fredag 22. august 2008

"Ateisme er nihilisme"

Morgenbladet er fortsatt av de aviser/tidsskrifter/fanziner (stryk det som ikke passer) som holder nyateismedebatten varm. I dagens utgave behandler Espen Grønlie temaet under den garantert provoserende overskriften "Ateisme er nihilisme".

Dermed er det åpning for en garantert provoserende blogg i en fredagspause.

Selv om Grønlie leverer en riktig så tankevekkende artikkel, havner den dessverre som så mange slike til syvende og sist ikke ut i annet enn en "tro på troen". Tro kan verken bevises eller motbevises empirisk, men språket, skjønnheten og kunsten gjør at vi ikke kommer utenom.

Grønlies tanker kommer etter at han har lest den lettere uleselige franske filosof og kristenvennlige ateist Jean-Luc Nancy og den kristenvennlige kristne teolog John Haught.
I sin bok God and the New Atheism. A Critical Response to Dawkins, Harris, and Hitchens (Westminster John Knox Press, 2008) hevder teologen John F. Haught at de tre ateistene har en overdreven tro på kausale naturlovers forklaringspotensial. I en viss forstand er jo henvisningen til trykketeknologien nok for å forklare eksistensen av denne utgaven av Morgenbladet, men hvis man tolker det jeg her skriver utelukkende som et resultat av de kjemiske forbindelsene mellom trykksverte og avispapir, tar man ikke høyde for meningsdimensjonen ved en tekst. Det gir ikke mening å tenke at den teksten du her leser, er et resultat enten av fysiske lover eller av mine tanker. Vi trenger begge disse forklaringsmodellene.
Selv om Grønlie selvsagt har rett i dette, er utfordringen å klargjøre hva uttrykket "trenger" egenlig betyr. I hvilken forstand trenger vi begge vinklingene? Det er noen ångstrøms forskjell på om dette er et psykologisk behov (slik lettere eksistensialistisk orienterte artikler synes å si), eller et rasjonelt (slik lettere kristent orienterte blogger synes å si).

Grønlie er heldigvis ikke helt blind for dette.
Og man må tillate seg å spørre om en modernisert religiøs tro trenger å være noe annet og mer enn en tro på noe meningsfullt, altså på at noe overhodet er meningsfullt, at noe har en egenverdi som det er verdt å holde hellig, verdt å verne om og beskytte fra rent pragmatiske nyttehensyn. Sannhet er i seg selv noe slikt, kunne vi tenke: Sannhet har en egenverdi. Det er jo et premiss også for de nye religionskritikerne. Men sannhetens egenverdi er ikke bevisbar – den er ikke en påstand i vitenskapen, men en forutsetning for enhver vitenskap.

Helt sentralt for ateister som Dawkins, Harris og Hitchens er troen på bevis: «Belief without evidence» er deres betegnelse på religiøs tro. Men må enhver oppfatning vi har kunne forsvares med rasjonelle argumenter? Det er tilsynelatende noe rimelig ved den ideen, men hvis det nå er slik at alle mennesker går med en del antagelser hvis sannhetsgehalt aldri noensinne vil kunne bli avklart rasjonelt, bør vi kanskje spørre oss selv om ikke også vi selv forutsetter at det finnes mangt vi ikke kan påvise eksistensen av, men som vi likevel vanskelig kan tenke oss at ikke finnes.

Følelsen av at noen elsker meg er ikke lett å bevise, eller måle. Men det kan være en helt sann følelse likevel. Og er ikke det å tro på kjærligheten like irrasjonelt, like langt fra enhver beviselig begrunnelse, som det å tro på Gud?
Her kunne vi selvsagt henge oss opp i definisjonen av religiøs tro som "Belief without evidence», en definisjon som Dakwins, Hitchens og Harris stadig leverer uten bevis. Men det burde vært unødvendig å lene seg så langt tilbake i møte med nye ateister at man mister balansen på kanten av den empiristiske fallgrop som Dawkins befinner seg i. Vi må ikke la oss lure til å tolke "evidence" som ensbetydende med rasjonelle argumenter.

Heldigvis aner Grønlie også her faren og kommenterer at
det er viktigere å bemerke at Dawkins’ reduksjon av spørsmålet om Gud til noe naturvitenskapen kan besvare rasjonelt, henter Gud inn i verden på en måte som fullstendig overser hvordan religiøs tro primært dreier seg om å strekke seg ut over det gitte: å hige etter noe mer enn empiriske data satt i rasjonelle systemer som skal bevise at vi får mer og mer rett. Ingen vil noensinne kunne bevise alt. Det tradisjonelle humanistiske synet på mennesket betoner at det er det ikke-bevisbare som utgjør det vi synes er viktig.
Dette er kanskje grunnen til at så mange nye ateister - særlig i USA - tar avstand fra humanismen?

Uansett er dette en utfordring for nyateistene. Og da er vi tilbake til overskriften. Er ateisme (hva nå det er) egentlig nihilisme (hva nå det er)?

Grønlie svarer ikke direkte på dette. Han nevner heller ikke at det er og blir en utfordring for alle som hevder at ateisme = ingen Gudstro, å bygge verdier på dette "ingen". Hva skal man grunngi med i stedet - og er dette holdbart?

Nå er det ingen direkte mangel på forslag, retninger og ideologier med fokus på og forsvar for faste verdier. Men de har ikke helt samme fokus på å forsvare hvordan disse verdiene faktisk (= empirisk? evolusjonært? endemålslogisk? emosjonelt? endorfinsk?) er mulige, for ikke å si urokkelige, i et ateistisk univers.

Heldigvis er det mer enn nok av romantiske og ryddige, for ikke å si realistiske, ateister til at det ikke er noen fare for en nihilistisk vekkelse med det første. Det er få som forsvarer vitenskap og vestlige verdier med større entusiasme. Det er i det hele tatt ganske skummelt hvor mange ateister jeg liker.

Likevel er det litt skuffende at Grønlie, i stedet for rasjonell argumentasjon om alternativer, ender med å vise til en tro som så mange mennesker av alle livssyn synes enige om (det hadde forøvrig vært nyttig om Grønlie også hadde diskutert hvorfor vi ikke kan ta dette med i vårt sett av evidence for hva slags verden som er den virkelige).

For Jean-Luc Nancy er den form for tro som man kan tenke seg at tross alt lever videre selv i en ateistisk sammenheng, en tro som ligner tanken om troskap i kjærlighet. I analogi med personlig tro må en slik troskap være en selvvalgt forpliktelse, som går langt ut over et ekteskapsløfte eller en positivt formulert lov som vi følger av frykt for sanksjoner:
Dette er kanskje også dette vi dypere sett mener med kjærlighet, hvis kjærlighet primært er knyttet til troskap, og hvis kjærligheten ikke er det som overvinner sine egne feil, men snarere det som setter sin lit til det som fremstår utilstrekkelig for den – setter sin lit til dette hinsides-seg-selv for å kunne være det den trenger å være, nemlig å være troskap.
Vi tror på vår kjære fordi vi trenger å tro.

Når vi oppfatter noe som verdifullt, er det kanskje nettopp fordi vi ikke hersker over det, fordi vi ikke er sikre på hvor vi har hverandre og derfor må forsøke å forsikre oss om at vi er trygge ved dialog, spørre i undring, og sette vår lit til den vi spør. Slik tror jeg på den jeg elsker. Er det noe guddommelig ved henne? Det vet jeg ikke. Men jeg må tro det.
Muligens er dette til syvende og sist et forsøk på å komme både nye ateister og religiøse (denne beleilige båsen som gjør at man kan skjære diamentralt motsatte oppfatninger over én kam) i møte. Siden vi alle tror, og det til og med på kjærligheten som noe hinsides-meg-selv, må det vel gå an å komme sånn noenlunde overens om hva som er "sant"?

Jeg tror ikke mange nyateister er fornøyd med analysen. Den empiristiske logiske positivismen (for å bruke litt smør på flesk) som synes å ligge til grunn for så mange i den skyttergraven, kan nok i større grad kobles til livsoppfatningen vil-ikke-bli-lurt-ismen enn analytiske vurderinger av vitenskapsfilosofiske alternativer.

Dermed er man ikke i det hele tatt med på den type vinkling som Grønlie legger opp til. Det virker som velmenende svada som fører lukt inn i den rene vilkårlighet. Nye ateister liker ikke relativisme. De står fast på verdier de oppfatter som absolutte og ugjendrivelige, noe de beviser i sine mektige, objektive moralske utfall mot Gud og gudstro. Det nærmeste man finner Gud i dagens samfunn er nye ateister.

Mangelen på gudstro er nok ofte rett og slett et utslag av at man ikke vil la seg lure, svindle og bedra av mer eller mindre folkelige forførere med religiøst alibi. Eller av statsansatte prester som betoner ord på rare måter. For ikke å si selvmordsbombere, som er den logiske konsekvensen av all religion.

Man vil ihvertfall ikke bli identifisert med reaksjonære moralister som ikke vet forskjell på kvanter og kvasarer. Eller spaltister i Morgenbladet som ikke forstår at kjærlighet egentlig er kjemi.

3 kommentarer :

Arnfinn Pettersen sa...

Grønlies tankespinn er fascinerende. Din kommentar er interssant. Jeg skal komme tilbake til saken hjemme hos meg til uken, så snart vi har sendt dommedagsantologien til trykk.

Men min første reaksjon er enkel: Takk og lov for at jeg ikke er liberal teolog. Hvor har de denne ideen om at det ullent tenkte egentlig er fryktelig dypsindig fra?

Bjørn Are sa...

Gleder meg, du skumle ateist.

Liberal teologi (i klassisk forstand) synes å springe ut av 1800-tallsstrømninger med mer fokus på det eksistensielle enn det analytiske. Enten nå Grønlie selv seiler på denne galeien, eller bare er en lettere eksistensialistisk senmodernist, er uklart for meg.

Ellers kanskje han bare liker låter som Jeg tror, jeg tror på sommeren eller hva det nå skal være.

Håvard sa...

Jeg oppfatter det som Grønlie fører sin diskusjon på en annen bane enn Dawkins & Co, eller kanskje er det riktigere å si at han driver en annen idrett.

Ullent synes jeg ikke det er, men det er heller ikke særlig forpliktende. Resonnementet glir til slutt over i en slags allmennreligiøs, ufarlig konklusjon. I tillegg hiver han om seg med de vanlige klisjeene og tablongene om fundamentalisme og common sense. Hvorfor er han ikke like reflektert og kritisk til disse begrepene?

Dawkins tar i det minste religion på alvor som noe folk faktisk forplikter seg på. Bare synd for Dawkins at de forplikter seg på noe helt annet enn han innbillder seg.