Idéen om en «Avdeling Q» i det danske kriminalpolitiet for å håndtere "foreldede saker av særlig alvorlig karakter" er fortsatt like god. Det er også tankevekkende å bli minnet om endringen i tidsbildet og selvfølgeligheter når vi følger jakten etter spor av en gjerningsmann på Bornholm i 1997.
Riktignok var markedet i stor vekst, men danske øyer dominerte ikke budsjettene. For Nokia og Ericsson handlet konkurransen om hvem som kunne lage den minste og kuleste mobilen, ikke om noe så forstyrrende og fordyrende som å legge inn kameraer.
Men så er dessverre ikke sidehandlingene like fascinerende.
Man skal være stor fan av Carl og Q for ikke å oppleve familiefeider som avsporinger. Det blir masete med grenseløse gjentagelser av assistenten Assads misforståelser av danske uttrykk. Det blir noe uforløst over stadige hentydninger til hans mystiske fortid.
Mye minner til tider mest om en transportetappe. I stedet for å rendyrke en selvstendig historie bygges opp til avsløringer i senere bind.
Det hjelper ikke leseren at også bakgrunnsfortellingen er foreldet og fra YouTube, altså ikke et nettsted av særlig alvorlige karakter.
Man setter fort fingeravtrykk på pannen når en av skandinavias fremste krimforfattere velger et motiv som et stykke på vei følger Dan Brown-løypa (spikersuppe på sprøyt og spekulasjoner) og fremstiller ... arkeastronomi (29 treff på google) og konspirasjonsvåset i Zeitgeist som sannhet, for ikke å si nærmest spydspissen av forskning.
Eller som rett og slett velkjent stoff som er for ... omfattende og avansert for det teologiske studiet.
Men koblingen mellom astronomi og alskens guder og helter som skal være født 25. desember, ha 12 disipler og så videre blir altså ikke mer riktig enten vi snakker om Mithras eller Horus, slik jeg tar opp i denne skepsisartikkelen om Zeitgeist.
Det hadde ikke vært helt uten interesse å etterforske motiver og midler bak at forfattere stadig benytter anledningen til å forsterke myter uten å gi en eneste liten motforestiling.
Motivet blir ikke mindre underlig når dette ikke akkurat driver plottet fremover, men er et sidespor knyttet til tanker i en nyreligiøs gruppe. Der det ikke hadde spilt noen rolle for handlingen om de heller hadde drevet med blot, yoga, mindfullness, nærkamp, miljøarbeid eller kristen retreat.
Selv om de generelt fremstilles som heller pussige, blir deler av tankegodset altså løftet frem som betydningsfullt av den ærverdige akademiker Johannes Tausen, teologiprofessor emeritus.
Og som noe å slå i bordet med under konfirmasjonsforberedelsene.
For meg førte det til sterkt behov for å slå boken i veggen, men om Adler-Olsen ville ha satt pris på det, er en annen sak.
2 kommentarer :
Heller ikke Egeland er vel like tydelig som før på hva som er historisk og hva som er frisk diktning.
Hej Bjørn Are
Din kritikk beggynner å virke i Norge men er stadigvekk rett ukjent i Danmark. Men det er bare at fortsette, faktisk er ingen forfatter stolt av å bli tatt i juks, heller ikkje i fiksjon.
Legg inn en kommentar