Vestens skapelsesberetninger

Man skal ha fulgt dårlig med i lærebøker og livssynsdebatter, taler og TV-serier, om man ikke har fått med seg vår moderne skapelsesberetning. 

Som alle vet kan den oppsummeres i to setninger og ett bilde.

Europas historie handler om veien vekk fra middelalderens mørke og inn i opplysningstiden. Modige vitenskapsmenn våget å bruke sin fornuft tross Kirkens blodige kamp mot kunnskap.  

Kirken skapte et svart hull, et tusen års hukommelsestap der man ikke lenger visste at jorden var rund. Kristne fryktet kunnskap så mye at de ødela mye av arven fra antikken ved å brenne biblioteket i Alexandria. Dermed er det som forventet at de forbød alt fra disseksjoner, til bading, katter, fysikk og tallet null. Paven lyste til og med Halleys komet i bann.

Uten den kristne mørketiden hadde vi kolonisert galaksen for lengst. 

Selv om ikke alle tar denne skapelsesberetningen like bokstavelig, med tilhørende anektoder, ligger den som en selvsagt forutsetning i offentlig debatt. Så selvsagt at alternative fortellinger høres ut som rene fanatismen.

Tviler du på det, er det bare å reise deg og si at moderne vitenskap ikke ble stanset i tusen år av Kirken og kristen tro, men tvert har mye å takke den for. I hvert fall om man skal tro historievitenskapen og ikke myter fra stort sett 1800-tallet.

Husker du å dukke ned bak en stol, kan det være du slipper å betale for å fjerne egg og tomatflekker fra klærne.

De seneste tiårene har det imidlertid vokst frem en vri på denne skapelsesberetningen. Setningene er like mange, men heltene flere.

Europa lå i middelalderens mørke før lyset fra Islam.  Tross Kirkens blodige kamp mot ny kunnskap, fikk dermed modige vitenskapsmenn kunnskapen som førte oss inn i opplysningstiden.

Dermed forundrer det ikke at Mohammad Usman Rana griper til denne i et tilsvar til Halvor Tjønns kritiske omtale av hans bok om Norsk islam. Han starter med tanker som mange kan og bør ta til seg, selv om det er et aldri så lite faresignal når noen snakker om "retorikkens nivå" for deretter selv å bringe selvfølgeligheter, som om andre ikke er kjente med dem.

Tjønn gir i tilsvaret en historieleksjon om reformasjonen og opplysningstiden, for å vise at jeg står utenfor denne europeiske tradisjonen og tenkemåten. Mangt kan sies om retorikkens nivå når budskapet reduseres til «min sivilisasjon er bedre enn din», men det bør kanskje forventes av en historiker å vite at sivilisasjoner lærer av hverandre.

Ja, sivilisasjoner lærer avgjort av hverandre. Det betyr ikke nødvendigvis at sammenhengen er så enkel og enveis som Rana tenker seg i de neste avsnittene.

Tjønn er opplagt kjent med at de kristne sivilisasjonene i Øst- og Vest-Romerriket lærte av antikken og jødene, men det er ukjent hvor godt han og Rana kjenner til at den arabisktalende lærte av antikken og den kristne sivilisasjonen.

Spesielt Bysants, tross (eller kanskje på grunn av) at store deler av riket i lange perioder, noen ganger for alltid, ble beleiret, okkupert eller erobret av araberne. Som jeg skriver på side 116 i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø var resultatet at

Bysants i stor grad var på defensiven, tildels i desperat kamp for sin eksistens. Energi og talent måtte brukes på andre felt enn kunst, filosofi og vitenskap. Likevel bidro man på avgjørende måter til arabernes og Europas utvikling. Colin Wells argumenterer for at både det sagnomsuste Visdommens Hus (et senter for naturfilosofi og kunnskap) i Bagdad og oversettelsesarbeidet fra gresk til arabisk var sterkt inspirert av bysantinske forbilder, og - ikke minst - prestisjen i hellenistisk og bysantisk kultur . Mens det med rette nevnes låneord vi har fra arabisk, fra algebra til trafikk, hører vi sjelden hvor mye låneord araberne selv hentet fra gresk (og andre språk), enten vi snakker statsadministrasjon, møbler, jordbruk, handel, mål, mynter, litteratur, filosofi eller religion.

Klassisk bok,nå på nett. 

Man kan si mye bra om hvordan vitenskapen i den arabisktalende verden videreutviklet arven, spesielt innen medisin, matematikk og optikk.

På samme måte som man kan si mye bra om kristne som oversatte tekstene fra gresk til arabisk (og før det fra gresk til latin), og senere fra arabisk til latin, siden knapt noen muslimer var motiverte til å lære gresk eller latin.

Samtidig er det ingen tvil om at tekster på fellesspråket arabisk, skrevet av folk med mange slags nasjonale og religiøse bakgrunner, på noen områder hadde stor påvirkning på Europa.

Men et poeng som ofte overses er at effekten av dette ble svært mye større i Europa enn i muslimske land.

Dermed bør det være tankevekkende på flere måter når Rana skriver at

Blant fremstående historikere er det jo et spørsmål om det ville blitt noen opplysningstid i Europa om ikke muslimenes svært opplyste middelalder hadde påvirket europeerne. I islamsk historie begrenset ikke religionen kunnskapen, vitenskapen var ikke religionens domene - som i Vest-Europa fantes det ikke et presteskap som ønsket monopol på kunnskap. Tjønn kan gjerne lese bøkene til historieprofessor Charles Burnett ved University of London, og se at Europas vei ut av den mørke middelalderen var brolagt med den islamske sivilisasjons verk innen vitenskap og filosofi som europeerne kappet om å oversette til latin.

Skal man hevde at det er "muslimenes opplyste middelalder" som ligger bak renessansen og opplysningstiden, bør det store spørsmålet være hvorfor ikke musmliske land selv fikk noen renessanse og opplysningstid. 

Kan det være at effekten på Europa, sier ganske mye om Europa?

For det er ikke slik at Europa i middelalderen var en trang mørketid der presteskapet hadde "kunnskapsmonopol". Det var en tid med tørst etter kunnskap. Det ble skrevet mye om logikk og rasjonalitet. Dermed omfavnet man i stor grad antikkens tenkere når de ble tilgjengelige, selv om ikke alt skjedde uten protester.

Skal man oppsummere i store bokstaver, er det ikke slik at Europa fryktet eller monopoliserte kunnskap. I stedet omfavnet man og institusjonaliserte den ved universitetene.

Mens den greske arven i arabisktalende land stort sett forble de "fremmede vitenskaper" for spesielt interesserte og dermed lite tilgjengelige i den bredere kulturen. Det var lov å drive med slike sysler, så lenge det foregikk blant de utvalgte få og ikke kom almuen for øre.

Eller det hele ble aktivt motarbeidet som av det asharittiske presteskapet etter at mutazilittene fra 700-tallet i noen århundrer hadde forsøkt en hellenifisering av islamsk tenkning.

Siden dette fortsatt er en utfordring i deler av islam, hadde det vært interessant å høre Ranas tanker om hvordan "norsk islam" skal forholde seg til denne arven.

Forhåpentligvis er det et tegn på at han ønsker å stimulere til at rasjonelle tenkere som Aristoteles skal få stor innflytelse i islam i dag at han går videre med å si at

Europas store filosof Aristoteles var til og med et fjernt minne for europeerne, og europeerne ble for alvor kjent med ham igjen grunnet navn som Ibn Rushd og Al-Kindi – eller «Midtøstens dogmatiske tradisjon» for å bruke Tjønns begrep. 

Men dette er altså ganske så fordreiet. Saken var ikke at Aristoteles var et fjernt minne. Han var godt kjent og mye lest i middelalderen gjennom Boethius' (480-524) latinske oversettelse fra 500-tallet av De interpretation og Categories.

Men man hadde et skjevt bilde av ham siden man manglet sentrale tekster.

Et godt stykke på vei nettopp fordi den muslimske erobringen bremset tilgangen til Alexandria og andre kunnskapssentra, og enda viktigere - til papyrus. Dermed måtte man bruke bruke langt dyrere materiale, pergament av geite- eller kalveskinn, noe som i mange århundrer begrenset produksjonen av kopier til brøkdelen av den førislamske.

Det var altså ikke så enkelt som å si at det var islam som førte Aristoteles til Europa. Man kan argumentere for at det var islam som lenge hindret mer av Aristoteles å bli kjent i Europa.

Hvilket ikke betyr at det er noen grunn til å underslå at vi på 11-1200-tallet nettopp kan takke muslimske tenkere som Ibn Rushd (1126-1198) for at Aristoteles kunne få en så sentral plass i Europa. Mens han selv ble landsforvist fra det muslimske Spania og tekstene beordret brent.

Nå er ikke poenget med det jeg skriver her å fornekte at den arabisktalende kulturen hadde betydning, og noen steder stor betydning. Det betyr likevel ikke at vi bør svartmale det kristne Europa eller skjønnmale Cordoba, Kairo eller Bagdad.

Heller ikke når man kommer til jødene,

Og det var kanskje «Midtøstens dogmatiske tradisjon» som gjorde at forfulgte europeiske jøder ble ønsket velkommen i det osmanske riket, nesten sammenfallende med reformasjonen i Europa som Tjønn trekker frem? Det var kanskje ikke reformatoren Martin Luther som foreslo å brenne synagoger og å utdrive jødene?

For dette er langt i overkant ensidig fremstilt. Ja, i det kristne Europa begynte jøder å bli trakassert og drept, spesielt i områdene der en av korstogsstyrkene forflyttet seg på slutten av 1000-tallet.

Til store protester fra Kirken. Lokale biskoper satte seg ved flere anledninger til motverge når mobben eller korsfarere gikk løs på jødene.

Men denne trakasseringen og drapene hadde klare paralleller i muslimske land.

Spesielt hadde Nord-Afrika og Spania over tid utviklet seg negativt. I kjølvannet av borgerkriger i de muslimske områdene på 1000-tallet kom en tiltagende islamsk intoleranse. 6 000 jøder ble drept i Marokko på 1030-tallet og 4 000 i Granada i 1066. Massakrene blusset opp igjen ved flere anledninger, bl.a. på midten av 1400-tallet.

Man kan også finne mulige muslimske forelegg til at jødene ble utvist av det kristne Spania i 1492, som i almohadenes utvisning av jøder og kristne fra det muslimske Spania trehundre år tidligere.

Og på slutten av 1400-tallet ble de ønsket velkommen flere steder enn i det osmanske riket. Heller ikke den gang var europeiske land veldig enige om hvordan de skulle håndtere flyktninger eller andre kulturer.  Jødene fikk ikke bare slå seg ned i italienske byer som Napoli og Roma, noen fikk fremtredende posisjoner og en periode varm støtte fra pavene. 

Hvilket dessverre ikke hindret at de noen generasjoner senere fikk helt andre typer behandling. Noe som igjen understreker at historien sjelden følger rette linjer eller våre håp og forventninger.

Og at firkantede fremstillinger sjelden er oppklarende, enten de handler om "min sivilisasjon" eller din.