Myter om Maria

Det er ikke hver dag Oskar Skarsaune, professor emeritus i kirkehistorie, involverer seg i offentlig debatt. Men når han gjør det, er det grunn til å lytte.

Ikke helt uventet er temaet Maria Magdalena, selv om det denne gang ikke handler om moderne påfunn som at hun var gift med Jesus eller kanaliserer New Age.

I stedet er det påstanden Kristin Brandtsegg Johansen fremmer i Maria Magdalena - disippelen Jesus elsket om at hun er blitt skrevet ut av kirkehistorien. Egentlig hadde hun en sentral rolle i kristendommens tilblivelse, men som det hevdes i Morgenbladet 5. september kuppet Paulus og Peter "fortellingen om den oppstandne Jesus. Dét ble starten på en to tusen år lang svertekampanje".

En påstand som altså fikk den ellers sindige Skarsaune på banen.

For dette handler ikke om to tusen år med sverting. Brandtsegg Johansen har dessverre misforstått sentrale poenger i kristen tro hvis hun oppfatter det som negativt å fremstilles som synder.

Det var ikke for å sverte henne at pave Gregor på 500-tallet baserte sin fremstilling på flere ulike kvinner, inkludert en tidligere prostituert.

Det er en fundamental misforståelse av hele den kristne tradisjonen dersom man mener at det å tilskrive et menneske en syndefull fortid, innebærer en stempling eller sverting av vedkommende. Hvis det skulle være tilfelle, ville de første som ble svertet være Jesu tolv mannlige apostler.

Dermed ser vi fra første stund at apostlene ikke akkurat fremstilles som feilfrie, enten det er Johannes som er sint og sjåvinistisk, Peter som fornekter Jesus tre ganger eller Paulus som forfølger og fengsler kristne.

I det såkalte Barnabasbrevet, cirka 130 etter Kristus, sies det at da Jesus valgte ut apostlene, «valgte han de mest lovløse, de største syndere, for å vise at han ikke var kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» Poenget med dette er ikke å kaste skam over apostlene, men å fremheve Jesu livsforvandlende makt.

Det er heller ikke slik at oldkirken skrev Magdalena ut av Bibelen. Tendensen er motsatt.

Mens hun ikke nevnes blant vitnene til oppstandelsen i Pauli første brev til korinterne fra 50-tallet etter Kristus, muligens fordi kvinners vitnesbyrd var mindre verdt enn menns, får hun stadig større omtale i evangeliene.

Desto mer oppsiktsvekkende er det at samtlige fire evangelier, skrevet i en senere tid, gir Maria Magdalena og noen andre kvinner den helt sentrale rollen som vitner om den tomme graven og om de første møter med den oppstandne. Blant disse kvinnene har Maria Magdalena førsteplassen, og hun er den eneste som går igjen i alle de fire evangeliene. Johannes-evangeliet, det siste av evangeliene, gir henne størst plass og betydning.

Utviklingen fortsetter med kirkefaderen Hippolyt som rundt år 200 kaller Maria for «apostel for apostlene». En mer sentral rolle i urkirken enn apostel er vanskelig å finne.

I middelalderen er hun til og med en av de mest dyrkede helgener. Det er vanskelig å finne noen som i mindre grad er svertet eller skrevet ut av historien.

«Den gylne legende» fra rundt 1260 

har et usedvanlig omfangsrikt kapittel om Magdalena. Her gjentas betegnelsen «apostlenes apostel», og det fortelles at Maria opptrådte som forkynner, misjonær og kirkegrunnlegger i Sør-Frankrike, altså i en typisk apostel-rolle. Denne legendesamlingen var skrevet av en italiensk biskop, og var i mer enn to hundre år høymiddelalderens mest populære og utbredte oppbyggelsesbok. I perioder konkurrerte Magdalena med Jesu mor Maria om å være kirkens mest populære helgen.

Når Brandtsegg Johansen svarer på denne kritikken, ser vi at hun ikke går inn på oldkirkens eller middelalderens gloriøse fremstilling av Magdalena eller hva det innebærer at hun og mange andre apostler fremstilles som store syndere.

I stedet trekkes frem at hun og andre kvinner er satt på sidelinjen i norsk kristendomsundervisning.

Da jeg gikk på skolen, og faget Kristendom fremdeles sto på timeplanen, var det kristne universet stadig bare befolket av menn.

Altså en klassisk "Goddag mann - økseksaft". Fremfor å påvise feil i en historikers bruk av antikkens og middelalderens kilder, bruker hun sin egen biografi som kilde.

Fortellingene har grodd fast i hjernebarken som et kulturelt grunnriss for hvordan vi tenker om godt og vondt, kvinner og menn, de snille og de slemme. Da vi kom til Det nye testamentet, ble Maria Magdalena bare så vidt nevnt, i et univers av disipler, fariseere, tollere og syndere. Jeg ble faktisk litt overrasket over at det overhodet var en kvinne der.

Dermed er det ikke interessant at Maria Magdalena har en fremtredende plass i Bibelen og  kirkehistorien, så lenge hun fremstilles som synder. Og altså ikke som religionsstifter til forkleinelse for Petter eller Paulus eller andre apostler som grunnla menigheter i og utenfor Romerriket.

Svertekampanje er et godt norsk ord, som taler et tydelig språk. Det gir et godt bilde av det hennes navn ble utsatt for. Hvis det er Skarsaunes mening at Maria Magdalena og de andre kvinnene er tilkjent en betydningsfull plass, og den verdigheten de fortjener innenfor den kirkelige tradisjon, ja, da ser vi i sannhet ganske forskjellig på det.

Når hun altså ikke modererer det minste på at Maria Magdalenas ble "skrevet ut av fortellingen" og "utsatt for en svertekampanje ved – feilaktig – å bli identifisert med den anonyme synderinnen i Simons hus", er det ikke uventet at Skarsaune på nytt griper etter tastaturet.

Jeg mener fortsatt at begge påstandene er historisk feilaktige, hvis det er tekstenes bilde av Maria Magdalena vi snakker om. Gjennom lesning av noen av pave Gregors tekster om henne ble jeg overbevist om at den ofte gjentatte påstand om hans sverting av Maria som synderinne totalt bommer på Gregors intensjon og mening. Det som kan få meg på andre tanker, er at noen påviser at jeg tar feil i så måte. Jeg mener også fortsatt at middelalderlegendenes bilde av Marias rolle motsier tanken om en anonymisering og usynliggjøring. 

Så har Skarsaune som historiker selvsagt ingen problemer med å akseptere at kirken 

kan kritiseres for at den ikke i sin egen praksis fulgte opp det vakre bildet av Maria som disse legendene tegnet. I dem ble hun portrettert som apostel, forkynner og kirkegrunnlegger. Kirkens egen praksis overfor kvinner tegnet et helt annet og mindre vakkert bilde. Der tror jeg vi er enige.

Først i sitt tredje innlegg kommer Brandtsegg Johansen til historiske poenger. Men i stedet for å ta historikerens kritikk inn over seg, anser hun angrep som det beste forsvar.

Professor emeritus Oskar Skarsaune, avviser min påpekning av at Maria Magdalena og de andre kvinnene i det nye testamentet ble anonymisert og gjort til synderinner som historisk feilaktige. Jeg må påpeke at det er Skarsaune som bygger sine synspunkter på forhold som er historisk feilaktige.

Hvor Skarsaune har hevdet at disse kvinnene ikke ble gjort til synderinner oppgis beleilig nok ikke. Hun tar eller ikke opp at hans poeng var det motsatte, altså at det å bli "gjort til" syndere var standardfremstilling av mange av de største apostlene.

Det betydde ikke noe mindreverdig eller marginalisert, men understreket Jesus og evangeliets kraft til å frelse.

Så møter hun Skarsaune et stykke på veien, men uten å se hans poenger.

Som den syndefulle skjøgen som Jesus selv hadde tilgitt fikk Maria Magdalena en høy posisjon i middelalderlegendene, både i Legenda Aurea og en rekke andre helgenlegender. Poenget er at det ikke finnes kildegrunnlag for en slik fremstilling i Det nye testamentet.

Og det har jo Skarsaune aldri benektet. Han har tvert i mot argumentert for at Maria fremstilles stadig mer omfattende og positivt, dess lenger ut i Det nye testamentet vi kommer. Hun verken kuppes eller marginaliseres, om det er NT vi ser på.

Og ser vi lenger enn NT, ser vi det enda mindre.

Det er heller ikke til å unngå å se at Brandtsegg Johansen avslutter med enda en feillesning eller forglemmelse av Skarsaunes tekst.

Til og med Vatikanet vedgikk i 1969 at kirkens fremstilling av Maria Magdalena som synderinne var kildemessig feilaktig. Det er følgelig høyst besynderlig at professor emeritus Skarsaune vil komme meg i møte med en feilslutning. 

Det er mer besynderlig at hun ikke nevner at den gode emeritus ikke bestrider at dette er kildemessig feilaktig.

Tvert i mot er det et hovedpoeng i andre, tredje og fjerde avsnitt av hans første innlegg at man "i tiden etter nedskrivningen av de nytestamentlige skriftene" blandet sammen kvinneskikkelser, særlig når de hadde samme fornavn.

Men så lenge Maria ikke tilkjennes en rolle som religionsstifter, er ingen fremstiling god nok.

Det er ikke som den vakre synderinnen i middelalderlegendene hun fortjener en plass. Hun fortjener nettopp en plass som disippel, forkynner og religionsstifter. Maria Magdalena og de andre kvinnene i Det nye testamentet er ikke hverken jomfruer eller synderinner, de hadde helt sentrale roller i urkristendommens tilblivelse.

Uten at det fremgår hvorfor jomfruer eller synderinner ikke kunne ha noen sentral rolle. At de kunne det vises da også i at Jomfru Maria og Maria Magdalena fremstilles så sentrale på så mange måter så lenge i Den katolske kirken, at det førte til en motreaksjon.

Vi lever kort sagt i en tid der pendelen har svingt andre veien.

Men at protestantistisk forkynnelse og undervisning har marginalisert dem, også i norsk skoleundervisning, er noe annet enn at Peter, Paulus eller oldkirken gjorde det.

Det er heller ikke slik at man må være ute etter å sverte henne om man på historisk grunnlag nøler med å gjøre Maria Magdalena til helt sentral i urkristendommens tilblivelse, rett og slett som religionsstifter (for Brandtsegg Johansen er det tydeligvis ikke nok med at Skarsaune kaller henne kirkegrunnlegger).

Selv om hun altså er svært så sentral som første vitne til oppstandelsen, en rolle som fremheves dess mer dess senere tekster vi har i Det nye testamentet.

Historisk fest

Hvis det først er noen norske kirkehistorikere som fortjener et eget festskrift (og det er det nok), må det i hvert fall være Oskar Skarsaune.

Temaet for festskriftet til hans 65 årsdag er ikke helt overaskende jøder, hedninger og kristne i antikken og middelalderen. Og selv om emeritusen ikke selv har bidratt, holder innholdet mer enn mål, i hvert fall om man skal dømme av innholdsfortegnelsen gitt under.

Med bidragsytere som Reidar Hvalvik, Richard Bauckham, Craig A. Evans, Everett Ferguson og John Kaufman, Karl Olav Sandnes og Jan Schumacher, for å nevne noen, er det bare å springe på nærmeste bibliotek i påvente av Kindle-utgaven som kan hende blir klar innen historisk tid.

Det blir ikke mindre grunn til å ta på joggeskoene når man ser temaene i innholdsfortegnelsen.

Side 3-20 finnes på pdf her.

Emeritus med stil

Og så oppdaget jeg at dette var dagen da min favoritt kirkehistoriker, teolog og norske kristne fagbokforfatter Oskar Skarsaune tok farvel holdt sin siste forelesning som professor ved MF.

Noen notater fra avskjedsforelesningen om om "Kirkens konstantinske fangenskap" finner du her.

Hans bøker er obligatorisk lesning.

Jeg kan love at han skriver flere.

Rebusløpet er i gang

Norske aviser begynner nå å anmelde Engler og demoner, og legger seg uten store sensasjoner på lave terningkast (noe som overraskende ofte også gir lav score på selve terningen).

Mindre overraskende er det at avisene også innfører sine egne rebuser. Dagbladet skriver f.eks. at

Filmen er basert på røverromanen til Dan Brown, forfatteren som sikret pensjonisttilværelsen for flere generasjoner Browner, da han skrev «Da Vinci-koden» i 2003. Det var i den det ble «avslørt» at Jesus hadde mer enn et godt øye til Maria Magdalena og at etterkommerne av det hellige paret lever i beste velgående den dag i dag. Boka — og seinere filmen — avstedkom nærmest et korstog mot fenomenet fra enkelte kirkesamfunn. At teorien verken var ny eller spesielt original forsvant i stor grad i all støyen.

Hva kan Dagbladet mene her tro? Hvilke kirkesamfunn gikk nærmest til korstog mot filmen?

La oss se. Ikke Den katolske kirken, de utnevnte kun en talsmann som kunne svare på spørsmål. Den norske gjorde ikke det en gang.

Pinsevennene? Baptistene? Frikirken? Metodistene? Nei, ingen av disse var på banen - for ikke å si i noe tog.

Men i Norge var to personer involvert i en webside , og ga ut hver sin bok som intolerant nok ikke satte to streker under svarene til Dan Brown. En av de første ute med kritikk var religionshistorikeren Asbjørn Dyrendal. Som også stilte opp i en intens radiodebatt der han kappet med Davidsen om på kortest mulig tid å si mest mulig negativt om Da Vinci-koden.

Det er med skam jeg må erkjenne at Dyrendal gikk av med seieren.

Dermed er det nok det kjente Skarsaune-Davidsen-Dyrendalske kirkesamfunnet, kort sagt de Frie Skarvidalske Venner, som Dagbladet har i tankene. Og det hele med solid støtte fra avisen selv.

Uten at noe av dette la skjul på at teorien verken var ny eller spesielt original.

Koder og kontroverser

Oskar Skarsaunes Skaperkoden - Har moderne naturvitenskap knekket den? var på den ene siden nesten alt man kunne vente, og på den andre mere til.

Vi har rett og slett å gjøre med en bok som kan komme til å bli en aldri så liten klassiker.

Det er to viktige grunner til det. For det første tar Skarsaune moderne naturvitenskap på alvor. For det andre behersker han historiefaget og tekstlesning - ikke minst av naturvitenskapelige tekster - som få andre.

Nå er det ikke til å komme fra at en teolog kan snuble i enkelte detaljer, men det krever atskillige uvillige blikk for å finne noe særlig av dette - eller gjøre noe poeng av det. Siden feltet dessuten handler mindre om detaljer (og de endrer seg slik også Skarsaune belyser) enn om perspektiver og fortolkninger, skal det godt gjøres å finne noe bedre enn en oppegående teolog til å sette fingeren på det essensielle i debatten. Spesielt når vi snakker om en som bestreber seg på å være etterrettelig og prinsipiell.

Og nettopp det er hva han i så stor grad lykkes med.

Skarsaune er i det hele tatt på banen, enten vi snakker om evolusjon og menneskesyn, kosmologi og gudsbevis. Ofte med ganske overraskende synspunkter, med føttene godt plantet både i vitenskapelig litteratur (Giske, Hawking, Penrose etc.) og i filosofisk.

Dermed klarer å han å formidle både at Aquinas ikke så på Gud som "årsak" i vår moderne forstand, men mer som "opphav", og at systemteori muligens viser at våre tanker ikke trenger å være styrt 100 % av vår biokjemi. Tvert i mot kan de reelt sett være opphav til våre handlinger (uten at vi skal gå i detaljer på et felt der det er lett å gå seg vill både på det vitenskapelige og filosofiske, og der Skarsaune kunne (og burde) skrevet og problematisert atskillig mer).

Og som flere av oss har pekt på, skulle Hawkings modell (der han ut fra å trekke kvadratroten av imaginære tall) med et univers som mangler et egentlig startpunkt vise seg å være riktig (noe undertegnede tviler på), påvirker det ikke Aquinas sitt kosmologiske argument.

Skulle noen være i tvil, kan vi understreke at vi ikke har å gjøre med en tilhenger av kreasjonisme eller ID. Tvert i mot inneholder boka ganske så direkte og tildels originale argumenter mot sistnevnte.

Blant mye som Skarsaune lykkes med, er å vise at gudstro ikke trenger å være noen "science stopper", slik enkelte har fått det for seg, særlig i amerikansk debatt. Tvert i mot har gudstro i mange sammenhenger og over lang tid, fungert svært så inspirerende på forskning.

Det er tvert i mot mulig å argumentere for at et fokus på at vårt univers bare "måtte" komme (noe man kan mistenke enkelte for når de opererer med en multiversmodell der alle mulige universer ikke bare er mulige, men statistisk nødvendige), kan fungere bremsende på motivasjonen for å finne en forklaring på hvorfor vårt univers er som det er (enten man da står i fare for å lande på at det faktisk er "fininnstilt" eller ikke).

I tillegg til vurderinger knyttet ganske så direkte til naturvitenskap, har boka et betimelig kapittel om vitenskapshistorie. At Skarsaune ikke spesielt uventet eller kontroversielt avliver myten om den store krigen melom tro og vitenskap, er bare én side av saken. En annen er at han evner å gå i ganske stor detalj både om Oxford-matematikerne på 1200-tallet, Orestes og impetus-tanken og ikke minst Galilei-saken. Og at middelalderens lærde selvsagt ikke så for seg at jorda var flat.

Nå er det ingen grunn til å skrive boka på nytt i denne omtalen. Den taler godt nok for seg selv. Men et ord til trøst, som teologene sier: Fortvil ikke hvis du opplever at enkelte at avsnittene kan kreve atskillig konsentrasjon. Selv de som ikke er vant til å lese naturvitenskap, vil merke at Skarsaune har en sjelden evne til å popularisere temaene.

Samt å betrakte dem fra tankevekkende vinkler.

For å unngå at dette havner i den rene hagiografi, hører det med - i det minste for syns skyld - å nevne noen områder som kunne vært belyst bedre.

Jeg savner for det første mer diskusjon om de prinsipielle sider ved forholdet mellom tro og vitenskap. Slike spørsmål handler både om hva vitenskap egentlig er, hva viten er, hva tro er og hvordan våre syn på dette kan henge sammen med ulike typer virkelighetsforståelser. Skarsaune berører heldigvis noe av dette i kapitlet om fremveksten av moderne naturvitenskap, men enkelte av oss lettere nerder på feltet, blir nok aldri helt fornøyd.

For det andre synes jeg vel at tittelen og undertittelen ble noe sær, eller kiosklitterær, for å si det sært. Nå har jeg en mistanke (eller et håp) om at dette mer skyldes forlaget enn forfatteren. For ikke å si Dan Brown.

Det hører vel også med å si at Skarsaune er overraskende lite kritisk til Dawkins mem-perspektiv, spesielt når han henviser til litteratur med så sterke innvendinger som McGrath sin første bok om Dawkins.

Når noen i en tid med nyateistiske bestselgere først skriver om tro og vitenskap, og nevner enkelte gudsargumenter, er det også overraskende at Kalam-argumentet ikke berøres. Nå hadde det muligens vært en avsporing, siden Skarsaune ikke er ute etter å levere argumenter for Guds eksistens. Boken handler om tro og vitenskap og ikke om Gud kan bevises. Men når Lane Craig og andre som har jobbet med dette ikke nevnes, kan man argumentere for at boka blir mer skjev enn nødvendig.

Skulle vi trekke fram en ting til, må det være at Skarsaune kunne sett nærmere på om Roger Bacon faktisk møtte motstand fra sin munkeorden p.g.a. naturfilosofiske betraktninger. Dette nevnes såpass ukritisk og i forbifarten at jeg mistenker ham for ikke egentlig å ha jobbet med saken. Og dermed ubevisst viser hvor fast myten om kampen mellom tro og vitenskap sitter.

Men som det ikke legges skjul på i innledningen av boka, slippes den altså ut "uferdig" (noe som også viser seg i ubetydeligheter som en redigering der enkelte lengre sitater gjengis flere ganger og i ulike oversettelser) - for ikke å måtte vente atskillige år mens andre forpliktelser blir fullført.

Vi er nok ganske mange som synes dette er et klokt valg, selv om vi for syns skyld også anlegger noen kritiske betraktninger. Forhåpentligvis kan de bidra til en dessto bedre bok i 2015.

Det er ikke slik at dette feltet flyter over av gode bøker på norsk.