Livat på Venus og Mars

Det begynner å bli noen uker siden Edgar Rice Burroughs (1875-1950) dominerte bestelgerlistene, men hans figurer og fantasiverdener synes aldri å gå helt av moten.

For de som nå gnir seg i hodet kan røpes at vi snakker om skaperen av Tarzan og en rekke andre populærkulturelle ikoner, enten du har hørt om dem eller ei. På veien mot jubileumsbrølet for Tarzan i 2012 skal vi dermed ta noen runder innom noen av landskapene som Burroughs befolket.

Blant de mer eksotiske er skjønne prinsesser og vågale eventyrere (det er sjelden omvendt) på Venus (Amtor på Burroughsk) og Mars (Barsoom).

I det hele tatt går fortellingene om John Carter (som altså er filmaktuell) og Carson Napier den mer kjente Tarzan en heller høy gang, selv om de med sin større fremmedhet ikke er like lette å leve seg inn i eller filmatisere.

Dermed er det en fornøyelse i en tid der Burroughs selv er lite produktiv at en av de mer skriveføre (for ikke å si kjappe) og mangfoldige SF-forfatterne, S.M. Stirling, har tatt over tastaturet, så langt i The Sky People (2006) og In The Courts of The Crimson Kings (2008).

Sovjet og USA har under romkappløpet tidlig på 60-tallet oppdager at Mars og Venus er bebodde. Det gir ikke uventet sterke incentiver til bemannede romferder de neste par tiårene mot 1980-tallet der handlingen utspiller seg.

Avstand og logistikkutfordringer gjør det vanskelig med erobring, i hvert fall på kort sikt. Fokus er i stedet på å etablere gode forbindelser med lokale menneskearter (som pussig nok, og som det gjøres et nummer av i bøkene, synes å være biologisk knyttet opp mot jordens evolusjon), når man ikke sliter med renkespill og rovdyr.

Vi kan likevel ane trekk fra England og Frankrikes kamp om brohoder i Nord-Amerika tidlig på 1700-tallet.

Stirlings mangler som vanlig ikke ressurssterke helter, ramsalte skurker eller beskrivelser av hvordan utnytte og utvikle teknologi i primitive omgivelser med korte tidsfrister og lunter. Ikke minst er det alltid nyttig å lære hvordan dinosaurer kan styres med praktisk plasserte implantater.

Ikke uventet får vi også mer militaristiske vinklinger, eller i det minste knytninger til militæroperasjoner. Heldigvis slipper vi de i overkant sadistiske avsnittene fra flere av skrekkregimene Stirling ellers skildrer med om- og uhyggelighet, som det sørafrikanske dystopiske Draka-dominatet.

I stedet kastes vi inn i fargerike og farefulle ferder med ganske så spenstige personer, og ikke bare takket være lavere tyngdekraft. Stirlings evne til å smi historier ut av ermet og sære premisser er i det hele tatt formidabel.

Begge bøkene er verdt et besøk, men skulle man velge kun den ene, og da ikke i blinde, måtte det være den andre. Som hos Burroughs er det atskillig mer storslagent og romantisk over den døende planeten Mars enn den livskraftige Venus.

Hva nå det forteller oss om livet - eller forfattere.