Del 1 - Umoralsk å tro på evolusjon?

Kreasjonister og nye ateister er nok ikke enige om alt, men de synger likevel på samme melodi når det gjelder evolusjon. Mer presist at det er dårlig teologi og enda dårligere moral å tenke at Gud kan ha skapt gjennom evolusjon.

Dessverre bidrar fløyene til å forsterke hverandre. Når begge forkynner at evolusjon og gudstro går like godt sammen som katter og dusjkabinetter, er det ikke uventet at følgerne enten vender Gud eller evolusjon ryggen.

Men verden består nå engang av flere enn disse gruppene. Dermed kan det teoretisk sett være at noen vil høre etter når mer klassiske ateister og kristne langt på vei er enige om at det er rasjonelt og redelig for en kristen å akseptere evolusjon.

Altså som både Den katolske kirken og Den norske har sagt i noen generasjoner, og slik det ble oppfattet i den ikke helt liberalteologiske skriftsamlingen The Fundamentals for hundre år siden. Som ga navnet til fundamentalismen, selv om gjengen bak ikke passer helt med hva vi forbinder med uttrykket i dag.

Ateisten er ingen ringere enn Michael Ruse som for noen år siden skrev den utfordrende og opplysende Can a Darwinian Be a Christian? The Relationship Between Science and Religion.

Nå er ikke det den beste tittelen på markedet om temaet (f.eks. er denne bedre), men den viser i hvert fall at noen ateister kan akseptere koblingen av en reflektert kristen tro og evolusjon.

Vi skal derfor starte en liten serie med den type innvendinger som dukker opp om kristen tro og evolusjon, dels basert på Ruse, dels basert på annet. Noe av dette er fra (ny)ateistisk hold, annet fra kreasjonistisk.

Vi starter med den seneste og påstanden om at

Evolusjon handler om den sterkestes rett og fører derfor til dårlig moral

Nei, evolusjon handler ikke om den sterkestes rett. I stedet er poenget dem som for øyeblikket er best tilpasset sine ulike økologiske nisjer.

Selvsagt vil normalt sett de best tilpassede organismer spre sine gener på bekostning av mindre tilpassede. Men dette handler altså ikke om den sterkestes rett, som om vi kan hente etiske normer rett fra naturen (ser bort fra det som ofte kalles naturretten, den handler om noe annet). Det går rett og slett på hvordan individer, familier og arter rent faktisk endrer egenskaper over tid.

Sagt på en annen måte er dette ikke en fortelling om hvordan noe bør være, men hvordan noe er eller, oftere, har vært.

Likevel er det ikke uvanlig å møte noen som tenker at evolusjon sier noe avgjørende om moral. Men at utviklingen av et instinkt eller en følelse kan forklares biologisk, betyr ikke at den er riktig å følge.

Selv om om vi har biologiske og kulturelt utviklede egenskaper, er det er en feilslutning å tro at vi derfor bør bruke dette normativt, altså at rett og galt skal bestemmes av vår historie.

Det blir ikke rettere å stjele hvis min tippoldefars anlegg for kleptomani har gått i arv. Det blir ikke lovlig å lyve på mandag av at jeg fikk fordel av det på lørdag.

Sinne og sjalusi, misunnelse og manipulasjon, rasjonalisering og råkjøring er adferdsvarianter med en evolusjonær bakgrunn - og kan i noen situasjoner gjøre meg bedre tilpasset til å overleve. I likhet med omsorg, medfølelse, sympati og mot.

Men at et adferdsmønster har en evolusjonær bakgrunn eller fordel sier ikke at den er etisk - eller uetisk. I hvert fall så lenge vi ikke sier at etikk bør følge evolusjonen.

Og det kan vi ikke bruke evolusjon til å si noe om.

Vi trenger altså mer enn biologi eller barndom til å gi oss kriterier for hvilke genetiske eller kulturelle preferanser vi bør følge. Vi trenger fornuft og samvittighet, filosofi og sensibilitet, empati og konsekvensanalyser, regler, plikter, idealer og lover.

Det betyr ikke at en kristen og en ateist (eller hinduist eller buddhist eller shintoist osv.) vil være enige om alle kriterier, eller tenke at alle andre er like berettigede til å ha dem. Livssyn kan tenke ulikt om menneskeverd eller moral, men de fleste er enige om at det ikke er naturen "red in teeth and claw" som gir idealene.

Og selvsagt kan dette endre seg over tid, med ideologi, økonomi og politisk utvikling, på godt og vondt. Men skal vi vurdere om det er på godt og vondt, er det ikke rett å gå til evolusjon.

Selv om den sterkeste skulle kreve det.

Del 2 - Gjør evolusjonen oss til dyr?
Del 3 - Stjeler evolusjonen sjelen?
Del 4 - Gjør evolusjonen livet meningsløst?
Del 5 - Umoralsk å skape ved evolusjon?
Del 6 - Evolusjon eller skapt i Guds bilde?
Del 7 - Viser evolusjonen at Jesus kom for sent?
(Serien er inspirert av et upublisert utkast til en artikkel i samarbeid med Jan Tellefsen).

Harris rir igjen

Den kjente nyateisten Sam Harris har nylig lansert en bok om moral. Nærmere bestemt om hvordan denne kan bygge på... vitenskap. Slik det fremgår av tittelen The Moral Landscape: How Science Can Determine Human Values.

Spesielt mener han at det er ønsket om velvære (well-being) som forener alle mennesker på tvers av noe så ladet og konfliktskapende som religioner og livssyn. Men heldigvis kan noe så nøytralt og konfliktdempende som vitenskap bygge varme brodersbånd i vårt hjørne av universet.

Som så ofte når man leser Harris er det vanskelig ikke å klype seg i armen. Og det gjelder ikke bare mengden stråmenn, karikaturer og blindfelt. For forestillingen om at man kan gå fra at noe er (f.eks. at "vi ønsker å være lykkelige") og til at noe bør være ("derfor har vi plikt til å gjøre andre lykkelige"), er av de som er blitt mest behørig avlivet i filosofihistorien.

Filosofistudenten Harris bør kort sagt lese mer av filosofen Hume.

Nå er det ikke bare Dekodet som griper til fingrene. En av mine mange yndlingsateister, Michael Ruse, føler atskillig ubehag og  legger ikke akkurat... mye i gjennom i sin anmeldelse.

Little ‘Value’ in New Harris Book

Poor scholarship, ad hominem attacks and an obsession with religion are not the hallmarks of a solid argument.

...Science alone just cannot do it. It cannot decide questions like these. I don’t know what Harris studied in his philosophy courses as an undergrad at Stanford, but they don’t seem to have penetrated very deeply. He denounces philosophers before him (including myself, I should admit) without really addressing the challenge their arguments pose to his claims.

The trouble is that Harris seems so keen to get to religion that he has little or no time for such conventional academic courtesies. To say that religion is a bit of an obsession for Harris is rather like saying Hitler had a bit of a thing about the Jews. Like Mr. Dick writing about King Charles’ head in David Copperfield, he cannot get away from it. And at times—at many times—his obsession comes across as not just misplaced but thoroughly mean-minded. This is well exemplified by his treatment of Francis Collins, the former director of the Human Genome Project and now the head of the National Institutes of Health in Washington. Harris writes:

In 2006, Collins published a bestselling book, The Language of God, in which he claimed to demonstrate “a consistent and profoundly satisfying harmony” between twenty-first-century science and Evangelical Christianity. The Language of God is a genuinely astonishing book. To read it is to witness nothing less than an intellectual suicide. It is, however, a suicide that has gone almost entirely unacknowledged: the body yielded to the rope; the neck snapped; the breath subsided; and the court dangles in ghastly discomposure even now—and yet polite people everywhere continue to celebrate the great man’s health. (160)

The invective against Collins continues for another fifteen—I kid you not, fifteen—pages.

Ruse er med andre ord ikke veldig imponert over Harris, selv om han bruker noe mindre enn femten sider på å si det.

Ruse konkluderer uten spesielt mye omsvøp:.

If God wanted to destroy New Atheism, getting this book written was a good start. Although, as I said at the beginning, perhaps the first divine move was making Sam Harris so famous he thought he could get away with it.

Det hører med at Harris fortsatt ikke har lest mye historie, skal vi dømme etter første kapittel (og det skal vi).

Imagine that we could revive a well-educated Christian of the fourteenth century. The man would prove to be a total ignoramus, except on matters of faith. His beliefs about geography, astronomy, and medicine would embarrass even a child, but he would know more or less everything there is to know about God. Though he would be considered a fool to think that the earth is flat, or that trepanning constitutes a wise medical intervention, his religious ideas would still be beyond reproach.

Dessverre trenger vi ikke å gjenopplive en nyateist fra det tjueførste århundre for å bevise at hans uvitenhet har få hull, og ikke bare når det kommer til tro.

Nye ateister - en katastrofe for vitenskapen?

Michael Ruse sparer ikke akkurat på kruttet når han snakker om nye ateister.

Såpass mye at overskriften Why I Think the New Atheists are a Disaster er sensurert i forhold til linknavnet.

Og Ruse er ingen hvem som helst. Vi snakker muligens om den ledende ateistiske vitenskapsfilosofen på markedet. Noe som allerede i utgangspunktet lukter trøbbel. Nye ateister og filosofi passer omtrent like godt som ild og vann.

Which brings me to the point of what I want to say. I find myself in a peculiar position. In the past few years, we have seen the rise and growth of a group that the public sphere has labeled the "new atheists" - people who are aggressively pro-science, especially pro-Darwinism, and violently anti-religion of all kinds, especially Christianity but happy to include Islam and the rest.

Actually the arguments are not that "new," but no matter - the publicity has been huge.

Distinctive of this group, although well known to anyone who studies religion and the way in which sects divide and proliferate, is the fact that (with the possible exception of the Catholic Church) nothing incurs their wrath than those who are pro-science but who refuse to agree that all and every kind of religious belief is wrong, pernicious, and socially and personally dangerous. Recently, it has been the newly appointed director of the NIH, Francis Collins, who has been incurring their hatred. Given the man's scientific and managerial credentials - completing the HGP under budget and under time for a start - this is deplorable, if understandable since Collins is a devout Christian.

I am not a devout Christian, yet if anything, the things said against me are worse. Richard Dawkins, in his best selling The God Delusion, likens me to Neville Chamberlain, the pusillanimous appeaser of Hitler at Munich. Jerry Coyne reviewed one of my books (Can a Darwinian be a Christian?) using the Orwellian quote that only an intellectual could believe the nonsense I believe in. And non-stop blogger P. Z. Myers has referred to be as a "clueless gobshite." This invective is all because, although I am not a believer, I do not think that all believers are evil or stupid, and because I do not think that science and religion have to clash. (Of course some science and religion clashes. That is the whole point of the Darwinism-Creationism debate. The matter is whether all science and religion clash, something I deny strongly.)

Let me say that I believe the new atheists do the side of science a grave disservice.

De er kort sagt sånn på jordet faglig når det gjelder filosofi (et fagfelt flere av dem ser ut til å mislike sterkt, og opplever som "selvrefererende", og "uten datagrunnlag") at det er betenkelig at verken de selv eller deres støttespillere ser dette. Dawkins ville i følge Ruse kort sagt strøket selv i et introduksjonskurs, og resten har så langt ikke korrigert hans filosofiske flauser.

Hvilket er pussig siden Harris og Dennett presumptivt har studert filosofi.

But I think first that these people do a disservice to scholarship. Their treatment of the religious viewpoint is pathetic to the point of non-being. Richard Dawkins in The God Delusion would fail any introductory philosophy or religion course. Proudly he criticizes that whereof he knows nothing. As I have said elsewhere, for the first time in my life, I felt sorry for the ontological argument. If we criticized gene theory with as little knowledge as Dawkins has of religion and philosophy, he would be rightly indignant. (He was just this when, thirty years ago, Mary Midgeley went after the selfish gene concept without the slightest knowledge of genetics.) Conversely, I am indignant at the poor quality of the argumentation in Dawkins, Dennett, Hitchens, and all of the others in that group.

Saken blir ikke bedre for Ruse av at de kan forstyrre kampen mot kreasjonismen.

Secondly, I think that the new atheists are doing terrible political damage to the cause of Creationism fighting. Americans are religious people. You may not like this fact. But they are. Not all are fanatics. Survey after survey shows that most American Christians (and Jews and others) fall in the middle on social issues like abortion and gay marriage as well as on science. They want to be science-friendly, although it is certainly true that many have been seduced by the Creationists. We evolutionists have got to speak to these people. We have got to show them that Darwinism is their friend not their enemy. We have got to get them onside when it comes to science in the classroom. And criticizing good men like Francis Collins, accusing them of fanaticism, is just not going to do the job. Nor is criticizing everyone, like me, who wants to build a bridge to believers - not accepting the beliefs, but willing to respect someone who does have them.

Konklusjonen er ikke uventet.

I think that P. Z. Myers and his crew are as disastrous to the evolution side - and people like me need to say this - as Ben Stein is disastrous to the Creationism side - and the Creationists should have had the guts to say so. I have written elsewhere that The God Delusion makes me ashamed to be an atheist. Let me say that again. Let me say also that I am proud to be the focus of the invective of the new atheists. They are a disaster and I want to be on the front line of those who say so.

Blodig er nok ordet, ja.

Expelled

Uten å ha orket å se denne filmen som jeg fordomsfullt nok antar er skvip blandet med gråstein, har den i det minste avstedkommet noen interessante (og mirakuløst nok intelligente) debatter.

En av de mer anbefalelsesverdige er her.

Ikke minst fordi vitenskapsfilosofen Michael Ruse som vanlig svarer godt på spørsmålene (og Weikart er i blant enda bedre):

Richard Dawkins and others like him contend that atheism and Darwinism go hand in hand. Is he correct?

MR: Well, I have argued NO, NO, NO on this many times and have invoked Dawkins’s ire and scorn for doing so. Of course you cannot be a biblical literalist and a Darwinian, but I have often pointed out that biblical literalism is not traditional Christianity but an idiosyncratic form of American Protestant evangelical Christianity, from the first half of the nineteenth century - we now know owing much to the theology of the Seventh-day Adventists. I think Dawkins is ignorant of just about every aspect of philosophy and theology and it shows. I could go on, but I will simply say, look at my Can a Darwinian be a Christian? The answer I give is Yes, although not always easy but whoever said the important things in life are easy?

Uansett er jeg skeptisk til alle som bedriver hitling, for ikke å si nazling, som en annen nazgul. Skal man først behandle spørsmålet om vitenskapstoleranse, paradigmer og koblingen mellom evolusjonslære og livssyn, er vel amerikanerne de siste jeg skulle tiltro ansvaret for manus og programledelse.

Men de kan godt ta spesialeffektene.