fredag 3. oktober 2008

Koder og kontroverser

Oskar Skarsaunes Skaperkoden - Har moderne naturvitenskap knekket den? var på den ene siden nesten alt man kunne vente, og på den andre mere til.

Vi har rett og slett å gjøre med en bok som kan komme til å bli en aldri så liten klassiker.

Det er to viktige grunner til det. For det første tar Skarsaune moderne naturvitenskap på alvor. For det andre behersker han historiefaget og tekstlesning - ikke minst av naturvitenskapelige tekster - som få andre.

Nå er det ikke til å komme fra at en teolog kan snuble i enkelte detaljer, men det krever atskillige uvillige blikk for å finne noe særlig av dette - eller gjøre noe poeng av det. Siden feltet dessuten handler mindre om detaljer (og de endrer seg slik også Skarsaune belyser) enn om perspektiver og fortolkninger, skal det godt gjøres å finne noe bedre enn en oppegående teolog til å sette fingeren på det essensielle i debatten. Spesielt når vi snakker om en som bestreber seg på å være etterrettelig og prinsipiell.

Og nettopp det er hva han i så stor grad lykkes med.

Skarsaune er i det hele tatt på banen, enten vi snakker om evolusjon og menneskesyn, kosmologi og gudsbevis. Ofte med ganske overraskende synspunkter, med føttene godt plantet både i vitenskapelig litteratur (Giske, Hawking, Penrose etc.) og i filosofisk.

Dermed klarer å han å formidle både at Aquinas ikke så på Gud som "årsak" i vår moderne forstand, men mer som "opphav", og at systemteori muligens viser at våre tanker ikke trenger å være styrt 100 % av vår biokjemi. Tvert i mot kan de reelt sett være opphav til våre handlinger (uten at vi skal gå i detaljer på et felt der det er lett å gå seg vill både på det vitenskapelige og filosofiske, og der Skarsaune kunne (og burde) skrevet og problematisert atskillig mer).

Og som flere av oss har pekt på, skulle Hawkings modell (der han ut fra å trekke kvadratroten av imaginære tall) med et univers som mangler et egentlig startpunkt vise seg å være riktig (noe undertegnede tviler på), påvirker det ikke Aquinas sitt kosmologiske argument.

Skulle noen være i tvil, kan vi understreke at vi ikke har å gjøre med en tilhenger av kreasjonisme eller ID. Tvert i mot inneholder boka ganske så direkte og tildels originale argumenter mot sistnevnte.

Blant mye som Skarsaune lykkes med, er å vise at gudstro ikke trenger å være noen "science stopper", slik enkelte har fått det for seg, særlig i amerikansk debatt. Tvert i mot har gudstro i mange sammenhenger og over lang tid, fungert svært så inspirerende på forskning.

Det er tvert i mot mulig å argumentere for at et fokus på at vårt univers bare "måtte" komme (noe man kan mistenke enkelte for når de opererer med en multiversmodell der alle mulige universer ikke bare er mulige, men statistisk nødvendige), kan fungere bremsende på motivasjonen for å finne en forklaring på hvorfor vårt univers er som det er (enten man da står i fare for å lande på at det faktisk er "fininnstilt" eller ikke).

I tillegg til vurderinger knyttet ganske så direkte til naturvitenskap, har boka et betimelig kapittel om vitenskapshistorie. At Skarsaune ikke spesielt uventet eller kontroversielt avliver myten om den store krigen melom tro og vitenskap, er bare én side av saken. En annen er at han evner å gå i ganske stor detalj både om Oxford-matematikerne på 1200-tallet, Orestes og impetus-tanken og ikke minst Galilei-saken. Og at middelalderens lærde selvsagt ikke så for seg at jorda var flat.

Nå er det ingen grunn til å skrive boka på nytt i denne omtalen. Den taler godt nok for seg selv. Men et ord til trøst, som teologene sier: Fortvil ikke hvis du opplever at enkelte at avsnittene kan kreve atskillig konsentrasjon. Selv de som ikke er vant til å lese naturvitenskap, vil merke at Skarsaune har en sjelden evne til å popularisere temaene.

Samt å betrakte dem fra tankevekkende vinkler.

For å unngå at dette havner i den rene hagiografi, hører det med - i det minste for syns skyld - å nevne noen områder som kunne vært belyst bedre.

Jeg savner for det første mer diskusjon om de prinsipielle sider ved forholdet mellom tro og vitenskap. Slike spørsmål handler både om hva vitenskap egentlig er, hva viten er, hva tro er og hvordan våre syn på dette kan henge sammen med ulike typer virkelighetsforståelser. Skarsaune berører heldigvis noe av dette i kapitlet om fremveksten av moderne naturvitenskap, men enkelte av oss lettere nerder på feltet, blir nok aldri helt fornøyd.

For det andre synes jeg vel at tittelen og undertittelen ble noe sær, eller kiosklitterær, for å si det sært. Nå har jeg en mistanke (eller et håp) om at dette mer skyldes forlaget enn forfatteren. For ikke å si Dan Brown.

Det hører vel også med å si at Skarsaune er overraskende lite kritisk til Dawkins mem-perspektiv, spesielt når han henviser til litteratur med så sterke innvendinger som McGrath sin første bok om Dawkins.

Når noen i en tid med nyateistiske bestselgere først skriver om tro og vitenskap, og nevner enkelte gudsargumenter, er det også overraskende at Kalam-argumentet ikke berøres. Nå hadde det muligens vært en avsporing, siden Skarsaune ikke er ute etter å levere argumenter for Guds eksistens. Boken handler om tro og vitenskap og ikke om Gud kan bevises. Men når Lane Craig og andre som har jobbet med dette ikke nevnes, kan man argumentere for at boka blir mer skjev enn nødvendig.

Skulle vi trekke fram en ting til, må det være at Skarsaune kunne sett nærmere på om Roger Bacon faktisk møtte motstand fra sin munkeorden p.g.a. naturfilosofiske betraktninger. Dette nevnes såpass ukritisk og i forbifarten at jeg mistenker ham for ikke egentlig å ha jobbet med saken. Og dermed ubevisst viser hvor fast myten om kampen mellom tro og vitenskap sitter.

Men som det ikke legges skjul på i innledningen av boka, slippes den altså ut "uferdig" (noe som også viser seg i ubetydeligheter som en redigering der enkelte lengre sitater gjengis flere ganger og i ulike oversettelser) - for ikke å måtte vente atskillige år mens andre forpliktelser blir fullført.

Vi er nok ganske mange som synes dette er et klokt valg, selv om vi for syns skyld også anlegger noen kritiske betraktninger. Forhåpentligvis kan de bidra til en dessto bedre bok i 2015.

Det er ikke slik at dette feltet flyter over av gode bøker på norsk.

14 kommentarer :

Ingar T. Hauge sa...

Som om jeg ikke hadde nok lyst til å lese denne boka fra før. Nå er jeg enda mer overbevist. Dette kan bli interessant.

Ragnar Mogård Bergem sa...

Spørsmålet er når vi kristne som ikke helt klarer å tolke alle Paulu og Jesu uttalelser ut i fra et evolusjonært standpunkt skal få et svar. Kanskje han gir det i boken?

Den vitenskapelige krangelen er vel egentlig ikke grunnen til at jeg kjenner en eim av motvilje med tanke på evolusjon.

Synes det er på høy tide at vi som vil høre en mer gjennomført teologisk behandling av evolusjon og Bibelen enn at 1. mosebok ikke skal taes bokstavelig får svar.

Og hvordan skal man balansere autoritetene med spesifikk åpenbaring vs. generell. I hvilke tilfeller kan generell overstyre spesifikk?

Det er absolutt rom for flere norske bøker på dette temaet.

Kjetil Mogård Bergem sa...

Du påpeker vel det jeg håpte at Skarsaune skulle gå dypere i sømmene på, men så langt(jeg er halvveis), så er det ikke dette han har skrevet om.

Skal ta meg tid til å skrive en anmeldelse selv så fort boka er pløyd.

Vi skal hatt flere norske bøker om dette ja, men det ender vel med at vi må skrive dem selv :)

Ellers en god omtale fra Bjørn Are!

Arvid sa...

Dette var en interesant bokmelding. Jeg gleder meg til å lese boken. Flott at det fins personer som Skarsaune i det norske kirkelandskapet, og personer som Bjørn Are til å forrmidle slike viktige innspill.

Arvid Aanstad, Tromsø

Morten Magelssen sa...

Dette virker spennende. Jeg ser også at forlaget har gitt boka en fornuftig pris, viktig for oss med bokbudsjett som allerede utgjør en betydelig del av familiens disponible midler.

Jeg ser forøvrig fram til den dagen bøker selges med tid til å lese dem på kjøpet.

Bjørn Are sa...

Ragnar:

Det finnes ganske mange svar på dette. Skulle din far fortsatt ha penger igjen, kan anbefales minst en av følgende tre bøker:

Snoke: A Biblical Case for an Old Earth

Whorton: Peril in Paradise

Lucas: Can we believe in Genesis today?

I det mer kostelige hjørnet har vi forsåvidt en viss engelsk forfatters essay 28. september 1907 om "Science and the fall of man", tilgjengelig i Collected Works XXVII, selv om fokus der mer er på i hvilken grad falltidspunktet som sådan engang prinsipielt sett er tilgjengelig for naturvitenskapen.

Generelt er det vel et par ting som ikke bør/kan rokkes ved, enten vi nå leser Første Mosebok Og/eller Paulus og Jesus, og jeg ser ingen utfordringer med dette "evolusjonært":

a) Adam og Eva som historiske personer/representanter for menneskeheten (selv om de ikke er de første hominider)

b) Fallet - at noe skjedde som gjore at gudsrelasjonen ble brutt - "åndelig død" (men det betyr ikke at fysisk død først da kom inn i skaperverket, leser vi Genesis ser vi at dette ikke bokstavelig talt kan handle om fysisk død - ellers lyver Gud)

c) Jesus som det reelle motstykket til den første Adam, slik at gudsrelasjonen kunne gjenopprettes og til syvende og sist både fysisk og åndelig død overvinnes

OK, dette var litt kort. Finnes som nevnt mye skrevet om slik.

Ragnar Mogård Bergem sa...

Oi, nå ble jeg overrasket!

Så du holder fast på disse altså. Det var kanskje feil av meg å anta at disse punktene hadde blitt skrinlagt for lenge siden.

Det sier kanskje litt om behovet for norske bøker om temaet, siden jeg sannsynligvis ikke er den eneste som tror/trodde at kristne evolusjonister ikke snakket om noen historiske adam og eva.

Ellers har også jeg en ganske stor post på busjettet som heter "bøker", så det blir vel noen uansett. Men det er heller tvilsomt at XXVII kommer i posten snart, siden jeg bare nylig har fått frem til nummer 5, med unntak av 4 som av enn eller ikke fantes på amazon. Får ty til chesterton society eller noe i den duren.

Det er så mange bøker å lese, men så lite tid å gjøre det på. Stemmer absolutt for Mortens forslag.

Bjørn Are sa...

De har aldri vært skrinlagt av meg, selv om andre kan ha gjort det.

Jeg ser heller ingen grunn til det, selv om det er mulig å tolke dem som symboler på mennesket (navnebruken i Genesis 1-3 er jo en slags ordspill på hebraisk).

Ikke minst kan det å se det i evolusjonær kontekst lettere forklare hvor Kain fikk sin kone fra;-)

Anonym sa...

Hei. Jeg leser bloggen din med interesse med ujevne mellomrom. Og nå ble jeg nysgjerrig.

Går det an å spørre om du kan utdype hva du konkret mener med dette:

"a) Adam og Eva som historiske personer/representanter for menneskeheten (selv om de ikke er de første hominider)

b) Fallet - at noe skjedde som gjore at gudsrelasjonen ble brutt - "åndelig død" (men det betyr ikke at fysisk død først da kom inn i skaperverket, leser vi Genesis ser vi at dette ikke bokstavelig talt kan handle om fysisk død - ellers lyver Gud)"

Har menneskeheten utviklet seg gjennom evolusjon, men på ett eller annet tidspunkt har det eksistert to mennesker som var/het Adam og Eva og hadde noen (hvilke?) av de opplevelsene Bibelen skildrer? At menneskene/humanoidene(??) hadde en relasjon til skaperguden som ble brutt gjennom at de brøt en eller annen lov? At Gud faktisk talte til dem eller på annet vis (ElfQuest "sending"?) kommuniserte med dem?

Hilsen hedning og skeptiker som nå ble veldig nysgjerrig

Bjørn Are sa...

Gode spørsmål, litt ille at svaret må bli litt wishy washy.

Mitt poeng er rett og slett hva som er poenget i teksten. Slik jeg leser Det nye testamentet ift. Det gamle, er dette tolkningen jeg lander på.

Det skjedde noe i historien med noen hominider som på sin måte representerte menneskeheten og dermed førte til et brudd med Skaperen.

Dette er vår skjebne, men vi er likevel ansvarlige for våre valg.

Og det skjedde noe i historien med Jesus som på sin måte representerte menneskeheten og dermed førte til en gjenopprettelse av dette bruddet.

Dette er vår mulighet, men vi er likevel ansvarlige for våre valg.

Altså rimelig alminnelig og tradisjonell teologi. At dette ikke er veldig tilgjengelig for historieforskningen (handler om ting som nok ikke kan måles eller veies), betyr ikke at jeg automatisk avfeier saken/diagnosen av menneskets situasjon.

Folk som Tolkien og Lewis (bl.a. i "The Problem of Pain") har også berørt dette på ulike måter, selv om de ikke begge trekker inn alver like mye som visse tegneserier.

Bjørn Are sa...

Og, ja, det har skjedd en evolusjon (hvis det også var spørsmålet ditt).

Anonym sa...

Phu, jeg synes det er rart at du kan tro at "Det skjedde noe i historien med noen hominider som på sin måte representerte menneskeheten og dermed førte til et brudd med Skaperen". Obs, jeg sier det ikke nedlatende, men bare rett fram: at jeg synes det er rart. Det må jo avføde utrolig mange spørsmål for deg også, slik det gjør for meg? Hvorfor måtte det ta tusenvis(?) av år før Gud sendte Jesus? Hvorfor akkurat da (i en historisk veldig opphetet situasjon)? Og hvorfor akkurat der? Ut fra en såpass bokstavtro tro (eh) som du har, mener du vel også at jødene var Guds utvalgte folk. Men hvorfor akkurat denne folkegruppen? For meg er det ekstremt logisk hvis man er den folkegruppen som oppfinner Guden, men en gud med en uforklarlig forkjærlighet for en bestemt folkegruppe virker fullstendig ulogisk på meg, uten at man gjør en rekke - for meg usmakelige - slutninger... Det er sånne spørsmål som gjør det for meg umulig og uønskelig å tro på kristendommen. Jeg er helt for den vise mannen Jesus og hans budskap om Elsk din neste og barmhjertige samaritan osv. Og jeg skjønner ikke kritikken av humanistisk ateisme som går på at det er så forpliktelsesløst, fordi det er en tro uten konsekvens i motsetning til kristen tro, som har så mange konsekvenser. For meg er det viktige hvordan vi handler overfor andre mennesker - i umiddelbar nærhet og menneskeheten som sådan. Jaja, jeg merker jeg sklir helt ut her. Men dette - både det med Adam og Eva, et utvalgt folk, Jesus der og da (og Jesu "sonoffer"; jada, jeg er klar over at teologien bruker et annet språk som gjør det ikke HELT riktig å si at jesus døde på korset som en soning av våre synder) - er ting som for meg er uforståelige, og som sikkert er underordnet i forhold til selve troen og alt det fine dere har i det for dere som er troende kristne. Men for meg blir det noe jeg ikke kommer utenom, og som gjør at jeg ikke føler noe sterkt ønske om å frelst eller overbevist i denne troen. Det hadde kanskje vært fint med en gud, men ikke den guden.

Sorry for dette blurp. :)

Forøvrig oppfatter jeg deg som en såpass skarp forsvarer av evolusjonsteorien at DET overhodet ikke var ett av mine spørsmål, altså.

fortsatt hedning og skeptisk

Bjørn Are sa...

Takk for spørsmål, selv om jeg må vedgå at jeg ikke helt synes du klarer å redegjøre for hva som egentlig er problemet med alt du nevner. Her er det nok en del undertekst fra en ateistisk vinkel, som ikke er spesielt opplagt for andre - men slik er det vel nå engang når man har såpass ulike ståsteder.

Dermed et forsøk på å vise noen alternative vinkler, men som du ser tar dette såpass mye plass at jeg ikke har anledning til å følge opp en spesielt lang debatt (jeg har lett for å ta meg tidsmessig vann over hodet, og havne med alt for mange forpliktelser per tidsenhet til lenger å love så mange særlig mye).

Kanskje det greieste er å starte med dette med "bokstavtro" (og bokstavtro fru Blom)... Det er nok mer sakssvarende å kalle meg "poengtro" - jeg er opptatt av å forstå hva som menes med den store fortellingen i Det gamle og Det nye testamentet, ikke av antall "dager" Gud skapte på, hester i Salomos staller, eller om Israels grenser var så og så store da og da.

Når det gjelder dette med "tusenvis av år før Gud sendte Jesus" er det i motsetning til hva du synes å si, blant de tingene som gjør kristen tro mer sannsynlig for meg.

Siden jeg nå er såpass tilbøyelig til å mene at Gud skapte mennesket ved en langvarig evolusjon (som avhengig av hvordan man teller kan måles i millioner av år), hadde det vært en slags motsetning om han plutselig byttet metode og skulle ordne opp på noen uker eller generasjoner etter at vi hadde vendt ham ryggen.

Det er rett og slett ikke slik den Gud jeg ser det som sannsynlig at har skapt og opprettholder universet, ellers arbeider. I stedet ser det ut til at han har en forkjærlighet for lange perioder, for at historien skal gå sin gang, for at mennesket er så betydningsfullt at vi skal få leve med konsekvensene av våre og andres valg.

Når det gjelder Jesus og "hvorfor akkurat da", virker det på meg nettopp som om det på mange måter var i en av de mest rolige situasjoner i hoistorien, Pax Romanum og alt det der (med unntak av jødene en generasjon senere). Man brukte et felles språk i et enormt keiserrike, det var svært gode kommunikasjoner osv. Man kan argumentere for at det var et av de bedre tidspunktene i historien, uten børsfall, terrorister og trussel om atomkrig.

Skal vi se på dette med "Guds utvalgte folk", har begrepet som du sier mange problematiske sider både prinsipielt og i praksis.

Samtidig er det noe ved beskrivelsen i Bibelen som jeg synes er tankevekkende og såpass annerledes, i tillegg til at det igjen setter det hele inn i en sammenheng med en Gud som handler i historien over lange tidsperioder - og uten at noen av oss egentlig fortjener at Gud favoriserer oss.

Leser vi tekstene, ser vi også at i motsetning til alle andre folk som har opplevd seg som noe slik (og det å se seg om et utvalgt folk var det vanlige både før og etter, alle folk så/ser seg som sin "guds" utvalgte (enten han/hun heter Baal, Astarte, Manitou, det klasseløse samfunn, demokratiet eller markedsliberalismen), ble ikke jødene valgt fordi de fortjente det, var bedre enn andre, et stort og sterkt folk e.l. Tvert i mot valgte Gud det "ringeste" av alle folk. Som det hamres inn flere steder i GT var det ikke for Israels "godhets skyld" at Gud valgte dem, men for de andre folkenes ugjerninger.

Et valg som - skal vi tro Bibelen sånn noenlunde - med unntak av korte perioder - ikke akkurat førte til noen himmel på jord for Israel - igjen tvert i mot. Ingen (eller ihvertfall få) folk har gjennomgått så mye som Israel, enten vi snakker om i GT eller senere. De fleste folkeslag ville betakket seg for å bli utvalgte på den måten.

Så kan vi sikkert også snakke lenge om hvordan vi skal forstå tekstene om invasjonen i Kanan, i et historisk, moralsk og/eller psykologisk perspektiv og alt slik.

Ut fra Bibeen selv leser jeg ihvertfall en durabelig kritikk av den måte å handle på i all ettertid, enten vi ser på Jesus eller profeter som Jesaja, Amos osv.

Jeg trenger ikke å gå utenfor Bibelen for å ta avstand fra at "Guds utvalgte" skal opptre slik noen gang igjen (enten det nå virkelig var Guds vilje i en sterkt avgrenset tidsperiode eller ei - noe som jeg har fått med meg at man ikke trenger å være Dawkins for å like å diskutere), det er svært tydelig at dette ikke har vært aktuelt eller riktig de seneste tre tusen år eller noe slik.

Leser vi Bibelen ser vi i det hele tatt at bakgrunnen for å velge et bestemt folk ikke var at det skulle få det best mulig og bli sett på som det mest "verdifulle", men igjen å etablere en historisk prosess. Som skulle føre fram til at det Jesus gjorde var mulig, noenlunde forståelig og kunne spres til mange folk.

Det seneste igjen over en lang tidsperiode, der vi på ny får se at historien har en betydning, at våre valg spiller en rolle, at kulturer påvirkes sterkt av hva de tror om universet og rett og galt, og til og med noe så søkt og kontraintuitivt som naturvitenskap vare mulig (for å trekke tråden tilbake til Skarsaunes bok).

Ut fra hullene i det jeg her sier, forstår du at jeg kunne sagt langt mer, men dette er hva jeg rekker i denne runden. Så får vi se om jeg kan komme tilbake til saken før det er gått noen tusen år.

Petter sa...

Hei

Etter å ha lest dine siste kommentarer på denne bloggsiden, blir jeg sant og si i stuss på hvor rasjonelt Bjørn Are tenker omkring sin tro og sine bibeltekster....
Dette må jeg grunne mer på. Denne gangen ble jeg virkelig overrasket over det du skriver - og de haltende begrunnelsene du benytter. Jeg tar med meg dette og tillater meg å komme tilbake til dette seinere, etter nærmere studier.

Petter