tirsdag 16. august 2011

Filosofisk fokus

Før vi for alvor stikker hodet inn i lidelsens problem skal vi gjøre et forsøk på å skille spørsmålene fra hverandre.

Det er en utfordring i samtaler om det onde og det vonde at vi så ofte og så fort skifter fokus. Vi hopper uten å blunke eller noen ganger med lukkede øyne fra det emosjonelle til det praktiske, fra det praktiske til det prinsipielle.

Hvis det er ett felt der vi sjelden klarer å ha mindre enn to tanker i hodet om gangen, er det dette.

Dermed er det ikke bare viktig at vi forholder oss til om det vi sliter med i øyeblikket mest er følelser eller fornuft. Det er også viktig å erkjenne om vi noen ganger i samtalen bytter i spranget slik at det som opprinnelig var et fornuftsspørsmål lander som et følelsesmessig.

Med det i bakhodet skal vi likevel våge oss på filosofiske og teologiske utfordringer. Og merk at vi snakker flertall også her.

Den første av disse er det som ofte kalles det logiske problemet.

Er det selvmotsigende å kombinere eksistensen av en god og allmektig Gud med eksistensen av lidelse (enten denne skyldes naturkatastrofer eller menneskelig ondskap)? Selv om det har vært og er en vanlig tanke har de seneste tiårene en rekke fagfilosofer argumentert for at man ikke kan vise at dette faktisk innebærer en selvmotsigelse, blant fordi man da må vise at Gud ikke kan ha noen grunn til å tillate lidelse.

Det andre problemet er om det er usannsynlig med en god og allmektig Gud når det finnes lidelse.

Også her er det imidlertid vanskelig å vise tankemessig at dette faktisk er usannsynlig, ikke minst fordi vi har å gjøre med størrelser som det ikke er enkelt å tallfeste.

Samtidig blir disse problemene - særlig sistnevnte - diskutert videre blant filosofene i langt større grad enn det første. Ikke minst fordi noen så sterkt føler at det er usannsynlig med en god og allmektig Gud i en verden som vår.

En slik opplevd eller intuitiv usannsynlighet gjør at dette er en viktig diskusjon.

Det tredje spørsmålet (som for så vidt også kan være et svar på det andre) er det som kalles for teodicé - altså forsøk på finne gode nok grunner til at Gud tillater lidelse.

Dette siste er en viktig diskusjon, men selv om vi ikke skulle komme helt i må her, endres ikke konklusjonene fra de to første punktene. Lidelse gir ingen rasjonell berettigelse til å avvise Guds eksistens.

I neste bloggpost skal vi se mer på hvorfor det er slik. Vi ber på forhånd om unnskyldning for noen anstrøk av det filosofisk formelle.

1 kommentar :

Tor sa...

Dessuten: Hva er lidelse i Guds perspektiv?