Kulturdebatt i en agurktid

Så var vi i gang igjen, med kulturdebatten.

Og er det noe som er sikkert i en slik situasjon, er det at man snakker forbi hverandre, når man ikke er travelt opptatt med å omtolke, forvrenge og forvirre.

Saken blir ikke mer oversiktlig av at alle har sine revir og kjepphester, for ikke å si båser. Selv om det gjør det lettere å sette motinnleggene i bås.

Siden det er sommer, agurktid og litt småtravelt med annet, som en viss weekend i London med en viss konsert eller nitten, skal vi ta dette i etapper.

Vi starter med utgangspunktet, Jan E. Hansens kommentator i Aftenposten 5. juli om Hva vil Europa være?

Den er, for å si det forsiktig, sterk kost. Selv om starten er rolig nok.

Å forsvare europeiske verdier er umulig uten å stå fast ved en viss gresk-romersk og jødisk-kristen arv.

Akkurat dette innledende utsagnet kan nok de fleste godta. Det er passe rundt og forbeholdent, uten å ekskludere noe. Men så kommer... fortsettelsen.

Først fortsatt forsiktig. Så noe mindre forsiktig.

Jeg møter ledere fra Norden som ikke vet at vårt alfabet er latinsk, men at vårt tallsystem er arabisk. Jeg møter høyt utdannede skandinaver, politiske ledere, som ikke vet at de ortodokse kirker ikke er katolske. Jeg møter ledere som ikke vet at Kristus var jøde, og at Luther var katolikk.

Jeg møter dem her i Roma hvor de følgelig ikke forstår noe særlig av alt det fantastiske de ser. De vet ikke at de er i den byen, midt i den romerske verden, hvor den jødisk-kristne impuls fra Jerusalem smeltet sammen med den politisk-akademiske arv fra Athen. Det er dette fenomenet som gjennom 2000 år har formet det vi kaller Europa eller den vestlige kulturkrets.

 Denne type kulturell tabula rasa i hodet på en del næringslivsledere og politikere er ikke spesielt overraskende. Likevel må jeg med lettere sammenbitte tenner vedgå å ha møtt opp til flere som ikke er helt ukjente med historien.

Men det er ikke spesielt oppløftende om mange av de som presumptivt skal representere en europeisk kultur og forvalte nasjonale interesser, ikke er helt trygge på hvor vi kommer fra.

Skal man vite hva Europa er og bør være, må man vite dette. Men det er altså de som ikke engang aner det, som skal styre Vesten gjennom finanskrisen, som skal bestyre vårt forhold til innvandring, islam, terrorisme, som skal ordne opp i Afghanistan. Lykkes de? Ingenting tyder på det. De så ikke engang at finanskrisen måtte komme, de vet ingenting om religionsfrihet og kulturelle standarder, de har hatt sine styrker stående i Afghanistan og Irak det siste tiåret og skal fortsatt løse et problem som de ikke engang synes å kunne definere.

Selv om Hansen utvilsomt står i fare for å se mørkere, for ikke å si mer ensidig, på situasjonen enn enkelte andre av oss har for legning, kan det ikke skade om man bremser noe ned iveren etter å sage over grenene vi sitter på.

Og tar seg noen minutter, eller rettere sagt måneder, på å studere kulturelle kjerneverker, fortrinnsvis uten de rituelle kjappe og kyniske vitsene om bronsealderstammer og aller mørkeste middelalder.

Disse lederne har gått på de samme typer offentlige skoler og universiteter i de vestlige land, de har studert statsvitenskap, økonomi, militærstrategi og jus. Men de har ikke lest Bibelen, de har ikke lest Odysseen av Homer, Aeniden av Vergil, Den guddommelige komedie av Dante, kanskje de eneste fire verker man trenger å lese for å forstå all annen vesterlandsk litteratur, for å forstå hva Europa er.

Hansen er ikke ferdig med å blåse i basunene med dette.

Sekulariseringens velsignelse er deres mantra. Men de vet ikke at det vitenskapelige og demokratiske verdigrunnlag for Vestens verdslige statsdannelser er utenkelig uten kristendommen og Kirkens innstilling til menneskeverd og maktfordeling. De vet ikke at solidaritet, frihet, likhet, brorskap, toleranse og sivile rettigheter bare har kunnet oppstå i en kultur som var kristen. De vet således ikke at Olof Palme satte seg nøye inn i pave Leo XIIIs sosiale encyklika fra 1890-tallet da han studerte seg til sosialist.

Neste avsnitt er noe av det mest sjåvinistiske på Europas vegne som er skrevet i en normal norsk avis på en generasjon eller to.

Det finnes ingen Ibsen i India, ingen Shakespeare i Kina, ingen Strindberg i Saudi-Arabia. Hvorfor finnes denne dramatiske litteraturen og lignende kunst og musikk bare i Europa og det europeisk inspirerte USA? Fordi kristendommen like frem til renessansen og reformasjonen hadde beredt grunnen for å erkjenne at alle mennesker er født frie. Derfor oppstår en Galileo, en Mozart, en H.C. Andersen.

Denne aggressive verdsligheten må skyldes en angst for det som er større og mer krevende enn å regulere prisen på olje og utbetale pensjoner. Slik som hatet mot Kirken, eller hatet mot Israel, lyner av angst for en lengre tradisjon, en grunnleggende religiøs og kulturell arv som endog har gitt grobunn for demokratiske styresett.

Hansens grausame salbe er ikke... helt over.

Hvorfor skal ikke Europa, som unektelig føler seg truet, vedkjenne seg sin gresk-romerske og jødisk-kristne arv når det er dette arvegodset som gjorde det mulig å skape det opplyste og siviliserte Europa?

Våre ledere formidler en selvforakt av mangel på innsikt og kan følgelig ikke redde et Europa de ikke kjenner. På de skoler hvor de har gått, har de ikke lært at europeisk kolonialisme, brutal som den var, i sin tur skapte USA, den frieste forfatning verden har sett, og at områder i Østen og Afrika vant fremgang og goder i politisk, økonomisk og sosial utvikling nettopp i kraft av et europeisk nærvær. Hvorfor skulle Vesten ellers ha sine militære ungdommer stående i Afghanistan og Irak?

Det er i utgangspunktet hverken amerikansk eller orientalsk kulturinnflytelse som har skapt det Europa som ble verdensledende i human retning. Det er omvendt. Heller ikke islam har bidratt til Europa med vesentlige verdier, selv om arabisk kultur har gjort det, enten den var islamsk eller ikke.

Slutten er sterk, streng, sta og stri. Vi formelig føler det skvetter i kaffebarer, blogger og redaksjoner. Det rykker i både den ene og andre muskelen, enten vi snakker panne og munnvik, eller fingre og knyttenever, når Jan E. Hansen (og husk vi lever i 2010) konkluderer med en heller passende punch line.

Hvis europeiske ledere ikke ser og sier dette, finnes det ikke noe Europa som er verd deres forsvar.

Når Roma på denne måten taler vår stilltiende kulturelle korrekthet midt i mot, går det ikke direkte upåaktet hen. Jeg vet ikke hvor mange motinnlegg Aftenposten og andre media har mottatt, men de som er trykket er både forståelige (Hansens mangel på måtehold bidrar ikke direkte til å bremse lysten til motsigelse) - og forvrengende.

Vi skal ta for oss flere av disse i tur og orden.