Maria-suppe på NRK

Man trenger ikke være synsk for å vite at påsken er en høytid for TV-programmer med seriøse historiske analyser av forstandige fagfolk uten politiske kjepphester som stiller spørsmål ved tradisjonelle fortolkninger av kristen tro.

Dermed var det ikke helt uten bange anelser jeg satte meg ned for å se årets Dokupåske: Mysteriet Maria Magdalena. Ikke minst etter en forhåndsomtale som omtaler "den virkelige historien" og Da Vinci-koden i samme setning.

Maria Magdalena er Bibelens mest gåtefulle og kontroversielle figur, og i evangeliene spiller hun en sentral rolle i historien om påsken. Hun er til stede ved Jesu korsfestelse, og hun er vitne til hans oppstandelse. Hvorfor blir hun først og fremst husket som den prostituerte kvinnen som forførte Jesus Kristus? Melvyn Bragg avdekker den virkelige historien bak Maria Magdalenas legendariske status, fra hennes vitale rolle i kristendommens første århundre og frem til hennes rolle i nåtidens Jesus Christ Superstar og Da Vinci-koden.

Bare så det er sagt med en gang er Melvyn Bragg sympatisk fyr med en oppriktig interesse for Maria Magdalena, minst så langt tilbake som da han tilrettela Jesus Christ Superstar for film i 1973.
Han er heller ikke avvisende til kristen tro. Tvert i mot er deler av programmet svært så positivt. Ikke minst når det mot slutten bekrefter at det er et godt argument for Jesu oppstandelse som reell hendelse at evangeliene forteller at Maria Magdalena og noen andre kvinner var de første øyenvitnene.

Hadde man funnet på dette fra scratch, ville det vært langt mer overbevisende i samtiden å nevne menn som vitner og ikke kvinner som i seg selv hadde lavere troverdighet i rettsapparatet og mange uansett ville avskrevet som innbilske eller hysteriske.

Men så er det heller ingen tvil om at Braggs livslange fascinasjon for Magdalena har fått ham til å støtte  moderne myter eller i det minste populære fremstillinger uten dekning i kilder. Samtidig som han altså er veldig klar over at hun hadde en så høy status blant kristne at nettopp ble dannet myter om henne.

Dengang som nå.

Det er fascinerende å følge fremstillingene gjennom middelalderen og renessansen til i dag, men ikke fullt så fascinerende å få høre enda en gang om denne Kirken som ødela eller overså tekster slik at Maria Magdalena forsvant ut av historien.

Og hadde hun ikke det, ville verden vært svært forandret. Underforstått til noe fundamentalt positivt.

Dermed hører det med å formidle at montanistene led den ille skjebnen ikke bare å bli forfulgt av "tyranniske romere", men også av kristne for deres "kjetterske meninger og respekt for kvinner". Dette er imidlertid svært så tendensiøse fremstilling av en bevegelse som ikke ble kritisert for "respekt for kvinner", men for en stadig nye åndelige syner som overprøvde Skriften og andre kristne gruppers lære og argumentasjon.

Og det er ikke sikkert kvinnesynet var veldig moderne. Selv om det var kvinner i ledelsen, nevner ikke Bragg at kvinner ikke fikk lov å pynte seg og at alle jomfruer måtte bære slør.

Det er uansett interessant at Bragg synes å mene at andre kristne ikke hadde respekt for kvinner. Eller at den skriftlige kritikken mot montanistene på 100- og 200-tallet var på linje med å bli forfulgt av tyranniske romere.

Uansett er montanistene ikke noen kilde til hvem eller hva Maria Magdalena var. På linje med pave Gregor den stores preken 591. Som Bragg forbilledlig fremhever var ikke poenget hans å rakke ned på henne, men å vise at selv "falne kvinner" kunne få tilgivelse og bli sterke vitner om Guds nåde.

Magdalena er forøvrig mye omtalt hos kirkefedrene før pave Gregor, og sjelden negativt. Det er en moderne myte at hun har vært ”baktalt” av kirken, eller forsøkt fjernet fra historien.

Og det er og blir det slik Bragg forsåvidt vedgår, evangeliene i Det nye testamentet som er hovedkildene, de eldste og de beste.

Selv om han forteller med kjent kultarkeologisk ordbruk at de langt senere evangeliene kan fortelle oss noe, i det minste mellom linjene, siden de altså ikke kan brukes av historikere til noe annet enn hva enkelte grupper på 2-300-tallet mente.

Når han da ikke i samme kjente retoriske stil spør om det kan være noe i dette eller hint som noen har ment om Magdalena en eller annen gang - bare ikke i utbroderingene i middelalderen.
Men motspørsmålet er altså hvorfor noen skulle ta tekster fra (som det vedgås i programmet) fem generasjoner etter hennes død som kilde til noe som helst.

Hvorfor skulle noen ta meg på alvor som kilde til Oscar I eller Abraham Lincoln eller andre som døde på midten av 1800-tallet, enten jeg mente de var statsledere eller vampyrjegere?

Dermed er det i utgangspunktet liten grunn til å ta gnostiske tekster som Filipevangeliet og Maria Magdalenas evangelium som historiske kilder til Jesus eller Maria.

Og det er ingen grunn til å tolke tekster om at «Frelserens ledsagerske er Maria Magdalena» og at apostlene er fornærmet fordi Jesus elsket henne «høyere enn alle disiplene og pleide ofte å kysse henne på munnen», ut fra moderne forestillinger.

Den eneste årsaken til at noen tar dette som tegn på et ekteskap eller erotisk forhold, er at man ikke forstår tenkesettet. Som nevnt i Da Vinci dekodet bruker hverken Det nye testamentet eller  gnostiske evangelier kjærlighet som synonymt med erotikk.

For gnostikerne var vår verden som et fengsel der våre sjeler var fanget i en ond materie kalt kropp. Da kan det tenkes høyere idealer enn å fange enda flere sjeler ved å sette barn til verden.

I realiteten har ordet «ledsagerske» (koinonos) mange betydninger, i bredden fra ”følgesvenn” til ”forretningspartner”. I tillegg handlet å «kysse på munnen» om overføring av åndelig kunnskap («gnosis») fra munn til munn. Det var slik de gnostiske mestere formidlet sin visdom.

Vi ser samme tanke i Thomasevangeliet når Jesus sier at «Den som har drukket av min munn, skal bli som jeg, og jeg skal bli ham, og det skjulte skal åpenbares for ham».

Mysteriet med Maria Magdalena er rett og slett hvorfor så mange er så ivrige etter å koke suppe på spikere som ikke er der.

Det hele ender så patetisk som mulig. Braggs tyr til den kjente TV-løsningen å høyne kjendisfaktoren ved å intervjue Tim Rice som skrev manuset til Jesus Christ Superstar. Han tenker vel som seerne atdet kan bli skikkelig spennende å få insideinformasjon om hvilke alternative kilder Rice brukte for å fremstille kvinnen som ikke visste hvordan hun skulle elske Jesus.

Svaret er ... ingen. Rice drev ikke research i det hele tatt. Han brukte bare den kjente kilden bakhodet, det han husket etter å ha lest Bibelen. Maria var grei å bruke for å få mer trykk i en rockeopera.

Hele programmet er staffasje, selv om det alltid hever et program at N.T. Wright er med. Braggs vandrer dermed rundt i samme mørke dressen, enten han er i ørkenen eller biblioteket. Sammen med innholdet, gir det Catholic Herald treffende assosiasjoner.

Throughout the programme he seems very overdressed; rambling round the Holy Land he wears a heavy dark overcoat and dark suit, almost as if he is a mourner at a funeral. In a way he is; a mourner at the funeral of western intelligence, as represented by this BBC documentary.

Dermed gidder selv ikke en katolsk avis å anklage Bragg for forfalskninger eller kjetterier. Selv om han nok ikke blir blidere av den verste anklagen av alle, at dette er tynn suppe.

Some think that we ought to protest to the BBC over Melvin’s Bragg’s programme about The Mystery of Mary Magdalene, broadcast on Good Friday. Tiresomely predictable, what Bragg did was to stitch together a mixture of historical fact, Christian belief, tawdry insinuations and Gnostic writings into an hour of what Boris Johnson might have described as “an inverted pyramid of piffle”. You could call it blasphemous to suggest that Jesus, whom Christians believe to be God incarnate, might have had a “relationship” with Mary Magdalene; but this piece of prurient fiction has now been peddled for a few years, not least by the fevered imagination of author Dan Brown, and it strikes me as tired, old and intellectually threadbare – just the kind of programme the BBC would invest in.

Og enkelte andre TV-kanaler.

Overskriften på veggen

Overskrifter om Jesus avslører fort underliggende trosforestillinger.

Likevel vil nok ikke alle redaktører tilstå at de hadde støttet at Jesus var Messias og Guds Sønn, hadde det ikke vært for akkurat dette nye funnet som avslører Den Helt Store sensasjonen at han var (her er det bare å feste pute i taket) gift og det med (surprise) ... Maria Magdalena, eller reiste til India eller ikke har eksistert og/eller var buddhist/mystiker/farao/Kong Arthur.

Eller analyserer nøye hvorfor seneste vri er bedre enn snøen  den man promoterte i fjor. 

Den eneste trosforestillingen som ikke avsløres, er at normale historikere er verdt å lytte til.
 
Dermed er det bare å hente popcornbollen og surfe for å se mottakelsen av enda en historie om at Jesus skal ha vært gift med Maria Magdalena og det basert på så klare beviser som en nyfunnen tekst om Jesus.

Eller om en som ligner. Eller man kan få til å ligne. Bare man bytter om på navn og hendelser og slik.

Og som i Ancient Aliens og annen kultarkeologi handler spillet om å stille ledende spørsmål.

Is this proof Jesus married and had two sons? 

At svaret er et rungende nei, synes ikke å streife journalisten eller religionsforskeren Barrie Wilson eller forfatter og filmmaker Simcha Jacobovici som er med på prosjektet.

Det streifer heller ikke journalisten å spørre om dette er bevis for at noen er i ferd med å lansere en bok. Og en ... dokumentar.

Hvordan forholde seg til slike oppslag? Hva bør du, jeg og journalister se etter? Finnes tommelfingerregler som kan hjelpe til noen smuler kritisk refleksjon? Eller er spillet som så ofte klikkgenererende sensasjoner?

På slike ledende spørsmål er det dessverre lett å finne svar.

Men det finnes altså også tommelfingerregler.

Den første regelen er å se etter hvor gammel teksten er. Er den fra det første eller tidlig i det andre århundre, altså fra en generasjon som kan ha observert Jesus eller møtt noen som har observert ham?

Er teksten fra senere i andre århundre, er det ikke stor grunn for historikere til å bruke den som kilde til noe i første halvdel av første århundre, selv etter vanlige historisk kritiske metoder.

Er den fra tredje eller fjerde århundre, sier den mest om hva noen trodde i tredje eller fjerde århundre.

Når er så teksten vi her snakker om fra?

Den er fra det sjette århundre.

It is based on manuscript found in British Library dating back 1,450 years

Og dette er ikke en ukjent tekst. Fortellingen har vært oversatt og omtalt i artikler og bøker i lang tid. Vi snakker om hundretalls og århundrer. Det kan tenkes mer sensasjonelle nyheter enn et "funn" av denne teksten.

Det hjelper ikke at Barrie Wilson som er det faglige alibiet hevder at den er eldre enn 500-tallet. Det kan alle gjøre for hvilken som helst tekst.

If true, this would make it the greatest revelation into the life of Jesus in nearly 2,000 years. Jacobovici claims the manuscript, which is 29 chapters long, is a 6th century copy of another 1st-century gospel and casts parts of the Bible in a very different light.

Men skal man konkludere med at en tekst faktisk er fra første århundre, kreves gode indisier som kan knytte den til rett tid og miljø. Dette er ofte en ganske tverrfaglig og tildels omstendelig prosess som kan ta noen år.

Her ser vi ikke akkurat gode indisier på en slik prosess.

Dermed er vi over på den andre tommelregelen som handler om man har vært gjennom det faglige nåløyet som heter peer review. Hvordan har andre historikere vurdert tesen? Holder den noenlunde faglig minstemål?

Skal man tjene penger på en sensasjon, må man for all del ikke publisere i fagtidskrifter.

I stedet for å fortelle hvem som er enig, gjelder det å fokusere på hvem som er uenig. Kan man vise til kritikk fra kristne eller kirkelig hold, betyr det at de har noe å skjule. Dess mer motbør, dess mer medvind.

Not surprisingly, the vast majority of Christian historians are not convinced.

Nei, på samme måte som det like lite overrasker at Daily Mail diskret unnlater å si at heller ikke den store majoriteten av andre historikere er overbevist av tesen.

Den tredje tommelfingerregelen er å vurdere om tolkningen krever krumspring eller kodenøkler. Hvor mange hjelpehypoteser må til for at regnestykket skal gå opp?

Kommer man til konklusjonene ved å lese teksten noenlunde rett frem?

Svaret er ikke overraskende nei. Ikke det hele tatt.

Like the fictional The Da Vinci Code, which had its hero scouring works of art for secret, religious messages, the document is in code. According to Jacobovici and Wilson, it tells of Jesus’s marriage through the story of the Old Testament character Joseph and his wife Aseneth.

Den fjerde regelen er å se om teorien er noenlunde fri fra bisarre konklusjoner. Mener man at Jesus egentlig er Maya? Legger man opp til at han egentlig havnet i India? Er noen personer endret på, mer enn godt er?

Dermed er det interessant å se at 

New book 'The Lost Gospel' claims Mary Magdalene was original Virgin Mary

Man blander altså to personer som hittil har vært atskilt til én. I stedet for å koble andre figurer i Bibelen og lande på den gamle tolkningen at Maria var prostituert, blir hun altså jomfru.

Hun går ikke fra å være skjøge til hverdagsmenneske, men fra skjøge til Madonna.

Heller ikke bryllupet var helt hverdagslig.

The new translation, according to Jacobovici and Wilson, records that the Pharaoh of Egypt officiated at the wedding between the couple, saying to Aseneth: ‘Blessed are you by the Lord God of Joseph, because he is the first-born of God, and you will be called the Daughter of God Most High and the bride of Joseph now and for ever.’

Spinnet blir ikke mindre svimlende av storpolitikk og attentater.

Equally intriguingly, Jacobovici and Wilson claim there was a plot to kill Jesus by a love rival 13 years before the Crucifixion.

They say that the manuscript says the Pharaoh’s son wanted to marry Aseneth and planned to kill Joseph and their children, but was foiled by Joseph’s brothers. Jacobovici identifies the man as Roman emperor Tiberius’s adopted son Germanicus, who was in Galilee when Jesus was there.

Hvilket altså er kode for at vi har å gjøre med forfattere som vet hva som selger.

Den femte tommelfingerregelen er å se om forfatterne bygger på en konspirasjonsteori.

Og, ja, og ikke en særlig original heller. Wilson har i en årrekke hevdet at en stor kirkelig konspirasjon har dekket over den egentlige sannheten om Jesus, som i hans How Jesus Became Christian. 

Den noe underlige tesen er at jøden Paulus var antisemitt og mer opptatt av åndelige visjoner enn jødiske tekster. I rake motsetning til Jesu jødiske bror Jakob som altså måte skrives ut av historien skulle den grimme Paulus vinne frem med en ... kristen Jesus.

Mens Wilson som selv har konvertert til jødedommen, selvsagt ikke kan mistenkes for noe ønske om å vinne frem med en heller ortodoks jødisk Jesus.

At Wilson bryter med dagens forskning, inkludert andre jøders, avsløres også når han hevder at kirken, eller altså Paulus, konstruerte en Jesus som passet med alle disse mysteriegudene som døde og stod opp.

Den sjette tommelfingerregelen er å sjekke om forfatterne har konklusjonen ferdig før de starter å gjøre funn - og tolke funnene.

Og det har Wilson svært tydelig. I mange år. I bøker og foredrag. Uten peer review.

Den syvende er å ta tiden på hvor kvikt man hopper fra spørsmål til konklusjoner.

And so, could centuries of Christian teaching be wrong and that Jesus was a husband and father?

Ja, alle kan ta feil. Det er selvsagt mulig at Jesus var gift og hadde barn. Men skal man argumentere for det, trenger man mer enn å kalle noe for koder og deretter konstruere nøkler for å løse dem.
Når dette presenteres tilsynelatende ydmykt, er det egentlig kode for at saken er løst.

There are many, many more pieces of the jigsaw to be put together before this can be proved conclusively.

Uten å nevne at historiefaget i liten grad handler om endelige bevis, men om mer eller mindre rimelige tolkninger av arkeologisk og skriftlig materiale.

I stedet for å diskutere hvilke brikker som må på plass før forfatternes tese kan bli bevist, bør man heller diskutere hvilke brikker vi bør ha for at dette i det hele tatt kan lanseres som en seriøs teori.

For her mangler man samtlige.

Da hjelper det ikke at Barrie Wilson har laget ferdig tegningen brikkene skal pusles inn i. Eller at han skjærer til noen selv.

Myter om Maria

Det er ikke hver dag Oskar Skarsaune, professor emeritus i kirkehistorie, involverer seg i offentlig debatt. Men når han gjør det, er det grunn til å lytte.

Ikke helt uventet er temaet Maria Magdalena, selv om det denne gang ikke handler om moderne påfunn som at hun var gift med Jesus eller kanaliserer New Age.

I stedet er det påstanden Kristin Brandtsegg Johansen fremmer i Maria Magdalena - disippelen Jesus elsket om at hun er blitt skrevet ut av kirkehistorien. Egentlig hadde hun en sentral rolle i kristendommens tilblivelse, men som det hevdes i Morgenbladet 5. september kuppet Paulus og Peter "fortellingen om den oppstandne Jesus. Dét ble starten på en to tusen år lang svertekampanje".

En påstand som altså fikk den ellers sindige Skarsaune på banen.

For dette handler ikke om to tusen år med sverting. Brandtsegg Johansen har dessverre misforstått sentrale poenger i kristen tro hvis hun oppfatter det som negativt å fremstilles som synder.

Det var ikke for å sverte henne at pave Gregor på 500-tallet baserte sin fremstilling på flere ulike kvinner, inkludert en tidligere prostituert.

Det er en fundamental misforståelse av hele den kristne tradisjonen dersom man mener at det å tilskrive et menneske en syndefull fortid, innebærer en stempling eller sverting av vedkommende. Hvis det skulle være tilfelle, ville de første som ble svertet være Jesu tolv mannlige apostler.

Dermed ser vi fra første stund at apostlene ikke akkurat fremstilles som feilfrie, enten det er Johannes som er sint og sjåvinistisk, Peter som fornekter Jesus tre ganger eller Paulus som forfølger og fengsler kristne.

I det såkalte Barnabasbrevet, cirka 130 etter Kristus, sies det at da Jesus valgte ut apostlene, «valgte han de mest lovløse, de største syndere, for å vise at han ikke var kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» Poenget med dette er ikke å kaste skam over apostlene, men å fremheve Jesu livsforvandlende makt.

Det er heller ikke slik at oldkirken skrev Magdalena ut av Bibelen. Tendensen er motsatt.

Mens hun ikke nevnes blant vitnene til oppstandelsen i Pauli første brev til korinterne fra 50-tallet etter Kristus, muligens fordi kvinners vitnesbyrd var mindre verdt enn menns, får hun stadig større omtale i evangeliene.

Desto mer oppsiktsvekkende er det at samtlige fire evangelier, skrevet i en senere tid, gir Maria Magdalena og noen andre kvinner den helt sentrale rollen som vitner om den tomme graven og om de første møter med den oppstandne. Blant disse kvinnene har Maria Magdalena førsteplassen, og hun er den eneste som går igjen i alle de fire evangeliene. Johannes-evangeliet, det siste av evangeliene, gir henne størst plass og betydning.

Utviklingen fortsetter med kirkefaderen Hippolyt som rundt år 200 kaller Maria for «apostel for apostlene». En mer sentral rolle i urkirken enn apostel er vanskelig å finne.

I middelalderen er hun til og med en av de mest dyrkede helgener. Det er vanskelig å finne noen som i mindre grad er svertet eller skrevet ut av historien.

«Den gylne legende» fra rundt 1260 

har et usedvanlig omfangsrikt kapittel om Magdalena. Her gjentas betegnelsen «apostlenes apostel», og det fortelles at Maria opptrådte som forkynner, misjonær og kirkegrunnlegger i Sør-Frankrike, altså i en typisk apostel-rolle. Denne legendesamlingen var skrevet av en italiensk biskop, og var i mer enn to hundre år høymiddelalderens mest populære og utbredte oppbyggelsesbok. I perioder konkurrerte Magdalena med Jesu mor Maria om å være kirkens mest populære helgen.

Når Brandtsegg Johansen svarer på denne kritikken, ser vi at hun ikke går inn på oldkirkens eller middelalderens gloriøse fremstilling av Magdalena eller hva det innebærer at hun og mange andre apostler fremstilles som store syndere.

I stedet trekkes frem at hun og andre kvinner er satt på sidelinjen i norsk kristendomsundervisning.

Da jeg gikk på skolen, og faget Kristendom fremdeles sto på timeplanen, var det kristne universet stadig bare befolket av menn.

Altså en klassisk "Goddag mann - økseksaft". Fremfor å påvise feil i en historikers bruk av antikkens og middelalderens kilder, bruker hun sin egen biografi som kilde.

Fortellingene har grodd fast i hjernebarken som et kulturelt grunnriss for hvordan vi tenker om godt og vondt, kvinner og menn, de snille og de slemme. Da vi kom til Det nye testamentet, ble Maria Magdalena bare så vidt nevnt, i et univers av disipler, fariseere, tollere og syndere. Jeg ble faktisk litt overrasket over at det overhodet var en kvinne der.

Dermed er det ikke interessant at Maria Magdalena har en fremtredende plass i Bibelen og  kirkehistorien, så lenge hun fremstilles som synder. Og altså ikke som religionsstifter til forkleinelse for Petter eller Paulus eller andre apostler som grunnla menigheter i og utenfor Romerriket.

Svertekampanje er et godt norsk ord, som taler et tydelig språk. Det gir et godt bilde av det hennes navn ble utsatt for. Hvis det er Skarsaunes mening at Maria Magdalena og de andre kvinnene er tilkjent en betydningsfull plass, og den verdigheten de fortjener innenfor den kirkelige tradisjon, ja, da ser vi i sannhet ganske forskjellig på det.

Når hun altså ikke modererer det minste på at Maria Magdalenas ble "skrevet ut av fortellingen" og "utsatt for en svertekampanje ved – feilaktig – å bli identifisert med den anonyme synderinnen i Simons hus", er det ikke uventet at Skarsaune på nytt griper etter tastaturet.

Jeg mener fortsatt at begge påstandene er historisk feilaktige, hvis det er tekstenes bilde av Maria Magdalena vi snakker om. Gjennom lesning av noen av pave Gregors tekster om henne ble jeg overbevist om at den ofte gjentatte påstand om hans sverting av Maria som synderinne totalt bommer på Gregors intensjon og mening. Det som kan få meg på andre tanker, er at noen påviser at jeg tar feil i så måte. Jeg mener også fortsatt at middelalderlegendenes bilde av Marias rolle motsier tanken om en anonymisering og usynliggjøring. 

Så har Skarsaune som historiker selvsagt ingen problemer med å akseptere at kirken 

kan kritiseres for at den ikke i sin egen praksis fulgte opp det vakre bildet av Maria som disse legendene tegnet. I dem ble hun portrettert som apostel, forkynner og kirkegrunnlegger. Kirkens egen praksis overfor kvinner tegnet et helt annet og mindre vakkert bilde. Der tror jeg vi er enige.

Først i sitt tredje innlegg kommer Brandtsegg Johansen til historiske poenger. Men i stedet for å ta historikerens kritikk inn over seg, anser hun angrep som det beste forsvar.

Professor emeritus Oskar Skarsaune, avviser min påpekning av at Maria Magdalena og de andre kvinnene i det nye testamentet ble anonymisert og gjort til synderinner som historisk feilaktige. Jeg må påpeke at det er Skarsaune som bygger sine synspunkter på forhold som er historisk feilaktige.

Hvor Skarsaune har hevdet at disse kvinnene ikke ble gjort til synderinner oppgis beleilig nok ikke. Hun tar eller ikke opp at hans poeng var det motsatte, altså at det å bli "gjort til" syndere var standardfremstilling av mange av de største apostlene.

Det betydde ikke noe mindreverdig eller marginalisert, men understreket Jesus og evangeliets kraft til å frelse.

Så møter hun Skarsaune et stykke på veien, men uten å se hans poenger.

Som den syndefulle skjøgen som Jesus selv hadde tilgitt fikk Maria Magdalena en høy posisjon i middelalderlegendene, både i Legenda Aurea og en rekke andre helgenlegender. Poenget er at det ikke finnes kildegrunnlag for en slik fremstilling i Det nye testamentet.

Og det har jo Skarsaune aldri benektet. Han har tvert i mot argumentert for at Maria fremstilles stadig mer omfattende og positivt, dess lenger ut i Det nye testamentet vi kommer. Hun verken kuppes eller marginaliseres, om det er NT vi ser på.

Og ser vi lenger enn NT, ser vi det enda mindre.

Det er heller ikke til å unngå å se at Brandtsegg Johansen avslutter med enda en feillesning eller forglemmelse av Skarsaunes tekst.

Til og med Vatikanet vedgikk i 1969 at kirkens fremstilling av Maria Magdalena som synderinne var kildemessig feilaktig. Det er følgelig høyst besynderlig at professor emeritus Skarsaune vil komme meg i møte med en feilslutning. 

Det er mer besynderlig at hun ikke nevner at den gode emeritus ikke bestrider at dette er kildemessig feilaktig.

Tvert i mot er det et hovedpoeng i andre, tredje og fjerde avsnitt av hans første innlegg at man "i tiden etter nedskrivningen av de nytestamentlige skriftene" blandet sammen kvinneskikkelser, særlig når de hadde samme fornavn.

Men så lenge Maria ikke tilkjennes en rolle som religionsstifter, er ingen fremstiling god nok.

Det er ikke som den vakre synderinnen i middelalderlegendene hun fortjener en plass. Hun fortjener nettopp en plass som disippel, forkynner og religionsstifter. Maria Magdalena og de andre kvinnene i Det nye testamentet er ikke hverken jomfruer eller synderinner, de hadde helt sentrale roller i urkristendommens tilblivelse.

Uten at det fremgår hvorfor jomfruer eller synderinner ikke kunne ha noen sentral rolle. At de kunne det vises da også i at Jomfru Maria og Maria Magdalena fremstilles så sentrale på så mange måter så lenge i Den katolske kirken, at det førte til en motreaksjon.

Vi lever kort sagt i en tid der pendelen har svingt andre veien.

Men at protestantistisk forkynnelse og undervisning har marginalisert dem, også i norsk skoleundervisning, er noe annet enn at Peter, Paulus eller oldkirken gjorde det.

Det er heller ikke slik at man må være ute etter å sverte henne om man på historisk grunnlag nøler med å gjøre Maria Magdalena til helt sentral i urkristendommens tilblivelse, rett og slett som religionsstifter (for Brandtsegg Johansen er det tydeligvis ikke nok med at Skarsaune kaller henne kirkegrunnlegger).

Selv om hun altså er svært så sentral som første vitne til oppstandelsen, en rolle som fremheves dess mer dess senere tekster vi har i Det nye testamentet.

Kanalisert undring

Siden ikke alle liker skarp og kritisk kritikk like mye, var det ingen grunn til å spikre puter i taket over skarp og kritisk kritikk av min anmeldelse i Vårt Land av Pistis Maria. En bok som altså er en  angivelig kanalisering av Matria Magdalena.

De omtalte puter kunne likevel vært greie å ha når jeg så hvem som var avsenderen. 

For dette var ikke fra forfatteren eller en annen forsmådd nyreligiøs, fra forlaget eller Holistisk Forening.

Det var fra lederen for Katolsk studentlag, Eirik A. Steenhoff.

Da var det nok noe mindre overraskende at jeg sendte inn et svar. Eller rettere sagt, to.

Siden det var uklart om Vårt Land hadde plass til så mye, laget  jeg et par varianter. 

Ett kort og konsist (som dermed sikkert kunne leses i overkant polemisk) og et noe mer utfyllende (uten at det er noen garanti mot at det kan oppfattes i overkant polemisk).

Uansett er jeg som man forstår nysgjerrig på hva som er grunnen til gårsdagens kritiske innlegg mot anmeldelsen.

Først det korte:

Underlig lesning

Eirik A. Steenhoff hevder 8. april at min omtale av Anne Gjeitangers Pistis Maria oppsummerer «Davidsens kjepphester mot nyreligiøsitet» og er en «nådeløs slakt av Gjeitangers nyreligiøse ideer».  Når jeg ikke et eneste sted angriper nyreligiøsitet generelt eller fremmer innvendinger til Gjeitangers ideer, er dette underlig lesning. Tvert i mot understreker jeg at «Det er ingen grunn til å gi bøker dårlig kritikk fordi innholdet er tøv, eller anmelderen måtte være uenig».  Jeg anbefaler til og med et par nyreligiøse forfattere om noen skulle «tvile på at store kunstnere kan ha nyreligiøs bakgrunn».

Da er Steenhoff mer på sporet når han nevner at jeg er kritisk til språket. Samtidig nevner han ikke mitt poeng som altså er at hvis et forlag tror en tekst er direkte fra en historisk kjendis som Maria Magdalena, er det vanskelig å være like kritisk som for en normal forfatter. Men i stedet for å vise at anmeldelsen tar feil (f.eks. ved å kommentere teksteksemplene jeg ga), innvender Steenhoff at «Davidsen er ingen Per Petterson selv». Utvilsomt, men saken er ikke hvor godt man ligger an til litteraturpriser. Dette handler om å formidle budskap i et greit og forståelig språk. Det ligger Gjeitanger dårlig an, noe Steenhoff nok vil se om han en gang skulle lese boken.

Så får Vårt Land selv svare for valg av bokanmelder. Muligens er grunnen at de vet at få i Norge har lest mer nyreligiøs litteratur de seneste førti årene.

I håp om at det var mulighet for mer utfyllende tekst, var følgende lengre svar lagt i bunnen av konvolutten.

Underlig lesning

Det gir selvsagt grunn til ettertanke når lederen for Katolsk studentlag, Eirik A. Steenhoff, 8. april hevder at min omtale av Anne Gjeitangers Pistis Maria oppsummerer «Davidsens kjepphester mot nyreligiøsitet» og er en «nådeløs slakt av Gjeitangers nyreligiøse ideer».  Ikke minst siden det var et viktig poeng i anmeldelsen ikke å angripe nyreligiøsitet generelt eller komme med innvendinger til Gjeitangers ideer.

Det må altså ligge noe annet bak Steenhoffs innlegg og det hadde vært spennende å få vite hva det er. Mener han at man bør være snille med folk som mener det godt? Mener han at påstander om kanaliseringer er hevet over kritikk? Har han dårlige erfaringer med anmeldelser av katolske bøker? Liker han ikke religionskritikk i sin alminnelighet? Tror han ikke at en bok kan være så dårlig som jeg gir inntrykk av? Misliker han bare tonen? Er det for få eksempler?

Når Steenhoff vedgår han ikke har lest boken, synes hans innlegg å bygge mest på bekymring og mistanke. Tanken synes å være at en anmelder som er uenig i et prosjekt vil gi det dårlig kritikk - dess mer uenig, dess verre. Nettopp derfor understrekte jeg at «Det er ingen grunn til å gi bøker dårlig kritikk fordi innholdet er tøv, eller anmelderen måtte være uenig».  Jeg anbefalte til og med et par forfattere om noen skulle «tvile på at store kunstnere kan ha nyreligiøs bakgrunn».  Førti års lesning av sjangeren har gitt meg flere favoritter, men også allergi for klisjeer. Kanskje har jeg rett og slett lest for mye nyreligiøs litteratur?

Skulle jeg slaktet Gjeitangers idéer, kunne jeg altså sett kritisk på påstander som at «Atlantis påvirket egyptisk kultur» slik jeg har gjort i tidsskriftet Skepsis. Jeg kunne ha gått inn på påstander om Avalon og den hellige gral, eller om tempelriddere slik jeg gjorde i en bok om Da Vinci-koden for ti år siden. Jeg kunne ha sammenlignet med andre kanaliseringspåstander om Maria Magdalena.  Jeg kunne ha tatt opp historiske påstander generelt og sammenlignet med arkeologi og bevarte tekster. Jeg kunne ha kommet med en alternativ kanalisering som slo fast at Gjeitanger farer med tøv. Men jeg gjorde altså ingen av delene. I stedet for å slakte hennes ideer, nevnte jeg dem.

Da er Steenhoff mer på sporet når han nevner at jeg er kritisk til språket. Samtidig nevner han ikke mitt poeng som altså er at hvis et forlag tror en tekst er direkte fra en historisk kjendis som Maria Magdalena, er det vanskelig å være like kritisk som for en normal forfatter. Men i stedet for å vise at anmeldelsen tar feil (f.eks. ved å kommentere teksteksemplene jeg ga), innvender Steenhoff at «Davidsen er ingen Per Petterson selv». Utvilsomt, men saken er ikke hvor godt man ligger an til litteraturpriser. Den handler i stedet om man formidler sitt anliggende forståelig og engasjerende.

Der ligger Gjeitanger dårlig an, noe Steenhoff vil se om han en gang skulle lese boken.

Hvilket innlegg som kom inn? For en gangs skyld det lengste. 

Verden står nok likevel til påske.

Fra Jesu tid, altså Den hellige gral

I serien "Vi har funnet gralen og det tilfeldigvis like ved der vi bor" er vi denne gangen kommet til Spania.

Flere enn TV2 kan melde at begeret har befunnet seg i basilikaen San Isidoro i León, nord i Spania, i tusen år.

I tre år har Margarita Torres og Jose Ortiza del Rio forsket på Den hellige gral og opphavet til begeret i León. I en ny bok, «The kings of the Grail», mener de å kunne bevise at begeret i León faktisk er den hellige gral.

Hvis man ser bort fra detaljer som at gralen aldri har eksistert, er dette avgjort ett av de mer plausible funnene.

Ikke minst fordi det

utsmykkede begeret har ifølge historikerne påviselig et indre beger som er fra Jesu tid. Ifølge arabiske dokumenter fra middelalderen ble begeret stjålet fra Jerusalem av muslimer som ga det til det kristne samfunnet i Egypt.

Noen århundrer senere, rundt år 1050, ble det sendt som en gave til Kong Fernando I av Castilla som takk for hjelp under en hungersnød. Det er da det opprinnelige begeret ble utsmykket med overdådige dekorasjoner.

 Men så er det altså slik at det ikke holder å datere noe til Jesu tid. At man finner trefliser fra rundt år 30, viser ikke at de er fra Jesu kors.

Slik jeg tar opp i Da Vinci dekodet er gralen en ganske sen legende. Vi snakker ikke om den opplagte, men tilfeldig sannhet at det har eksistert et beger som Jesus drakk av under hans siste måltid før korsfestelsen, men om at dette begeret skal ha vært brukt til å samle opp blodet hans før han døde.

Eller var det kanskje et fat? For dette er en historie som har bygget på seg fra 400-tallet og med ulike tradisjoner. 

Fatet Patène de Serpentine i Louvre er datert til rundt Jesu tid og må dermed være Den Hellige gral.

Alle fra så lenge etter Jesu tid at de ikke kan brukes som historisk kilde. 

Kort sagt synes historien om Gralen å være en blanding av keltiske og kristne forestillinger knyttet til hellige begre og katolsk nattverdsforståelse. Opprinnelig betyr uttrykket “gral” et fat eller “stor tallerken”, antagelig basert på det latinske “gradalis”. I den første gralsfortellingen, skrevet av Chrétien de Troyes rundt 1190, er da også gralen rett og slett et fat og omtales i ubestemt form som én gral. Dette kan knyttes til brødet i kirkens nattverdsfeiring.

Noen år senere er gralen beskrevet som et beger, mer bestemt det som Jesus brukte da han innstiftet nattverden. I følge legenden fra Nikodemusevangeliet på 400-tallet, samlet Josef av Arimatea opp Jesu blod i det samme begeret under korsfestelsen, men det tar likevel noe tid før et slikt beger dukker opp i gralsfortellingene. Interessant nok ser vi at Robert de Boron i Josef fra Arimatea, rundt år 1200, på mange måter gjenforteller Nikodemusevangeliet og starter med å fortelle at Josef samlet Jesu blod i samme fat som Jesus hadde brutt brødet i under nattverden. Det er ikke før med Wolfram von Eschenbach et stykke inn på 1200-tallet at gralen for alvor blir til et beger. 

Maria-begeret kan kanskje dateres til Jesu tid og må dermed være Den hellige gral.

Dermed er det flott av flere av medieoppslagene har fått med seg ganske mye av dette, ikke minst takket være Tom Egeland.

Samtidig er det nok noe drøyt å hevde at om gralen finnes "vil den være noe av det helligste for hele kristenheten". Det skal godt gjøres for et litterært produkt fra middelalderen som verken er med i trosbekjennelser eller liturgi, katekismer eller salmer. 

Selv om et funn sikkert hadde vært rimelig hellig for Spielberg og New Agere.

Så er det en uunngåelig ryggmargsrefleks, men ikke veldig forskningsorientert å henvise til tempelriddere, Dan Brown og Hellig Blod Hellig Gral og annet som altså ikke har noe å gjøre med ekte historie fra det første århundre, men med bløff og populærkultur fra de seneste par generasjonene. 

En nyere versjon av legenden forteller at tempelridderne hadde gralen, og at det finnes arvtagere etter denne ordenen som i dag vokter gralen.En annen versjon identifiserer gralen med et menneske og ikke en gjenstand. Den er særlig forbundet med Maria Magdalena, som ifølge legenden skal ha fått barn med Jesus. I boken «Hellig blod, hellig gral» forbindes gralen med de angivelige etterkommerne av Jesus. En annen versjon over samme tema er presentert i boken «Da Vinci-koden», der det er Maria Magdalena som identifiseres med gralen.

Men det er nok noe mer overraskende at dette viser at journalistene ikke har lest Da Vinci-koden.

Sensasjon: Nyreligiøse liker Maria Magdalena

Da kan røpes at Vårt Land i dag har kanalisert min bokanmeldelse av Pistis Maria, en bok i  kategorien "jeg hører stemmer i hodet, altså må jeg skrive bok".

At dette nok ikke er den minst kritiske anmeldelse du har lest, skal være mulig å tolke av overskrift og ingress.

‘Så ubehjelpelig og uleselig som bare kanaliserte bøker kan være’

Å lese Pistis Maria minner om å være på selvhjelpskurs den søvnige timen etter lunsj.

De to første avsnittene antyder nok også at det formidles mer enn en vag formening om boken.

Mange vil oppfatte det som viktig når Dag Solstads tidligere forlagsredaktør Anne Gjeitanger gir ut bok. Men hvis noe er viktig å si om boken, er det at den savner en forlagsredaktør. Problemet er rett og slett sjangeren. Tror forlaget på ramme alvor at forfatteren bringer et budskap fra en annen verden, foreslår man ikke bedre formuleringer. Kanalisering gjør forlagsjobben enkel, siden man slipper å rette på språket.

Når Pistis Maria er umulig å forholde seg til, er det altså ikke fordi innholdet er kontroversielt. Få faller av stolen av å høre om et forhold mellom Jesus og Maria Magdalena ti år etter Da Vinci koden, en generasjon etter Jesus Christ Superstar. Etter 1980-tallsbøker som Bente Müllers Gjennom lysmuren er det ingen nyhet at forfattere sier de er talerør for ånder. Nei, Pistis Maria er så ubehjelpelig og uleselig som bare kanaliserte bøker kan være.

Resten kan du altså lese her.

Kanaliseringskabalen

Siden ... sensasjonen er et faktum, altså at noen (og her er det bare å feste puter i taket) kan røpe at Maria Magdalene hadde et seksuelt forhold til Jesus, kan det være greit å si litt om hvilket forhold jeg har til kanalisering.

Bakgrunnen er altså at "Dag Solstads tidligere forlagsredaktør Anne Gjeitanger" nå gir ut "en bok som hun sier er en kanalisering fra Maria Magdalena".

Hun tror - eller i hvert fall påstår at hun tror - at hun mottar budskap fra døde. Etter spiritistsvindelen som startet på 1800-tallet lå denne tradisjonen død i noen tiår, men kom tilbake for alfor på 1980-tallet. I Norge blant annet kjent fra Bente Müllers bøker.

I dette forenes flere tradisjoner.

For det første altså kanaliseringen. Som strekker seg fra budskap fra ånder og guder, via romvesner som ønsker å bli kjendiser, til budskap fra ekte kjendiser som er på den andre siden.

Felles er at budskapene dels mangler evidens, dels kan hevde ting som beviselig er feil, dels er banal feelgoodforkynnelse og ofte har den egentlige historien om Konspirasjonen - eller Kristus.

Kort sagt kan hvem som helst si hva som helst. Kanalisert er kanalisert. Og sier man noe feil eller noe som likevel ikke slår til, er det ikke den som kanaliserer sitt ansvar. Dette er jo fra noen andre.

Som kan ha humor og lure oss litt. Fra Den Andre Siden kan det være mange grunner til å vri på sannheten om planeter på kollisjonskurs, undergang og transformasjon, tidligere liv, og når og hvor de besøkte oss i fortiden med hva slags farge på håret og gresset.

Og siden de som kanaliserer er ... velmente og sier de er ærlige, er det selvsagt ingen grunn til å tvile på dem. Det hadde vært skikkelig usympatisk.

For det andre har vi Maria Magdalena.

Vi snakker altså om et sentralt tema og talerør for ulike typer feminist- og nyåndelige bevegelser siden 1960-tallet. Og som stadig kanaliseres. Det var ikke tilfeldig at Da Vinci-koden på mange måter egentlig handlet om henne.

I likhet med mer enn lettere mangt og meget av TV-programmer, bøker, tegneserier, sanger og i det hele tatt.

For det tredje at hun hadde et seksuelt forhold til Jesus.

Alternative teorier om hvem Jesus egentlig var (Essener? Farao? Buddhist? Maya? Superstar? Gnostiker? Romersk agent? Kong Arthur?) er uenige om så mangt, men rørende enig om at han var gift med Maria Magdalena, eller hennes hemmelige elsker.

For det fjerde ønsket om å dekke behov - og spre budskap. Maria Magdalena er et fortreffelig forbilde for kvinner og andre som føler seg utenfor det gode selskap eller har opplevd lidelse og undertrykkelse.

Det blir ikke mindre fortreffelig av at det tilfeldigvis passer akkurat med budbærerens ståsted som gnostiker/buddhist/hindu/feminist/neopaganist/new ager.

Så skader det ikke at det klinger bedre å si at noe er fra Maria Magdalena og Jesus, enn fra Mona og Jens. Eller fra Bapu Asharam og Oberto Airaudi.

Du kan altså ikke vente noen reduksjon i strømmen av kanaler og kanaljer i vannmannens tidsalder.

Selv om du altså først hørte sannheten kanalisert her.

Dagens Magdalena

- Jeg husker skyene. Når de var der. Åsene, gresset om våren, vinden over sjøen.

Og jeg glemmer aldri ... ham. Første gangen ved torget, en morgen kjeklingen om de forreste bodene begynte. Inntil han så på dem. Og så visste jeg. Han jeg ventet på.

Om det hadde vært mulig.

Han var der da jeg trengte ham som mest. Selv om det først er nå jeg ser at det var da. Men det ble aldri som jeg hadde tenkt. Det ble aldri det med ham.

Jeg husker dette lenge etterpå, selv om det ble en annen. Jeg fikk aldri noe valg. Han hadde så mange andre som trengte ham mer. Og så tok de ham fra oss.

Fra meg.

Gråten. Sorgen.

Overraskelsen.

Vi trodde først det var gartneren.

Det hender likevel jeg drømmer. Så sterkt at noen hører. Så sterkt at noen tror det hendte.

Om at det ble oss. Om ham. Der og da, på torget. Hadde det vært mulig. Et vanlig liv.

Noen ganger korte drømmer, som en sang. Noen ganger lange, som et heltedikt.

Slik er jeg. Slik er jeg blitt. Slik vil det være. Slik vil noen høre.

Om det som kunne vært. Som aldri ble. Eller ble et annet sted.

I sanger. I bøker.

I drømmer.

Sensasjon: Kunst har motiver

Siden vi først er i det litt bryske humøret (kan det være pollen?), hva passer vel bedre enn en ny runde innom NRK?

Denne gangen handler det om en omtale av Jesus der det fremkommer at kunstnere faktisk bruker et ... motiv.

Noe som får NRKs avdeling for Vitenskap og Teknologi, kjent for sitt fintfølende og forstandige historiske gangsyn, til å stille det bevingede spørsmålet Jesus + Johannes = sant?


Lett å sovne når NRK bringer "nyheter".

Vi aner her en direkte sensasjonell opplysning om Johannes som i følge NRK får en kunsthistoriker til å stille ... spørsmål.

Evangelisten Johannes blir ofte fremstilt som en vakker ung mann, og han sitter gjerne svært tett på Jesus.

- Måten de to fremstilles på her kan ikke forklares ut i fra Bibelen alene. Bildene uttrykker noe mer enn det Bibelen forteller. Spørsmålet er hva som ligger i dette, sier Hodne til NRK.no.

Ja, og det er jo et spørsmål som en kunsthistoriker sannelig bør kunne si noe om.

Selv om det - som det heter i sangen - drøyer.

Mens vi venter legger NRK opp til den helt store avsløringen. Og, nei, det handler denne gangen forfriskende nok ikke om Maria Magdalena.

I Bibelen omtales Johannes flere steder som ikke bare en som stod Jesus nær, men den som han hadde kjær. Dette står skrevet i flere av evangeliene, også Johannesevangeliet som man antar er skrevet av disippelen Johannes selv.

- Johannes omtaler seg selv som den som Jesus hadde kjær, ikke som Johannes eller jeg. Det er derfor naturlig å tenke at de to hadde et spesielt forhold.

Det mest sensasjonelle her er forøvrig påstanden om at det står omtalt i flere evangelier i Bibelen at Johannes er den som Jesus "hadde kjær". NRK bør dermed snarest legge fram tekstene som kirken tydeligvis har fjernet fra moderne bibelutgaver.

Men hva kan så dette med et "spesielt forhold" ha handlet om, siden det er så maktpåliggende for NRK å skrive om det?

For å få svar har NRK kontaktet en ekspert på dette merkelige dyret som heter religion.

Professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Dag Øistein Endsjø, mener forholdet mellom Jesus og Johannes blir det nærmeste Jesus kommer en fysisk relasjon basert på det som står i Bibelen.

- Jesus hadde jo ikke noe forhold til en kvinne. Det er heller ingenting som antyder at han hadde et forhold til Johannes, men man kan ikke utelukke det.

For de som har litt tungt for det, kan vi jo gjenta hva Endsjø faktisk sier. Nemlig at det er ingenting som antyder at han hadde et forhold til Johannes. Ingenting. Ikke noe i det hele tatt. Null og niks. Nada.

Men, selvsagt, noe annet ville vel vært å blitt dogmatisk, man kan likevel ikke utelukke at han hadde det, i følge eksperten.

Og det er riktig. På samme måte som man ikke kan utelukke at kringkastingssjefen har et forhold til Jens Stoltenberg, selv om det er ingenting som antyder det.

Da skulle man kanskje tro at saken var ferdig?

Nei, og her gjør NRK et grep som vi kjenner igjen fra Dan Brown og andre dørselgere. I fravær av relevant dokumentasjon henter man fram noe annet som man så tolker etter eget forgodtbefinnende.

Og hva kan da være mer spennende enn motiver i kunsten?

Motivet av Johannes som lener seg mot Jesus med lukkede øyne i det siste måltidet var så sentralt i senmiddelalderen og fremover at det ble isolert fra resten av bildet.

Dette motivet var særlig utbredt i Sør-Tyskland og Sveits. Det ble komponert en ny motivgruppe som går under navnet Kristus-Johannes-gruppe.

- Her går man enda lenger i å antyde at Jesus og Johannes hadde et spesielt kjærlighetsforhold. Johannes er ikke bare en ung og pen mann som hviler i fanget til Jesus, Jesus holder også armen rundt skulderen hans.

Ser vi bort fra den ørlille detaljen at kunstverk fra godt over tusen år etter begivenheten ikke kan legges fram i en rettsak, er poenget nå at man har klart å oppdage noe om Jesus?

Svaret er et rungende ... nei.

Men spørsmålet er om man kan anta at de to mennene hadde et erotisk forhold. Professor i kunsthistorie, Lasse Hodne, tror ikke det er tilfellet.

- Jeg tror ikke man kan gå så langt, selv om enkelte vil tolke det slikt.

Eh, javel nei. Nettopp.

Hvem disse enkelte er utenom NRK's overskrifter og halvkvedete viser nevnes ikke. Men det sier jo kanskje noe om Vår Tid (TM), postmoderne pludder og religiøst stoff på NRK, eller bare om Behovet-For-Vinklinger når journalisten hele veien antyder noe som er strid med ekspertene de kontakter - selv eksperter som liker å utbrodere om religion og sex.

Noe som fremgår med en viss tydelighet når

Heller ikke professor i religionsvitenskap, Dag Øistein Endsjø, tolker forholdet mellom dem slik.

- Tette vennskap mellom menn med fysisk nærhet er veldig utbredt i land hvor homoseksualitet ikke er akseptert. I Midtøsten går menn hånd i hånd på gaten uten at det betyr at de har et erotisk forhold, sier Endsjø til NRK.no

Det har som vi har nevnt drøyet en stund, men Hodne kan nå endelig også forklare hvorfor motivet fremstilles som det gjør.

Årsaken til at den abstrakte, åndelige kjærligheten blir uttrykt på denne måten er rett og slett mangelen på andre virkemidler. Kunsten må ta i bruk konkrete metaforer for å vise noe som ikke er visuelt.

- Det er vanskelig å komme utenom det kjødelige når man skal beskrive noe som ikke kan visualiseres. Når evangelisten Johannes går igjen som ung og pen, er det ikke for å antyde et homofilt kjærlighetsforhold, men et åndelig kjærlighetsforhold, sier Hodne til NRK.no

Muligens er det fordi hele saken og overskriften har raknet at NRK så plutslig gjør en helt ny vri.

I stedet for å forsøke å forklare leseren noe om hvordan kunst fungerer og anvender ulike typer konkrete, metaforiske og/eller symbolske motiver for å si noe symbolsk, metaforisk og/eller konkret, legger man inn en overskrift og en tekst om at kunst ... lyver og at kirken ... godtar dette.

Godtar falske bilder

Slik sett er bildene litt løgnaktige, for de kan ikke tolkes helt konkret.

Du verden - malerier som er litt løgnaktige! Hva blir det neste? Er ikke Munchs Skriket et naturtro portrett likevel? Finnes ikke vampyrer, selv om han malte en?!

Farsotten blir fullendet når revolverjournalisten følger opp denne sensasjonelle avsløringen med spørsmålet om ... bildeforbudet i Det gamle testamentet.

Bilder er i utgangspunktet kontroversielt i kristendommen. Det står i Det gamle testamentet at man ikke skal lage bilder av Gud. Både jødedommen og islam har bildeforbud, men kristendommen godtar bilder.

For så å forklare hvorfor dette ikke er så kontroversielt likevel.

- En årsak til dette er at Gud fikk en sønn som tok bolig i kjødet og vandret rundt blant folk. Til forskjell fra jøder og muslimer har kristne en synlig Gud som man følgelig kan lage bilder av.

Det hele avsluttes med et nytt stikk til denne nedrige kirken som driver på med noe så forkastelig som å kreve at kunst skal ha motiver.

Hodne forteller at kunsten også har hatt en opplærende rolle der hvor mange ikke kan lese og skrive.

- Et aspekt av dette er at man gjennom bilder kan få et lite bilde av hvordan Gud egentlig er. Selv om bildet er falskt, kan det ha en rolle i å løfte vårt blikk mot det guddommelige.

Hva skal man med nyateister når man har NRK?

Siden jeg nå har brukt de samme maleriene i rundt hundre foredrag om Da Vinci-koden, kan understrekes at bildene er greie å kjenne til, siden de er fra før Leonardos tid. 

Ikke bare fordi de er spennende kunst, men fordi de gjør at det er hevet over all tvil at det - i motsetning til hva Dan Brown hevder - ikke er noen "lenge skjult hemmelighet" når Leonardo fremstiller et "tett forhold" mellom Jesus og Johannes. 

Det er heller ikke spesielt at Johannes vises ganske så feminin. Det var rett og slett tradisjonen for å presentere unge menn i datidens kunst.

Det eneste Dan Brown avslører er at han ikke kan kunshistorie og dermed velger det bildet som minst viser noe nært forhold, siden de gjør det motsatte av å lene seg mot hverandre.

Men fortsatt gjenstår spørsmålet om NRK's motiv for denne type oppslag.

Vi får håpe at det ikke er en bevisst eller ubevisst praksis i moderne media at man helst ikke bør ta opp kristen tro uten å antyde noe om sensasjoner og strid, homofili og hykleri, falskhet og løgn.

I såfall ville det sagt mer om journalismens enn religionens vesen.