mandag 17. mars 2008

Ateokratiets arroganse

Det pågår en debatt i Aftenposten for tiden om den såkalte sekulære ekstremismen.

Dette er stort spørsmål med mange sider - og mange innlegg. Det er nok å gå svært langt å hevde at Norge kan beskrives som en sekulær stat som mobber religiøse og tvinger dem til å handle mot sin overbevisning. Selv om ensidighet og tendenser til mobbing i media ikke er det som best støtter en offentlig samtale på tvers av livssyn. Og dermed kan bidra til å påvirke opinioner.

Etterhvert har stadig flere sluppet til med tildels krasse kommentarer til Mohammad Usman Ranas kronikk, som da også på flere punkter satte ting vel mye på spissen. Det synes til og med som om den massive kritikken kan ha ført til at det er blitt vanskelig å få inn innlegg som argumenterer mot de verste tilsvarene (som man forstår er jeg selv nettopp blitt refusert).

Om ikke annet, viser denne debatten at vi har å gjøre med tilspissede fronter og fobier, og der det er lett å snakke forbi hverandre. Og fort gjort å bli ivrig og irrasjonell.

Det ser vi ikke minst av et innlegg på lørdag 15.03., der Svein Ringstad tar den helt ut. Som altså foranlediget litt skriving fra min side. Her kommer en lettere bearbeidet versjon av hva Aftenposten i sin visdom og plassmangel refuserte:

Iveren er nok langt større enn forstanden når Svein Ringstad skriver at ”Demokrati kan vi først få når folk tar inn over seg at vi ikke er Guds skaperverk”. Selv om han og jeg nok er like klare motstandere av teokrati, er tanken om at demokrati krever at vi slutter med gudstro, like feil som den er farlig.

Utopien om religionsløse samfunn kan også kobles til noen av de grusomste regimer i historien. Samtidig som troen på at vi er Guds skaperverk, var viktig for det moderne demokrati. Det er ikke tilfeldig at den amerikanske uavhengighetserklæringen sier at alle ”har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper, og retten til liv, frihet og streben etter lykke er blant disse”.

Ringstad hevder også at en ”løsning på våre utfordringer må bygge på fakta og ikke på fiksjon”. Også dette underminerer hans eget prosjekt. Demokrati bygger ikke på det man normalt kaller ”fakta”. I stedet handler dette om en – noen ganger religiøst begrunnet - tro på likeverd og alle bør få bidra politisk. Som Chesterton påpekte er det nok litt mer slik at hvis vi ikke alle er skapt like, er vi i hvert fall evolvert ulike.

Uansett bør nok Ringstad selv bygge på fakta. For det er heller ikke slik at alle religiøse tekster er ”nedskrevet hundrevis av år etter at noe skal ha skjedd”. En liten sjekk viser flere av brevene i Det nye testamentet er nedskrevet under to tiår etter Jesus, og siterer enda eldre stoff. Og evangeliene er skrevet mens folk som fortsatt kjente Jesus kan ha vært i live.

La oss uansett om vi skulle være enige eller uenige i noen religiøse tekster, ha et fromt håp om at kampen mot teokrati ikke ender i noe ateokrati.

8 kommentarer :

Anonym sa...

Godt sagt. Eg vert stadig forundra over ateistar og andre som er så opptatt av å utreinske all form for religiøs tru. Dei minnar meg til stadig om den spanske inkvisisjonen og andre religiøse fanatikarar som driv klappjakt på vantruande.

Can't we all just get along? Trur eg er det beste som nokon gong er sagt om dei fleste betente konfliktar. Litt moderasjon er alt som skal til.

Bjørn Are sa...

Amen.

Selv om det verken er spesielt lett eller alltid så realistisk.

Arnfinn Pettersen sa...

Mannen er et skrekkeksempel på det totalitære potensialet i en sekularistisk posisjon. Direkte umoralsk er det.

(Forøvrig, BAD,venter jeg i spenning på en kommentar til min kommentar til dinne kommentarer osv. til spørsmålet om absolutt moral.)

Bjørn Are sa...

Et skrekkelig eksempel, ja. Absolutt umoralsk.

Ellers, kommentaren kommer, den kommer, den kommer.

PÅsken står litt i oppussingens tegn, så jeg har så langt kun rukket å skrive noen nobrain-greier i mellom Ikea- og Byggmakker besøkene. I dag ble det fem lamper av ymse størrelse, og en dobbeltseng, for ikke å si paraplystativ, papir- og skittenstøyskurv. Og deretter lettere kollaps i meget god belysning med sesong 7 av Stargate (siden vi nå gjorde ferdig Life on Mars i går).

Men jeg er altså absolutt moralsk forpliktet til å kommentere deg, så det kommer, det kommer, det kommer. Det kommer.

I det hele tatt, be very afraid.

Per CJ sa...

Er selvsagt enig i hyllestene til det å gå ilag og samtale, men et av de problemer som har vært påpekt med demokratiet er jo hvordan man forholder seg til de grupper som til syvende og sist ikke vil ha demokratiet. Mao. er det forskjell på hvordan man forholder seg til grupper som vil finne seg en plass i et borgerlig-liberalt eller sosialdemokratisk prosjekt, og de grupper som vil benytte seg av demokratiets fortrinn helt til de er sterke nok, og så vil disse mekanismene på den andre siden av maktovertagelsen bli avskaffet. Eksempler er selvsagt enkelte politisk-religiøse strømninger, samt ytterste venstre og høyre i Vest-Europa.

Det kan jo tenkes at det delvis er derfor noen av de slemme og harde nyateistene er så slemme; dvs. at de også ser seg som en slags Cassandraer som advarer fremfor et "maktovertagelsespunkt" i historien. Så kan man jo selvsagt diskutere om formen er hensiktsmessig, samt om analysen er rett, men det kan jo være at det ikke bare er slett sinnelag bak deres bekymringer.

(For ordens skyld: Dette er ikke en uttalelse til den aktuelle debatten i Aftenposten, og heller ikke noen uttalelse om den unge studenten som startet debatten og hva som eventuelt måtte være hans beveggrunner.)

Per CJ sa...

Ellers glemte jeg en ting om dette med å gå ilag: I amerikansk kristenliv sier man visst ofte: Hate the sin, love the sinner. I sekularistiske og venstreorienterte kretser der jeg ofte har gått, har dette gjerne vært trukket frem som hykleri, men ettersom jeg er blitt eldre har jeg sett mer mening i å gjøre det skillet.

Bjørn Are sa...

Jeg støtter en bekymring på dette feltet, og jeg er ikke veldig trygg på enkelte grupper på dette området.

Men det er - som du selvsagt er klar over - ganske stor forskjell på å frykte at noen grupperinger har en plan om å være (eller i praksis kommer til å fungere som) trojanske hester, gjøkunger e.l. og erobre demokratiet innenfra (1933 og alt det der) og det å si at alle grupper som på enkelte punkter har likheter med disse, dermed er en fare for demokratiet.

Det som derimot kanskje er mer sikkert er at samme regjering, eller i det minste politiske grupperinger, som er de mest ivrige på å fremme en del nye forslag rundt samlivsformer for tiden, er de samme som i en årrekke har kjempet for innvandring og aksept av det "fargerike fellesskapet".

Og dermed i praksis for en utvikling som i løpet av et par tre generasjoner har et potensiale for et såpass høyt innslag av innbyggere (innvandring + befolkningsvekst + tilstrekkelig få som moderniseres) med førmoderne (ev. førmiddelalderske) holdinger at disse lovforslagene (hvis de blir vedtatt, og det blir de) blir mer enn reversert.

Men jeg tror ikke på noen "fundamentalistisk" maktovertagelse i Norge (eller Europa) - selv om demokratiet/byråkratene/politikerne til tider synes å strekke seg vel langt overfor enkelte grupper (ifølge enkelte rapporter, men de kan jo være feil).

Derimot er det godt mulig vi får lokale Sharia-lover i enkelte områder i løpet av de neste 100 år. For muslimer.

Slik at middelalderens store sivilisasjonsprosjekt knyttet til romerloven - inkludert prinsippet om like lover for alle - undermineres.

Bjørn Are sa...

Når det gjelder neste kommentar (som krysset min) om "Hate the sin, love the sinner", tror jeg også det er et viktig (men ganske så vanskelig) ideal.

Jeg tror også det på mange måter har vært en av impulsene som kan bidra (eller har bidratt) til å utvikle (eller vedlikeholde) demokratier til robuste samfunn med mangfoldige og kryssende interesser og moralsyn.

Uten at man begynner å fly i strupen på hverandre, ev. annet ennn verbalt.