SFX-press

Et av bladene som oftest finner veien til min sekk, for ikke å si til kledelige bæreposer merket Narvesen, er det britiske science fiction-magasinet SFX.

Som altså er en rimelig oppegående og mangfoldig publikasjon om nye og gamle klassikere og kalkuner innen TV og film, tegneserier og romaner.

Ikke minst løfter det hverdagen når spaltister ikke akkurat skjuler sin forkjærlighet for G.K. Chesterton, som SF-forfatteren David Langford.

Imidlertid er det én side ved bladet som av og til gir meg litt kognitiv dissonans. Vi snakker da selvsagt om forsiden.

Og det verste er at de kommersielle krekene i redaksjonen avgjort utnytter dette til det fulle. Dette har resultert i noen ... interessante episoder.

En gang stakk jeg innom McDonalds med et blad i hånden for å spise og lese i lettere full fart. Jeg bestilte og la bladet på disken mens jeg betalte og ventet på kaloriene. 

Forsiden så omtrent slik ut.

Eller kanskje mer som til høyre.

Muligens tenkte noen av foreldrene eller femtenåringene bak meg på jobb eller oppussing.

Men de fleste tenkte nok sitt. Et under at ikke noen ringte politiet.

Eller kanskje jeg skal være glad for at etaten hadde andre prioriteringer.