Slik kan det også fortelles.
A ENGLISH MAN BORN IN Y NORTH
for 2 timer siden
Jonas mener livet er meningsløst uten tro. Alltid beroliget av at utenrikspolitikk er i hendene på troendeEn ting er at en slik uttalelse minner om stand up-geniene som sammenlignet Norge med Iran da Bondevik var statsminister, fordi "begge land var prestestyrte".
At det nå viser seg at Støre ber til Gud sammen med kronprinsesse Mette-Marit er neppe nok til å kalle ham for kristenfundamentalist, skjønt det er fristende.Det hele er selvsagt ren logikk. Støre er kristen. Han tror faktisk på dette så sterkt at han - hold dere fast - til og med ber til Gud.
Detective Syme must out-terrorize the terrorists to save the world. Trapped in a deadly masquerade, he's haunted by the unthinkable: What if they're fighting for good? Mashing psychological thriller, political nightmare and breakneck farce, New York City's The Jam presents a 21st-century riff on G K Chesterton's 1908 detective tale to target the terrorist in all of us.
Da fortellingene om Jesus var 200 år gamle, virket de så foreldet at det truet kristendommen. Men filosofiske kristne pustet nytt liv i innholdet.At det er så overraskende at antikke mennesker kunne tvile på at noen hadde gått på vannet eller stått opp fra de døde, sier nok mest om modernistiske fordommer. Det var like tydelig den gang som nå at slik ikke tilhørte naturens orden.
Mange moderne mennesker tviler på at Bibelen forteller sannheten når den forteller at Jesus kunne gå på vannet og stå opp fra de døde.
Overraskende nok er det langt fra noen ny tvil.
Allerede 200 år etter Jesu fødsel begynte folk å tvile så mye på beretningene at det truet kristendommens eksistens.Oppslaget blir like pussig og tendensiøst enten det er journalisten som misforstår, eller det også handler om behovet for det man oppfatter som en sensasjonell vinkling for å selge et forskningsprosjekt.
Derfor kastet kristne filosofer, deriblant grekeren Origenes fra Alexandria, seg ut i en redningsaksjon.
Det forteller Anders-Christian Jacobsen, som forsker i antikkens religioner ved det Teolgiske Fakultet, ved Aarhus universitet i Danmark.
– De kristne filosofene sørget for at Bibelen ble langtidsholdbar. Det gjorde de ved å skrive fortolkninger av beretningene om Jesus. På den måten gjorde de fortellingene i Bibelen up-to-date uten å endre på dem.
Man kan si at den redningsaksjonen filosofene satte i gang, fortsetter i dag, hvor teologi er et fag på de fleste universiteter.Akkurat dette er en rimelig uproblematisk beskrivelse, selv om folk nok hadde begynte å spørre om dette før. Men så kommer noe som gjør at Dekodet hopper litt ex cathedra.
Nåtidens teologer beskjeftiger seg blant annet med hvordan man skal forstå de gamle tekstene, som er skrevet på gammelgresk, hebraisk og latin.
De språkene er foreldet i dag, men det var de faktisk også få hundre år etter Jesu død – i hvert fall når det kom til den måten Bibelen var skrevet på.
– Omkring år 200 begynte folk å spørre hverandre: «Hva betyr egentlig dette?», forteller Jacobsen.
Den vanlige kristne kunne rett og slett ikke forstå betydningen av ordene som sto i Bibelen. På samme måte som det i dag kan være vanskelig for folk å forstå hva som står i gamle bøker fra begynnelsen av 1800-tallet.
Men en ting var språket, noe annet var beretningene som dannet ryggraden i kristendommen. Dem ble det også stilt svært kritiske spørsmål til.
– Vi kan se at de lærde kristne i tekstene sine begynte å skrive at historiene i Bibelen simpelthen ikke kunne være riktige. De mente at beretningene virket så banale at det var vanskelig å ta dem seriøst, forteller Jacobsen.
Med andre ord begynte også selve kristendommen og historiene om Jesus å virke foreldet. De kunne ikke lengre snakke så direkte til folk som da de ble skrevet ned.
Særlig historiene om Jesu oppstandelse fra døden skapte hodebry.
– De dannede greske kristne hadde problemer med å se det fornuftige i at kroppen ble levende igjen. De syntes det var ekkelt.
– Men så begynte de å tenke over historien og fortolke den. Og de kom fram til at historien ikke skulle forstås direkte. De fortolket seg frem til at det ikke var en kjødelig kropp som gjenoppsto, men en åndelig kropp, forteller Jacobsen.
På den måten fikk historien om gjenoppstandelsen så å si nytt liv. I stedet for å kaste historien og resten av kristendommen på søppelhaugen, fordi den virket gammeldags, fortolket filosofene den slik at troverdigheten ble gjenopprettet.Dette er nærmest så galt som det kan få blitt. Jeg kan ikke forstå annet enn at journalisten må ha misforstått Jacobsen.
At de kristne filosofene på den måten via fortolkninger pustet liv i Bibelen og gjorde den langtidsholdbar, er ny kunnskap.
– Det er nytt – særlig innen luthersk teologi – å se på hva fortolkninger er, og hva det betyr for en tekst at den blir tolket.
– Skal man ta tradisjonell luthersk teologi på ordet, skulle vi kun lese det som står i Bibelen, og ikke drive med fortolkninger, sier Jacobsen.Så er spørsmålet om Jacobsens tolkninger som utlagt av forskning.no skal tas bokstavelig.
Är det i dessa tider av gränslös fördragsamhet med det skamliga, och i ett kulturklimat som tenderar att omvandla vilket skit som helst till guld, över huvud taget möjligt att ägna sig åt äreräddningar? Går det längre att uppröra sin omgivning med förbjudna läsfrukter och andra ”guilty pleasures”?Spørsmålet er rimelig godt stilt, og bidrar til ett og annet stikk i min kunsteriske samvittighet, enten vi snakker om tidbruk eller støtte av talenter. Likevel er det ikke til å komme forbi at jeg har atskillig empiri på at det fortsatt går an å sjokkere med forbudne frukter fra tegneserier, TV-serier og tangenttraktører.
Har vi inte nått den punkt där det snarare är Kallimachos än Kalle Anka, Timon av Athen snarare än Tintin, som är i behov av upprättelse?Utvilsomt er Donald og etterhvert Tintin, samt andre rimelig selgende serier, blitt såpass mainstream at det ikke akkurat gir kulturell kred å tilkjennegi sin fascinasjon for historiene (eller i hvertfall for de som er laget av noenlunde oppegående tegnere og fortellere).
Utmanar man inte offentlighetens tolerans för det avvikande i högre grad genom att stolt tillkännage att man läser Racine på originalspråk än att man ogenerat bejakar konsumtionen av pornografi, hopplöst pretentiös symfonirock från 70-talet, undermåliga amerikanska sitcoms eller hötorgskonst? Laissez faire! Everything goes!Vel, fortsatt sjokkerer symforocken i enkelte kretser. Noen kaller den til og med håpløs pretensiøs.
Men visst finns det ännu anledning att principfast försvara ett och annat mot spridda angrepp. En inom litteraturvetenskapen och den gängse kritiken länge försmådd genre, science fiction, behöver vid det här laget kanske inte längre äreräddas, men i något högre grad uppmärksammas för sina ofta fantasifulla och hänförande motiv. Ett bra exempel på detta är Doris Lessings ”Canopus i Argo”, en ”social science fiction” i fem delar, och med framsynta titlar som ”Giftermålen mellan zonerna tre, fyra och fem” och ”De känslosamma agenterna i imperiet Volyen”.Så avgjort. Selv om jeg har opplevd at enkelte SF-fans kan riste på hodet over at jeg leser noe så lowbrow som Peter Hamiltons monstermaster. Eller at litteraturkritikere forelsker seg i Doris Lessing.