Sjekk Fagsjekk

Når det tar litt tid å oppdatere denne bloggen for tiden, er grunnen som så ofte at det oppdateres i overkant mye andre steder.

Ett av disse er jeg til og med redaktør for, fagsjekk.no, et

nettsted med formål å hjelpe til kritisk tenkning og faktaformidling i skolen, inkludert påstander elever møter i populærkulturen. Dette er ikke et alternativ til læremidler, men en støtte til arbeidet med dem – også når det gjelder dybdelæring. Av kapasitetsgrunner vil det være begrenset hva vi rekker å ta opp, men vi ønsker i første omgang spesielt å se på temaer som historiske myter, ikke minst om forholdet mellom tro og vitenskap i historien.

Ved siden av læremidler og populærvitenskap, legger fagsjekk.no også regelmessig inn nye gjennomganger av historiske myter i en egen seksjon med det kanskje ikke helt originale, men ganske så treffende navnet Mytekalenderen. 

Slike myter finner vi i alt fra læremidler og populærvitenskap til TV-serier og filmer, noe lesere av Dekodet bør ha merket et tiår eller to. 

Som navnet antyder, er kalenderen ordnet etter årstall, noe som bør gjøre det lettere å få med seg mytene om ulike tidsperioder. 

Ikke minst dukker de gjerne opp når noen skal skrive om neste periode. For å understreke hvor lys og flott og rasjonell renessansen eller opplysningstiden er, gjelder det å fremstille dem i sterk kontrast til middelalderen eller (her er det bare å holde seg fast) ... 1600-tallet.

Så langt har vi allerede lagt inn flere titalls analyser og artikler. Vi roer oss ned når det nå nærmer seg sommerferie, men det ser heldigvis - eller dessverre - ikke ut til å være problemer å finne stoff å presentere til høsten.

Ja, TV-seriene kunne bli mørkere

Ikke uventet fortsetter fremstillingen av middelalderen på mørkest mulige måte i nyere dramatiseringer. Men kan det virkelig bli verre enn normalen de seneste 40 årene, der prester i filmer og serier veksler mellom psykopater og snikmordere, manipulatorer og moralister, svindlere og forførere, eller bare infantile og naive?

Så avgjort.

I følge en av de beste bloggene for tiden, historiestudenten Spencer Alexander McDaniels Tales of Times Forgotten, er det mye å gå på - og stadig nye påfunn om hva man drev med i middelalderen.

I storserien Vikings (fra ... History Channel) lærer vi at kirken på 800-tallet korsfestet frafalne og kjettere. I realiteten var dette en romersk praksis som ble forbudt av keiser Konstantin i 337 og aldri tatt opp igjen, ikke minst fordi kristne oppfattet det som fryktelig og blasfemisk å ta livet av noen på samme måte som romerne hadde gjort med Jesus.  

Forestillingen er altså ikke akkurat basert på kilder.

Mye tyder på at TV-produsenten har IS i bakhodet, noe som gjelder flere jeg har møtt når de snakker om middelalderen.

Det betyr ikke at middelalderen var Friends. Selvsagt er det ingen tvil om at kjettere kunne bli brent (særlig etter 1200-tallet), men det skjedde langt sjeldnere enn mange tror, slik McDaniels understreker (og han er ikke akkurat ansatt av Vatikanet), spesielt i forhold til hvor utbredt heresi var.

Especially when compared to the number of people who held heretical beliefs, the number of people who were actually executed for heresy was remarkably small.

Det forhindrer ikke at mørket tar helt over i Cursed, en så dårlig serie at den slaktes selv i Dagbladet og VG, for mer enn antikirkelig krøll og klisjeer):

Heller ikke Spencer Alexander McDaniel er imponert. 

Every single Christian character in the show is portrayed as an unimaginably evil monster with no capacity for human compassion or mercy whatsoever. Father Cardin, the leader of the Red Paladins, repeatedly deplores mercy, characterizing it as a weakness that is incompatible with faith in God. The Red Paladins are described by the main character Gawain as so evil that the only way to deal with them is by killing them all.

Og dette er ikke en liten og tilfeldig utbrytergruppe som synes paven er for pasifistisk.   

The show also repeatedly emphasizes that the Red Paladins aren’t just some small rogue faction of unusually fanatical zealots; instead, they are portrayed as a massive, highly organized army who are supported wholeheartedly by the church and who take their orders directly from the Pope himself, who is portrayed as even more fanatical and despicable than Father Cardin.

Kristne er kort sagt det verste som finnes på denne kloden, om vi ser bort fra enkelte virus. 

There’s no nuance, no qualification, no complexity, and no humanity in the show’s portrayal of Christians; the unambiguous message of the show is that all Christians—or at least all Catholics—are inherently genocidal monsters and that the world will not be safe until they have been exterminated».

Det et likevel ingen grunn til å tro at serien vil bli stanset for å spre hatefulle holdninger.

Lurt av læreboken?

Når Lurt av læreboken? nå er kommet fra trykkeriet, er det på tide å si mer om hva jeg har brukt de seneste månedene til. Da kan det gjøres verre grep enn å dele tanker basert på bokens innledning.

Lurt av læreboken?

Vi står overfor store endringer i norsk skole. I hvert fall er det klare ønsker med nye læreplaner, verdier og prinsipper

Muligens ligger det også en kritikk av dagens skole når et mål er at det "elevene og lærlingene lærer skal være relevant".

Med ny teknologi, ny kunnskap og nye utfordringer trenger vi "barn og unge som reflekterer, er kritiske, utforskende og kreative".

Men hvordan kan vi lykkes bedre med det enn i dagens skole - for ikke å si dagens lærebøker?

Noe som presenteres som en løsning er dybdelæring.

Elever skal få anledning til å gå i dybden og på tvers av fag, se sammenhenger og reflektere, enten vi snakker om kunnskap eller om etikk.

Noe vi får håpe og tro en del lærere har drevet med lenge.

Uansett er det en utfordring når det er vanskelig å vite hva som er størst, ambisjonene eller honnørordene.

Og midt i dette arbeider forlag og forfattere med nye lærebøker. Det gir ikke mindre utfordringer.

Den mest grunnleggende er at det som sies faktisk er riktig.

Skal jeg fortsette med selvfølgeligheter, kan også nevnes at lærebøkene må vise tilstrekkelig av sammenhengen (altså denne berømte konteksten), til at elevene ikke misforstår hva som sies.

Fra kjøpsanbefaling til minekart

Opprinnelig var tanken å lage en slags kjøpsanbefaling av lærebøker. Hvilke er så misvisende på sentrale områder at det bør påtales? Hvilke har for mange feil til å anbefales?

Men siden det kommer helt nye lærebøker, er det mer interessant å peke på typiske feil og mangler. Hva sier dagens lærebøker som fremtidens bør unngå? Hvilke perspektiver forvirrer mer enn de forklarer?

Hvilke miner og misvisninger kan få elevene til å gå på grunn?

Resultatet er altså Lurt av læreboken? som kan kjøpes i en nettbutikk nær deg. Boken inneholder en rekke eksempler på alt fra rene feil til påstander som strider med normale faglige konklusjoner. Den viser hvordan ting kan misforstås hvis det tas ut av sammenhengen.

Og gir eksempler på samtidige tekster som kan si det motsatte av hva en del lærebøker hevder. Med spørsmål til refleksjon:

Hvorfor er ikke disse kildene bedre kjent? Kan de bidra til et annet bilde? Vil fremtidige lærebøker endre fremstillingene?

Vil de fortelle om feilene i tidligere bøker - som eksempler på hvor viktig det er med kritisk tenkning?

Tro, tanke og vitenskapshistorie

Målet var å se hva lærebøkene generelt sier om hvor vi kommer fra, spesielt knyttet til kirken og kristen tro, direkte eller indirekte. Har vi en arv? Hva er den?

Kan vi lære av den? Kan vi også være stolte av den - på noen områder?

Dette handler altså ikke spesielt om KRLE. Mye er knyttet til alminnelige historie, ikke minst vitenskapshistorien.

Hvilket lys kaster lærebøkene over ulike perioders tro og tanke? Over antikken og opplysningstiden, middelalderen og moderne tid?

Og hvilket mørke?

Ganske mye.

Elevene møter kort sagt mange underlige påstander.

• Kopernikus la fram en teori om at jorda var rund. Det tok 300 år før kirken godtok dette.
• Hadde noen i middelalderen vitenskapelige spørsmål, henviste kirken til … liturgien.
• Thomas Aquinas' vekt på naturretten var en viktig historisk hendelse i Human-Etisk Forbund.
• KrF ville forby undervisning i evolusjonslæren da Kjell Magne Bondevik var kirke- og undervisningsminister.

Nei, dette er ikke fra kommentarfelt på nettet. Dette er noen av påstandene i læremidler brukt i 2019. I mange er det en sentral sannhet at kirken i middelalderen bekjempet vitenskap og mente at jorden var flat.

Hva gjør misvisende påstander med oss? Med kunnskap? Med holdninger?

Hvor mye sitter i bakhodet hos medelever – eller i media? Og gjør det læremidlene dårlige?

Ikke nødvendigvis.

Selv ellers gode læremidler kan inneholde feil, fra trivielle til tunge. Noen imponerer med klare tekster og gode spørsmål, treffende bilder og støtteressurser som spill og video. Lurt av læreboken? fokuserer imidlertid ikke på hvordan noe formidles, men på hva.

Dermed kan det være mer effekt av feil i gode lærebøker, enn i dårlige.

Likevel er ikke det jeg trekker frem fra gode bøker en kritikk av dem som lærebøker. Kritikken gjelder kun de (noen ganger ytterst få) feilaktige eller forvirrende påstandene man dessverre også kan finne der. 

Dess bedre bøker, dess mer tro har jeg på at forfatterne vil justere i senere utgaver eller i helt nye bøker de arbeider med.

Typiske feil

Hva er typiske feil i hvordan tidsperioder og temaer omtales?

En gjennomgang av noen titalls læremidler viser ikke overraskende et skille mellom grunnskolen og videregående. Førstnevnte har en større tendens til myter og misvisninger. Læremidler for videregående er mer etterrettelige, selv om det finnes feil og man bør diskutere vinklinger - ikke minst effekten av periodeinndelinger.

Vi er alle påvirket av mange slags myter som noen kaller faktoider: Forestillinger som holdes for å være sanne, men som altså er feil.

Vikingene hadde ikke horn på hjelmene. Den kinesiske mur kan ikke sees fra verdensrommet. Bindersen er ikke en norsk oppfinnelse.

Kirken styrte ikke astronomien.

Veien er lang fra historikere til læremidler. Det kan gå generasjoner fra noe er kjent i fagmiljøene til det kommer i lærebøkene. Dermed fortsetter læremidler å gjengi feil, selv om mange har påpekt dem, lenge.

Det er et godt spørsmål hva som skal til for å endre dette. Selv har jeg siden 1990-tallet skrevet om slike feil i bøker og artikler, også på bestilling i både Vårt Land og Humanist. Andre har stått frem i media, ikke minst i lokalaviser. Foreldre og elever har kontaktet forlag med konkrete eksempler på feil.

Det kommer stort sett hyggelige svar om at man skal se på dette, et forlag ba også om forslag til et revidert kapittel.

Deretter fortsetter det meste som før.

Denne boken er ikke skrevet for å sette noen i forlegenhet. Håpet er heller at vi med denne boken kan bidra til bedre læremidler og undervisning, både før og etter at nye læremidler er klare til 2020.

Mer enn trykkfeil

Når vi skal vurdere lærebøker, er det klart at feilene kan være av flere forskjellige kategorier. Derfor har jeg sortert litt. Det er forskjell på trykkfeil og politisk uenighet - og uenighet med fagmiljøer.

Men ikke vanskelig å finne eksempler på alt, i media og populærkultur:

Kategori	Utfordring i lærebøker	Eksempler
Faktafeil	Trykkfeil – opplagte feil	·    Den norske grunnloven ble vedtatt i 1714 ·    Jens Stoltenberg var statsminister for Høyre
	Faktoider – feil som høres riktige ut	·    Kirken hevdet at jorden var flat. ·    Tungen har et smakskart. Søtt smakes på spissen, salt og surt på sidene, bittert bakerst
Vurderings-spørsmål	Stereotypier/stigmatisering	·    Skotter er gjerrige ·    Jenter kan ikke lukeparkere
	Politisk/ideologisk uenighet	·    Lavere arbeidsgiveravgift får flere i arbeid ·    Bedrifter går bedre om staten styrer
	Livssynsmessig uenighet	·    Mormonerkirken er best ·    Himmelen finnes ikke
	I strid med faglige vurderinger	·    Middelalderen var mørk, uten viktig utvikling ·    Opplysningstiden ble drevet frem av ateister

Men lærebøker bør verken ha politisk eller livssynsmessig slagside, eller motstride forskning. De bør like lite være talerør for Høyre som for hinduister.

Dessverre synes det som for få forlag og forfattere drar kjensel på stereotypier og stigmatisering av historiske perioder, antagelig fordi noen perspektiver sitter for fast. 

Og hvordan ting kan oppfattes, hvis man ikke er tydelig nok i formidlingen.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler. Her er tre fra kapitlet om kristningen:

Hva lærebøker kan fortelle	Konteksten som ikke er med	Feil konklusjoner elevene kan trekke
Kirken ble mektig som følge av tiende og gaver. Omtale av kirken primært som maktfaktor er en gjenganger i historiebøkene.	Det underkommuniseres at noen for første gang organiserte et vern for de fattige. I Norge gikk 25 prosent av Kirkens inntekt til fattige.	Selv om maktmisbruk selvsagt har skjedd i Kirkens navn, så hører det med til historien at Kirken på en avgjørende måte har preget vår kultur når det gjaldt omsorgen for de svake og «ulønnsomme».
I stor grad gjengir man mindre viktige ting som forbud mot å blote hestekjøtt, samt hvilke straffer den som overtrådte lovene ville få.	Mange lærebøker er tause om forhold som en ny type rettsstat, tettere tilknytning til Europa, slutt på menneskeofringer og vikingtokter, og gradvis avvikling av slaveriet – et godt stykke på vei som følge av kristenretten.	Kristendommen hadde ingen spesiell positiv betydning på veien mot dagens samfunn. Elevene oppfatter at vi stort sett har videreført det gamle samfunnet, eller at kristen tro ødela et godt samfunn.
Noe av det nye var oppmerksomheten på livet etter døden. Livet her og nå blir en mellomstasjon på veien.	Det nevnes ikke at kristningen ga et positivt syn på arbeid og livet her og nå til Guds ære og menneskers beste. Det nevnes sjelden en rekke annet positivt, fra skriftkultur til flerstemt musikk og noter, og lover som fremmet menneskeverd og motvirket fattigdom.	Kristningen var trist fordi man mistet det positive synet på livet. Kristendommen var negativ til livet her og nå. Det viktigste nye med kristendommen var negativt.

Et annet eksempel: Gjentar læremidlene til stadighet at kirken bekjempet kunnskap, skal det lite til for at elever som brenner for vitenskap utvikler et fiendtlig bilde av kristne.

Mange jeg møter har et klart bilde i bakhodet. Vi har gått fra en religiøs og følgelig fornuftsfiendtlig fortid til en opplyst, sekulær nåtid. Når Vesten på noen områder kan oppfattes som bedre enn andre kulturer, er grunnen opplysningstiden. Denne historien er på mange måter modernitetens skapelsesforteling.

Den støttes av myter og forsvares med religiøs iver.

Hva styrer fremstillingene?

Noe skyldes en hypnotiserende dynamikk. Man deler historien i perioder. «Antikken» avløses av «middelalderen» som igjen avløses av «renessansen», «opplysningstiden» og «moderne tid».

Elevene trenger knagger, typiske kjennetegn ved hver periode. Hva har endret seg? Relative forskjeller blåses opp. Nyanser og kontinuitet dempes. Trekk i mange perioder fremheves kun i én.

Resultatet gir seg selv. Formatet styrer plottet.

Middelalderen var mørk og renessansen lys. Forskjellen skyldes mindre gudstro og svakere kirke. Når kirken og troen var tilstrekkelig svekket, kunne opplysningstiden gi oss vitenskap og demokrati.

Derfor er det flott at noen lærebøker er bevisst at overskrifter påvirker. Det gir andre assosiasjoner å kalle perioden fra 500-1500 for Renessansene - i flertall, fra den karolingiske på 7-800-tallet til den italienske på 13-1400-tallet - enn for Middelalderen (ofte underforstått som "den mørke").

Teknologi endrer seg raskere enn teologi. Overskriften Boktrykkerkunsten på perioden 1450-1600 gir andre tanker enn Renessansen.

Å snakke om 1700-tallet etterlater et annet inntrykk enn Opplysningstiden.

Dette betyr langt fra at alt kritisk om kirker eller kristne er feil. Eller at middelalderen (eller altså renessansene) var lys og liberal.

Alle tider har mørke og lyse sider. Det har opplagt skjedd en dramatisk forbedring de seneste par tusen år, enten vi snakker om lover eller legemidler, politisk eller personlig frihet, mat eller menneskerettigheter.

Men historiske kilder gir heller ikke grunnlag for å si at alt dette hele veien har skjedd på tross av kristne impulser.

Kanskje er det noen ganger motsatt? Hva hadde skjedd uten kristne impulser?

Ja, Bibelen og kristen tro har i perioder vært brukt til å konservere uheldige samfunnsformer, for ikke å si legitimere brutale overgrep. Verken den katolske kirken, ortodokse eller protestantiske kirker er hevet over kritikk. Tvert imot er kritikk viktig.

Men det kan også argumenteres for at kristen tro har bidratt med viktig inspirasjon og ressurser til begrunnelse og bevaring av gode verdier - inkludert selvkritikk og vilje til å rette opp feil.

Noe også skolen og lærebokforfattere kan lære av.

Dagbladets kunnskapsnivå

I serien unnlatelsessynder er kanskje ikke bloggpause det verste, men en botshandling kan være å legge ut en del som er skrevet siden sist. Jeg kommer også til å lure arkeologene ved å datere til tidspunktene dette er skrevet.

Først ute er et leserinnlegg basert på denne Dagblad-artikkelen. På grunn av plassbegrensninger ble dette selvsagt noen astronomiske enheter for kort, enten det handlet om historiske detaljer eller bredden av kreasjonisme (f.eks. mener gammeljordskreasjonister at artene er skapt i etapper med mange millioner års mellomrom). 

Og, nei, det ble ikke tatt inn. Men det endte med en liten snøballkamp på twitter - altså et strålende medium for fagdebatter - i starten av januar.

Dagbladets kunnskapsnivå

Når Inger Merete Hobbelstad 29.12. deler bekymringer om kunnskaper i norsk skole om astronomi, går det dessverre over stokk og stein. For det første presterer hun å betegne samtlige jøder, kristne, muslimer og andre gudstroende som kreasjonister ved å definere dette som å åpne «for at verden kan ha vært skapt av en guddommelig kraft».

I realiteten er kreasjonister de som mener at mennesket og dagens dyreliv i all hovedsak ble skapt på seks dager for noen få tusen år siden. De fleste kristne – fra norske prester til paven - oppfatter at Gud har skapt ved evolusjon over hundrevis av millioner år.

For det andre fremstilles astronomihistorien som «nært forbundet med kampen for å vriste kunnskapshegemoniet fra kirken, og med overgangen fra et religiøst til et vitenskapelig verdensbilde».

Muligens lener Hobbelstad seg på myten om at det før Kopernikus og Galileo var Bibelen som styrte astronomien. Men middelalderens astronomi bygget på et klassisk gresk verdensbilde, ikke på et «religiøst». Dermed støttet Kirken og universitetene at jorden var rund og lot uten protester astronomene bruke måleinstrumenter som astrolabier og armillarsfærer, matematikk og tabeller til å sette opp kalendere, regne ut solformørkelser og så videre, basert på Ptolemaios modell med jorden i sentrum.

De som satt på «kunnskapshegemoniet» var i stor grad aristotelikere ved universitetene. Da det kom rundt syv alternativer til Ptolemaios på første del av 1600-tallet, protesterte de og fikk Den katolske kirken med seg i et politisk spill. 

Det ble ikke bedre når Galileos kronargument (at tidevannet viste at jorden beveget seg) opplagt var feil og ingen hadde gode forklaringer på hvorfor man ikke kunne observere at fiksstjernene endret posisjon, hvis jorden gikk i en lang bane om solen.

Galileo ble for øvrig lenge omfavnet av mange i Kirken, inkludert den senere paven. Men ved å blande seg opp i bibeltolkninger utfordret han for mange autoriteter og fremstod nærmest som protestant i en tid med store spenninger, midt under motreformasjonen og 30-årskrigen. 

At han likevel endte med kun å få husarrest på sitt eget gods, viser at Kirken ikke så dette som en sak som handlet om en spesielt stor eller avgjørende utfordring.

Det gikk verre med den panteistiske mystikeren Bruno en generasjon tidligere, men det han fremmet var i høyeste grad et alternativt religiøst verdensbilde, ikke et vitenskapelig.

Om ikke annet viser dette at det også utenfor skoleverket er viktig med korrigeringer.

Uten silkehansker

Hvordan lykkes med bestselgere og populærvitenskap? Skriv negativt om kristen tro og historie.

Det spiller ingen rolle om det er krim eller science fiction, fysikk eller historie. Få løfter på øyelokkene over hyklerske og håpløse kristne. Ingen bokanmeldere kritiserer påstander om at kristne bekjempet kunnskap, ødela antikken og skapte den mørke middelalderen.

Jeg holder ikke pusten mens jeg venter på at Debatten på NRK skal ta opp hvorfor det er så mye misvisende om kristen tro i lærebøker og leksika, thrillere og TV-serier.

Mye skyldes nok en blanding av blindfelter og fordommer, enten man synes all religion er noe herk eller spesielt misliker konservative kristne.

Likevel var det uventet å møte dette i Oxford-professoren Peter Frankopans bestselger Silkeveiene. For her snakker vi om en historiker, med spesialfelt globalhistorie og det kristne østromerriket, Bysants.

Men altså ikke om vesten, verken i senantikken eller middelalderen.

Dermed bygger deler av en ellers god bok mer på gamle myter enn moderne forskning, som når han skriver at mens

den muslimske verden gledet seg over fornyelse, fremskritt og nye idéer, vansmektet store deler av det kristne Europa av mangel på ressurser og nysgjerrighet. Augustin av Hippo var direkte negativt innstilt til ideen om forskning og oppdagelser. "Menneskene ønsker å vite selv om kunnskapen ikke har noen verdi for dem, "skrev han. Han mente at nysgjerrighet var en sykdom.

Og Frankopan stanser ikke der. Han tar den helt ut. For dette handlet ikke bare om mangel på ressurser eller nysgjerrighet. Nei, man foraktet kunnskap.

Forakten for vitenskap og lærdom forbauset muslimske kommentatorer, som hadde stor respekt for Ptolemaios og Evklid, Homer og Aristoteles. Enkelte hadde klare meninger om hvorfor. Historikeren al-Masudi skrev at de gamle grekerne og romerne hadde latt vitenskapen blomstre, men så gikk de over til kristendommen, og da "visket de ut tegnene på lærdom, eliminerte dens spor og ødela dens veier".

Ikke rart det gikk som det gikk.

Vitenskapen ble beseiret av troen. Det er nesten det stikk motsatte av verden slik vi ser den i dag. Fundamentalistene var ikke muslimene, men de kristne.

Når kristne får bestemme, er resultatet akkurat så grelt som man kunne forvente.

De med åpne sinn, de nysgjerrige og generøse befant seg i Østen og i hvert fall ikke i Europa. En forfatter skrev at når det gjaldt ikke-muslimske land, "tok vi dem ikke med i bøkene, for vi ser overhodet ingen hensikt i å beskrive dem". De var åndelige bakevjer.

At denne "åndelige bakevjen" kunne handle om at muslimske forfattere syntes andre ting enn islam var dårlige greier, faller ikke Frankopan inn. Det faller ham heller ikke inn å undersøke hvor rettferdig bildet er. Han lurer ikke på om det i det hele tatt gir mening å snakke om Augustin (354-430) som fundamentalist. Han viser ingen forbilledlig nysgjerrighet.

Dermed kan det være tid for litt opprydding.

For her mangler det ikke grøfter å gå i. En av de vanlige er å tro at oppgjør med antikkens guder, spådomskunst og magiske besvergelser er å ta avstand fra antikkens naturfilosofi. Men å mislike efesernes Artemis betyr ikke at man må mislike atenernes Aristoteles.

Ja, Augustin var kritisk til deler av antikkens arv. Han gikk hardt ut mot alle som kastet bort tiden på tomme spekulasjoner eller forsøkte å samtale med de døde. For dette var ikke en tid der filosofer var nøytrale forskere eller bygget på empiriske data. Mens Aristoteles hadde vært opptatt av å observere naturen, dyrket andre - som nyplatonikere - indre syner, magi og åndemaning.

Tross sin nyplatonske bakgrunn avviste ikke Augustin kunnskap eller utdannelse. Han var blant mange kristne som gikk i bresjen for å ta vare på kunnskapsarven. Som han forklarte var det slik at kunne jødene ta med seg skattene fra Egypt, kunne kristne ta med seg skattene fra antikkens lærdom. Noe som er grunnen til at så mye av den faktisk ble tatt vare på, inkludert den sentrale rollen de «syv frie kunster» fikk også i kristen utdannelse.

Dermed fortsatte man å undervise i astronomi, retorikk, aritmetikk, geometri, astronomi, musikk, grammatikk og logikk gjennom hele middelalderen.

Når Augustin kritiserte nysgjerrighet, var det ikke fordi han mislikte kunnskap. Nei, det var nysgjerrighet for nysgjerrighetens skyld han var imot. Vi trengte et mål. For Augustin var ikke noe viktigere enn det som ga kunnskap om Gud, troen og frelsen. Hans nyplatonske bakgrunn forsterket hans fokus på indre sannheter.

Mens en aristoteliker som Thomas Aquinas senere i middelalderen mente at nysgjerrighet om tingene rundt oss hadde verdi i seg selv.

Men alt var da ikke fryd og gammen? Det ble da atskillig færre filosofer og mindre vitenskap og matematikk etter antikken!

Ja, men ikke fordi kristne avskydde nysgjerrighet eller logikk. I stedet ble to faktorer avgjørende. Den ene var skillet mellom det gresktalende østromerriket og den latinske vesten. Mens de hellenistiske verkene var tilgjengelige i øst, måtte de oversettes i vest. Man begynte da også på dette på 500-tallet, spesielt i regi av senatoren Boëthius (477–524). 

Hans oversettelser endte i stor grad opp som middelalderens latinske lærebøker. Skal man si noe om hva som har påvirket Vestens kultur, kommer man ikke unna disse verkene. 

Prioriteringene viser ingen forakt for kunnskap eller fornuft. Tvert i mot var det han valgte å kommentere, tilrettelegge og oversette, tekster om aritmetikk, geometri, logikk og musikk, spesielt av Aristoteles, Nikomakhos fra Gerasa, Porfyrios og Cicero. 

Aristoteles verk om logikken var frem til 1100-tallet det mest betydelige av dennes verker tilgjengelig i vesten. 

Boëthius nølte heller ikke med å oversette en så kristenkritisk filosof som Porfyrios. Det forteller mye om hvor høyt det kristne Vesten holdt logikken at en ikke-kristen innføring i aristotelisk logikk, Isagoge, var lærebok i mye av middelalderen.

Dessverre ble videre oversettelsesarbeid stanset da Boëthius ble henrettet etter en politisk maktkamp. 

Noe av arbeidet ble fortsatt av en annen romersk statsmann,  Cassiodorus (485-585), ikke minst ved å forankre og forsterke klassisk utdannelse i Vesten. 

Hans Institutiones (Institutiones Divinarum et Saecularium Litterarum) fra 560 startet tradisjonen med store, kristne leksika. Blant andre kan nevnes Isidores (560-636) 20-bindsverk Etymologiae og Vincent av Beauvais' (1190 – 1264) Speculum Maius (Det store speilet). 

Det vil være å overdrive å si at noen av disse utviser forakt for kunnskap.

Den andre faktoren som bremset utviklingen var som så ofte mangelen på penger og trygghet. 

Folkevandringene raserte økonomien. Arabiske pirater begynte å terrorisere Middelhavet. Rike byer ble forlatt og innbyggerne flyttet opp i fjellene.

Slik det forklares i Syrianus Magisters strategibok (De Re Strategica, i sin nåværende form fra 7-800-tallet), regnet mange før med at freden og velstanden kom til å vare evig. De tenkte mer på skjønnhet enn sikkerhet når de smykket byene med

hager, parker og springvann. Vi, derimot, må ta hensyn til hvor usikker fremtiden er og vi må prioritere sikkerhet fremfor skjønnhet.

De måtte kort sagt prioritere å beskytte seg mot beleiringsmaskiner fremfor å skaffe boksamlinger og kunnskap. En unnskyldning få britiske forfattere har i dag.


(Deler av teksten er fra mitt kulturnotat i Dagen 7.11.)

Da jorden ble flat - Innledning og første kapittel

Litt tekstreklame i dag, altså er jeg i flytsonen.

Siden innledningen og første kapitel av Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø ligger ute, har du ingen unnskyldning for ikke å lese.

Skulle den gi en smule mersmak eller to, er det mulig å bestille den f.eks. her.

Ga den ikke ga mersmak, kan du alltids kjøpe og sende til en du ikke liker.

Venstrehendt, altså heks?

En ikke helt uvanlig påstand er at venstrehendte i gamle dager ble anklaget for å være hekser og dermed prompte testet med vannprøver.

Søker man på nettet er det lett å finne eksempler, jevnt fordelt over mange år:

La oss starte med Nettavisen som hevdet i 2004 at

Det har ikke alltid vært like enkelt å være kjevhendt. For få hundre år siden mistenkte man venstrehendte for å være hekser og trollmenn.

Stars insider forteller i 2017 i oppslaget 30 spennende fakta og myter om venstrehendte at

Opp gjennom tidene har venstrehendte mennesker vært kjent for sin kunstneriske kreativitet og dyktighet med tall. Men de har også blitt diskriminert, anklaget for hekseri og djeveldyrkelse. I dag har studier avslørt noen fascinerende fakta om denne minoriteten, og samtidig rettet opp noen feil underveis.

Selv om det nok hadde vært mer spennende om de var noe mindre kreative og mer faktaorienterte enn i andre setning.

Hvor stammer så påstanden fra?

I Norge henger nok mye på nettet sammen med en artikkel fra Nysgjerrigper fra 2001, i hvert fall siteres fra den ordrett (uten kildehengivelse) på svært mange steder.

Du vet sikkert at ”right” på engelsk betyr både ”høyre” og ”riktig”, og slik er det på flere andre språk. Ordet for ”venstre” kan også bety ”klossete” (for eksempel på gresk, fransk og tysk) ”ond”(på latin) eller ”truende” (på gresk). I Bibelen finner vi over hundre steder der høyre blir koblet sammen med noe som er godt og venstre med noe som er ondt eller dårlig. Og på nesten alle gamle malerier er djevelen keivhendt. På 1600-tallet kunne folk bli mistenkt for å være hekser eller trollmenn bare fordi de ikke var høyrehendte! 

De keivhendte har virkelig fått gjennomgå opp igjennom historien. 

Dette er ikke begrenset til Norge. Vi ser det samme på en rekke sider for folk som enten er engasjerte i kampen for fordommer mot venstrehendte, eller mot hekser.

Selv når de vet de ikke har mange eller gode kilder, som denne siden om venstrehendte i historien.

Little is known of the practices and attitudes towards handedness during the Middle Ages, but there is no reason to suppose that it was any more enlightened than what came before it and what succeeded it.

Noe som ikke er til å hinder for sterke ord om praksis og holdninger man vedgår man vet lite om.

Under the misguided aegis of the powerful Catholic Church, left-handedness was vigorously oppressed in medieval Europe, albeit not in any systematic way. Left-handers were routinely accused of consorting with the devil and, during the excesses of the Inquisition and the witch hunts of the 15th and 16th Century, left-handedness was sometimes considered sufficient to identify a woman as a witch, and to contribute to her subsequent condemnation and execution.

Det slås til og med fast at man i middelalderen ble oppfattet som demonbesatt om man var venstrehendt.

Hva sier så noe så kjedelig som kilder? 

Heldigvis har noen tatt seg bryet med å se etter. Ja, venstrehendte hadde enkelte utfordringer i middelalderen, men kanskje var den verste at det innebar langt mer strev å få skrevet riktig. Ikke underlig at flere ord for "venstre" fra middelalderen også betyr klosset.

In his book Their Hands Before Our Eyes (2008), Professor Malcolm Parkes, an authority on medieval manuscripts, points out that as that western writing involves moving from left to right, writing would have been much easier for a right-handed scribe. In addition, medieval scribes had to do this on a sloped desk using quill and ink. A left-handed scribe would have made this controlled movement with much more difficulty than a right-handed writer. A right-handed scribe, Parkes explains, would pull each stroke to the right, distributing ink onto the parchment as they went, whereas a left-handed writer had to learn to push – a more laborious movement. Problems with smearing the ink would also be frustrating. The resulting slow and laborious writing might have been impractical for a professional scribe who was paid per book, or per page.

Såpass vanskelig at noen dermed fant grunn til å skryte av at de skrev med venstre.

For a monastic scribe, the process of writing was also an act of worship, so the more laborious the work the better. 

In her book The Scribes for Women’s Convents in Late Medieval Germany, Cynthia J Cyrus has pointed out that being a rare left-handed scribe gave one nun, called Margaretha, special ‘bragging rights’. In the colophon, the part of the manuscript where the scribe could claim recognition for their work, the nun boasted: “Amen, amen. Margaretha von Schonbergk has written this with her left hand… pray to God for me. Amen.” 

Since writing with the left hand was so much harder for a scribe, she felt able to claim greater recognition. It seems that Margaretha was not a one-off either: Malcolm Parkes found several other colophons stating that the scribe was left-handed, usually using the Latin phrase manu sinistra, or “with the left hand”. These accompany the physical evidence in the writing itself to show that left-handed writing in the Middle Ages, though rare, was not unknown, and did not necessarily carry negative connotations.

I stedet for å tie stille i frykt for å bli forfulgt som venstrehendt, sa man fra for å få ros.

Stiller det seg likevel annerledes med hekseprosessene, som altså foregikk etter middelalderen? 

For dette støter man på selv hos dagens turistguider. Det fortelles i minst én norsk stavkirke at på 16- og 1700-tallet mente man at venstrehendte sto i ledtog med Satan og ble regnet som hekser. 

Dermed bare å binde dem og slenge dem i sjøen for å sjekke om de fløt. 

Man kan altså levende forestille seg hvor redd den venstrehendte kunstneren som hadde utsmykket denne kirken var, men han ble heldigvis skånet fordi han var så dyktig maler.

Det er bare en liten hake ved historien. I realiteten hadde han ingen grunn til bekymring.

I følge en tilbakemelding i dag fra en norsk ekspert på trolldomsprosessene, Rune Blix Hagen, er historien "uten rot i 1600-tallets rettskilder fra Norge". 

Den er "kort sagt oppspinn, med litt snev av mulig folketro". 

Noe som bekreftes av påstandene om denne vanntesten som bortsatt fra i Finnmark er "nesten ukjent i norske trolldomssaker", blant 860 saker i de drøyt hundre år dette varte (1570-1695), der noe over tredjeparten, 307, ble henrettet .

En grunn til at vannprøven var lite populær og høyst omstridt, var at den ble avvist som legal rettslig prosessform av paven i 1215, lenge før hekseprosessene. 

Hvor kommer så denne troen på at venstrehendte ble forfulgt av Kirken fra? 

Mye kan nok knyttes til folketroen, og tradisjonen der djevelen fremstilles venstrehendt på en del bilder, i likhet med Jeanne D’Arc som ble anklaget for trolldom.

Det som imidlertid er kildebelagt, er at kriminologer på 1800-tallet mente venstrehendte var overrepresenterte blant forbrytere.

Dermed nærliggende å tenke at det kunne være et tegn på en forbrytersk legning, slik denne artikkelen viser (for engangs skyld med sitater). 

At the turn of the 20th century, Cesare Lombroso — often considered to be the father of criminology — looked to the left hand as an explanatory variable for certain less-than-desirable behaviors. 

And as opposed to what appeared in religious texts, Lombroso used “science” to justify his thinking.

As “man advances in civilization and culture,” Lombroso wrote in 1903, “he shows an always greater right-sidedness as compared to…women and savage races, [who] even when they are not properly left-handed have certain gestures and movements which are a species of left-handedness.”

Muligens gjorde dette sammen med et storstilt program i mange skoler for å få venstrehendte til å skrive med høyre, at mange tenkte røttene måtte ligge langt tilbake i tiden. Og hva er da mer naturlig enn å peke mot Roten Til Det Onde, Den Mørke Middelalderen?

I stedet for å bygge på kilder fra en fjern fortid, bygger man på fordommer fra en nær fortid.

Altså som så ofte motsatt av hva mange tror: Det er i mindre grad Kirken som har plaget venstrehendte, enn «vitenskapen».

Den grenseløse Stephen Hawking

Man trenger ikke være glad i vitenskap for å bli rørt av hyllesten Stephen Hawking får ved hans bortgang, enten vi følger med på Dagsrevyen, ser oppslag på Londons undergrunnsstasjoner eller lytter i lunsjpausene på jobben.

Vi har ikke hatt et tydeligere ikon for fysikk og forskning siden Einstein. Det har vært vanskelig å finne en mer uredd og sitert kosmolog, enten han snakker om universet, om besøk fra andre planeter, om Gud eller livet etter døden.

Samtidig gir nettopp dette grunn til å reflektere over den status vitenskapen - og ikke minst naturfilosofen - har i vår kultur.

For her er linjene lange. Helt siden middelalderen har naturfilosofer med bred bakgrunn fra astronomi og geometri til fysikk og logikk vært nærmest hellige kyr, for å låne et uttrykk fra Arthur Koestlers The Sleepwalkers.

Siden de representerte fornuften, kunne de formidle den guddommelige plan for universet. De så etter mønstrene Den store arkitekten hadde tegnet med passer og linjal, og var med ytterst få unntak hevet over politiske og religiøse kontroverser.

Logikken var enkel: Dess mer vi finner av lover i universet, dess mer bekrefter de en lovgiver bak universet.

Dette skulle imidlertid endre seg, dess lenger vekk fra de historiske røttene man kom.

Boktrykkerkunstens massepublikasjon av nye bøker og de store klassikere fra antikken, gjorde det stadig mindre interessant med klostrenes håndskrifter fra den nære fortid.

Og leste man ikke fortidens tekster, ble det stadig lettere å glemme eller misforstå hva de sa.

Når man ikke bare diktet opp egne versjoner og fortellinger, ikke minst i oppgjør med katolske land som Spania og Frankrike. Mens man der kunne advare mot noen typer vitenskap, fordi den var protestantisk.

I løpet av 1800-tallet tok mytene over og ga næring til oppgjør med all gudstro. I stedet for å se en sammenheng mellom tro og vitenskap, oppfattet mange dem i stadig større grad som motsetninger.

Samtidig ble naturfilosofene gradvis mer profesjonaliserte, så mye at man fikk en ny betegnelse: Scientist - naturvitenskapsmann.

Mens de fleste av opplysningstidens forskere hadde vært mer eller mindre glade amatører med bakgrunn som teologer eller prester, spesielt i Norden og England (Frankrike er en helt egen historie), ble man mer og mer spesialisert.

Man irriterte seg over eldre herrer som blandet inn teologi og filosofi, og ønsket å markere revir. Ubehaget var kanskje størst når man diskuterte evolusjon. Resultatet var en sterk mytologisering av debattene, spesielt den mellom biskop Wilberforce og Huxley i 1860.

Samtidig bygget man videre på og forsterket naturfilosofens klassiske prestisje og brede rolle som meningsformidler - uten alltid tilsvarende bred bakgrunn for meningene.

Nei, filosofien og teologien hadde utspilt sin rolle, nå skulle naturvitenskapens verktøy og empiriske studier være grunnlaget for livssyn, samfunn og politikk.

Det hele inngikk i kampen mot tradisjonelle autoriteter. Ikke minst ved universitetene som var bygget opp av og i noen grad fortsatt styrt av kirkesamfunn.  Sentralt i prosessen stod bøker som Dickson Whites The Warfare between Science and Theology in Christendom i 1896, om de angivelig store konfliktene mellom tro og vitenskap i historien.

En bok som kom i store opplag, ble oversatt til mange språk og satte premissene for samtaler om religion i generasjoner.

Dermed fikk vi alle disse fortellingene om Kirken som forbød lynavledere og bedøvelse, hevdet jorden var flat og dømte astronomer til bålet.

Mens boken i dag trekkes frem av vitenskapshistorikere fordi den - høyst ufrivillig - nettopp viser hvor mye livssyn og politikk kan påvirke konklusjoner.

Men ånden fra 1800-tallet er fortsatt sterk. Naturlovene bekrefter ikke lenger en Lovgiver bak universet, de gjør Gud overflødig.

Det er i denne tradisjonen Stephen Hawking står. Når jeg til tider har vært noe kritisk mot hans tanker, er det ikke mot hans naturvitenskap. Det er mot hans naturfilosofi og den overdrevne rollen media har tillagt ham som meningsbærer på områder der han har for lite kompetanse.

Jeg var inne på noe av dette i en anmeldelse av bestselgeren Univers uten grenser for Dagbladet i 1988. Når Hawking avslutter boken med å gjøre Gud overflødig fordi vi hadde naturlover, snart en helhetsteori for fysikken, og en matematikk der universet var uten en klar begynnelse, var det grunn til å vise til tradisjoner som plasserte Gud som den grunnleggende eksistensen bak lovene, tid og rom.

For det er altså en myte at matematiske beskrivelser gjør metafysiske overflødige. Eller at et univers uten en begynnelse betyr slutten på klassisk gudstro - og ikke bare fordi den er noen uker eldre enn Big Bang som først ble oppdaget på 1920-tallet.

Anmeldelsen førte ikke overraskende til interessante reaksjoner i to motinnlegg. En økofilosof anklaget meg for å gå i en vestlig tankefelle ved å skille Gud fra naturen, en ateistisk filosof hevdet at jeg ved å å snakke om Gud beveget meg på fantasiens luftige vinger.

Siden noen og en hver kan gå i tankefeller og bedrive fantasiflukt, har det ikke manglet poster her på Dekodet om Hawkings utspill de seneste årene.

• Hawkings helse (bekymret post etter melding om forverret helsetilstand, 20. april 2009)

• The Hawking Delusion? (om hans bok The Grand Design, 2. september 2010)

• Den store anmeldelsen (av The Grand Design, 6. september 2010)

• Heliumet ut av Hawking-ballongen (enda mer om The Grand Design, 12. september 2010)

• Bare et eventyr i Nettavisen (om Hawkings avvisning av liv etter døden, 17. mai 2011)

• Første Mosebok bevist (New Scientist om en konferanse i anledning Hawkings 70-årsdag der det fremkom hvor vanskelig det var å unngå en skapelseshendelse, 17. januar 2012)

Det er uansett ingen grunn til å tro at grensen for innlegg om Hawking er nådd med dette.

Stopp pressen: Kirken drepte Galileo for hans naturvitenskap, sier Vårt Land

Det er ikke noe nytt at media roter om Kopernikus, Galileo og overgangen på 15-1600-tallet til å tenke at jorden går rundt solen. Stoffet er så sammenfiltret med antikirkelige fordommer og feil, misvisninger og myter, at man ikke bare må regne med bomskudd, men også skudd som ikke engang treffer skiven.

Likevel er det relativt uvanlig å hevde at Kirken drepte Galileo Galilei, slik vi kan lese beste Fake News-stil i Vårt Land i dag.

Bakgrunnen for et flere siders oppslag, inkludert forsiden, er at Jeremi M.F. Wasiutyński store biografi fra 1930-tallet nå er oversatt til norsk av Gunnar Arneson.

Utvilsomt et fascinerende og lærerikt verk, men altså skrevet for snart tre generasjoner siden om en person og et tema som det siden har vært nødvendig å gjøre mye oppryddingsarbeid rundt, slik blant annet jeg skriver om i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Disse mytene som altså fortsatt lever kommer til syne både direkte i hva Vårt Land skriver og indirekte i vinklinger og fokus. 

Det er tydelig hva som ligger i bakhodet, selv når journalisten anstrenger seg for å skrive grundig og involvere fagpersoner.

Rundt år 1500 gikk Månen, Sola, Venus, Merkur, Mars, Jupiter og Saturn fortsatt i bane rundt jorda. Med ujevne mellomrom gjorde de noen små, eksentriske krumspring, kalt episykler, for å hente seg inn og opptre omtrent som forventa. Slik Jerusalem av guddommelig nødvendighet befant seg i sentrum på middelalderens verdenskart, var det helt selvsagt at jorda var universets midtpunkt.

Ja, det var selvsagt fordi det var hva man så med sine egne øyne - og hadde vært den anerkjente regnemodellen i godt over 1000 år. Som biografen Atle Næss forteller lenger ned i artikkelen var tanken om at det i stedet var jorden som kretset rundt solen, rett og slett "kontraintuitiv for datidas mennesker".

Men når journalisten drar en parallell til Jerusalems sentrale plass på kloden - noe som altså verken kan forsvares geografisk eller er hvordan det ser ut for reisende - er det vanskelig ikke å tenke at han mener også jordens plassering hadde religiøse, kirkelige årsaker.

Artikkelen blir ikke bedre når det hevdes at det først var i "renessansens Europa" at man sådde frøet - og da ikke en gang til vitenskap - men til en førmoderne vitenskapstro, der "empirien etter hvert setter seg i førersetet". Ifølge Wasiutyński sluttet man å forklare verden ved å lete etter Gud i sitt indre, man tok nå med seg den ytre verden.

Som så ofte er det vanskelig å vite hvordan man kan begynne å rette opp misvisningen. Det er nok ikke helt uventet at verken Wasiutyński eller Vårt Land er kjent med Johannes Philoponus på 500-tallet eller muslimske forelegg for empirisk vitenskap noen århundrer senere. 

Men at noen som skriver om dette ikke en gang nevner Roger Bacon eller andre europeiske tradisjoner fra 11-1200-tallet av er merkelig. Man hopper altså over hele den naturfilosofiske tradisjonen som nettopp sådde frøene til ikke bare "førmoderne", men til moderne vitenskap, fra arabiske tenkere til latinske som Thomas Aquinas, Oresme og alle andre.

Som nettopp ikke lette etter Gud i sitt indre, slik gudsargumentene til Thomas Aquinas understreker med all ønsket tydelighet.

Det er altså ikke bare den automatiske koblingen mellom Kopernikus og kampen mellom tro og vitenskap som avslører hvor fast mytene sitter. Det mørke bakteppet er festet så godt at det ikke ramler ned av seg selv.

Beretningen om den store kampen mellom kirken og vitenskapen er urokkelig, inkludert myten om at Kopernikus nølte ned å gi ut sitt verk fordi han var redd for Kirken.

Kopernikus var ikke så særlig ivrig på å utgi Om verdenshimmellegemenes bevegelser. Tradisjonelt har det blitt tolket dit hen at pavekirken neppe ville sett særlig lyst på en såpass kjettersk påstand som at jorda ikke sto i sentrum.

Ja, det stemmer at dette "tradisjonelt" er blitt tolket slik, men det er altså en påstand uten belegg. Siden det ikke var kjettersk å hevde at solen var i sentrum (det er en anakronistisk projisering fra noen generasjoner senere), er det vanlig blant dagens historikere å forstå mangelen på iver som en frykt for å bli latterliggjort at astronomikollegaer for dårlig matematikk eller tenkning.

Noe som fikk Kopernikus til å ta seg svært god tid for å være sikker på det ikke var noen feil eller mangler i boken. Slik Næss er inne på, kom ingen kirkelig fordømmelse før over to generasjoner senere.

– Kopernikus var ganske forsiktig med å framsette teorien sin, og livsverket ble da heller ikke utgitt før samme år som han døde. Men verket ble ikke fordømt av kirken før i 1616. Sensuren rammet nok nokså tilfeldig, og det var egentlig først etter motreformasjonen at det ble virkelig farlig å lufte spørsmål som de Kopernikus stilte.

Næss vet heldigvis bedre enn "tradisjonen", selv om han dessverre nevner mystikeren Bruno som eksempel på en som ble drept av naturvitenskapelige grunner.

En mer enn snittet kranglevoren kar som verken forsto matematikken til Kopernikus eller drev med astronomiske forskning, men som oppfattet stjerner og planeter som guddommelige - og dermed laget en masse egne åndelige tolkninger av dette, på solid kollisjonskurs med katolsk teologi.

Men så kommer en påstand som ikke er en tradisjonell myte, men rett og slett en sensasjonell nyvinning.

Hvis den hadde stemt.

Både Giordano Bruno og Galileo Galilei endte jo med å bli drept for å forfekte de samme tankene litt seinere, sier Næss.

Når Næss altså hevder at Galileo Galiei ble drept for sin naturvitenskap, må journalisten ha lagt det i munnen på ham, basert på en misoppfatning som det forskrekker at redaksjonen godkjente.

Eller ikke ba om at han ble møtt med motpørsmål, om det likevel skulle være Næss som sa dette.

Vi snakker ikke om en tilfeldig plassert notis, men hovedoppslaget - bredt slått opp på første siden. Altså noe man skulle tro en avis jobbet skikkelig med, sjekket godt og reflekterte ekstra nøye over.

Det er ingen grunn til å undervurdere at det av flere grunner ble en ganske tilspisset konflikt mellom Kirken og Galileo. Men til tross for at dette var i en turbulent tid med så mye råkjør og revirmarkering som under motreformasjonen og 30-årskrigen, ble Galileo kun idømt husarrest - og det på sine eldre dager.

Siden han døde fredelig i sin seng, kan en seriøs og kildeorientert biograf som Næss selvsagt ikke hevde han ble drept, verken av Kirken eller andre. Det er rett og slett ingen kilder til at noen i det hele tatt er blitt henrettet av Kirken for avvikende naturvitenskapelige oppfatninger.

Selv blant de mest kritiske og kreative sinnaateister er vanskelig å finne nye antikirkelige myter om Galileo.

Man kan altså tenke seg mer imponerende journalistikk enn at slike påstander slipper gjennom i hovedoppslaget i en kristen avis som Vårt Land.

Redigert 05.12.2017 klokken 13:15

Avsnittet om Bruno og Galileo er heldigvis rettet nå (uten kommentar), selv om én feil består og ny feil følger:

Litt seinere ble jo Galileo Galilei bannlyst og Giordano Bruno endte med å bli drept for å forfekte de samme tankene, sier Næss.

Nei, Bruno ble som nevnt over i denne bloggposten ikke drept for å forfekte de samme tankene, han var verken astronom eller naturviter, men mystiker som avviste sentrale deler av katolsk teologi og så på solen som en gud alt selvsagt måtte sentrere rundt. 

Som Næss sier ble ikke det solsentrerte verdensystemet fordømt før i 1616, altså 16 år etter at Bruno ble drept.

Det stemmer heller ikke at Galileo ble bannlyst, selv om han fikk husarrest på et stort, privat gods. 

Derimot ble alle bøker som hevdet at det solsentrerte verdensbildet var sant forbudt, inkludert Galileos. Mens de som lett kunne justeres til at teorien kunne fremstå som en hypotese ble holdt tilbake til det var gjort. Kopernikus' bok ble raskt rettet og tillatt utgitt igjen fra 1621.

Mer om også andre rettelser 07.12.2017

Klassisk kalkun

Den sterke troen på den voldsomme og langvarige konflikten mellom tro og vitenskap, mellom Kirken og antikkens arv, skyldes verken historieforskning eller en konspirasjon.

Det handler mindre om historie enn om nåtiden. Målet er ikke å kaste lys over fortiden, men mørke over Den katolske kirken. Og det hjelper at det er godt stoff, enten ønsket er å selge bøker, fange klikk eller finne god pedagogikk.

Skrekkslagne seilere på vei utenfor kanten av den flate jord har i generasjoner slått like godt an i grunnskolen som vitenskapsmenn på bålet, i beste Game of Thrones-stil.

Dermed er det ikke annet å vente enn stadige oppslag i Illustrert Historie og tilsvarende blader om middelalderens mørke, selv om det overrasker når museer henger seg på, som i Trondheim (heldigvis rettes mye opp i Tønsberg).

Og så er det bøkene.

Selv om konkurransen er skarp, skal det godt gjøres å skrive noe mer misvisende om senantikken og middelalderen enn The Closing of the Western Mind som kom for rundt 10 år siden.

Men i år er dette imponerende nok overgått av Catherine Nixey med intet ringere enn The Darkening Age: The Christian Destruction of the Classical World.

Og her holdes ikke noe tilbake. Det var rene utryddelsen.

Selv om man inntil nå har sett på kristne som milde og myke, saktmodige på vei til martyrdøden mens de synger lovsanger, viser Nixey en helt annen historie som knapt noen har hørt om, i følge noe så nøytralt og nøkternt som forlagsblurbet på Amazon.

Noen vil nok likevel stusse over at kristne på alle mulige måter skal ha forfulgt alle og enhver som var uenige med dem, allerede i det første århundret. Altså lenge før keiser Konstantin tidlig på 300-tallet åpnet for å tolerere kristen tro, etter Diokletians kristenforfølgelser.

Far from being meek and mild, they were violent, ruthless and fundamentally intolerant. Unlike the polytheistic world, in which the addition of one new religion made no fundamental difference to the old ones, this new ideology stated not only that it was the way, the truth and the light but that, by extension, every single other way was wrong and had to be destroyed. From the 1st century to the 6th, those who didn't fall into step with its beliefs were pursued in every possible way: social, legal, financial and physical. Their altars were upturned and their temples demolished, their statues hacked to pieces and their priests killed. It was an annihilation.

Kristendommen raserte den klassiske kulturen og antikkens lærdom så godt man kunne. Når man ikke lykkes enda bedre, skyldtes det kun slendrian, latskap og inkompetanse.

Hagia Sofia stod ferdig i år 537.

Man sank så dypt at man ikke bare sluttet å skrive erotiske dikt, man klarte verken å lage gode stiger eller hammere.

many statues on many temples were saved simply by virtue of being too high for them, with their primitive ladders and hammers, to reach.

Som den ateistiske historikeren Tim O'Neill kommenterer med sedvanlig syrlighet, kan det altså kun skyldes at de hadde flaks og fant noen stiger og hammere som hedningene hadde etterlatt, siden de klarte å få på plass bygningen på bildet til høyre.

Når historikere leser denne type fremstillinger er det lett å se at de lider valgets kvaler, skal de le eller gråte eller begge deler.

Heldigvis er førstnevnte morsomst. Peter Thonemann legger dermed lite i mellom i gårsdagens anmeldelse i The Times om det polemiske sludderet som han forstår vil få nyateister i skyggen av Christopher Hitchens til å logre av fryd.

Like every good polemic, The Darkening Age is sardonic, well-informed and quite properly lacking in sympathy for its hapless target. But the argument depends on quite a bit of nifty footwork. Nixey vividly evokes the fundamentalist bonfires that “blazed across the empire as outlawed books went up in flames”.

Det er bare en lite hake ved dette. Det er ikke lett å finne eksempler på at antikkens klassikere ble forbudt, selv om man ikke akkurat nølte med å ødelegge andre typer tekster.

Inconveniently, we have no evidence for a single poem by Ovid or Catullus having been put to the flames: Christian book-burning was always directed at heretical Christian literature or “magical” writings (astrology and so forth) such as had repeatedly been suppressed by pagan emperors from Augustus onwards. Ovid, she grudgingly notes, continued to be copied and read enthusiastically during the medieval period.

Som så ofte får ødeleggelsen av det sagnomsuste biblioteket i Alexandria stor plass, selv om Nixey klarer å skille mellom det og Serapis-tempelet som i en periode huset en stor boksamling.

Nixey dedicates many horrified pages to the destruction of the temple of Serapis, “the greatest building in the world”, by a Christian mob at Alexandria in AD392. Throughout the empire, we are told, “temples were razed to their foundations and burned to the ground”. Again, the truth is more complex. Common enough in triumphalist Christian hagiography, temple-destruction seems to have been exceptionally rare in real life. Of all the hundreds of pagan temples in Egypt, the Alexandrian Serapeum is the only one known to have been violently destroyed. Of some 700 known temples to the old gods in Roman Gaul, only 10 (1.4%) seem to have met a violent end in the fourth or fifth century (not certainly at the hands of Christians).

Templer flest ble ikke ødelagt bevisst, de forfalt etter å ha blitt forlatt, akkurat som med mange landsbykirker i dagens England. Norske kommunebudsjetter er ikke kjent for rause poster til vedlikehold av kirker.

I stedet for å gjøre oss klokere om historien, virker Nixey fordummende.

The Darkening Age rattles along at a tremendous pace, and Nixey brilliantly evokes all that was lost with the waning of the classical world. Those losses were real enough. But by denying that anything of value or interest took their place, she ends up condemning the entire civilisation of the European Middle Ages as a collective fit of inexplicable narrow-minded idiocy.

Det er liten grunn til å tvile på at The Darkening Age vil gi mange festlige bokanmeldelser. 

Men det er heller ingen grunn til å tvile på at boken vil bli omfavnet. Journalister flest er ikke faghistorikere. De har ikke noe stort ønske om å fremstille Kirken i godt lys. 

Den er heller ikke enkelt å se at den alltid lyser like godt.

Likevel har jeg denne gangen et visst håp om at ikke alle anmeldere vil svelge boken like mye med snøre, krok og søkke, tross brede oppslag og godt agn.