tirsdag 2. oktober 2012

Minner om Minerva

Ikke uventet er det blitt noen svar og tilsvar på Minerva og det er fare for at det kan komme flere.

Skulle du ikke våge deg på å klikke deg over dit gjengis mitt seneste svar, med noen rettelser av trykkfeil og layout.
Takk for utdypende svar, N.A.!
Vi er uten tvil enige om mye, så jeg skal ikke bruke tid på det. Men som Andreas Sørensen trekker fram tyder en del av hva du skriver på at du ikke har jobbet godt nok med alle kildene.
Det er ikke slik at Bruno eller Galilei er typiske eksempler på Kirkens holdning overfor vitenskapen, dels fordi naturfilosofi allerede hadde en lang og rik tradisjon i vesten og naturvitenskapsmenn (slik Koestler formulerer det i The Sleepwalkers) i stor grad ble behandlet som hellige kuer i middelalderen og renessansen og dels fordi ingen av sakene handlet direkte om naturvitenskap.
Bruno var ikke en emprisk, matematisk orientert naturvitenskapsmann, men mer opptatt av mystiske visjoner av stjernene som guddommelige, enn av å regne på deres baner. 
Mens Galilei la seg ut med sine tidligere venner i kirkens ledelse ved i overkant påståelig fremferd der han utfordret kirkens autoritet midt under 30-årskrigen, både som bibeltolker og som naturfilosof med sitt forsvar av en feil modell (planetene gikk ikke i sirkelbaner, noe Kepler allerede hadde argumentert godt for) uten mange bevis (og noen av "bevisene" hans var feil, som da han påstod at tidevannet skyldtes at jorden beveget seg) og uten svar på klassiske innvendinger som parallaksespørsmålet. 
Tross urolige tider fikk han likevel kun en irettesettelse og husarrest på sitt gods.
Når det er sagt er det altså ikke min mening å forsvare kirkens adferd i noen av tilfellene. Poenget er at selv om den her og andre steder kunne være autoritær og brutal, var det i svært liten grad overfor naturvitere eller empirisk vitenskap.
Dermed er det kanskje ikek så underlig at du ikke oppgir noen kilder eller andre eksempler når du sier at forvitringen av avansert matematisk, teknologisk og filosofisk kunnskap ikke bare skyldes presset fra folkevandringer, Islam osv., men "også intolerante og dysfunksjonelle trekk ved kirken og de kristne institusjoner".
Skal denne påstanden forsvares må man altså vise hvilke trekk som var dysfunksjonelle for utviklingen av vitenskap og at disse hadde spesielt stor betydning ift. alle økonomiske og infrastrukturmessige forvitringer i kjølvannet av invasjoner og plyndringer fra vandaler til vikinger, tartarer og tyrkere.
For ikke å si ift. det faktum at mye av denne kunnskapen eksisterte i greske skrifter som i liten om noen grad var tilgjengelig for det latinske vesten etter vestromerrikets fall. Der araberne hadde tid og råd til et utstrakt oversettelsesarbeid fra 7-800-tallet og i en periode kunne videreutvikle senantikkens vitenskap, måtte det meste av dette vente i vesten til økonomien var mer på fote fra 1000-tallet, noe som også førte til fremveksten av universiteter med fokus også på naturfilosofisk utdannelse.
Når det er sagt, er det selvsagt ingen tvil om at Kirken ikke opptrådte spesielt tolerant overfor avvikende religiøse eller ideologiske retninger, og dermed ikke akkurat gikk i bresjen for å spre f.eks. Epikurs skrifter eller heiet på ateister.
Men det er noe annet enn spørsmålet om fremveksten av moderne vitenskap. Hvorvidt en atomistisk eller aristotelisk naturforståelse er riktig, eller vi har en sjel eller ei, er noe annet enn hva som historisk ga mest incentiver for empirisk naturvitenskap.
Ser man på verk som God's Philosophers av James Hannam eller Edward Grants The Foundations of Modern Science in the Middle Ages og God and Reason in the Middle Ages ser vi at mye skyldes den brede forståelse for verdien av rasjonalitet og naturfilosofi som vokste fram blant kristne tenkere i antikken og ble formidlet og forsterket gjennom de mange renessansene som du nevner, fra den karolinske på 800-tallet og fremover. 
Edward Grant kan dermed si det såpass sterkt at 
Opplysningstiden lar seg knapt forestille uten den sentrale plass som fornuften spilte i senmiddelalderen. I den grad man kan snakke om revolusjonerende rasjonell tenkning i opplysningstiden, var den bare gjort mulig gjennom den lange tradisjonen fra middelalderen som etablerte bruken av fornuft som en av de viktigste menneskelige aktiviteter.
Så kan man snakke mye om betydningen av Ockham, Buridan og Cusanus, for ikke å si det faktum at det først var mens Kopernikus begynte å studere at antallet utdannede naturfilosofer i Europa var tilbake på nivået det hadde hatt i 1349, som bl.a. er hva jeg viser i http://www.telektronikk.com/volumes/pdf/2.2004/Page_005-025.pdf
Mitt poeng er ikke å rosemale kirken, men å unngå den type overdreven svartmaling som av og til skjer, men som du stort sett heldigvis og forbilledlig unngår. Men, altså, ikke alle steder.

Ingen kommentarer :