Jomfruelig jammer

Som en av dem som har vært med på en og annen samtale, for ikke å si diskusjon, om religion og rasjonalitet, er det ikke til å unngå at man gjør seg noen observasjoner.

Slike samtaler kan forløpe svært forskjellig. Noen ganger møter man stor og uventet uvitenhet og/eller ærlig nysgjerrighet på hva kristen tro er - i et land der man skulle tro kunnskap om dette stod sterkt etter generasjoner med kristendom/KRL/RLE i skolen.

I stedet lever vi i en tid der kristen tro nesten begynner å få en eksotisk klang.

Det begynner altså å bli noen år siden jeg mistet overtroen på at særlig mange kunne særlig mye om dette. Dermed er det et gledelig unntak å treffe noen som kan gjengi sentrale deler, selv om gleden er noe blandet siden det stort sett da viser seg at dette er tidligere godt aktive kristne som har mistet troen.

Men selv om man kan få hyggelige opplevelser (eller blandete) trenger man ikke å vente lenge hvis man er modig/enfoldig/fanatisk nok til å stikke hodet fram som kristen i offentlige sammenhenger, før man merker at det er ... en og annen som ikke .... liker kristen tro.

Og responsen er ganske refleksmessig. Ønsket er primært er å sette fast og sette i bås, for ikke å si fastslå og slå festlige vitser. Og vise hvor dårlig kristne er til å takle ... kritikk og ... spørsmål.

Og dette handler ikke bare om det som ofte kalles vanskelige spørsmål. Jeg har mang en gang i offentlige diskusjoner forberedt meg på at nå kommer en utfordring om Det ondes problem, treenigheten, inkvisisjonen, modallogikk, fininstilling, evolusjon eller Galilei.

Men av en eller annen grunn er det som normalt kommer først ... jomfrufødselen.

Muligens er dette både av egen erfaring og fordi man har hørt at Christopher Hitchens oppfatter det som et debattmessig judogrep. Møter han ærverdige biskoper eller naturvitere som er kristne er det garantert å sette dem fast.

Bare spør om de tror på jomfrufødselen. Da begynner ellers den mest veltalende å stotre og (la oss legge til) stamme.

Selv har jeg erfart at dette tydeligvis ikke er nok. Muligens har det vist seg at kristne likevel ikke helt danser etter Hitchens liturgi, eller kanskje har det noe med personlighet å gjøre. For skal man spørre noen om de tror på jomfrufødselen (eller forsåvidt noe annet i trosbekjennelsen), er det ikke spesielt vanlig å få dette fremstilt nøytralt eller i sammenheng med spesielt nøytrale fremstillinger av andre deler av troen. 

I stedet møter man noe i retning av "så du tror at Gud voldtok en jomfru?" eller "så du ser ikke at kristendommen bare er en kopi av alle andre religioner i antikken der gudene jo måtte være født av en jomfru", eller "Så du tror på jomfrufødselen og at Jesus fôr opp til himmelen?! Hvis han har reist med lysets hastighet i snart totusen år er han fortsatt ikke ute av galaksen og skjegget hans er 722 meter langt!" (jeg finner ikke på her).

Nå spiller det liten rolle om man nøye forklarer at Maria (hvis man først skal tro på fortellingen om jomfrufødselen) faktisk ble spurt på forhånd og sa ja, eller at det altså ikke finnes slike opplagte paraleller til datidens mysteriereligioner (se her og her). Eller at Jesus nok ikke trenger å forholde seg til lyshastighet eller barberere.

Hva svarer man så på slike spørsmål? Er det mulig å si man tror på jomfrufødselen uten å stotre?

For det første er det mulig i den forstand at hvis det først finnes en Gud, er det ikke noe mer vanskelig å tro at universet og alle mennesker (når vi ser bak det hele) er skapt av Gud, enn at han én gang har skapt et barn uten en jordisk far.

Kan må først tro på de store miraklene, er det enklere å tro på de små.

Men betyr det at det er sannsynlig? Høres det ikke helt borte i natta ut?

Det er ingen tvil om at høres slik ut for mange i det som på fint heter den moderne verden, inkludert meg selv. Tanken er drøy, uvant, mot naturens orden og man kjenner ingen som har opplevd dette (i hvert fall tror man ikke på dem).

På samme måte som det nok hørtes ut for mange i de første århundrene. Vi lever vel ikke akkurat i en tid der engleskoler og helbredelsespredikanter heies fram i media, eller på bloggen du leser nå.

Samtidig som det heller ikke mangler oppslutning om homeopati, aurafotografering, konspirasjonsteorier, at Jesus ikke har eksistert eller at ikke alle kornsirkler er practical jokes.

Men i mange kretser står altså fortsatt den selvsagte og opplagte modernitet sterkt, ofte i form av en like selvsagt og opplagt scientisme.  Kan ikke noe støttes naturvitenskapelig, er det bare å la det falle.

Men spørsmålet er altså ikke hva som rart, nøttete eller nattete. Det er i stedet hva vi har grunner til å tro at skjedde og hvorfor. Og de grunnene trenger ikke alltid være naturvitenskapelige, eller f.eks. at noe er filmet uten tydelige filmtricks (selv om dette i våre David Copperfield-dager blir stadig vanskeligere).

Når vi kommer til jomfrufødselen er det tre hovedgrunner til å tro på denne.

1: Den er omtalt i Bibelen
2: Den er støttet av kirkefedrene
3: Den er blitt en del av den apostoliske trosbekjennelsen

Men holder dette? Er det noen som helst grunn til å tro disse tre punktene?

Ja, det er noen som helst grunn. Dette er ikke funnet på fra løse lufta mange hundre år etter hendelsene. Det bygger på tradisjoner og tenkning fra de første århundrene. Muligens kan det til og med stamme fra tradisjoner innen Jesu familie (antagelig levde fortsatt flere av brødrene da disse tekstene ble samlet).

Det bør være nok grunner til å fremsi uten å mumle denne og andre trosbekjennelser som er pedagogiske og prinsipielle tolkninger av hovedstrukturen i Bibelens fremstilling av Jesu liv, død og oppstandelse. Altså ikke som fotoreportasje eller biologisk rapport.

Men det betyr ikke at det dermed er gode nok grunner - for en historiker.

Sagt på en annen måte: Jomfrufødselen tilhører den delen av kristen tro som historikere først vil bestride. Ikke fordi det ikke kunne ha skjedd (selv om historikere prinsipielt vil avvise mirakler siden de faller utenfor historiske metoder og bredden av faglig akseptable forklaringsmuligheter), men fordi de to tekstdelene i Det nye testamentet som omtaler dette synes å være litt senere tillegg og i langt større grad enn mange andre tekster kan være formet ut fra teologiske tanker i ettertid.

Selv om en del av historikertenkningen rundt dette opplagt ikke er upåvirket av en forhåndsavvisning av muligheten.

De som er mer interessert i en gjennomgang anbefales noen turer innom Raymond E. Browns klassiker The Birth of the Messiah: A Commentary on the Infancy Narratives in the Gospels of Matthew and Luke. Selv om den er på skarve 752 sider, bør den ha nok stoff for de fleste.

Skulle man ønske et mer kortere, men offensivt forsvar av teksten historisk, er det foreløpig ikke ulovlig å kikke på denne ivrige, men informerte gjennomgangen på Tektonics.

Noen mindre omfattende og mer nøkterne om noe av dette finnes ellers i mine bloggposter her og her.

Men uansett om vi nå skulle mene at jomfrufødselen er bokstavelig sann (hva den nå enn innebærer biologisk) eller primært en teologisk understrekning av det sentrale mysteriet i kristen tro at Gud ble menneske, er dette altså ikke dette i seg selv det sentrale i kristen tro eller (slik jeg nylig så hevdet av en nyateist på Verdidebatt) en av flere episoder som hvis sanne også "må være så nær man kan komme ugjendrivelige bevis for Guds eksistens".

Hvilket altså som et og annet annet fra det holdet er tøv og tant. Jomfrufødselen er ikke noe man legger fram som "bevis på Guds eksistens".

En tro på jomfrufødselen er en konsekvens av en tro på Gud og Jesus som Guds sønn, og enda mer av en tillit og lojalitet til de som tolket og formulerte dette i oldkirken.

Det er ikke slik at jeg tror på Jesus på grunn av jomfrufødselen. Jeg tror på jomfrufødselen på grunn av Jesus.

I det hele tatt er formuleringen "ugjendrivelige bevis for Guds eksistens" interessant. Den antyder atskillig om retorikk og retrettmuligheter.

For det første får man fram at man er rasjonell og opptatt av sannhet, ofte mer enn underforstått i motsetning til motparten. Hvis det så viser seg at omtalte motpart ikke er veldig ivrig etter å forsvare seg og legge fram noe som helst, tas det til inntekt for at den ikke bare er irrasjonell, men også feig. Og for at man har vunnet debatten ved walkover.

For det andre har man alltid muligheten til å trekke seg, selv om noen skulle overraske med bevis (hva nå dette er, det passes ofte nøye på ikke å definere på forhånd hva man kan godta som bevis, siden man da kan male seg inn i et hjørne).

Dermed er spillet enkelt. Skulle noen sannsynliggjøre jomfrufødselen (noe jeg tviler på at er mulig ut fra historisk metode) eller (og da er vi ved en langt mer sentral del av kristen tro) Jesu oppstandelse (noe som er langt mer mulig, selv om man forholder seg til historisk metode), er det ikke nok (trenger ingen parentes her).

For dette handler ikke om å ønske et rimelig godt grunnlag (basert på indisier, bakgrunnsinformasjon, tolkninger og rasjonell analyse av alternativer) for å ta et steg eller to i tro og si "ja til Jesus" (for å fremstå her som en ekte internett-predikant), men om Kravet med stor K: ugjendrivelige bevis.

Det skulle tatt seg ut om en nyateist hadde klart seg med noe så tamt som sannsynliggjøring eller bare bevis eller (for å si det med Bertrand Russells tilsvarende udefinerbare og uangripelige krav) nok bevis.

Dermed er retrettveien klar: Hva man nå enn skulle anføre av argumenter for jomfrufødselen eller oppstandelsen eller annet, er de ikke ugjendrivelige.

Uansett hva kristne svarer er det altså for nyateisten bare å lene seg tilbake og gratulere seg selv. Man har igjen vist motstanderne vinterveien i cyberspace.