Eksentrisk geni, nølende profet

Siden det er femti år siden C.S. Lewis gikk bort, skal vi fortsette runden innom noen av bøkene som er kommet om ham de seneste ukene.

Den første er aldri hvilende Alister McGraths C.S. Lewis - A Life: Eccentric Genius, Reluctant Prophet. Som bringer ny kunnskap, ikke minst fordi den gir et mer kildebasert bilde enn andre biografier jeg har lest om Lewis (og det er de fleste).
(Les mer her)

Meninger og mening

Som et tegn fra oven (selv om noen sikkert er frekke nok til å prøve seg på en naturlig forklaring om at Amazon-gjengen somlet litt med noe og forhastet seg med annet) dukket tre bøker opp i postkassen i går.

Vi snakker mer konkret om

• Noen av Alister McGraths foredrag fra de seneste par årene i samlingen Surprised by Meaning - Science, Faith, and How We Make Sense of Things (dermed en del stoff vi finner også i andre bøker, særlig kapittel 7 og 11 i The Passionate Intellect: Christian Faith and the Discipleship of the Mind)
• John Polkinghornes gode gamle Reason and Reality
• Richard Dawkins' splitter nye populærvitenskapelige bok for barn, The Magic of Reality. How We know What's Really True.

Hva skal man så si om disse bøkene?

Vel, McGrath er McGrath og Polkinghorne Polkinghorne. Og det er ingen overraskelse at Dawkins bare blir enda mer Dawkins.

La oss likevel ta dem i tur og orden, de to første først.

Selv om ingen av disse bøkene er banebrytende i seg selv eller for forfatterne, er de gode oppsummeringer av posisjoner og poenger. McGrath og Polkinghorne fortsetter å utforske og vise fruktbarheten av ulike tilnærminger til virkeligheten (hva handler naturvitenskap om? Hva er dens begrensninger? Hvordan kan andre typer vurderinger og innspill bidra til å kste lys over virkeligheten? Kan dette henge sammen i en helhet? Hva er fornuftens rolle i spørsmålet om livsmening?).

Polkinghornes er altså en fysiker (tidligere professor i matematisk fysikk ved Cambridge) og anglikansk prest. Hans prosjekt har over noen tiår vært å vise sammenhenger og forskjeller i tilnærming mellom vitenskap og  teologi. Samtidig etterlater han ingen tvil om at han mener begge områdene har en rasjonell karakter. Vi trenger ikke å omfavne en postmoderne relativisme eller rasjonalitetsskepsis på dette feltet (eller på noen andre).

Noe som ikke overraskende har gjort at både postmodernister og nye ateister (som Dawkins og Grayling) er heller krasse overfor en som altså både kan tro på moderne vitenskap og "the superstitious lucubrations of illiterate goatherds living several thousand years ago".

Nå blir det fort parodi å trekke fram Polkinghornes poenger. Ikke fordi poengene er dårlige, men fordi det krever en del plass å formidle dem på måter som yter snev av rettferdighet eller låter som mer enn soundbites.  Selv om jeg sliter litt med enkelte av Polkinghornes løsningsforslag (f.eks. tror jeg ikke kvantefysisk usikkerhet er noen god løsning på spørsmålet om fri vilje), er han alltid stimulerende å lese, særlig om man kan noe fysikk.

Har du ikke lest noen av McGraths bøker om vitenskap og virkelighet fra de seneste par årene, er Surprised by Meaning et bra sted å starte. Og har du lest noen er boken en god oppfriskning i foredragsform.

Her som ellers gir McGrath en reflektert innføring i modelltenkning i og utenfor naturvitenskapen, hvordan vi lengter etter og skaper oss mening og opplevelse av betydning, og hvordan  vitenskap, filosofi og teologi på ulike måter kan bidra til at det hele blir mer enn vilkårlig synsing.

Han viser også hvordan nye ateister i sin scientistiske iver feiltolker og forvrenger teologi, filosofi og meningsdannende prosjekter.

McGrath fremstår åpen og reflektert, som en som som er villig til å lytte og lære. Med bakgrunn fra naturfag (doktorgrad i molekylær biofysikk) og teologi (professor ved Kings College London, tidligere ved Oxford) forstår og formidler han disse fagfeltene bedre enn de fleste. Det innebærer også at han kan argumentere godt for at det ikke er mulig å bevise livssyn (eller Guds eksistens), men at dette er noe man må velge ut fra helhetsvurderinger, slik han selv har landet på et kristent ståsted.

At han dermed ikke driver detaljert polemikk om gudsargumenter, er ufin nok til å komme med akademiske forbehold og ikke alltid har firkantede fasitsvar, og dermed kan erte på seg nye ateister på flatmark (ikke minst etter hans heller ... kritiske bøker om Dawkins), gjør ikke boken dårligere.

Månedens McGrath

Det er mars og tradisjonen tro er den britiske naturviteren og teologen Alister McGrath allerede ute med flere bøker.

Vi snakker for det første om Why God Won't Go Away - Engaging with the New Atheism, en oppfølger til hans kvikke (og alt for korte), men som alltid akademisk anlagte The Dawkins Delusion? fra 2007.

Selv om også denne nye er noe kvikk og kort, er den enda mer ettertenksom og empirisk, avløst av noen doser krydder med anekdoter fra hans debatter med blant andre Dawkins og Hitchens.

Det demper ikke stemningen (selv om det kan dempe troen på mennesket som fornuftsvesen) at han også tar en tur innom nyateistiske debattfora.

For norske lesere kan nevnes at McGrath trekker fram Julian Bagginis artikkel i Fri Tanke fra et par år tilbake som eksempel på at nyateisme ikke akkurat ... skamroses av alle ateister.

Darwinism and the Divine: Evolutionary Thought and Natural Theology er en grundigere affære. McGrath ser her på samspillet mellom evolusjonstenking og kristen teologi og naturfilosofi, fra før Darwin og fram til dagens kreasjonisme og ID-debatter.

Mer konkret går han blant annet gjennom bakgrunnen for og bruken av Paleys urmakerargument. McGrath viser hvorfor dette (selv om det fikk stort gjennomslag i England i første del av 1800-tallet og var fortolkningsalternativet Darwin argumenterte mot) dels var et brudd med tradisjonell naturfilosofi og dels ble kritisert av kristne (som kardinal Newman) før Darwin.

Boken er blant det mer opplysende som er skrevet om temaet, selv om man til tider skulle ønske mer gnist og temperatur.

Som vanlig mangler ikke McGrath ambisjoner eller fotnoter når han henter perspektiver fra idéhistorie, historisk og systematisk teologi, evolusjonsbiologi, antropologi, sosiologi og religionsvitenskap.

Når han samtidig heller ikke mangler formuleringsevne, er resultatet et fascinerende fugleperspektiv på diskusjonene.

Nå er året ennå ungt, så det er ingen grunn til å la seg overraske over at det snart kommer enda en fra McGrath - Surprised by Meaning: Science, Faith, and How We Make Sense of Things.

Siden denne er av kategorien kvikk og kort, tar det vel heller ikke lang tid før det kommer en grundigere bok.

Eller en oppfølger av fjorårets fantasy.

Fryst blogg

Litt urytmisk start på høstens blogging skal vi dømme etter indisier som 3-4 råutkast som fortsatt ligger til gjæring, selv om en og annen skulle foretrekke ny vin i nye skinnsekker.

Ett av disse utkastene handlet om at det var på tide å trekke fram noe av sommerens boklesning. Tilført noen doser krydder og bær sendes herved første del ut på markedet.

Det er ikke til å underslå at jeg er litt svak for Alister McGrath, selv om han til tider blir for full av akademiske forbehold, fotnoter og dette har jeg skrevet om (eller også hoppet over) i følgende tre andre bøker.

Like fullt er hans mange biografier, teologiske lærebøker og koblinger mellom teologi, naturfilosofi og idehistorie noe av det mer enn lettere lærde og opplysende på markedet.

Ikke minst er det spennende å se hvilke katalysatoreffekter det han når noen med doktorgrader i biokjemi og teologi fra h.h.v. Oxford og Cambridge heller dette i reagensrøret.

McGrath fortsetter plottet med å slippe et par tre bøker i året (da han ett år også kom ut med en tynn lefse om The Dawkins Delusion var det enkelte av oss som dro noen tommer på smilebåndet over at  empirisk erklærte på Dawkins-forumet fortalte at McGrath bare var en oppblåst og overmodig loppe som hadde hoppet på den strengt vitenskapelige førerhunden (eller hva som var metaforen) Dawkins for å få publisert en bok).

I år er imidlertid spekteret noe... større enn tidligere.

Selv om han i år tar en pause fra teologiske mursteiner, fortsetter han kjøret med bearbeidede forelesninger.

The Passionate Intellect (også utgitt som Mere Theology) står godt alene, men er samtidig en forlengelse av temaene i The Dawkins Delusion (2007), Dawkins' GOD: Genes, Memes, and the Meaning of Life (2004) og The Twilight of Atheism (2004).

Den har samtidig samme styrke og svakheter som særlig The Dawkins Delusion, ved på den ene siden å være akademisk reflektert og velskrevet og på den andre alt for kort med stadige henvisninger til hva man kan/bør/må lese andre steder.

Vi får likevel en ganske så stø og stimulerende gjennomgang av temaer (teologi, vitenskap, evolusjon, idehistorie, reformasjonen, C.S. Lewis, apologetikk, nye ateister, dialog etc.) som McGrath har sterk og klar intellektuell lidenskap for.

Når han venter med ny murstein til neste år er muligens årsaken at McGrath har brukt tiden på å skrive fantasy.

Nå er det ikke til å komme fra at dette er noe som i utgangspunktet gjør meg heller betenkt. Det er ingen direkte mangler på ellers oppegående kristne som har dummet seg lettere loddrett ut ved å forsøke en Narnia eller Hobbiten.

Og når McGrath nå engang er såpass oppegående på teologi, historie og vitenskap, kan det smake dobbelt ille om han kaster bort tiden på fjas.

Men jeg ble noen doser tryllestøv positivt overrasket. Det er ingen bombe at det skorter i forhold til Lewis og Tolkien, men Chosen Ones (The Aedyn Chronicles) er enkel og sjarmerende fantasy for barn mellom, la oss si, 7 og 12.

Vi blir kjent med Peter og Julia som får bo hos sine besteforeldre etter morens død. De oppdager at det er noe rart med hagen og havner (surprise) i en annen verden, i landet Aedyn. Dette er styrt av tre heller slemme og sleske, for ikke å si skremmende og skumle, herskere som har gjort befolkningen til slaver.

Men nå får de nytt håp.

Blant tingene McGrath formidler er ikke direkte uventet (dette er fantasy) tradisjonelle dyder som mot, kjærlighet og visdom. I tilegg gjør han noen ikke akkurat skjulte poenger ut av at det ikke trenger å være noen konflikt mellom (dette er McGrath) tro og tanke, religion og vitenskap.

Selv om begge deler kan misbrukes (særlig av herskere som er slemme og sleske, skremmende og skumle) til undertrykkelse ved manipulasjon og moderne våpenteknologi.

Med to slett ikke halvgærne bøker av svært forskjellig format i år fra McGraths hånd, er det grunn til å glede seg også til neste års utgivelser.