fredag 9. mai 2008

Rot om røtter















En oppfatning som har vist seg vanskelig å dekonstruere, selv i en postmoderne tid, er at Europa står i en overveldende gjeld til arabisk kultur.

Melodien synes å være at uten det arabiske bidraget, ville Opplysningstiden og Det moderne Europa vært umulig. Noen har til og med hevdet at de overgikk Kopernikus i å vise at jorda gikk i bane rundt sola.

Nå er det ingen tvil om at muslimske naturfilosofer imellom år 750 og 1200 forvaltet og videreutviklet ulike typer av antikkens kunnskap. Men det er en stor overdrivelse å si at dette var det helt avgjørende for utviklingen av vestens filosofi, teknologi og vitenskap.

Tvert i mot synes det som om det nettopp var i en europeisk kultur at denne type tenkning og teknologi hadde det beste jordsmonnet (se f.eks. min drøfting her). Spørsmålet var på mange måter ikke om denne type tanker ville få gjennomslag, men når økonomien var kommet såpass på fote etter folkevandringer, invasjoner, pestbølger og vikingangrep at det igjen var mulig.

Vi får en anelse av dette når vi ser at mens personer som Ibn Rush (Averroes, 1126-1198) ble fordømt og forfulgt av det fanatiske almohadiske regimet i det mauriske Spania, ble hans tanker tatt opp, videreutviklet og spredd gjennom bl.a. Siger de Brabant (ca. 1240-1280) og Thomas Aquinas (1225-1274).

Selv om også disse kunne møte motstand for i overkant rajonalistisk filosofi, fikk denne type tenkning og innfallsvinkler langt bredere og mer varig kulturell betydning i Europa. Røttene til dette finner vi lenge før 1200-tallet, selv om økonomien i motsetning til i de arabiske områdene lenge lå for langt nede til særlig utbredelse av luksusaktiviteter som naturfilosofi.

Gresk naturfilosofi ble i det hele tatt oppfattet å være blant de fremmede vitenskaper i muslimske kretser (der Koranstudier var den egentlige vitenskap).

Det er forøvrig også et poeng at oversettelsene fra gresk til arabisk på 7-800-tallet i stor grad ble gjort (naturlig nok) av gresktalende kristne som Hunayn Ibn Ishaq (809-873), eller Joannitius som han ble kalt i middelalderen. De arabiske lærde stod med andre ord på sin side i gjeld til assyriske og bysantinske lærde.

Den greske arven ble også tatt godt vare på i bibliotekene i Konstantinopel, noe som bidro til betydelig oversettelsesarbeid både til arabere (primært før år 1000) og europeere (primært etter år 1000)

Noe av debatten er oppsummert her med utgangspunkt i denne.

Uansett vil forestillingen om at det moderne Europa ikke på noen avgjørende måte skyldtes islam, snart komme i en nyhetssending nær deg som eksempel på intens islamofobi.

4 kommentarer :

Stig sa...

Noen idé om hvor jeg kan få kjøpt denne boken av Sylvain Gougenheim i engelsk oversettelse?

Bjørn Are sa...

Skal si fra straks jeg får vite noe. Men det finnes en rekke andre bøker som behandler mye av dette.

Kan anbefale følgende to bøker (litt tunge og seriøse, vil du ha mer populære verker finnes også det):

- "God and Reason in the Middle Ages" av Edward Grant

- "The Rise of Early Modern Science: Islam, China and the West" av Toby Huff (vær sikker på at du får andrutgaven fra 2003).

Du finner også noe på http://www.telenor.com/telektronikk/volumes/pdf/2.2004/Page_005-025.pdf

Anonym sa...

Kort om Averroes:
Han var almohadenes sjefsideolog 8og en særdeles intolerant person!), den kortvarige forfølgelsen av ham var betinget av lokale politiske forhold.

Avicenna, derimot, som var rimelig tolerant, var forfulgt av det muslimske presteskapet gjennom hele livet.

Bjørn Are sa...

Du har utvilsomt mye rett i denne korte oppsummeringen, selv om du velger å være anonym av frykt for almohadiske reaksjoner.

Tror imidlertid det er klokt å nøle litt med hvor mye kortvarige og lokale forhold dette handlet om, Averroes var vel mistenkt for å være en kjetter også lenge etter sin død og aldri tatt opp i det gode islamske, ideologiske selskap.