onsdag 17. august 2011

Jomfruelig jammer

Som en av dem som har vært med på en og annen samtale, for ikke å si diskusjon, om religion og rasjonalitet, er det ikke til å unngå at man gjør seg noen observasjoner.

Slike samtaler kan forløpe svært forskjellig. Noen ganger møter man stor og uventet uvitenhet og/eller ærlig nysgjerrighet på hva kristen tro er - i et land der man skulle tro kunnskap om dette stod sterkt etter generasjoner med kristendom/KRL/RLE i skolen.

I stedet lever vi i en tid der kristen tro nesten begynner å få en eksotisk klang.

Det begynner altså å bli noen år siden jeg mistet overtroen på at særlig mange kunne særlig mye om dette. Dermed er det et gledelig unntak å treffe noen som kan gjengi sentrale deler, selv om gleden er noe blandet siden det stort sett da viser seg at dette er tidligere godt aktive kristne som har mistet troen.

Men selv om man kan få hyggelige opplevelser (eller blandete) trenger man ikke å vente lenge hvis man er modig/enfoldig/fanatisk nok til å stikke hodet fram som kristen i offentlige sammenhenger, før man merker at det er ... en og annen som ikke .... liker kristen tro.

Og responsen er ganske refleksmessig. Ønsket er primært er å sette fast og sette i bås, for ikke å si fastslå og slå festlige vitser. Og vise hvor dårlig kristne er til å takle ... kritikk og ... spørsmål.

Og dette handler ikke bare om det som ofte kalles vanskelige spørsmål. Jeg har mang en gang i offentlige diskusjoner forberedt meg på at nå kommer en utfordring om Det ondes problem, treenigheten, inkvisisjonen, modallogikk, fininstilling, evolusjon eller Galilei.

Men av en eller annen grunn er det som normalt kommer først ... jomfrufødselen.

Muligens er dette både av egen erfaring og fordi man har hørt at Christopher Hitchens oppfatter det som et debattmessig judogrep. Møter han ærverdige biskoper eller naturvitere som er kristne er det garantert å sette dem fast.

Bare spør om de tror på jomfrufødselen. Da begynner ellers den mest veltalende å stotre og (la oss legge til) stamme.

Selv har jeg erfart at dette tydeligvis ikke er nok. Muligens har det vist seg at kristne likevel ikke helt danser etter Hitchens liturgi, eller kanskje har det noe med personlighet å gjøre. For skal man spørre noen om de tror på jomfrufødselen (eller forsåvidt noe annet i trosbekjennelsen), er det ikke spesielt vanlig å få dette fremstilt nøytralt eller i sammenheng med spesielt nøytrale fremstillinger av andre deler av troen. 

I stedet møter man noe i retning av "så du tror at Gud voldtok en jomfru?" eller "så du ser ikke at kristendommen bare er en kopi av alle andre religioner i antikken der gudene jo måtte være født av en jomfru", eller "Så du tror på jomfrufødselen og at Jesus fôr opp til himmelen?! Hvis han har reist med lysets hastighet i snart totusen år er han fortsatt ikke ute av galaksen og skjegget hans er 722 meter langt!" (jeg finner ikke på her).

Nå spiller det liten rolle om man nøye forklarer at Maria (hvis man først skal tro på fortellingen om jomfrufødselen) faktisk ble spurt på forhånd og sa ja, eller at det altså ikke finnes slike opplagte paraleller til datidens mysteriereligioner (se her og her). Eller at Jesus nok ikke trenger å forholde seg til lyshastighet eller barberere.

Hva svarer man så på slike spørsmål? Er det mulig å si man tror på jomfrufødselen uten å stotre?

For det første er det mulig i den forstand at hvis det først finnes en Gud, er det ikke noe mer vanskelig å tro at universet og alle mennesker (når vi ser bak det hele) er skapt av Gud, enn at han én gang har skapt et barn uten en jordisk far.

Kan må først tro på de store miraklene, er det enklere å tro på de små.

Men betyr det at det er sannsynlig? Høres det ikke helt borte i natta ut?

Det er ingen tvil om at høres slik ut for mange i det som på fint heter den moderne verden, inkludert meg selv. Tanken er drøy, uvant, mot naturens orden og man kjenner ingen som har opplevd dette (i hvert fall tror man ikke på dem).

På samme måte som det nok hørtes ut for mange i de første århundrene. Vi lever vel ikke akkurat i en tid der engleskoler og helbredelsespredikanter heies fram i media, eller på bloggen du leser nå.

Samtidig som det heller ikke mangler oppslutning om homeopati, aurafotografering, konspirasjonsteorier, at Jesus ikke har eksistert eller at ikke alle kornsirkler er practical jokes.

Men i mange kretser står altså fortsatt den selvsagte og opplagte modernitet sterkt, ofte i form av en like selvsagt og opplagt scientisme.  Kan ikke noe støttes naturvitenskapelig, er det bare å la det falle.

Men spørsmålet er altså ikke hva som rart, nøttete eller nattete. Det er i stedet hva vi har grunner til å tro at skjedde og hvorfor. Og de grunnene trenger ikke alltid være naturvitenskapelige, eller f.eks. at noe er filmet uten tydelige filmtricks (selv om dette i våre David Copperfield-dager blir stadig vanskeligere).

Når vi kommer til jomfrufødselen er det tre hovedgrunner til å tro på denne.

1: Den er omtalt i Bibelen
2: Den er støttet av kirkefedrene
3: Den er blitt en del av den apostoliske trosbekjennelsen

Men holder dette? Er det noen som helst grunn til å tro disse tre punktene?

Ja, det er noen som helst grunn. Dette er ikke funnet på fra løse lufta mange hundre år etter hendelsene. Det bygger på tradisjoner og tenkning fra de første århundrene. Muligens kan det til og med stamme fra tradisjoner innen Jesu familie (antagelig levde fortsatt flere av brødrene da disse tekstene ble samlet).

Det bør være nok grunner til å fremsi uten å mumle denne og andre trosbekjennelser som er pedagogiske og prinsipielle tolkninger av hovedstrukturen i Bibelens fremstilling av Jesu liv, død og oppstandelse. Altså ikke som fotoreportasje eller biologisk rapport.

Men det betyr ikke at det dermed er gode nok grunner - for en historiker.

Sagt på en annen måte: Jomfrufødselen tilhører den delen av kristen tro som historikere først vil bestride. Ikke fordi det ikke kunne ha skjedd (selv om historikere prinsipielt vil avvise mirakler siden de faller utenfor historiske metoder og bredden av faglig akseptable forklaringsmuligheter), men fordi de to tekstdelene i Det nye testamentet som omtaler dette synes å være litt senere tillegg og i langt større grad enn mange andre tekster kan være formet ut fra teologiske tanker i ettertid.

Selv om en del av historikertenkningen rundt dette opplagt ikke er upåvirket av en forhåndsavvisning av muligheten.

De som er mer interessert i en gjennomgang anbefales noen turer innom Raymond E. Browns klassiker The Birth of the Messiah: A Commentary on the Infancy Narratives in the Gospels of Matthew and Luke. Selv om den er på skarve 752 sider, bør den ha nok stoff for de fleste.

Skulle man ønske et mer kortere, men offensivt forsvar av teksten historisk, er det foreløpig ikke ulovlig å kikke på denne ivrige, men informerte gjennomgangen på Tektonics.

Noen mindre omfattende og mer nøkterne om noe av dette finnes ellers i mine bloggposter her og her.

Men uansett om vi nå skulle mene at jomfrufødselen er bokstavelig sann (hva den nå enn innebærer biologisk) eller primært en teologisk understrekning av det sentrale mysteriet i kristen tro at Gud ble menneske, er dette altså ikke dette i seg selv det sentrale i kristen tro eller (slik jeg nylig så hevdet av en nyateist på Verdidebatt) en av flere episoder som hvis sanne også "må være så nær man kan komme ugjendrivelige bevis for Guds eksistens".

Hvilket altså som et og annet annet fra det holdet er tøv og tant. Jomfrufødselen er ikke noe man legger fram som "bevis på Guds eksistens".

En tro på jomfrufødselen er en konsekvens av en tro på Gud og Jesus som Guds sønn, og enda mer av en tillit og lojalitet til de som tolket og formulerte dette i oldkirken.

Det er ikke slik at jeg tror på Jesus på grunn av jomfrufødselen. Jeg tror på jomfrufødselen på grunn av Jesus.

I det hele tatt er formuleringen "ugjendrivelige bevis for Guds eksistens" interessant. Den antyder atskillig om retorikk og retrettmuligheter.

For det første får man fram at man er rasjonell og opptatt av sannhet, ofte mer enn underforstått i motsetning til motparten. Hvis det så viser seg at omtalte motpart ikke er veldig ivrig etter å forsvare seg og legge fram noe som helst, tas det til inntekt for at den ikke bare er irrasjonell, men også feig. Og for at man har vunnet debatten ved walkover.

For det andre har man alltid muligheten til å trekke seg, selv om noen skulle overraske med bevis (hva nå dette er, det passes ofte nøye på ikke å definere på forhånd hva man kan godta som bevis, siden man da kan male seg inn i et hjørne).

Dermed er spillet enkelt. Skulle noen sannsynliggjøre jomfrufødselen (noe jeg tviler på at er mulig ut fra historisk metode) eller (og da er vi ved en langt mer sentral del av kristen tro) Jesu oppstandelse (noe som er langt mer mulig, selv om man forholder seg til historisk metode), er det ikke nok (trenger ingen parentes her).

For dette handler ikke om å ønske et rimelig godt grunnlag (basert på indisier, bakgrunnsinformasjon, tolkninger og rasjonell analyse av alternativer) for å ta et steg eller to i tro og si "ja til Jesus" (for å fremstå her som en ekte internett-predikant), men om Kravet med stor K: ugjendrivelige bevis.

Det skulle tatt seg ut om en nyateist hadde klart seg med noe så tamt som sannsynliggjøring eller bare bevis eller (for å si det med Bertrand Russells tilsvarende udefinerbare og uangripelige krav) nok bevis.

Dermed er retrettveien klar: Hva man nå enn skulle anføre av argumenter for jomfrufødselen eller oppstandelsen eller annet, er de ikke ugjendrivelige.

Uansett hva kristne svarer er det altså for nyateisten bare å lene seg tilbake og gratulere seg selv. Man har igjen vist motstanderne vinterveien i cyberspace.

3 kommentarer :

Hans-Petter Halvorsen sa...

Hmmm, fint formulert og bygget opp - som vanlig fra deg, Bjørn Are. Det der med krav om "ugjendrivelige bevis" bar vel med seg en subtil peker til meg.
Jeg ville bare påpeke at det ikke er noe jeg har fordret. Jeg sa bare at noen av de kristne doktrinene, hvis de ble bevist som autentiske hendelser, ville være det, altså ugjendrivelige bevis for Guds eksistens.

Bjørn Are sa...

Meget subtilt, selvsagt;-)

Det du sier her er forøvrig en slags tautologi der du til og med lar første bevisrunde fungere som styrkende på andre.

Hvis noen av "de kristne doktrinene" ble bevist (hva du nå legger i bevis), blir ikke Guds eksistens bare bevist, den blir altså til og med ugjendrivelig bevist, i følge deg.

Hva du nå legger i bevis eller ugjendrivelig.

Hvilket er godt gjort siden de fra din side omtalte "doktrinene" stort sett er historiske hendelser, og dermed alltid vil kunne ha noen grader usikkerthet. Det vi snakker om er altså maksimalt en så sterk sannsynliggjøring at det er hevet over rimelig tvil at en bestemt hendelse fant sted, omtrent slik det kan konkluderes i en rettsak.

Men det vil alltid være rom for å tenke annerledes, noe vi ser av at til tross for at de aller aller fleste historikere f.eks. mener det er hevet over rimelig tvil ut fra seriøs vurdering av kildematerialet at Jesus har eksistert, er det alltids mulig å finne 1-2 som mener noe annet (ser bort fra kranglefanter og konspirasjonsteoretikere uten historiefaglig bakgrunn).

Dermed kan jeg garantere deg at ingen kristne doktriner noen gang vil bli bevist, og at du dermed aldri vil få ugjendrivelige bevis for Guds eksistens.

I likhet med for del aller meste annet du og jeg og vi to velger å tro på i hverdagen.

Spørsmålet er ikke om noe er "bevist" (ugjendrivelig eller ei), men om det er gode grunner til å ta et steg eller to i tro på bakgrunn av det. Som når du stemmer ved et valg, velger livsledsagerske, krysser gata eller setter deg i et fly.

Og, ja, jeg vet det er forskjeller både disse i mellom og mellom disse og gudstro/kristentro. Poenget mitt er rett og slett at man ikke bør prate om "bevis" uten å klargjøre veldig tydelig hva det er man snakker om for hvert enkelt tilfelle.

Matematiske bevis er noe annet enn moralske er noe annet enn historiske er noe annet enn astronomiske er noe annet enn juridiske er noe annet enn bevis på kjærlighet er noe annet enn bevis på tillit til at en diskusjonspartner er ute i seriøst og ikke (mest) retorisk ærend på linje med en politiker i en valgkamp.

For å si det ugjendrivelig.

Bjørn Are sa...

Hans-Petter:

Ser at du har "oppsummert" noe av denne bloggposten på Verdidebatt med

Jeg har lest Davidsens blogg og han gjør nøyaktig det samme som deg. Dere tar utgangspunkt i at Bibelen er sann og at Gud eksisterer.

Det er, for å si det mildt, en noe ... pussig lesning av meg. Så pussig at den må kvalifisere til en eller annen premie.

Mine poenger er (for å gi det inn med teskjeer) at jomfrufødselen

a) Er noe man kun kan ha tillit til som følge av tro på noe annet og at det egentlig er dette andre som må diskuteres

b) Ikke er noe (ugjendrivelig eller ei) "bevis" (hva i all verden du mener med det) for Guds eksistens

c) Ikke (for min del) følger av en bokstavelig tro på Bibelen (jeg har ikke et eneste sted i bloggposten hevdet at "Bibelen er sann" (hva nå det skulle bety i din verden)), men av en vurdering av om det kan være snev av mulighet for at det kan være noe sant i de tradisjonene som gjengis rundt dette og om man skal stille seg lojal til dem og den teologiske tenkningen som førte til Den apostoliske trosbekjennelse (eller andre med tilsvarende konklusjoner).

Sagt på en annen måte kan man enten krangle på alt i trosbekjennelsen som ikke er naturvitenskapelig sannsynliggjort, dokumentert med DNA-tester eller ikke omtalt hos Paulus (eller hva man velger som kriterier), eller så kan man tenke at dette er en god og poengtert tolkning av viktige poenger i Bibelens fremstilling.

Du imponerer ikke mer når du skriver at Dere må gjerne være overbevist om hans [Guds] eksistens for meg, men det er ikke sannsynliggjort og langt i fra et faktum; da kommer man ikke utenom at alt han påstås å ha hatt en finger med i - jomfrufødsel, doktriner og annet - hviler på et sirkelargument.

Et sirkelargument vil tvert i mot være å si at "jeg tror X fordi Gud finnes og jeg tror at at Gud finnes fordi X".

Mens det jeg skrev altså var at X må sees i sammenheng med spørsmålet om Guds eksistens og er nettopp IKKE et bevis på den. Det er et "følgeargument", ikke noe sirkelargument.

For å sitere meg selv, "Det er ikke slik at jeg tror på Jesus på grunn av jomfrufødselen. Jeg tror på jomfrufødselen på grunn av Jesus."

Hvis du fortsatt klarer å lese dette som et sirkelargument, kan jeg dessverre ikke hjelpe deg.

Når du så likevel presterer å si på Verdidebatt at Dette er et stjerneeksempel på et sirkelargument og det er faktisk ganske underlig at du ikke selv ser det, er det med andre ord ikke enkelt å la være å ... kommentere.