Donald dekonstruerer

I en tid der populærvitenskapen fortsatt holder fast på opp til flere av mytene om middelalderen (selv om noen blader er blitt bedre), er det godt det finnes mer seriøst stoff.

Dermed er det igjen bare å slå ut vingene og vifte med fjærene for Donald verdenshistorie, som allerede har gledet oss en stund eller to.

Temaet denne gang er oppdagelsesreisene som altså gikk i både den ene og (her er det bare å legge til) andre retningen, med konsekvenser både for besøkende og besøkte.

Noe heroisk, noe hverdagslig, noe heslig.

Sistnevnte skyves ikke under teppet i den som vanlig forbilledlig skrevne innledningen, denne gang på hele ti sider ved historikeren Markku Henriksson.

Dette føyer seg inn i tradisjonen der Egmont og andre forlag inviterer fagfolk til å skrive til dels lange tekster som utdyper eller gir et bakteppe for fortellingene.

Resultatet er ofte langt mer informert enn populærvitenskapelige magasiner der journaliser uten alltid like godt blikk for fag eller faktoider populariserer et tema ut fra en populærbok eller to.

Eller intervjuer fagpersoner uten å få med seg en mastergrad, eller en gang en bachelor.

Men leser vi Donald får vi altså vite hva som foregikk. Som at

Alle lærde i Europa visste at jorda var rund, og at en kunne reise rundt den slik at en endte opp på stedet en hadde dratt fra. De antok også at jordkloden var så stor som den faktisk er, og dermed mente de at det ville bli for langt å sile hele veien rundt den. Sjøfolkene ville dø av sult i løpet av turen.

Godt å vite for flere enn en som etter visse opplevelser i Andesfjellene ikke har den største preferanse for firkantede former.

Med andre ord var det slik vi har nevnt en gang eller tjue Columbus som tok feil.

Samtidens autoriteter, naturfilosofer, prester og andre, visste både at jorden var rund og hvor stor den var.

Krangelen de hadde med Columbus var altså ikke med en modig mann som stod opp for sannheten, men med en nøttete og ensporet eventyrer som lente seg til misforståelser og kvasivitenskap.

Omtrent som Heyerdahl. Eller populærvitenskapelige journalister i blant.

Gakk til anden og bli vis

For en som vokste opp med Donald, Tempo og Illustrerte Klassikere er det ikke noe nytt at tegneserier kan ha positiv betydning for almendannelsen.

Det er imidlertid en ny erfaring at Donald kan bidra til å motvirke myter, nærmere bestemt med serien Donalds Verdenshistorie der det etterhvert er kommet fire festlige bind.

Dermed er det bare å takke og bukke når den finske historikeren Mirkka Lappalainen i forordet til middelalderbindet understreker at

Det er slutt på tiden der man snakket om "den mørke middelalderen". Mange historikere har villet understreke at middelalderen var en lys og energisk epoke. Innenfoir klostermurene blomstret lærdom og vitenskap. I borgene ble det skapt poesi, og næringslivet var også livlig. Nye jordbruksteknikker ble tatt i bruk, og pengeøkonomien utviklet seg, spesielt i de staslige handelsbyene i Italia.

Det hører også med at han avliver mytene om at vikingene hadde hjelmer med horn.
I tillegg til både å gjengi et verdenskart som viser at man i middelalderen visste at jorden var rund og fortelle at "menneskene i middelalderen var etter alt å dømme like lykkelige som folk er i dag".

I boken om renessansen tas dette enda lenger ut.

Noen ville kanskje vente å få beskrevet hvordan man takket være ny kunnskap kastet av seg kirkens knugende åk og gikk inn i en lys framtid der menneskene ble stadig bedre, dess mindre religion og annet rot.

Selv om Lappalainen i god tradisjon hevder at "menneskene  begynte gradvis å betrakte verden i lys av fornuft, kunnskap og vitenskap" er han klar over at middelalderen stod i gjeld til antikkens lærde, selv om man slet med å frigjøre seg fra deres tanker.

Og enda mer med å bekjempe hunnere og vikinger, slik Donald, Langbein og Mikke altså gjør i lange baner i boken (mens det i bindet etter er vanligere å støte på Shaespeare, Leonardo og Galilei enn brutale barbarer).

Da kan man nesten bære over med at Lappalainen ser ut til å mene at det først var nå man ble fascinert av "fornuft og orden", som om middelalderens naturfilosofi ikke var det, til dels i overkant. Det nye i renessansen (eller rettere sagt, spesielt på 1600-tallet) var ikke bruken av logikk og troen på orden, men empiri og kvantitative beregninger.

Og at boktrykkerkunsten gjorde det mulig å masseprodusere kunnskap og tegninger.

Nå kan man sikkert formulere og vekte dette på ulike måter, men de italienske manusforfatterne har i hvert fall et befriende perspektiv, som i første fortelling i renessansebindet,Giorgio Pezzins Mektige bokstaver.

Når bokstavene er blitt så mektige, skyldes det altså den nye boktrykkerkunsten. Dermed får kunnskap langt større mulighet til å bli utbredt og skape bedre samfunn.

Nå er ikke akkurat dette den store nyheten. Vi er godt vant til å høre hvordan renessanen ble et gjennombrudd på veien mot det moderne, opplyste samfunn.

Likevel vil nok mange som leser denne fortellingen som innleder renessansebindet, garantert stusse.

For skurkebildet er annerledes, selv om det ikke er vanskelig å kjenne igjen en av Svartepetters forfedre, tydeligvis en art med mer enn ni liv, skal vi dømme etter forekomsten gjennom verdenshistorien.

Det nye er ikke at kampen står mellom snille og slemme, men at de sistnevnte er de verdslige fyrstene - og førstnevnte munker og klostre.

Kort sagt er det Kirken som her står på opplysningens side, som lærer folk å lese og tilegne seg så mye kunnskap at de kan stå i mot tyranner og tåpeligheter.

Eller som en av elevene sier til eksamen, "Du er ei født som trell, med kunnskap og kløkt kan du flytte fjell".

Selvsagt gir den gode broder Langbein ham toppkarakter.

Nå kan man sikkert si noe om at dette kan bli vel skjevt andre veien. Og, ja, det er bare å bryte sammen og tilstå at ikke alle prester og munker til alle tider forsvarte folk flest mot utnyttelse og maktmisbruk.

Men om ikke annet kan det være greit å få litt motvekt til det ensidige bildet som ofte tegnes. Enten man liker det eller ikke er det ikke helt til å komme fra at det var Kirken som gikk i bresjen for leseopplæringen både i Norge og mange andre land.

Mange av vitenskapens pionerer var til og med ... prester, helt fram til 1900-tallet.

Noen av oss har med andre ord et fromt ønske om at flere lærere og journalister unner seg å lese Donald i påsken.

Anden og Ånden

Man skal høre mye før fjærene faller av, men Øyvind Holens analyse av hvordan Donald Duck & Co førte til avkristning og alternativbevegelse er av de lettere å ribbe.

I 1991 advarte den kristne avisa Dagen sine lesere: «Disney-imperiet er infiltrert av Satans hjelpere! Donald Duck & Co serverer små ’drypp’ av satanisme og okkultisme for å lokke barna bort fra Jesus Kristus.»

Det er nok ikke så mange barn som falt for Magica fra Trylls okkultisme og eventuell satanisme hos Hekla Heks, men det er derimot liten tvil om at hverdagslivet i Andeby viste sine unge lesere at et samfunn uten religion ikke bare er mulig, men også ønskelig.

Et klart kjennetegn på noen som er ute etter å skyte på sittende ender er om de bruker 90-tallsutgaver av Dagen som sannhetsvitne for kulturandanalyse og tidsa... eh... tidsånd.

Et annet kjennetegn er å blande sammen årsak og virkning, for ikke å si ta korrelasjon som kausalitet.

Selv om det kan ha hendt er det ikke normalt slik at populærkultur skaper samtiden. I stedet handler den stort sett om å reflektere samtiden. Når noe slår and blant folk flest, er det fordi de kjenner seg igjen, enten de freser eller fryder seg over situasjonene.

Tungrock skapte ikke drabantbyene. Drabantbyene skapte tungrock.

Oppslutningen rundt Den norske kirke har falt i takt med at Donald-leserne er blitt voksne. Der polakkene oftest går i kirken og portugiserne anser seg som mest religiøse, ligger svensker, finner, dansker og nordmenn på bunn av begge listene. Det er neppe tilfeldig at interessen for kirken er lavest i nettopp de nasjonene der Donald Duck har stått sterkest i over seksti år.

Regnestykket går selvsagt fint opp om man utelukker forhold som krigen og kommunisme, velstandsutvikling og monopolavviklinger, eller ikke vet at Donald faktisk er ganske så populær også i Sør-Europa, takket være en omfattende produksjon med utgangspunkt i Italia.

Skal man først hevde at noe har hatt effekt i Norge fordi det er populært bør man nok også sikte nebbet mot Olsen-banden og Flåklypa, 20 spørsmål, VG og Sportsrevyen, Kruttrøyk, Norsk Ukeblad og Stomperud, Mot i Brøstet og Se og Hør.

Eller et utall norske filmer, folkeeventyr og folkeskolebøker som fremstiller kirken og prester, for ikke å si kristne lærere, foreldre og tanter, som hyklerske og usympatiske, dumme og drepende.

I motsetning til i Donald.

Hvis det var slik at populære amerikanske serier og filmer - som ikke er, eller i hvert fall er langt mindre, kritiske til kristen tro enn norske - førte til sekulariseringen og alternativbevegelsen, burde det vært enkelt å se det ut fra amerikanske tall.

Hollywood og andre mytefabrikker (inkludert Carl Barks' serier på 40-, 50- og 60-tallet) både stimulerer og speiler en amerikansk virkelighet der man forsøker å unngå å blande religion med underholdning, samtidig som det skjer en holdningsmessig utvikling, fra eksistensialisme til Hippi-bevegelsen, fra antikommunisme til New Age.

I perioden vi snakker om er det ikke enkelt å se noen sammenheng mellom dette og (en vedvarende høy) deltagelse i kirker og forsamlinger. Det er først fra perioden Donald mistet sin innflytelse i USA, litt enkelt sagt da Barks sluttet å tegne i 1966, at alternativ religiøsitet blomstret for alvor og først etter hans død at vi fikk nyateisme.

Med andre ord kunne vi sikkert skrevet noe fryktelig festlig om at det er fraværet av Donald og Carl Barks som har ført til avkristningen i USA.

På samme måte som vi kunne bruset med fjærene over Holens noe ensidige research (med forbehold om at den er grundigere i boken, det gir i hvert fall snev av håp når Øystein Sørensen er intervjuet, ikke fullt så mye med enkelte av de andre).

Med unntak av katedralen Notre Duck, som dukker opp i én Carl Barks-tegnet historie, finnes det verken prester eller gudshus i Andeby. Men fravær av religion til tross, i Andeby finner vi også røttene til vår moderne tørst etter noe åndelig som kan holde liv i troen vår, etter at statskirken har mistet grepet på oss.

For det som er tydelig er at Holen i for stor grad synes å blande Donald med universet til tegneren Carl Barks. Ser vi på noe bredere analyser av Donald, som den syntetiske donaldismen (altså forskningsvarianten der man blander hummer og and kanari av fortellinger) vi finner her (se også flere bilder av Notre Duck her), oppdager vi at det dukker opp gudshus og templer på både det ene og både det andre stedet, til og med hos Barks.

Donald er kort sagt mer enn Andeby og enkelttegnere.

Skal man først anvende religionsvitenskapelige briller på Donald, er det lettere å støtte Jon Gisle i at Hakkespettboken er hellig skrift ("Den Umåtelig Store Kunnskap") og Hakkespettbevegelsen presteskapet, selv om den har fått konkurranse fra spinnesiden og Meisene.

Hva er så eksemplene Holen bruker?

For det første kronismen, for det andre Klodrik. Altså noe av det mest sære og minst fristende i fortellingene.

Holen ser likevel her røttene til Snåsamannen og Märtha, alternativmesser og engleskoler (og altså ikke i klassiske healere som Marcello Haugen eller engleseende som Sylvia Browne og resten av feltet).

Røttene til denne grenseløse spirituelle jakten finner vi, som så mye annet i norsk samfunnsliv, hos Donald-tegneren Carl Barks. Allerede i Donald Duck & Co nummer 6, 1954 kaster Donald seg over kronismen.

Hva er så denne kronismen (eller flipism på engelsk)? En fristende filosofi besettende beskrevet? Nei, en absurd posisjon i en skurkerolle, på linje med kommunismen på 60-tallet uten at sistnevnte påvirket SV eller AKP (m-l) i nevneverdig grad.

Kronismen kan minne om en kult, men det er riktigere å kalle det en nøkkel til å mestre livet, på linje med selvhjelpsbøker som «The Secret» (2006). Der Rhonda Byrnes hemmelighet enkelt kan oppsummeres ved at positiv tenkning kan få positive følger for helse, lykke og formue, er professor Bløffs tese også forbløffende enkel. «Ved alle livets korsveier la kronisme vise kursen», sier han, og viser hvordan filosofien gjennomføres i praksis. Velg deg to alternativer for alle livets problemer og utfordringer og la et enkelt kron eller mynt-kast avgjøre. Livsvarig medlemskap, medlemsnål og boka «Om kronismen» koster bare to kroner.

Men dette er som Holen viser ikke akkurat noe ... ideal.

Donald finner raskt ut at kronismen har betydelige svakheter. Selv en enkel biltur ender i blindveier og frontkollisjoner, mens Donalds bot fra øker fra 40 til 200 kroner fordi han «bruker et pengestykke istedenfor tankene». Kronismen er til bare et stykke selvhjelpslitteratur for de ubestemte, de viljesvake, de lite religiøse, de late, de lite smarte og de problemsky.

Barks bidrar kort sagt ikke med propaganda for kronismen, men med vaksinasjon i mot.

Det samme gjelder 60-talls-ikonet Klodrik, et navn det ikke akkurat er blitt hyggelig å bli kalt her til lands. For, som Holen sier, dette handler om latterliggjøring.

Der Carl Barks som regel latterligjorde det alternative Andeby, vokste Donalds fetter, Klodrik, seg raskt ut av sine parodiske røtter. Han ble et viktig forbilde for Donald-lesere da de gikk inn i ungdomsårene, og det var ikke bare fordi han hadde lengre hår enn The Beatles.

Sagt enkelt: Jeg vokste opp med å lese Klodrik fra det året jeg begynte på skolen, 1965. Han ble ikke et viktig forbilde for Donald-lesere.

Klodrik var i stedet et eksempel på nettopp hvor naive og monomane alternativtenkende kunne være, og hvorfor man burde ta sånt med noen klyper salt. Enten vi snakker krystaller eller selvhjelp, eller selv kunstneriske produkter som Hair og Imagine.

Klodrik er preget av en evig søken etter nye hobbyer og livsstiler basert på bøker og tv-programmer han snubler over. Han er én del energisk beatnik, én del sympatisk hippie, én del hyperaktivt new age-hode og én del virkelighetsfjern kløne. Og husk at det fortsatt er 15–20 år til den kulturell-religiøse syntesen kalt new age så smått begynner å feste seg i Norge. Flere av de første norske newagerne leste sannsynligvis om Klodrik som barn.

I så fall har de forstått like lite av figuren som Holen.

Klodrik fremstilles ikke som Petter Northug, men som Rakel Rummelfiold.

Det hele minner i overkant om forskningsfleipene vi disputerte i dannet lag i Jon Gisles and  ånd som medlemmer av Gammeldonaldismens venner på 70-tallet.

Men man trenger ikke være innbilt klarsynt for å se Holens heller kreative vinkel vil selge. Og komme på Skavlan.

Uten at vi dermed skal lage teorier om sammenhengen mellom Gullrekka og avkristning.

Oppdatering klokken 15.25: En mer spesifikk religionshistorisk analyse av Carl Barks (takk til Linda Bernard Langemark).

Historiefullt

I en tid der samfunnsdebatter og kronikkspalter ikke akkurat flyter over av historisk innsikt er det godt å ha noe mer seriøst å lene seg til.

Da snakker vi selvsagt om forlaget Egmont som nettopp har gitt ut første bind i en bredt andlagt, for ikke å si musal, serie på seks.

Nærmere bestemt Donalds Verdenshistorie.

Første bind tar oss med fra verdens skapelse til oldtidens Egypt, med en avstikker til Kleopatra og Cæsar. Takket være Andebys rikholdige arsenal av tidsmaskiner og Langbeins enda rikere loftsarkiver får vi både opplevelsesreiser til Atlantis og faraos hoff, samt familiehistorier av det mer fargerike slaget.

Blant det vi får vite er at langbeinmolekylet har påvirket evolusjonen mer enn man skulle ane. Videre lærer vi at dinosaurer og mammuter levde side om side for få tusen år siden, inntil Atlantis gikk under p.g.a. en jordakseforskyving som flyttet det til Sydpolen.

Innslaget av kultarkeologi er med andre ord fullt på høyde med aktuelle politiske debatter. Bare enda morsommere.

Men man knekker også noen myter.

Når Mikke og Langbein besøker det sagnomsuste Biblioteket i Aleksandria for å redde papyruser og professorer fra undergangen, er dette ikke lagt til 391 e.Kr. som vandrehistorien vil ha det til.

I stedet tar tidsmaskinen oss med til det mer saksvarende 47 f.Kr. - rett før Cæsar ødela atskillige tusen bind.

Vi får også en god innføring i mer eller mindre smarte måter å bygge pyramider, ikke minst når det vises hvor enkelt det er å løfte noen tonn stein opp en bratt pyramideside. Uten tvil noe for Statsbygg.

For innvidde bør det kanskje løst bekreftes at verket ikke er laget av klassiske tegnere og manusforfattere som Carl Barks eller Don Rosa. Dette handler om den europeiske pocketstilen på sitt beste, altså en god blanding av hektisk action, blødmer og tongue in cheek.

Det er med andre ord bare å sende nytt brev til julenissen.

På sporet av den tapte fremtid

Så var endelig berømmelsens tindrende tinde besteget.

Hvis noen lurer på hva som vil få fram krigstypene i media denne uken, så er det at Dekodets opphavsmann og fullender, har skrevet forordet til den seneste Årgangsboken med selveste ... Donald Duck.

Nærmere bestemt den sagnomsuste bok nr. 3 fra 1966-årgangen. 

De to første av åtte sider kan beundres her.

Bare å albue seg fram i køen.

Number One

Godt at noen i familien følger med.