Byzantium: Child Welfare in the Christian Empire.

Nå kan man si mye om hierarkiske samfunn der fattigdom til dels ble oppfattet som en dyd. Saken er da heller ikke å fremstille Bysants som et forbilde på alle områder. Men mens hierarkiet ble oppfattet som nærmest naturbestemt i sentrale deler av gresk filosofi, kunne ikke fattigdom (eller mer bestemt oppgjør med Mammondyrkelse) være en dyd så lenge den ikke var valgt frivillig.

Dette gjorde det dess viktigere å hjelpe de som ikke kunne noe for det. Og der stod Basil den store sentralt i andre del av 300-tallet. Han opprettet en rekke velferdsinstitusjoner, fra hospitaler og aldershjem til barnehjem og billige hospitser.

Basilio’s philanthropic institutions included a hospital, an orphanage, an old-age-home, a hospice for poor travelers and visitors, a hospital for infectious diseases, and an institution for indigents. Collectively, Basil's institutions became known as the Basileias, which was located on the outskirts of Caesarea.

The staff was composed of both laymen and clergymen. Basilio’s institutions became the archetypes of philanthropic institutions that have been a model for the rest of Europe during almost 2000 years. These institutions diffused soon to West and became integral part of the charity of the Catholic Church.

Som figuren over viser spredde denne type tenkning seg gjennom ulike personer langs litt ulike linjer og endte i den nordiske, amerikanske og søreuropeiske modellen.

Muukkonen oppsummerer det slik:

The European welfare thinking has, as shown above, two basic roots: Oriental communal or co-operative frame and Hellene competitive frame. These two frames were combined in early Christianity and have since then, been in tension through the European history of poor care. After the merging of these traditions, the development of welfare institutions can be followed – like the path dependency theory states – step by step from Byzantion to the Reformation in 16th century. Previous models were copied and developed but in the same time original Oriental and Greek thinking behind these models was renewed by continuous reading and interpretation of the Bible and the Greek classics (first Plato and then Aristotle). One of the most significant episode was when Thomas Aquinas wrote his Summa Theologica and cemented Aristotelian interpretation of the Bible.

Reformasjonen brøt et stykke på vei med denne syntesen og la større vekt på å vende tilbake til Bibelen.

Although Luther utilised many older models of poor care, he skipped the Greek classics away and went ad fonts – back to Oriental thinking expressed in the Bible. From that on, there was a clear trend to educate the masses in Protestant countries. Education was seen as a tool to eliminate poverty. The traditionhistorical significance is that while the masses were taught this Oriental frame, elite started more and more read Greek classics – and adopt the world view expressed in them. 

Selv om mye av inspirasjonene var de samme, fikk vi noe ulike velferdsmodeller.

In Catholic countries, the alliance between Bible and Aristotle continued when Thomism was the leading paradigm. In Nordic countries Oriental thinking became prevalent locked-in a path that (much later strengthened by other stream of Oriental thinking, namely that of Socialism) led to Nordic (or Social Democratic) welfare model. In Britain, the path started like in Nordic countries but thre role of the elite was much stronger and Greek ideas started to take root in the country. Then, in the 19th century, after the Speenhamland episode, Greek competitive values overcome the Oriental ones and the path turned to liberal Anglo-Saxon model.

Mens USA som så ofte gikk en litt annen vei med enda mer vekt på frivillighet.

In America, the path to liberal welfare state was a bit different but the outcome was similar. When Protestantism fought for survival in Europe, refugees in America were determined to limit the power of their former oppressors, the state and the church. In the same time, like their British peers, American elite adopted classical models – not from Sparta as British did but from Rome. In the same way, as in Britain, Methodism and other dissident churches cared for the poor and, thus, the welfare model in America became to be based on the churches and voluntary associations. 

Muukkonens poeng er ikke å si hvilken modell som er best eller foreslå spesifikke finansieringsordninger for bærekraftige velferdssamfunn. Målet er i stedet å vise at modellene ikke er handler om helt ulike univers, de er varianter over samme temaer på samme planet.

Nå er det lett å bli uvel av diskusjoner om velferdsordninger, enten i den forestående valgkampen, EU eller amerikansk politikk. Men det er ikke sikkert diskusjonene blir dårligere om vi forstår at vi suger næring fra de samme røttene.

Portus Theodosiacus

Denne kjente og kjære havnen (med et navn selvsagt alle har på tungen) er nå foreviget av tidsmaskinen.



Bare å bestille tur.

Hagia 3D

Skulle du være interessert i en tur til Istanbul, eller interessert i å se om du bør være interessert, kan du gjøre dårligere valg enn å utforske Hagia Sofia i 3D.

Og blås i alle tekster, dem trenger du ikke kunne lese. Ikke klarer du det heller.

Bysants 2011

Har ventet en stund på denne, men nå ser det ut til at de for alvor nærmer seg mål.

Dermed er det bare å ta seg en tur til Bysants år 1200,  ikke minst med videoen under, fra dette stedet.


Byzantium 1200 from Feiland Media on Vimeo.

Behag og Bysants

Matlei? Dragning mot det eksotiske? Lyst på en bok med oppskrifter som naboene og Hellstrøm ikke bare mangler, men ikke ante eksisterte?

Da er det bare å stikke gaffelen i Tastes of Byzantium: The Cuisine of a Legendary Empire.

For centuries, the food and culinary delights of the Byzantine empire - centred on Constantinople - have captivated the west. This book reveals in detail what was eaten in the court of the Eastern Roman Empire - and how it was cooked. It describes the sights and smells of Constantinople and its marketplaces, and relates travellers' tales.

Som man forstår litt travelt for tiden.

Ikke i bokhyllene - 1

Selv om det kan ødelegge enkeltes image og andres livsløgn, er det bare å bryte sammen og tilstå at en og annen bok i universet ikke befinner seg i mine bokhyller.

Og da snakker vi om mer enn brukbare uttrykk for boktrykkerkunsten.

Vi kommer dermed til å presentere en del slike i tiden fremover - også etter jul.

En av disse er The Schemata of the Stars: Byzantine Astronomy from 1300 A.D., en oversettelse og gjengivelse av legen og amatørastronomen Gregorius Chioniades' videreutvikling av den ptolemaiske modell. 

Siden manuskriptet tidlig befant seg i Italia, kan verket, selv om det ikke setter solen i sentrum, likevel ha inspirert Kopernikus som var på reise i disse traktene et par hundre år senere.

Oversetterne og redaktørene Paschos og Sotiroudis viser både hvordan Chioniades forbedret beskrivelsene av månens og Merkurs bane og at den antikke greske astronomien blomstret i Bysants.

Enten dette nå primært skyldtes påvirkning fra arabiske astronomer eller også tilhører en mer selvstendig gresk tradisjon.

Atskillig taler for det sistnevnte ettersom det tross alt var bysantinerne som ga araberne tilgang til de antikke tekstene. Gresk astronomi døde ikke ... akkurat ut med ødeleggelsen(e) av biblioteket i Aleksandria.

Bysantinske roboter

At det fantes flere vanndrevne maskiner av det mer spektakulære slaget allerede tidlig i middelalderen er ikke akkurat ny viten for de som har lest fortellinger fra Bysants (og det er kommet maange de seneste årene).

Men det er litt festlig å nevne det sånn litt løst i forbifarten uten å blunke neste gang du hører om manglende teknologisk kunnskap i middelalderen.

Et av de mest kjente sitatene er fra ambassadøren Liudprand av Cremona fra 949.

In front of the emperor’s throne was set up a tree of gilded bronze, its branches filled with birds, likewise made of bronze gilded over, and these emitted cries appropriate to their species. Now the emperor’s throne was made in such a cunning manner that at one moment it was down on the ground, while at another it rose higher and was to be seen up in the air.

This throne was of immense size and was, as it were, guarded by lions, made either of bronze or wood covered with gold, which struck the ground with their tails and roared with open mouth and quivering tongue. Leaning on the shoulders of two eunuchs, I was brought into the emperor’s presence. As I came up the lions began to roar and the birds to twitter, each according to its kind, but I was moved neither by fear nor astonishment …

After I had done obeisance to the Emperor by prostrating myself three times, I lifted my head, and behold! the man whom I had just seen sitting at a moderate height from the ground had now changed his vestments and was sitting as high as the ceiling of the hall. I could not think how this was done, unless perhaps he was lifted up by some such machine as is used for raising the timbers of a wine press.

Som Roger Pearse som jeg linket til over opplever jeg grunn til å spørre om keiseren hadde sikkerhetsbelte.

Eller høydeskrekk.

Bysants calling

Tilbake etter fabelaktig helg/natur/feiring/vennetreff i Sør-Troms, men hektiske dager hele uka gjør at oppdateringer sitter litt langt inne, for ikke å se til høyre.

Skulle andre ha bedre tid, er kanskje dette et sted å kikke. Selv om jeg fortsatt venter på oppdateringen av denne Tile 7 .

Ikke at jeg har tid til å se på den.

Talte Dagbladet midt i mot

Aftenposten har sjelden spesielt mye betenkeligheter med å tale Dagbladet midt i mot (vi minner om denne saken, for ikke å si denne og denne), men det er likevel forfriskende når Ulf Andenæs behandler temaet om Europas angivelig uvurderlige gjeld til islam.

Nå kan man riktignok kanskje ønske at Andenæs ikke hadde forutsatt såpass mye av sine lesere. For når han skriver at riktignok "ble den greske tenkning fra oldtiden stemplet som hedensk, men de lærde i Bysants hadde ikke glemt sin Aristoteles", blir det nok fort lest av mange som om man i Bysants drev aktiv hets, sensur og bokbål mot det omtalte hedenske.

Siden det jo var slik kristne drev med i middelalderen.

På den andre siden undervurderer han muligens noe av videreutviklingen innenfor matematikk, medisin og optikk i de islamske kulturområder (selv om enkelte kildefragmenter kan tyde på at atskillig stammet fra, eller var stimulert av, Bysants og senantikke nisjer i muslimskkontrollerte områder).

Vi snakker altså fortsatt om den franske middelalderhistorikeren Gougenheims nye bok Aristoteles på Mont St. Michel (Aristote au Mont-Saint-Michel) som argumenterer for at "de lærde i Vest-Europa i middelalderen greide utmerket godt å finne frem til de gamle grekeres kunnskaper uten å gå omveien om araberne".

At han får reaksjoner er nok også fordi han spør "hvordan kunne vrangforestillinger om dette bli spredd av dem som burde visst bedre?".

Dermed er det som ventet borget for kamp.

Særlig i Frankrike, men også i andre land, vekker Gougenheim begeistring og vrede. "En modig bok, presis, vel argumentert, som setter de historiske fakta på plass", skrev anmelderen i eliteavisen Le Monde. Konservative Le Figaro gratulerte forfatteren. Blant dem som fordømmer ham er noen av hans kolleger blant historikerne, som Gabriel Martinez-Gros og Julien Loiseau. De hevder at han går innvandringsmotstandernes og islamhaternes ærend. Sikkert er det at nettopp slike grupper med iver har trykket hans bok til sine hjerter. Nå kan de si: Muslimene må ikke komme her og påstå at de har vært læremestre for oss! En gruppe av professorens fagfeller har på sin side undertegnet et opprop der de anklager ham for politisk grums, og krever at en vitenskapelig komité skal granske hans forskning.

Og selv om det kan leses som å gjelde bare en av sidene i debatten, gjør nok flere parter klokt i å ta til seg Andenæs sin avslutning.

Om folk av ulik herkomst skal leve sammen, er det til liten hjelp å søke tilflukt i misvisende myter og feie brysomme temaer under teppet.

Det er ihvertfall ikke et opplagt sunnhetstegn hvis vi må ty til myter for å skape et forhåpentligvis bærekraftig flerkulturelt samfunn.

Atriumet

Siden du akkurat satt og lurte på hvordan atriumet til Hagia Sofia så ut i år 1200, er det en glede å fortelle at du finner svaret her.

Walking in Byzantium

Bare å si ordet "middelalder" skaper grøss ved lunsjbordet på jobben. Så er det da også den eneste tidsalderen som inngår i standard politikerfraser når man skal markere avstand til noe, som Sharialovgivning eller kommunesammenslåing.

Mange lyder som om de har tatt samme kurset for å lære seg å si "gufs fra middelalderen", "som den mørkeste middelalder", for ikke å si rett ut "middelalderens mørke".

Jeg har ihvertfall et fromt håp om at ingen politikere har lært det på skolen.

I realiteten er middelalderen like mangfoldig som alle tidsperioder, med lyse og mørke sider. Den synes til og med å ha vært ganske avgjørende for fremveksten av vestens ganske så gjennomgripende rasjonelle tenkesett som resulterte i moderne naturvitenskap.

Og den var mer enn Vest-Europa, for ikke å si de muslimske kulturområdene.

Middelalderens største by var lenge Konstantinopel, nåværende Istanbul.

Den hadde et sted mellom en halv og en million innbyggere og var hovedstaden i Romerriket (selv om folketallet etterhvert ble sterkt redusert) fra den ble grunnlagt på 300-tallet, til den ble erobret av ottomanerne i 1453.

Vi kan vel også diskret nevne biblioteker og offentlige bad, gatebelysning og arenaer, utallige parker og antikke monumenter, for ikke å si verdens største kirke inntil Peterskirken ble bygget tusen år senere.

Byen hadde til og med en moske, til korsfarernes store ergrelse da de ankom i 1097.

Tegningen over bør antyde noe om dimensjoner, bygninger og beliggenhet. Landmurområdet som skar over halvøya mot nord, bestod av tre parallelle murer og 192 forsvarstårn. Murene rundt hele byen strakte seg tilsammen flere mil.

Nederst på bildet ser vi palassområdet (der den blå moske ligger i dag) og rett over det den store hippodromen som var arena for blant annet storslagne fester og hesteløp med vogner. Kirken Hagia Sofia ligger rett til høyre for hippodromen som vi ser av nærbildet under.

En av mine drømmer har vært å ta en tidsreise til byens storhetstid.

Det er i hvert fall lett å leke med slike romantiske utopier så lenge de ikke er mulige.

En nærkontakt av tredje grad ville sikkert vært et sjokk, enten vi snakker om datidens lukter eller lidenskaper, for ikke å si smittekilder.

Men nå begynner det altså å bli mulig, heldigvis kun virtuelt.

Bak det hele står prosjektet Byzantium 1200 som i en årrekke har arbeidet med både skalamodeller og datasimuleringer. Prosjektet har vært dokumentert på flere websider, og kommer nå også som bok.

Rekonstruksjonen er lagt til år 1200, mens de fleste monumenter og bygninger fortsatt var inntakt.

Dette skulle bli dramatisk endret med det fjerde korstog i 1204. Og enda mer etter 1453, selv om ottomanerne ihvertfall hadde penger til å lage nye, flotte bygninger.

Men her har vi altså muligheten til å reise til selveste Miklagard i all sin ytre prakt og ta en spasertur i dens mange minneverdige områder.

Med litt fantasi (du kan ta rekonstruksjonen av Oslo fra samme periode på bildet under til hjelp), kan vi ane noe av hva vikingene tenkte første gang de fikk se byen.

Datidens Paris og London hadde færre enn ti prosent av innbyggertallet. Og under en prosent av inntektene.

Oslo var nok ikke større enn en av de fattigere bydelene i Konstantinopel.

Omtrent på størrelse med området med lagerbygg der vikingene la til kai da de ankom.