onsdag 17. august 2011

Mål og mening

Tilbake til det regulære programmet om lidelsens problem (vi minner om første innlegg i serien og andre innlegg).

For nye lesere kan det være greit å ha i bakhodet at det vi utforsker i denne serien er de rasjonelle sidene. De emosjonelle og praktiske er ofte langt viktigere, men de er ikke temaet nå.

Det er imidlertid et annet poeng som vi kanskje ikke har understreket godt nok. Det er at det rett og slett sjelden eller aldri er mulig å se noen direkte mening i den lidelsen, smerten og ulykken jeg møter.

Det er til og med svært sannsynlig at det ikke er noen direkte mening med det jeg møter av sykdommer, lidelse og død.

Selv har jeg møtt alt for mye lettvint snakk om englevakt eller at kristne står under spesialbeskyttelse. Det er forståelig at vi kan tenke slik for å gjøre barn trygge, men på den annen side kan det også føre til overmot, eller rettere sagt overtro på Guds beskyttelse. Og dermed til større ulykker.

Den viktigste måten Gud har lovet å være trofast på i Bibelen er ikke ved å gi oss engler som livvakt, men rett og slett ved å opprettholde naturens gang. Dermed kan vi stole på at naturlovene virker, også når de virker i mot oss.

Denne type tenkesett, der naturen ikke er gudenes eller åndenes infame spill, har bidratt sterkt til at vi er blitt så opptatt av å forske på naturen. Dermed har vi stadig kunne vokse i kunnskap og erfaring og utvikle ny teknologi og medisiner som kan hjelpe flest mulig til bedre liv.

Men at vi selv kan bli redskaper i kampen mot lidelsen, betyr ikke at vi med det kan frikjenne Gud.

Som nevnt har det lenge vært hevdet som en anklage mot gudstro at det ikke er mulig å kombinere troen på en god og allmektig Gud med eksistensen av lidelse og ondskap.

La oss dermed se om vi kan finne en argumentasjon som støtter dette.

Det ondes problem kan formuleres på ulike måter . Den enkleste er å si at

(A1) Hvis det fantes en Gud, ville det ikke eksistere lidelse.
(A2) Lidelse eksisterer.
(A3) Dermed eksisterer ikke Gud.

Konklusjonen henger imidlertid på om premiss (A1) er sant (premiss (A2) er det få som betviler), noe som ikke er gitt av selve argumentet. Dermed må premissene konkretiseres slik at vi forstår mer av hva som egentlig ligger i det. En mer detaljert versjon må dermed formuleres:

(B1) Hvis Gud er god vil han at ingen skal lide.
(B2) Hvis Gud er allmektig er han i stand til å gjøre det slik ingen lider.
(B3) Det finnes noen som lider.
(B4) Dermed er Gud enten ikke god, eller ikke allmektig eller finnes ikke.

Siden det er filosofisk meningsløst å snakke om en Gud som ikke er god eller ikke allmektig (da snakker vi i stedet om Djevelen eller en høyere avansert alien enn Supermann, eller om at menneskelig språk ikke kan uttrykke Guds egenskaper), kan vi avvise eksistensen av enhver klassisk Gud, selv om argumentet alene strengt tatt ikke kommer lenger enn til konklusjon (B4).

Men holder argumentet? Nei, det henger på premiss (B1) og (B2) som begge er problematiske. En reformulering viser hvorfor.

(B1') Hvis Gud er god vil han at ingen skal lide hvis han ikke har grunn til noe annet.
(B2') Hvis Gud er allmektig er han i stand til å gjøre det slik at ingen lider mer enn hva som er mulig innenfor rammene av allmakt.
(B3') Noen lider.
(B4') Gud er enten ikke god, eller ikke allmektig eller finnes ikke eller har grunner til å tillate lidelse.

Skal vi bruke Det ondes problem som et avgjørende logisk argument må vi med andre ord vise at det ikke er mulig at det kan finnes noen som helst grunn til at Gud tillater lidelse.

Vi skal være svært forsiktige med sammenligninger mellom ulike typer lidelse og smerte. Derfor håper vi at det ikke misforstås når vi nevner noen løse eksempler som viser at det ikke er slik at noe bedre aldri kan komme etter noe vondt.

Og selv om det ikke alltid kan kompenseres for lidelsen i vår verden, er det også eksempler på at det kan.

Skal jeg vinne 50 km i Ski-VM må jeg ikke bare ha en smart taktikk eller gode ski, jeg må plage meg med beinhard trening i mange år. Et godt resultat forutsetter mange vonde anstrengelser.

Skal jeg fjerne en kreftsvulst, må jeg skjære i pasienten som for sin del må godta smerter, rekonvalens, opptrening osv. Jeg hadde ikke vært en moralsk god lege om jeg nektet å operere fordi det ville påføre plager før pasienten ble frisk.

Uten å strekke sammenligningene for langt ser vi at det for noen enkle tilfeller som involverer smerte finnes gode nok grunner til at en person er moralsk forpliktet til å tillate denne. Dermed er det ikke mulig å anføre som argument mot Gud at det ikke er mulig at noe godt kan komme ut av noen lidelse.

Men er ikke Gud ansvarlig for det onde, siden Gud har skapt en verden ikke bare med lidelse, men med svært mye lidelse?

Ja, har Gud skapt den fysiske virkeligheten er Gud til syvende og sist ansvarlig for muligheten av lidelse og ondskap. Men det betyr ikke at Gud må være ond. Det er mulig å være kausalt ansvarlig uten å være moralsk ansvarlig. Det er ikke Gud som gjør det onde jeg gjør. Vi kan ikke avskrive oss ansvaret for våre handlinger. Ellers ville vi umyndiggjort oss som moralske vesner.

Men samtidig kan det sies at Gud har et ansvar for at all ondskapen og alle ulykkene og verdens galskap ikke er siste ordet. Dermed er det et viktig poeng i Bibelen at Gud kan vende det onde noen gjør til det gode for å ”berge mange menneskeliv” (1. Mos 50,20). Poenget her er ikke å si at hensikten helliger middelet, kun at noen typer lidelse og ondskap kan føre til også noe godt. Og noen ganger (som i eksemplet med Josef og brødrene fra 1. Mosebok) til noe bedre enn hva som ellers hadde skjedd.

Selv om vi kan forstå de løse eksemplene over, er det likevel ikke enkelt å forstå nødvendigheten av lidelsen i verden rundt oss (og som har vært der i millioner av år).

Men det vi nå snakker om i forbindelse med Det ondes problem som et logisk problem handler ikke om hvorvidt vi forstår noen eller alle grunner til dette. Det handler i stedet om det motsatte. Skal vi si at det er ulogisk å tro på Gud i en verden av lidelse, må vi vise at det ikke er mulig at det kan finnes noen slike grunner.

Og det vil fort kreve så mye overblikk og innsikt i allmaktens begrensinger og muligheter, samt konsekvenser av ulike valg på lang sikt, på jorden og i himmelen, at man må være Gud for å se det.

Vi skal i neste bloggpost likevel se nærmere på noen mulige grunner til at Gud kan tillate så mye lidelse.

2 kommentarer :

Little Man From Another Place sa...

Jeg mener å huske at gamle Carl Fredrik Wisløff i sin "Jeg vet på hvem jeg tror" påstår at det onde er det Gud som står bak. Han brukte flere tekstbelegg, tror jeg, og jeg er temmelig sikker på at ett av dem var Amos 3,6: "Eller hender det en ulykke i byen uten at Herren har gjort det." For Wisløff var forresten cruxet angående det ondes problem manglende bønnesvar. Man fikk bare trøste seg med at alt tjener til det gode for den som elsker Gud. Lett teori, hard praksis? PS! Kommenter gjerne Wisløff, hvis du har hans bok.

Bjørn Are sa...

Jeg har den og stusser nok over en del der.

Slik jeg oppfatter dette handler det om at israelittene i GT oppfatter at Gud er den primære årsak bak alt, slik at naturhendelser (som fulgte regelmessige "sekundærårsaker", for å bruke middelalderterminologi) dermed ble oppfattet som Guds verk. Noe som innen hovedstrømmer av Islam (og muligens kan tolkes sånn i deler av GT) blir til at alt som skjer dermed er Guds direkte vilje/styring (man hopper over sekundærårsaker og står i fare for å skylle tanken om naturlover ut med badevannet).

Wisløf har forøvrig så vidt jeg er kjent med ikke jobbet spesielt mye med Det ondes problem, kun stått i en lavkirkelig luthersk tradisjon slik denne utviklet seg i løpet av 1800-tallet.