Tanker og teodicéer

Vi har i denne serien basert på en artikkel i Theofilos 1/2011 argumentert for er det ikke er rasjonelt berettiget å avvise Gud logisk eller sannsynlighetsmessig p.g.a. eksistensen av lidelse.

Men selv om en diskusjon om Guds eksistens i såfall må føres med andre argumenter enn de som har å gjøre med Det ondes problem, betyr ikke det at vi dermed ikke kan tenke oss noen grunner til at Gud tillater lidelse. Eller slipper unna å vurdere om om Gud tillater langt mer lidelse enn det som vi kan synes er nødvendig.

Vi er med andre ord kommet dit vi har varslet en stund, til en mulig teodicé.

Som vi har vært inne på noen ganger er det et spørsmål om det virkelig er nødvendig å finne (mulig) gode grunner til at Gud tillater (det vi oppfatter som) vilkårlig og meningsløs ondskap. Det er rett og slett forskjell på å diskutere logisk konsistens og å forsøke å finne forklaringer hvorfor Gud har gjort det på den ene eller andre måten.

Det ene handler primært om logikk, det andre om teologi.

Men selv om vi ikke skulle klare å utvikle en troverdig teologi om Det ondes problem er det noe annet enn å si at eksistensen av lidelse fører til en logisk selvmotsigelse som gjør at Gud må avvises.

Vi trenger ikke teodicéer for å vise at Det ondes problem ikke gjør kristen gudstro logisk selvmotsigende, men de kan være nyttige og til dels nødvendige siden mange nettopp har spørsmål om grunner.

Men når vi behandler dette, må vi være tydelige på hvor vi befinner oss.

For å understreke (og det for et ukjent antall ganger) snakker vi ikke lenger om et svar på noe logisk argument mot kristen tro, eller på noe sannsynlighetsargument. Det vi ser på er i stedet om vi kan forstå hvorfor Gud tillater lidelse og ondskap.

Selv om dette er vanskelig, og i prinsippet umulig fullt ut for begrensede mennesker som ikke kan se ting fra Guds ståsted, kan vi tenke oss flere mulige løsninger.

Vi har så vidt berørt den som handler om fri vilje, men vi kan finne flere andre og til dels overlappende varianter. Det er til og med slik det ikke er noen grunn til å tro at det kun finnes en eller to grunner, men en serie samvirkende grunner som vi nå i beste fall ser stykkevis og delt.

Men noe ser vi - muligens.

Eller vi kan i det minste bruke det som innfallsvinkler til å tenke oss hvordan dette kan løses, eller i hvert fall hvordan vi kan nærme oss en løsning, sett fra vårt perspektiv og vår rasjonalitet.

Og selv om vi ikke egentlig vet om det vi da kommer fram til er i nærheten av riktig, antyder det i det minste at det ikke er aldeles urimelig å tenke at det kan finnes noen gode grunner til at Gud tillater lidelse.

For eksempel kan vi knytte argumenter til naturens orden og lovmessighet (inkludert evolusjon) og at dette kan være nødvendig for å bygge opp den type verden som vi best kan være frie og vokse som enkeltpersoner og samfunn i.

Eller vi kan gå inn på karakterforming som kan kreve en fysisk verden med så høy risiko for skader og ondskap at det vi kan modne og utvikle oss på en måte som en idealisert lykkeverden med lav risiko ikke ville gjort.

Vi kan snakke om syndens følger og at noe av den type lidelse vi møter skyldes av vi er rammet av syndefallet og dermed har en tendens til å sette oss selv i fokus eller velge noe (større eller mindre) ondt). Dette er noe annet enn for eksempel risikoen for kometnedslag og jordskjelv som skyldes naturlige lovmessigheter som nevnt over.

Vi kan berøre eksistensielle utfordringer som Gud kan bruke til å vekke oss opp av tilstander av selvfølgeligheter og sløvhet og gir oss mulighet til å være modige og selvoppofrende.

Det er mulig å trekke inn at Gud selv led som mennesket på korset og kan være nær når vi har det vondt, en tanke som kan være til trøst og som er vanskelig å finne utenfor kristen tro.

I dette har vi også vurderingene av om Gud kunne klart seg med å skape kun én (idealisert) verden, eller om det er mulig å se grunner til å skape to – vår type risikoverden verden og en fremtidig nyskapt jord. En av de som har arbeidet med Det ondes problem er Atle Ottesen Søvik i doktorgradsavhandlingen The Problem of Evil and the Power of God fra Menighetsfakultetet (2009) som nylig er kommet som (dyr) bok.

Etter en bred og mangfoldig analyse ut fra en rekke innfallsvinkler hevder Søvik at følgende korte oppsummering er det beste svaret (vi kan legge til at en god nok forståelse av det nok kan kreve at man har vært med på diskusjonen i boken), om vi skal vurdere grunner til at Gud skapte verden:

Utgangspunktet er at Gud ville skape en selvstendig verden. For at mennesker skulle ha fri vilje måtte Gud for det første skape en lovmessig verden, for at vi skal kunne forutsi konsekvensene av våre handlinger. For det andre måtte Gud skape en verden som ikke er determinert, for hvis verden er determinert, er bare én fremtid mulig, og da har vi ikke fri vilje. Vår selvstendige frie vilje gjør oss i stand til å gjøre moralsk onde handlinger. Indeterminismen i verden gjør at naturkatastrofer og sykdommer kan oppstå. Når Gud ønsker en lovmessig og selvstendig verden kan han ikke gripe inn for ofte, for da ødelegges det selvstendige systemet Gud ønsket. Men han kan gripe inn noen ganger.

Hvorfor skapte da Gud en slik selvstendig verden hvor han bare kan gripe inn iblant uten å ødelegge systemet? Hadde det ikke vært mye bedre om han skapte en mindre selvstendig verden hvor han kunne gripe inn mer, og hvor ikke det skjedde så mye ondt? Før jeg svarer på det, må du være med på følgende resonnement: Du og jeg kan bare bli til i denne verden. Vi er fysiske prosesser som har oppstått i denne verden, og vi kunne ikke blitt til i en annen verden, for da hadde det vært noen andre enn oss som hadde blitt til. Det er som å ønske seg andre foreldre: det går ikke an, for du er bare produkt av dine foreldre. Hadde to andre foreldre fått barn, hadde de ikke fått deg, men en annen. På samme måte kan du bare bli til i vår verden. Skulle Gud skape deg, måtte han altså skape deg i denne verden, som er slik at Gud ikke kan gripe inn for ofte.

Likevel, hvorfor skapte han ikke heller noen andre mindre selvstendige vesener i en bedre lav-risiko-verden, i stedet for å skape onde selvstendige vesener i denne høy-risiko-verden? Gud har sannsynligvis også skapt en lav-risiko-verden, nemlig himmelen. De som dør i mors liv eller kort tid etter fødsel, blir trolig formet til bevisste og handlende personer og havner direkte der. Men når Gud har skapt en slik verden, så er det godt at han han skaper vår verden i tillegg. For vi, som du og jeg, kan bare komme til denne gode verden hvis vi først blir til i vårt univers. Du og jeg kunne ikke blitt skapt direkte inn i himmelen, det kunne bare andre vesener blitt. Dersom Gud har skapt en annen god verden enn vår, er det godt av Gud i tillegg å skape vår verden, fordi han tilbyr overveldende kompensasjon i den neste verden for våre lidelser i denne verden. Derfor er det ingen motsetning mellom å tro at det finnes en god og allmektig Gud, samtidig som det finnes ondskap og lidelse i verden (sitert fra artikkelen Mitt funn: Det ondes problem”, Lys og liv 2/10 s.15).

Det er mulig å si langt mer, noe Ottesen Søvik da også gjør. De som ønsker mer om temaet anbefales å lese boken hans (den er dyr, men finnes vel på noen biblioteker), eller noen av de bøkene vi skal anbefale i morgen.

Argumentasjonen vi har vært gjennom viser imidlertid at det ikke er en selvmotsigelse eller usannsynlig med en god og allmektig Gud, og en verden med lidelse, selv uten å akseptere slike mulige grunner som er antydet over.

Når alt dette er sagt, sikkert til tider alt for teoretisk og omstendelig, er det viktig å holde fast på at det som teller for Gud og medmennesker ikke er om vi består en teoriprøve.

I møte med lidelsen gjelder først og fremst praksis.