tirsdag 26. august 2008

Gym for de sterke

Menneskesyn handler i praksis om mange forhold. Et av de verste i det offentlige og lovpålagte Norge er det som viser seg i skolens gymtimer.

La det være sagt med én gang: Jeg likte gym. Som en spenstig sprett hadde jeg aldri problemer med å dra i land en G eller 4'er. Etter at jeg til og med begynte å trene fotball og armbøyninger utenom gymtimene mot slutten av ungdomsskolen, dro jeg like greit i land 5'ere. No sweat.

Men jeg lærte aldri en døyt (og det er lite) i gymtimene.

Norsk skole er antagelig verdensmestere i hykleri. Man snakker varmt om skolens uvurderlige betydning i å skape gangs menneske (noe jeg egentlig aldri helt forstod hva var, men det hørtes flott ut). Mange undervisningsministre, for ikke å si helseministre, har snakket tilsvarende varmt om den sentrale rollen kroppsøving har i dette. Men i praksis legger man prinsippene på båten. I gym handler alt om hva elevene gjør utenom skolen. Det er det eneste faget som forutsetter at elevene har privattimer.

I andre fag har man et pensum, man har øvingsoppgaver, man har lekser og man har prøver. I gym satser man på prøvene.

Idrettsdagen én gang om året var et skrekkeksempel. Første året møtte vi opp forventningsfulle. Her skulle vi endelig lære idrett, noe som vi ellers ikke hadde noe om. I praksis viste det seg at det var eksamen.

I stedet for å lære hvordan man kastet liten ball (jeg dristet meg en gang til å spørre en av de som stod for dette på idrettsdagen og fikk da vite at det visste hun ikke), ble det målt hvor langt vi faktisk klarte å kaste denne lille ballen. Noen hadde talent og slengte den 60 meter. Andre fomlet den 20 meter. Det verste av alt var hvis man bedrev noe som ble kalt jentekast - da var du garantert å bli mobbet resten av den dagen. Om ikke lenger. Barn glemmer mindre enn elefanter.

Tilsvarende var det med lengde og høyde, for ikke å si kast med stor ball. Ingen lærere visste noe om teknikk eller hvordan man kunne øve seg på å bli flinkere. Vi fikk ingen råd, ingen lekser, ikke en gang en teoretisk tegning av hvordan det foregikk.

Det var ikke bedre med ballspill. Selv var jeg av de som hadde flaks. Jeg spilte fotball og kunne utrolig nok både dempe og passe en ball. De som stod utenfor Broderskapet av Fotballspillere, fikk aldri vite hvordan noe så mystisk foregikk. I stedet stod lærere og elever og humret når sleivsparkene ble som tettest. Særlig morsomt var det (vi snakker 70-tallet) å få jenter på banen.

Nå forstod lærerne at man også trengte øvelser der alle kunne være med. Det var da for ille at noen falt utenfor! Dermed var det stadig kanonball på timen, med så stor ball som mulig. Det som så skjedde var selvsagt motsatt av intensjonen.

De av oss som var kvikke som kreps spratt unna og fikk løpe lenge i gymsalen. De som trengte mer trening, som hadde behov for å trene bevegelser og spenst, var de første som ble truffet. Resten av tiden satt de på benkene og så på. Kanonball var dermed den øvelsen som mest av alle favoriserte de sterke.

Jeg så aldri en eneste lærer som revurderte kanonball som inkluderingspolitikk for de svake.

De seneste 10-12 årene har jeg hatt barn på dagens norske skole. Jeg har tatt gymtemaet opp i alle konferansetimer. Svaret er alltid det samme - det bedyres at elevene får god innføring i gymtimene og rik anledning å øve.

Mine barn forteller imidlertid en annen historie. Alt foregår nøyaktig som på 70-tallet. De har aldri lært å kaste eller sparke en ball. De har aldri lært å hoppe lengde eller høyde. De har ikke vært i nærheten av å få gymlekser med detaljerte instruksjoner i hvordan øve seg på bli bedre.

Nå har mine barn vært med på ganske mye, fra karate til freestyle. Men de har aldri drevet med den type øvelser som man prøves på i gymtimene. De trener ikke på å løpe i bakker, de er ikke engasjert i friidrett eller fotball. De er ikke med i Norsk Kanonballforbund.

Det er som å stille til eksamen i engelsk uten å ha hatt en eneste gloselekse. Det er fullt på høyde med å komme til mattetimene og få høre at karakterer bestemmes av innsats og evne til å løse oppgaver. Uten at lærerne vet hvordan oppgave skal løses (nå er det nesten mitt inntrykk at det er slik det foregår i en del mattetimer på ungdomsskolen, men det er en annen skål). Man får bare et kjekt lykke til og hører humring når man ikke klarer oppgavene.

I norsk skole er det ikke slik at gym er for å lære seg et fag, eller bli oppmuntret til å bli med på fysisk aktivitet. Det er et sted for de som allerede er gode til å vise seg fram. Det er for de som tar privattimer utenom. Det er for de som kan det. Det er et elitistisk fag som er skreddersydd for å skape avsky.

Gym fungerer ikke slik at elever blir bedre i gym eller gagns menneske. I praksis er det et fag som virker motsatt av skolens erklærte menneskesyn. Det er som skapt for å få barna til å falle utenfor.

Kun de sterkeste overlever gymtimene.

12 kommentarer :

Peter sa...

En god beskrivelse også av 80-tallet, utrolig synd at det ikke oppleves som bedre i dag.

For en mer pedagogisk gymundervisning hadde nok til gagns gjort elevene til enda mer nyttige mennesker både for sine nærmeste og for samfunnet.

Ingar T. Hauge sa...

Jeg lå alltid sånn midt-på-treet i gym, ihvertfall frem til og med videregående. Jeg har aldri vært noe treningsfantom, så jeg kan forstå mine middelmådige resultater. Men hovedgrunnen tror jeg likevel var at fotball var hovedaktiviteten i Danielsens gymtimer. Fotball har aldri vært min sport, da det ikke er sporten jeg har puslet med siden barnsben av (siden jeg er Japanoppvokst, var selvsagt baseball min sport). Siden jeg aldri har spilt fotball på fritiden, kom jeg derfor noe til kort i gymtimene i ganske lang tid.

Jeg lurer på hvordan jeg hadde taklet gymtimene idag. På sett og vis er jeg glad jeg ikke har faget lenger. Samtidig savner jeg den faste fysiske utfoldelsen de timene gav...

Bjørn Are sa...

Selvsagt bra å få opp pulsen i hverdagen, men - om jeg tør spørre - fikk den brave Japan-farer noe ahem... opplæring... i gymtimene i fotballens finesser? Eller i helt basale spark?

Men jeg trenger nok ikke spørre.

Skink_123 sa...

Jeg tok gym som privatist, da var det en skriftlig eksamen, og intet mer!

Anbefales til alle.

Les en bok, om du er god på det, og svar på spørsmål.

Man kan skippe alt av gymtimer, eneste som kan bli litt kinki var at jeg året etter fikk vite at INGEN fikk droppe gym, selv om en hadde karakter i faget fra før. Det var lovbestemt. Selv om jeg hadde 6. Selv om jeg trente alle andre dager helt av egen vilje. I tillegg var min fredag på skolen kun to timer gym, intet mer...

Så for meg virka det hele absurd, jeg lot også være å ta den pålagte gymprøven, noe som læreren ble meget sint for, jeg hadde hatt eksamen og regna meg selv som ferdig med skiten.

Selv om jeg er(eller var) av den oppfattning at man burde ha mer gym i skolen, helt til jeg leste dette innlegget. Det er noe galt med faget gym, det burde fikses. Folk burde få karakter etter framgang. løper man 3mila på 25 min ved begynnelsen av året og forbedrer til 15 så burde man få 6.

Man trenger ingen gymlærer(les avdanka ettellerannet f.eks fotballspiller) slik vi har i dag, vi trenger noen som er helt vanlig og har kunnskaper og som evner å lære bort. sånn skal du gjøre, dette sleit jeg med da jeg holdt på med dette, noen som kan motivere og sveise sammen en spredt gruppe som ikke har forutsetninger for sammspill.

Dette ble mye skribleri ;P

Bjørn Are sa...

Men det var bra skriblet!

Sterk 5'er!

Kjetil sa...

Må vel si meg enig i denne oppfatning av gymtimene, selv om min ungdomsskolelærer var ekstraordinær og utrolig dyktig som både klasserom -og gymlærer, og derfor tok hensyn til alle.
Det er jo og sånn at hvis man er i blant Norges beste i en idrett får man automatisk 6'er, noe som var tilfellet hos en av mine klassekamerater.

Ragnar Mogård Bergem sa...

For ikke å snakke om ei i klassen min som har hatt 5++ kneoperasjoner. Valget var klart: enten bli vurdert i karakterskalaen mellom 1 og 3, eller søke om fritak for karaktert.

Ny lærer nå heldigvis. De av oss som har blitt operert og ikke får lov til å springe mye av legen, får lov til å henge i styrkerommet og trene mot styrketester på slutten av året. Noe som forsåvidt fungerer godt. Om man klarer 20x50kg i benk er jo en annen sak...

Keith Ward havnet forresten i postkassa i dag. Får fullføre heretics...

Belcker'n sa...

Selv har jeg hatt gode erfaringer med Gym-timene og det kan muligens være fordi jeg har vært heldig med lærere. De fleste lærerne jeg har hatt har hatt udannelse i idrett og idrettsped.
Kan ikke huske at vi ble vist diagrammer og illustrasjoner over sparketeknikk, men vi sto i alle fall og sparket ball fram og tilbake.
Uansett lærte jeg aldri å stokke beina i fotball, men jeg ble veldig god til å stå i veien for de som kunne det.

Bjørn Are sa...

Godt å høre Belcker'n!

Vi får håpe det ikke bare er unntaket som bekrefter regelen, men du er den første jeg har møtt som har opplevd dette.

Saxofonmannen™ sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Saxofonmannen™ sa...

Skink_123 skrev:
>løper man 3mila på 25 min ved begynnelsen av året og forbedrer til 15 så burde man få 6.

Enig.
Men å løpe 3 mil på hele 25 minutter burde da også i det minste holde til en femmer...? ;-)

Ingar T. Hauge sa...

Noe særlig opplæring i sporten fotball fikk jeg vel aldri. Spørsmålet er om man i det hele tatt kan forvente å få en slik personlig oppfølging på noe så enkelt, når det tross alt bare er 2-4 gymtimer i uka og gym skal være et "fellesfag".

Jeg fant snart ut at ute på banen gjør jeg kanskje mer skade enn gavn. Nettopp derfor fant jeg ut at målvakt var den ideelle posisjon for meg: Da kunne jeg være i veien og være god på det:-)