Den beste serien du aldri kommer til å lese

Siden vi er så godt i gang med tegneserier kan vi ta en til. Og siden vi har skrevet litt vel mye de seneste dagene, skal vi av hensyn til ... leserne prioritere bilder fremfor tekst.

Serien vi snakker om ble lansert på dagen i dag, 22. oktober 1934 og ble tegnet og skrevet av Milton Caniff de neste 12 årene med en jevn og stø kvalitetsforbedring fra et allerede brukbart utgangspunkt.

Caniff begynte serien slik Hergé  ville laget Indiana Jones på Tintin i Kongo-tiden. Han avsluttet den som Band of Brothers fortalt av Raymond Chandler.

Terry and the Pirates er sjelden medrivende. Serien fortjener å bli omtalt oftere enn hvert femte år. Den griper leseren mye på samme måte som det beste av dagens spenningsserier på TV.

Man gisper etter luft der vi kastes inn i den ene sitrende episoden etter den andre, bare avbrutt av gags og gangstere, sjokk og sjørøvere.

Hvis det er ett sted Joss Whedon har lært å skrive dialoger er det her. Hvis det er noen serie George R.R. Martin har hentet figurer fra, er det denne - selv om Hodor bare er en skygge av Big Stoop. Til og medMartin sliter med å finne grimmere hærførere enn Klang eller ondere kvinner enn Sanjak.

Selv i dag er det ikke enkelt å finne noen som er bedre til å tegne, selv om Caniff i perioder fikk hjelp, spesielt av foregangsfiguren Noel Sickles. Ikke mange andre enn Carl Barks har vært på nivå med Caniff som både tegner og manusforfatter.

Serien starter friskt med indokinesiske pirater og slutter enda friskere med Stillehavskrigen.

I stedet for å snakke om serien skal vi vise eksempler. Det er bare å lene seg tilbake.

Vi starter med en av figurene i serien som har gjort navnet til er begrep, Dragon Lady, når hun viser sine ... gjester torturalternativene på borgen midt på 30-tallet, mens serien ennå hadde snev av Hergé over seg.

Når krigsherren Klang introduseres i 1938, er stemningen like sterk, men stilen litt mindre naiv.

Klang viser direkte at han ikke er til å spøke med.

De neste årene blir serien mer og mer realistisk. Dialogene er treffende, komiske og kyniske. De griper deg som en krysning av stand up og en kvelerslange.

Men Caniff kan også fortelle uten dialog.

Neste stripe viser øyeblikket rett etter at en av seriens mange tilbakevennende skurkeskikkelser har slengt den selvoppofrende misjonæren Raven Sherman ut av en bil.

Dette er antagelig første gang en hovedperson i en tegneserie dør.

Vi kunne avsluttet med noen sterke dialoger midt i en krigssone, enten i den ytterste desperasjon eller når slitne offiserer prøver å motivere til kamp. Caniff la aldri skjul på sin sterke sympati med amerikanske politikk, og når vi er i andre verdenskrig er det ikke vanskelig å støtte hans synspunkter - og ikke bare fordi de formidles på en uvanlig gripende måte.

Men det kan være greit med noen scener som viser hvordan tegnestilen utviklet seg. Caniff brukte til tider ikke andre farger enn svart.

For ordens skyld: Dette er bare noen ørsmå glimt av en serie som yter uttrykket mangefasettert rettferdighet, enten vi tenker stil og stemninger eller plot og persongalleri.

Det er ikke tilfeldig at serien tidlig fikk spinn offs som radiohørespill og både film- og TV-serie, kom på frimerke og inspirerte en rekke andre serier både i USA og Europa (muligens flere enn noen andre). Eller at amerikanske kampfly malte Dragon Lady på skroget og ett bombefly ble fikk navn etter serien.

Caniff er ikke uten grunn kalt for Tegneserienes Rembrandt.

Som seg hør og bør mottok han i 1946 - som den første - Cartoonist of the Year Award fra The National Cartoonists Society i USA.

Serien er forøvrig nå ute i en flott nyutgivelse.

Det er bare å skamme seg over at du aldri kommer til å lese den.