Lidelse og logikk

En av de utfordringene gudstroende ofte møter, og ikke bare etter 22/7, er spørsmålet om hvordan man kan tro på en god og allmektig Gud i en verden med så mye lidelse.

For det må da være en logisk selvmotsigelse?

Siden flere har etterlyst stoff om dette, kommer det noe stykkevis og delt de nærmeste dagene, bearbeidet, forkortet og kjemisk renset for fotnoter fra en ganske lang artikkel for Theofilos 1/2011. 

Før vi starter med den i neste avsnitt, minner vi om at temaet har vært behandlet tidligere på Dekodet, som her og ikke minst her.

Vi hører ofte at grunnen til at noen ikke er gudstroende er all lidelse og ondskap i verden, fra jordskjelv til hungersnød, krig og folkemord.

I media er det på mange måter blitt en debattstopper. Nevner noen ”Det ondes problem” eller mer spesifikt Holocaust eller at hundretusener døde etter en tsunami, får de aldri oppfølgingsspørsmål. I stedet etterlates et inntrykk av at man har gjennomskuet gudstro. Alle forsøk på svar må da være lettvintheter og lureri.

Og verre enn alt: ufølsomt.

Dermed målbinder man ellers kritiske journalister, selv i kristne aviser. Det oppfattes som empatisk, moralsk og intellektuelt redelig å henvise til Det ondes problem. For dette er umulig å løse.

Muligens er en grunn at kristen filosofi er lite kjent, og ikke bare blant journalister. Jeg har aldri hørt en preken i Den norske kirke der Det ondes problem er behandlet tankemessig. Saken blir ikke bedre av at media beveger seg nærmest på autopilot stilt inn på å være kritisk til kristne og ikke til kritikken av kristne.

Det synes ukjent at Det ondes problem behandles svært seriøst og grundig i fagfilosofien. En konklusjon fra de seneste tiårene er at det ikke er noen logisk selvmotsigelse mellom eksistensen av en god og allmektig Gud, og lidelse og ondskap.

Men gitt at vi tar feil i at det er løst, eller at det muligens ikke er løst godt nok. Er det da rasjonelt berettiget å avvise gudstro?

Nei, ikke uten videre.

En diskusjon om Guds eksistens handler ikke kun om Det ondes problem. Den kan ikke løsrives fra andre argumenter. Vi må unngå et tunnelsyn der vi utelukker andre grunner (som kosmologiske argumenter, den tilsynelatende fininnstillingen av naturen, moralske argumenter eller annet) til å regne det som mulig, rasjonelt og eventuelt sannsynlig at Gud eksisterer.

Skal Det ondes problem veie mer, må det vise at gudstro er logisk selvmotsigende, uansett. Klarer det ikke det som argument, kan det ikke i seg selv overvinne gudstro rasjonelt. Det samme gjelder selv om vi ikke skulle finne noenlunde plausible løsninger på hvorfor Gud skulle tillate lidelse, eller ikke tror vi kan komme til å finne noen.

Skal vi diskutere Guds eksistens, må vi rett og slett vurdere andre argumenter for og i mot. Oppfatter vi de positive grunnene som mer tungtveiende, er vi berettiget til å tro på Gud selv om det også finnes grunner til ikke å tro.

Dette betyr ikke at vi kan hoppe over Det ondes problem. Det er i høyeste grad vanlig, viktig og vrient. Vi må ta det på alvor. Men skal vi gjøre det, må vi også være rasjonelle og ryddige. Ikke minst kan det kreve å ha tungen rett i munnen siden det er snakk om flere til dels svært ulike spørsmål.

Det er lett å gå seg vill, eller hoppe fram og tilbake i diskusjonen. Ofte forvirrer vi mer enn vi forklarer. Vi må dermed være presise og nøye. En politisk diskusjon er noe annet enn en planetarisk. Det hjelper ikke å henvise til gangetabellen hvis det vi diskuterer er grammatikk.

Når en problemstilling for mange i tillegg – eller kanskje først og fremst - handler om umiddelbare og sterke følelser, kan det være vanskelig å få fram rasjonelle vinkler.

Min erfaring er samtidig at det å reflektere over lidelsens problem i gode stunder har vært til hjelp når jeg selv opplever noe vondt. Ikke ved at smerten blir mindre, men ved at tankene blir annerledes.

Det ondes problem handler på den ene siden om naturlig lidelse – katastrofer, smerte og død over hundrevis av millioner år, som følge av rent naturlige årsaker. Kan vi virkelig tro at det er en mening i at et rådyr dør alene i smerte under en tilfeldig skogbrann? Vi rystes og opplever subjektivt at det er for mye vilkårlig lidelse til at Gud kan finnes. Dette forsterkes om vi ser det i sammenheng med også moralsk ondskap – at mennesker kan velge å påføre andre enorm lidelse og grusom død.

Kan vi virkelig tro på en Gud som står stille og ser på slik bevisst ondskap? Hvordan kan han da være god og allmektig?

Det ondes problem kan sorteres på mange måter. Noen handler om vi kan forsvare at det ikke er logisk selvmotsigende å tro på Gud i en verden med lidelse, andre om vi kan forklare grunner til at Gud kan ha skapt en slik verden.

For å gjøre en enkel inndeling skal vi se på tre ulike rasjonelle problemstillinger i en senere bloggpost.

Det betyr ikke at vi ikke forstår hva som nok er det viktigste for mange - det som rett og slett har å gjøre med trøst og støtte, omsorg og hjelp og i det hele tatt medmenneskelig varme.

Det blir like feil å gi filosofiske svar når noen sliter med sorg som det blir å drive sjelesorg når spørsmålet er tankemessig. Vi hjelper ingen tsunamiofre i Japan ved å sende gode ønsker eller gode svar – i kriser gjelder det å gi praktisk hjelp.

Det praktiske problemet er for mange langt større enn det filosofiske. Har jeg store smerter står ikke god teori øverst på ønskelisten. I møte med lidelsen vil det for de fleste være viktigst å finne en løsning som motiverer svært godt til å gi hjelp og trøst.

Nettopp derfor er ikke bare en nøytral eller teoretisk sak å hevde at Det ondes problem gjør at vi bør ta avstand fra kristen tro.

Gjennom historien finner vi mange eksempler på at nettopp kristen gudstro har vært en sterk motivasjon i nød og lidelse. Hvis det vi ønsker er praktisk hjelp når vi selv eller andre har det vondt, er det ikke sikkert at den beste løsningen er å bekjempe viktige motivasjoner for slik hjelp.

Det betyr ikke at vi skal gi slipp på ærlighet.  Men det kan være at vi bør ta oss en ekstra runde eller to for å vurdere om det finnes rasjonelle kristne svar på Det ondes problem. Det er en dårlig strategi å avvise på polemisk eller misforstått grunnlag løsninger som fungerer svært godt i praksis.

Det kan dermed være praktisk og prinsipielt nyttig at vi ser nærmere på spørsmålet i morgen.