Med scientisme i halsen

Det kan bare komme som en bombe at jeg av og til har fornøyelsen av å diskutere tro og vitenskap. Etterhvert har det da også blitt noen artikler og kapitler om dette i ulike sammenhenger.

Det forhindrer ikke at det fortsatt ender med opptil flere millimeters heving av øyenbryn, for ikke å si senking av haken, når jeg ikke alltid like utydelig mumler noe om at det ikke trenger å være noen motsetning mellom dette, eller (hold dere fast) at de gjensidig kan styrke hverandre.

Spesielt skjer dette, når jeg bumper borti noen - spesielt nye ateister - som fremstår med en eller annen variant av scientisme, eller litt enkelt sagt en form for vitenskapstro som hever og/eller totaliserer naturvitenskapelige forklaringsmodeller (det finnes altså flere) til å omfatte tilværelsen som helhet.

Gis naturvitenskapen forståelses- og forklaringsmonopol på alle områder, ender dette for noen med at det som ikke har dekning i naturvitenskapen (og man tenker da gjerne på det litt ladete ordet "tro"), ikke er virkelig.

Man tror til og med at alle som er uenige i at vitenskap er det avgjørende "says it all" for alt, tror at virkeligheten tilpasser seg min tro. Men virkeligheten er nå engang ikke slik at den danser etter min pipe - eller etter scientistenes tro.

Uansett hva vi mener, må vi prøve våre oppfatninger mot nettopp denne virkeligheten, hva den nå er.

Etter et foredrag i Forum Berle om Rudolf Steiner og sanseløs forskning fikk jeg spørsmål fra en kjent høyesterettsadvokat og antroposof om hvordan en lutheraner (ettersom jeg nå engang tilstod å være medlem av Statskirken) kunne angripe et annet livssyn for mangel på rasjonalitet og etterprøvbarhet.

Underteksten var klar: Kristne i alminnelighet, og muligens lutheranere i særdeleshet, lå tynt an i en rasjonell diskusjon.

Ettersom jeg har et visst engasjement også som det som kalles skeptiker, tenker nok noen uvilkårlig at jeg må leve i to forskjellige verdener. Hvordan kan man ellers være både kristen og skeptiker? En opplagt løsning er å dele verden i to - en skeptisk del og en religiøs.

Det er imidlertid kanskje ikke så opplagt at dette er en todeling som jeg er klart uenig i.

I stedet for å dele verden i ulike sfærer (som ikke overlapper), oppfatter jeg det som mer fruktbart å se på verden og våre forestillinger om den, som noe som ligger på ulike nivåer. Jeg ønsker rett og slett et livssyn som bunner i dypere og mer fundamentale forhold enn etterprøvbar vitenskap.

Det betyr ikke at jeg ser på vitenskap som noe som det krever ekstremt mye å tro på. Tvert i mot er vitenskap såpass egnet til å finne ut av den fysiske virkeligheten, at den forsvarer seg selv.

Men vitenskap reiser også spørsmål. Hvorfor fungerer metodene? Hva kan de brukes til? Hva er ulike vitenskapers avgrensninger? Kan de misbrukes? Og er det noe galt med misbruk?

Vi lever alle i en virkelighet som må tolkes. Det hjelper ikke om hvor sterkt vi opplever at det er selvsagt at vitenskapen er det som gjelder, og at det liberale norske samfunn, eller fargerike fellesskap, er et selvfølgelig ideal.

For selvfølgelighetene skifter.

En azteker på 1400-tallet hadde andre selvfølgeligheter enn en fjortis fra Stovner. En tradisjonalistisk hinduist som mener at verden er en illusjon, oppfatter naturvitenskapens verdi, for ikke å si virkelighet, annerledes enn en empirist fra England.

Nettopp fordi vi styres så mye av selvfølgeligheter, trenger vi en (unnskyld uttrykket) bærekraftig tro på vitenskapens mulighet, verdi og viktighet - og på at dette handler om et umistelig og ikke-selvfølgelig prosjekt.

Enten vi utsettes for budsjettrunder, postmoderne vrier eller en tro på at vi er biologiske roboter uten evne til selvstendig refleksjon og frie valg, er vi avhengige av noe som får oss til å tro på og støtte vitenskap som prosjekt.

Men det betyr nettopp at vi må lene oss på noe dypere (eller høyere, enhver får velge metaforen som man trigger mest på) enn vitenskapen.

Vi befinner oss i et sammensurium av hendelser, data, opplevelser og antagelser. Dess mer en virkelighetsforståelse eller livstolkning kan skape sammenheng (eller koherens som det heter på filosofisk) mellom disse dataene, dess større grunn er det til å feste lit til denne forståelsen eller tolkningen.

Noen av disse dataene kan vi finne i vitenskapelige modeller, eller i det som ligger til grunn for disse modellene. En annen type data er den som peker på at vitenskap faktisk er mulig.

Vi lever i en verden med så stor grad av konsistens og regelmessighet at empirisk forskning faktisk gir mening - og resultater. Kan dette antyde noe om hva som eventuelt kan ligge bak den fysiske verden, eller er den bare det som på språket kalles et "brute fact".

En tredje type data er mine egne (fenomenologiske) opplevelser av meg selv, av min bevissthet, mitt jeg, min frie vilje, min erkjennelse av rett og galt etc. Er dette realiteter eller illusjoner, folkepsykologi eller fakta? Og hvis det er illusjoner, hvor rasjonelt er det da å si at vi er rasjonelle eller har viten?

En fjerde type data er eksistensen av ulike typer livssyn og religioner. Disse kommer i såpass mange farger og fasonger, begrunnelser og bastantheter, at det blir meningsløst å låse alle inne i én bås som "religion" der alt i prinsippet er prikt likt, siden det angivelig bygger på (blind) "tro" og ikke på "viten".

Livstolkninger må omfatte alt dette, ellers er det ikke livstolkning.

En grunn til at jeg er kristen er at det gir en helhetlig virkelighetsforståelse som omfatter både verdier og vitenskap. Det kan til og med argumenteres for at varianter av denne virkelighetsforståelsen har vist seg egnet til å stimulere fremveksten av moderne vitenskap. En begrunnet tro på en Lovgiver bak naturen styrket og begrunnet troen på lover i naturen.

Først mot et bakteppe der Gud generelt sett opprettholdt naturens aktiviteter rytmisk og regelmessig, ga det mening å snakke om mirakler. Disse var sjeldne spesialtilfeller av Guds inngrepen i en natur som ikke oppførte seg vilkårlig eller etter innfallsmetoden. Vi levde ikke i et "freak universe".

Når jeg har sagt dette, er det fordi jeg ikke ser noen motsetning mellom tro og viten. Ordet tro er rett og slett ofte et villspor. Mange tenker uvikårlig at tro = "finne på" eller "blind tro". Dermed er det er mer presist å bruke uttrykket begrunnet tro og/eller tillit til noe eller noen.

Og være tydelig på at noen former for tro står sterkere enn andre.

Med full ydmykhet overfor at dette kan være mer eller mindre begrunnet både når det gjelder hvilke felt vi berører og hvem det er som eier denne troen (vi er - hvis vi ser nøye etter - ikke alle Thomas Aquinas, Isaac Newton, G.K. Chesterton eller Alvin Plantinga).

Sagt i overkant enkelt er viten en berettiget tro på noe som er sant. Det motsatte av tro er ikke viten, men mangel på tro. Blind tro er ikke tro, men diktning og etterdilting.

Når jeg er skeptiker, er det fordi jeg som kristen har en begrunnet tro på vitenskapens viktighet og verdi (det betyr ikke at jeg avviser at andre også kan mene å ha en begrunnet tro på dette). For å si det lettere religiøst er det Gud som krever av meg at jeg skal være skeptiker (eller for å si det med Paulus: Prøv alt og hold fast på det gode).

Og som skeptiker er jeg opptatt av å fokusere på rasjonalitet og etterprøvbarhet, av sannsynligheter og konsekvenser, av kvakksalveri, kultarkeologi og kreasjonisme, i tillegg til livssyn – og livssynskritikk.

Og det er her jeg opplever at enkelte medskeptikere kanskje tar sin vitenskapsentusiasme litt vel helt ut. Når jeg leser Martin Gardners pionerbok innen skepsissjangeren, Fads and Fallacies in The Name of Science, er det forbilledlig hvordan han avgrenser seg.

Temaet er ikke fads and fallacies i seg selv, men de som hevder å ha vitenskapelig støtte for sine påstander.

Nå berørte han ikke scientisme i denne sammenhengen (han har skrevet mer om sitt livssyn og vitenskap andre steder). Men å bruke vitenskapelige resultater - eller mangel på vitenskapelig støtte - som argument for eller mot et livssyn er problematisk. Noen ganger trekkes tankene i retning av både fads og fallacies, ikke minst når vi også har i bakhodet hvordan ulike typer vitenskapelige konklusjoner (som senere er blitt endret) er blitt misbrukt til dette (både av ateister og kristne).

Selvsagt kan man bruke det på vitenskapelig etterprøvbare spørsmål (som hvorvidt, når og hvordan livet utviklet seg eller Jerikos murer falt), men å falsifisere, eller så tvil om, deler av tekster (eller teksttolkninger) er ikke det samme som å vise at null og niks av noe i disse tekstene har noen form for realitet.

Selv har jeg i mange år holdt foredrag der jeg advarer mot å lese Første Mosebok med stoppeklokke. Det var ikke slik den ble lest opprinnelig, eller engang i antikken, middelalderen eller reformasjonen.

De som forfattet tekstene forsøkte ikke å formidle noe vi ville kalt for biologi eller geologi. De var opptatt av vår verdi, våre evner og vårt ansvar overfor skaperverket og hverandre. De uttrykte seg polemisk overfor omgivelsenes syn på astrologi og ansvar. De ikledde fortellingen en jødisk hellig tradisjon med en syvdagers syklus for å understreke betydningen av sabbaten.

Muligens tenkte de at det måtte ha skjedd på seks dager, men det var ikke det som var i fokus verken for de som skrev tekstene eller tolket dem. Kirkefedre som Augustin oppfattet da også en diskusjon om dager som noe sekundært.

Men selv om vitenskapen kan hjelpe oss til å forstå eller avvise tekster, og man som jeg kan støtte evolusjon, betyr ikke at vitenskapen dermed skal - eller kan - være et livssyn.

Samtidig er det ikke til å komme fra at det er et fristende prosjekt å lene seg til vitenskapens prestisje og hevde at mitt livssyn bygger på dette. Eller motsatt, fnyse og fnise over alle "troende" og all "tro" som hevder noe som ikke kan begrunnes strengt vitenskapelig (og som dermed ikke kan være virkelig).

En grunn til at det er rimelig enkelt å avvise scientisme i betydningen totalisering av vitenskapen som forklaringsmodell, er at den slår tilbake på seg selv. For det er ikke noe vitenskapelig resultat som forteller oss at naturvitenskapen skal ha monopol på forklaringer. Mener vi dette, har vi i stedet inntatt et valgt, filosofisk ståsted.

Skal vi vurdere om dette er et rett eller galt ståsted, går vi ikke til labben og sjekker empiri.

Veien går rett og slett til filosofien, til vurderinger av rasjonalitet, induksjon, etikk, epistemologi og hva som konstituerer ulike former for og nivåer av viten. Og gjør vi dette, har vi allerede vedgått at naturvitenskap ikke er alt.

Nå innebærer ikke dette at religion skal rydde opp der en litt hjelpeløs vitenskap ikke helt strekker til. For også "religion" må vurderes filosofisk rasjonelt. Noe blir ikke virkelig bare fordi en eller annen "tror" noe. Vi må løpende vurdere ulike livstolkninger og hvilke prinsipper - og premisser - de legger til grunn.

Blant en mangfoldig mengde litteratur om temaene kan anbefales to bøker som både er rimelig korte og som henger sammen. Vi snakker på den ene siden om Roger Triggs Rationality and Science: Can Science Explain Everything? (fra 1993)og på den andre om hans Rationality and Religion: Does Faith Need Reason? (skrevet som en slags oppfølger i 1998).

Som Trigg viser betyr en avvisning av scientisme ingen underkjennelse av vitenskapens verdi. Det handler rett og slett om mavemål på vitenskapens vegne.

Og, for å holde fast i noen tråder i denne drøftingen, om å anspore til å søke en mest mulig helhetlig virkelighetsforståelse som kan begrunne og gi mening og motivasjon for vitenskap og verdier.

Spørsmålet for meg er dermed mindre om vitenskapen kan begrunne min tro, enn om troen kan begrunne vitenskapen.