fredag 19. august 2011

Vilje og signifikans

Lidelsens problem har mange sider slik vi har berørt i så langt tre bloggposter med søkelys på lidelse som en logisk utfordring for den som tror at det eksisterer en Gud.

Som vi har vært inne på noen ganger er det imidlertid slik at hvis vi skal argumentere for at det er ulogisk å tro på Gud fordi vi lever i en verden med lidelse, må vi vise at det ikke er mulig at det kan finnes noen grunner til at Gud kan tillate lidelse.

Kan vi så i tillegg vise at det (i hvert fall i én logisk mulig verden) kan være minst én grunn til at Gud kan tillate lidelse, blir det ikke mindre rasjonelt å tenke at det kan være lidelse i en verden skapt og opprettholdt av Gud.

Som vi har vært inne på er det ikke slik at eksistensen av et allmektig og godt vesen nærmest per definisjon innebærer en som vil og kan eliminere all ondskap. Nei, det eneste vi kan argumentere for er at Gud vil eliminere ondskap så mye som mulig uten enten å miste et større gode eller å forårsake et større onde.

Men kan det virkelig finnes en slags gode eller grunn som rettferdiggjør lidelse?

Nå er det flere måter vi kan ta en slik argumentasjon videre. Vi velger her å knytte oss opp mot den kanskje mest kjente grunnen noen ser for seg, slik også den analytiske filosofen Alvin Plantinga gjør i God, Freedom and Evil (1974) som utgjorde et veiskille i den fagfilosofiske diskusjonen om Det ondes problem.

Etterhvert er det blitt mange filosofer som trekker fram som eksempel på en slik mulig grunn (i én logisk mulig verden, som ikke trenger å være vår) at en verden som består av personer som er signifikant frie (og som av sin frie vilje kan utføre flere gode enn onde handlinger), er mer verdifull – hvis alt annet er likt – enn en verden som ikke består av noen frie personer i det hele tatt.

At en person er signifikant fri betyr at Gud kan skape frie personer, men han kan ikke bestemme at de bare skal gjøre det gode. Det er heller ikke noe i den fysiske verden (for eksempel mine gener eller min biokjemi) som alltid kan tvinge meg til å tenke, si eller gjøre rett. For hvis det er slik, er vi ikke signifikant frie – vi gjør ikke det som er rett av vår frie vilje.

Det oppleves forskjellig om noen forteller meg av sin frie vilje at hun elsker meg og at noen retter en pistol mot hodet hennes og truer henne til å si det. Det er ikke det samme å høre en papegøye si at den elsker meg som høre en person si det.

Men for å skape mennesker med mulighet for å velge det moralsk gode, måtte Gud også gjøre det mulig for dem å velge ondskap. Og Gud kan ikke gi frihet til å gjøre ondt og på samme tid hindre dette. At frie mennesker misbruker sin frihet, teller ikke mot Guds allmektighet eller godhet. Gud kan forhindre det onde bare ved å fjerne muligheten for det gode.

Kan vi ikke likevel tenke oss som et motspørsmål at det på samme måte finnes minst én logisk mulig verden der alle mennesker faktisk alltid velger det gode? Vil ikke det vise at vår verden ikke er nødvendig, for da kunne Gud realisert kun den andre verdenen?

Men er det faktisk mulig for Gud å realisere en slik verden der vi fortsatt er signifikant frie?

Så lenge det er opp til meg hva jeg kommer til å velge, kan ikke Gud skape en verden der jeg kun velger det gode – i hvert fall ikke en verden som har noen lengde i tid (en verden som varte kun noen sekunder er lite interessant). I så fall må Gud overstyre min frie vilje, siden jeg kommer til å velge noe galt så lenge det er mulig å velge noe galt, og verden varer lenge nok.

Hvis denne argumentasjonen stemmer, viser konklusjonen at vi ikke bare mangler å påvise at det ikke kan finnes grunner til å tillate lidelse, men at vi kan tenke oss én slik mulig grunn.

Men selv om det så langt ikke har vært vist en logisk motsetning mellom Guds eksistens og lidelse, opplever mange at det likevel ikke styrker troen på Gud i en verden som vår. Vi opplever det ikke som rimelig.

Vi er da kommet til det som ofte kalles for det evidensielle problem.

Spørsmålet vi skal se på neste gang er dermed ikke lenger om det er logisk mulig at Gud kan noen grunner til å tillate lidelse (det er det), men hvor sannsynlig det er.

Virker det ikke kort sagt helt usannsynlig at en allmektig og god Gud ville tillate så mye lidelse som i vår verden?

2 kommentarer :

Geir sa...

Lidelse er Guds språk. Lidelse er kommunikasjon til oss at noe er galt, noe er feil. Det betyr ikke at skylden ligger hos den som opplever lidelse, men den som opplever lidelse opplever den av en eller annen grunn. Finn grunnen.

Bjørn Are sa...

Og hva er grunnen til at du mener dette?

Hva tror du f.eks. et tsunami- eller Utøyaoffer ville tenkt hvis de fikk denne oppfordringen?