Berettigelser og grunner

I denne sjette delen av serien om lidelsens problem (forrige del finnes her) nærmer vi oss det som på fint kalles en teodicé, som handler om mulige grunner til at Gud kan tillate lidelse.

Vi gjør ikke det for å løse det ondes problem. Som vi har vært inne på noen ganger er det å se for oss noen grunner (eller gjøre det fullt ut tilfredsstillende) ikke nødvendig for å vise at lidelse ikke kan brukes til å avvise Guds eksistens.

Men det hører likevel med for å se om det høres noenlunde rimelig ut å tenke at Gud eksisterer.

Når vi gjør dette er det selvsagt en tankemessig utfordring om vi som mennesker skal begynne å stille krav til Gud. Det er ikke enkelt å forsvare rasjonelt at begrensede og ofte selvsentrerte mennesker (tross alle våre gode forsetter og rike evner) uten  videre kan stille seg til dommer overfor en allgod, allmektig og allvitende Gud.

Men siden det nettopp er disse samme menneskene som det forventes at ikke skal avvise Gud på feil grunnlag, slipper vi ikke unna å vurdere om vi kan synes det er berettiget når verden er som den er.

Hvis Gud skal ha noen grunner (som vi kan akseptere) til å tillate lidelse kan ikke disse være tilfeldige eller bagatellmessige. De må være svært gode.

Skal vi være strenge (og det ligger lett for enkelte av oss) kan vi sette opp noen krav til hva slike grunner må oppfylle .

(G1) De må være nødvendige – Godene som oppnås ved å tillate denne lidelsen kunne ikke ha inntruffet uten ved å tillate denne lidelsen eller en lidelse som var verre.

(G2) Det må være en god nok kompensasjon - Godene som (til syvende og sist) oppnås ved denne lidelsen må kompensere godt nok for lidelsen.

(G3) De må være berettigede – Den som tillater lidelsen må ha rett til å tillate den.

Før vi ser etter slike grunner i neste post i serien skal vi imidlertid ta en ekstra runde innom en noe enklere formulering av Det ondes problem, enten vi nå setter det opp som et logisk eller evidensielt problem.

Ateisten William Rowe antyder utfordringen når han bruker nettopp eksistensen av unødvendig lidelse i et argument mot at det er gode nok grunner til at Gud kan tillate lidelse.

Argumentet er (forenklet) som følger:

(R1) Vilkårlig og meningsløs ondskap eksisterer

(R2) Hvis Gud eksisterer, så eksisterer ikke vilkårlig og meningsløs ondskap

(R3) Derfor eksisterer ikke Gud

Det er ingen tvil om at argumentet er gyldig i den forstand at konklusjonen følger logisk av premissene. Kan vi vise at premissene er sanne, har vi også vist at konklusjonen er sann og argumentet sunt. (R1) synes riktig ut fra vår erfaring og (R2) er et premiss mange teister vil holde for å være riktig.

Det er generell enighet om at dette er et viktig argument, men det finnes ulike måter å besvare det.

En måte er å se om vi faktisk kan finne noen udiskutable tilfeller av vilkårlig og meningsløs lidelse. Det er rett og slett ikke så lett som det kan synes. Vi kan fort komme til å forutsette det som skal bevises.

En respons foreslått av Rowe selv er å bruke R2 til å avvise R1. I stedet for å si at Gud ikke finnes fordi det eksisterer vilkårlig og meningsløs ondskap, kan vi konkludere med at (ekte) vilkårlig og meningsløs ondskap ikke eksisterer (selv om vi ikke på noen måte kan se hvordan det er mulig), fordi Gud finnes.

Vi sier med andre ord nei til det første premisset, selv om vi ikke kan vise at slik ondskap ikke finnes.

Men siden det heller ikke er mulig å vise at den finnes, er vi like langt i en diskusjon om Guds eksistens – hvis dette er det eneste argumentet vi har som kan si oss noe om det.

Som nevnt i første bloggpost i denne serien om lidelsens problem kan vi imidlertid ha andre gode grunner. I stedet for å gjøre det berettiget å avvise Gud p.g.a. Det ondes problem viser Rowes omformulering at det nettopp ikke er berettiget å bruke dette til å avvise Gud.

En diskusjon om Guds eksistens må kort sagt føres med andre argumenter (som f.eks. kosmologiske).

Likevel er det berettiget å se nærmere på en mulig teodicé i morgen.