Gud - mer enn feelgood?

Da er Gud - mer enn feelgood ute i handelen.

Boken er nyskrevet for eldre tenåringer med løst utgangspunkt i denne fagboken om samme tema, noe som betyr at den også kan leses av enda eldre lesere.

Nå er det ingen grunn til å late som om dette er en spesielt enkel målgruppe eller handler om spesielt enkle tema. Vi håper likevel det ikke er umulig at vi at vi på drøyt hundre sider kan ha formidlet noe fornuftig og forståelig, uten å bli i overkant forkynnende eller late som det ikke finnes innvendinger.

Og så tror vi den er litt morsom å lese for nysgjerrige.

Eller for å si det like nøkternt som forlaget:

The Big Bang! Trykket noen på ON, eller er universet skapt ved tilfeldighet? Kjenner du til forsker-begrepet fininnstilling? Det bør du! Står det en vilje bak vår tilværelse? Helt saklig: finnes det i dag gode og naturvitenskapelige argumenter som støtter dette? Eksisterer Gud, rett og slett? Er det greit å være skeptisk til mirakler, men samtidig tenke at det beint fram er både rasjonelt og fornuftig å tro på Jesu oppstandelse? Er likkledet i Torino ekte? Eller vent litt. Hva med alt det vonde som skjer i verden? Hva er vitsen med en Gud som ikke bryr seg? Som da bare ikke kan være god. For kan Gud være det - egentlig? Boken diskuterer livets store spørsmål i lys av fornuft og vitenskap. Forfatterne er to drevne myteknusere som viser at kristendom ikke trenger å bortforklare, men kan forklare mye. 

Siden boken er støttet av trosopplæringsmidler fra Den norske kirke, er det ingen grunn til å late som om forfatterne ikke tar standpunkt.

Det er heller ingen grunn til å late som om det betyr at den står utenfor ressursbanken for trosopplærere. Boken er støttet av foiler og foredrag for dem som ønsker å sette seg bedre inn i stoffet, enten planen er å formidle noe av det eller ikke.

I det eksistensielle valget mellom spenstige teasere, spirituelle appeller og grundige foredrag, valgte vi stort sett verken eller. Resultatet er halvlange kapittelpresentasjoner på 15-20 minutter og en lengre gjennomgang av det korteste kapitlet, om likkledet i Torino.

Boken har også spørsmål etter hvert kapittel.

Så er det ingen tvil om at du har mange spørsmål etter å ha lest dette.

Likkledet i flere deler

Da ble endelig Atle Ottesen Søviks Likkledet i Torino. En kritisk vurdering publisert etter noen års arbeid med stoffet og påfølgende fagfellevurdering i Teologisk tidsskrift (3/2013).

En noe kortere versjon er gitt i Eksisterer Gud? og en svært kort oppsummering finnes i dagens Vårt Land (gjengitt på Verdidebatt her, så det er bare å vente på ... interessante kommentarer).

Nå vil vel flere tenke med meg at dette er alt for kort og at vesentlige innvendinger ikke er besvart. Atle som er en grundig fyr har heldigvis lagt ut flere deler som opprinnelig skulle være med, men som tidsskriftet fant for detaljerte. Han ønsket opprinnelig å skrive tre artikler, fikk godkjent å sende inn to, før redaksjonen endte med å publisere én.

Hva mener så jeg om dette likkledet?

Jeg har skrevet en del om det tidligere (særlig her, men se også her) og har vært rimelig skeptisk. Samtidig har jeg sett at likkledet har elementer som gjør det interessant å diskutere, spesielt om det likevel kan dateres til før middelalderen og ikke til 1300-tallet som er seneste offisielle tall.

Atle som har jobbet langt mer med kledet enn meg, har imidlertid gode argumenter for at kledet stammer fra Jesus, selv om dateringen ikke er feil.

Nå høres det kanskje rart ut, men poenget er rett og slett som han uttrykker det på Verdidebatt at

Er dette bildet fra 1192 av likkledet?

Men hva da med C-14-prøven? Den sa at likkledet med 95 % sannsynlighet er fra mellom 1260 og 1390. Men det er meget sikkert at dagens likklede er avbildet på et bilde fra 1192. Og C-14-prøver er langt i fra sikre, men bommer ofte grovt av ulike grunner. I en artikkel i Thermochimica Acta fra 2005 viser kjemiker Ray Rogers hvordan han fant innvevde tråder som var blitt farget i det samme området som prøven ble tatt fra. Det tyder på at det har vært en reparasjon i området som har forstyrret C-14-prøven.

Selv om bildet fra 1192 har forbløffende likheter med mønstre og hull i kledet, vil det og andre forhold alltid kunne diskuteres. Det er dermed viktig å se på totaliteten av indisier, noe Atle gjør svært detaljert og lydhør for skeptiske innvendinger.

Når jeg vet det er det fordi jeg har bidratt med atskillige i dialog med ham om likkledet de seneste årene.

Jeg har mange ganger vært fristet til å si som Festus til Paulus i Apostlenes gjerninger 26,24-25 at Atle er fra sans og samling, og at all lærdommen hans driver ham fra forstanden. Irriterende nok har Atle stadig vist den ærede Bjørn Are at han ikke er fra forstanden, og at alt han sier er sant og vel gjennomtenkt.

Atles konklusjon er ganske sterk og langt bedre begrunnet enn mange skulle tro.

Er likkledet i Torino Jesu ekte likklede? Med tanke på alle de falske relikvier som finnes og at en C-14-prøve har sagt at kledet er fra 1300-tallet, så er det naturlige utgangspunkt å tenke at det må være falskt. Men hvis man ser bort fra alt det feilaktige som hevdes for og mot kledet på internett og i ikke-vitenskapelig litteratur, men heller bare forholder seg til seriøse, fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter, så viser det seg at argumentene for at det er ekte faktisk er sterkest.

Hva er så de viktigste slutningene og argumentene?

For det første viser kledet alle tegn på å være av en død korsfestet mann, og ikke et påmalt bilde.

At avtrykket stammer fra en død korsfestet mann kan vi se av for det første at det er blod på kledet. Når man lyser med ultrafiolett lys på kledet kommer det små ringer rundt alle blodspor som skyldes serumet i blodet. Påstanden om at blodet bare er maling blir dermed helt usannsynlig, for hvorfor ville noen male usynlige ringer rundt alle blodflekkene? Videre ser vi at det ikke er kroppsavtrykk der hvor det er blodspor. Det viser at blodet kom på først, og så kom kroppsavtrykket etterpå. Det er det man ville forvente om det ble pakket rundt en død mann, men motsatt av hva en forfalsker ville ha gjort.

Avtrykket er ekstremt tynt (bare 2-6 tusendels millimeter tykt), og avtrykket befinner seg bare på overflaten av fibrene i kledet, mens fibrene er klare inni kjernen. Maling er dermed utelukket, og ingen har klart å lage en forfalskning som er slik selv om mange har prøvd.

For det andre viser kledet mange tegn som peker i retning Jesus, men som ikke var helt slik man ellers fremstilte ham i middelalderen.

Avtrykket må være av Jesus eller av noen som prøver å etterligne Jesus, fordi alle detaljer stemmer med evangeliet. Videre er det spor av en tornekrone, og vi kjenner ikke til noen andre som ble korsfestet med tornekrone. Og til slutt er kledet et flott linklede som det ville være veldig unaturlig at en vanlig kriminell korsfestet skulle ha blitt lagt i.

Mange detaljer er slik man ville forvente om det var ekte, men ikke om det var en forfalskning. Naglemerker, piskemerker, kroppsstilling, og at han er naken er eksempler på ting som på kledet stemmer med virkeligheten, men ikke med kunsten på 1300-tallet. Hvis man skulle lure folk ville man jo spille på hva de forventet og ikke motsatt.

For det tredje stemmer kledet lite med hva vi kjenner av muligheter i middelalderen til å lage et slikt avvtrykk og til å se hva det forestiller - altså som et "fotografisk negativ", slik vi kan i dag.

Avtrykket er veldig diffust, så det er først da det første fotografiet ble tatt av kledet at det kom et veldig tydelig avtrykk av en mann frem på negativen.

Det er helt usannsynlig at noen har korsfestet en jødisk mann for å lage en forfalskning som både er genial i historisk og anatomisk kunnskap, men samtidig veldig diffus og forskjellig fra hva folk ville forvente å se. I tillegg har kledet masse spesielle egenskaper som ingen i dag klarer å gjenskape.

For noen er nok det fjerde punktet det mest problematiske, rett og slett at likkledet kan inngå i en argumentasjon om Jesu oppstandelse.

Men kan også likkledet si noe om en oppstandelse? Mannen som har forårsaket avtrykket, er åpenbart død, med masse blod og serum fra spydstikket i siden. Han har klare tegn til rigor mortis, og avtrykket stammer mest sannsynlig fra slike gasser som kommer fra kroppen noen timer etter man er død. Det finnes likevel ingen tegn på de forråtnelsesprosessene som settes igang ca. 30 timer etter at noen har dødd. Det er for så vidt ikke særlig mystisk i seg selv, for det trenger bare bety at noen har fjernet liket innen 30 timer etter at døden inntraff.

Det mystiske er likevel dette: Blodsporene ser helt intakte ut og er ikke smørt utover slik man ville forvente om en kropp ble fjernet der et klede lå inntil størknet blod på en kropp. Det man kan utlede av disse funnene, er at det har vært en død kropp der, men at den har forsvunnet sporløst innen 30 timer. De ukjente geniene som eventuelt forfalsket dette, må da ha vært mer geniale enn noen andre etter dem, for ingen kommer på noen naturlig forklaring på dette.

Kort sagt ingen grunn til å tro det vil bli lagt noe klede over debatten med det første.

Et likklede til besvær

Vi har tidligere skrevet noenlunde skeptisk om likkledet i Torino, men siden det fortsatt er påske, rekker vi en tur innom igjen.

Grunnen er ikke at kledet er blitt bevist som ekte siden sist (selv om det nå og da dukker opp interessante poeng som kan skape tvil om tvilen, noe vi kommer tilbake til i løpet av bloggsesongen), men at det beviselig stadig skaper avisoverskrifter.

Dermed kan CBS fortelle at en agnostisk kunsthistoriker er blitt overbevist om at vi har å gjøre med noe som ikke er et kunstverk og ikke er fra middelalderen.

De Wesselow - an agnostic, originally a skeptic about the Shroud - has just published a provocative new book about in which he concludes it's genuine.

He compared it to artwork depicting the Crucifixion created since the Middle Ages, referring to the Station of the Cross at the Church of St. Ignatius Loyola in New York City: "If you look at the hands on the cross, the nails go through the center of the palms," he showed Teichner. "That part of the hand is not strong enough to bear the weight of the body."

Meanwhile, the image on the Shroud shows the nail wounds going through the wrists. "That's how they would have done it in Roman times," said De Wesselow, supporting the idea that the Shroud is much older than the middle ages.

Han tror likevel ikke på noen legemlig oppstandelse.

Nå kan det jo være mange grunner til at noen ikke tror på noe slik, men jeg må blankt tilstå at Wesselows variant var ny selv for en som har lest ... mangt om dette.

Slik agnostikeren ser dette var nettopp kledet grunnen til at troen på Jesu oppstandelse spredte seg. Siden folk kunne se avtrykket på det, trodde de at Jesus var stått opp. Dette startet første påskedag, når kvinnene kom til graven. De så ikke Jesus, men kledet.

"No, I think what they saw was the Shroud," De Wesselow said. "Once they saw the Shroud they understood that he'd not been resurrected in the flesh, he'd been resurrected in the spirit."

Nå er det litt uklart hva Wesselow faktisk hevder her. Enten er det at noen fant graven tom, altså uten et legeme, men kun med et likklede med et avtrykk. Og selv om legemet var borte, kunne de ikke tro at Jesus faktisk var stått opp legemlig.

Eller så hevder han at de faktisk fant legemet i graven, men med likkledet av en eller annen grunn tatt av kroppen. Og selv om kroppen var der, begynte kvinnene å tro på oppstandelsen, fordi det var et avtrykk på kledet.

Kunsthistorikeren blir ikke mindre bisarr når han fortsetter.

According to de Wesselow, each supposed sighting of the risen Christ was actually a sighting of the Shroud. He's convinced it was what sparked the rapid spread of Christianity, as it was taken from Jerusalem to Galilee, then to Damascus, where he believes Paul saw it and became a Christian.

Dermed var det ingen som så noen oppstanden kropp, alt handlet om kledet.
 
I iveren etter å finne en naturlig forklaring på oppstandelsen, klarer altså Wesselow å vise at det krever en unaturlig logikk.
 
For det første må noen tro på en åndelig oppstandelse, enten liket er der eller ikke.
 
For jødene hang troen på oppstandelse sammen med troen på at døde kropper faktisk ble levende, selv om de mente dette ville skje på den ytterste dag og altså ikke her og nå. Når Paulus snakker om at kropper av kjøtt og blod ikke skal arve Guds rike, handler dette om at biologiske kropper er forgjengelige. Han er svært tydelig på at vi får en annen type legeme etter døden. Vi blir ikke spøkelser.
 
Dermed er det slik at hadde ikke Jesu kropp vært i graven ville det være problematisk for jøder å tro på en åndelig oppstandelse. Og hadde den vært der, ville det vært noe problematisk å tro på en oppstandelse.  
 
For det andre må altså kledet ha vært brukt nærmest som en flanellograf i søndagsskolen. Man reiser rundt i beste show and tell-stil og vifter med kledet. Vips skaper man troen på en åndelig oppstandelse som ingen kilder forteller at eksisterte den gang.
 
Som så få år senere blir til troen på en legemlig oppstandelse som alle kilder forteller om.
 
At ingen tekster forteller at kledet har vært brukt på den måten, nevnes ikke. At det de sier er at Jesus viste seg for mange (altså en aktiv handling fra hans side, ikke at noen løftet opp et avtrykk), at disiplene tok på ham, gikk lange turer og spiste sammen med ham, hoppes diskret over.
 
Skal man bruke kledet som forklaring på en tro på Jesu åndelige oppstandelse, krever det ikke bare brudd med logikken, men med alle tekster.
 
Altså langt vanskeligere å tro på enn at kledet er ekte.
 
Men i det minste er dateringen av kunsthistorikerens bok hevet over tvil.

Om å ikke lure seg unna likkledet

Siden det er Kristi himmelfartsdag og selveste NRK1 har vist et program om likkledet i Torino, kan det være grunn til å komme med noen bekjennelser. Ikke minst siden enkelte (jeg skal ikke nevne navn, men jeg kan peke) nesten har beskyldt meg for å lure seg unna.

Selv har jeg aldri vært grepet av Toronto Torino-vekkelsen. Jeg har likevel fulgt med på debattene og litteraturen siden jeg ble kristen som 19-åring, enten vi snakker om klassiske tilhengere som Ian Wilson fra hans The Turin Shroud: The Burial Cloth of Jesus Christ?, eller skeptikere som Walter C. McCrones Judgment Day for the Shroud of Turin.

Og atskillig flere på begge sider med utgivelser så sent som i år.

Selv om jeg er rimelig kjent med motargumentene til skeptisk argumentasjon, lener jeg meg kort sagt svært langt i retning av Asbjørns kritiske refleksjoner på Skepsis de seneste dagene del 1 her, del 2 her og del 3 her (og det kommer tydeligvis fort flere).

Vi er begge kort sagt like skeptiske som biskoper og paver på 13-1400-tallet.

Det betyr selvsagt ikke at debatten om temaet er avgjort, eller at jeg (eller Asbjørn) ikke vil kunne være åpne for nye funn, tolkninger og dateringer. Ikke minst er jeg spent på å få en fullgod forklaring på hvordan kledet ble laget, selv om jeg i strid med mange nye ateister har relativt store tanker om det kunsteriske og teknologiske nivået i middelalderen.

Men, antagelig i motsetning til Asbjørn, har jeg også en del teologiske innvendinger til kledet.

For det første tilhører det den kjente heretiske retningen for godt til å være sant. At noe slik som i så fall peker så direkte mot Jesus og oppstandelsen skulle ha overlevd gjennom to tusen år virker for drøyt.

Selv om det ikke er noen hemmelighet at jeg tilhører den klassiske oppfatningen at man kan være kristen med rimelig god grunn (og at dette med blind tro og/eller å "tro på troen" er postmoderne anathema), finnes det noe slik som for gode grunner.

For det andre tror jeg ikke at kristen tro vil bli vitenskapelig bevist. Rett og slett fordi jeg lever i den naive troen på en Gud som ikke tvinger meg til å tro med ugjendrivelige bevis. Tvang til tro er stadig dårers tale.

Tro handler mer om tillit til en tradisjon gjennom ulike typer støttende refleksjoner, argumenter, vitnesbyrd og opplevelser, enn om noe som kan fastslås ved C14-dateringer.

Det betyr ikke at jeg mener likkledet er uten interesse. På mange måter gir det anledning til å tenke over en del sider ved både det å være kristen og det å være skeptiker.

Det er helt klart en stor fristelse, ikke minst for de av oss med rykte som kristne apologeter, å bruke likkledet som del av en argumentasjon for kristen tro. Når jeg har holdt min sti ren på dette området (stort sett, jeg har en gang eller to forsøkt - heller mislykket - å provosere ved å hevde at det selvsagt er ekte, men like selvsagt aldri vil bli bevist som det),  er det fordi jeg er for glad i normalvitenskapen til uten videre å falle for indisier som går i andre retninger.

Dermed koker mye ned til dateringen av kledet, der altså seneste og gjeldende C14-tester peker på det 14. århundre. Man skal være bra overbevist av andre grunner (ofte sterkt knyttet til livssyn) for å gå i mot dette, noe altså flere (stort sett kristne) likevel er.

Men så kommer et, synes nå jeg, interessant testspørsmål. Hvordan vil jeg stille meg, hvis dateringen plutselig ble en annen?

Viser nye tester til 1100-tallet, vil det ikke være noen utfordring. Da blir forklaringen at kunstneren på 1300-tallet brukte et gammelt klede.

Havner den på 900-tallet er forklaringen den samme.

Havner den på 700-tallet, ville i hvert fall jeg blitt noen smuler usikker, men tenkt at det ikke er umulig at kunstneren kan ha funnet dette på klosterloftet.

Blir dateringen 500-tallet, ville jeg begynt å tenke meg om.

Lander vi på 300-tallet, ville jeg klødd meg i hodet, men fortsatt nølt med å starte Skype, løfte roperten og utbasunere at dette er en feildatering av Jesu likklede.

Havner vi på 100-tallet åpner det seg derimot rom for å lene seg mot et lettere det kunne da ikke likevel være...?

I hvert fall ville nok jeg fremstått atskillig mer positiv, tross mine teologiske betenkeligheter.

Men jeg er nok ganske skeptisk til å tro at spesielt mange ateistiske apologeter jeg har møtt hadde falt på kne for C14-konklusjonen.

Det kunne fort blitt antydet at de som stod for den nye dateringen egentlig må ha vært katolikker, eller i det minste hadde tydelige aksenter.

Det ville bli brakt på bane at Jesus ikke var den eneste som ble korsfestet og begravet på den tiden. Siden vi fort snakker om titusener, blir det altså kun noen tiendels promilles sjanse for at dette virkelig er Jesus. Selv om spørsmålet om hvordan bildet ble laget kanskje kan påvirke sannsynligheten.

På samme måte som enkelte (for det aller meste kristne) kan holde fast på kledets ekthet tross en datering til 1300-tallet, klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at de færreste ateister vil begynne å tro på kledets ekthet, selv om det dateres til i nærheten av det første århundret.

Men den testen får vi nok dessverre aldri oppleve.