Altså den historien som ikke er ... helt slik som denne mye omtalte Kirken snakker om.
I hvert fall er det en sjanger der man forventer å selge i bøtter og spann.
I likhet med når man skriver den egentlige historien om Kirken.
Dermed litt om den noen dager, siden det er mye om den i media, i forbindelse med Tom Egelands seneste bok som skal presenteres neste tirsdag.
Det finnes gode bøker i denne sjangeren, men det finnes oftere dårlige. Siden leserne kan mindre om temaet enn forfatterne, er det fritt frem for det kjente fenomenet mangt.
Hva som helst av påstander om historie, arkeologi, teknologi, myter og politikk, kjente og ukjente religiøse retninger og reformatorer, slipper gjennom et nåløye på størrelse med en Kheopspyramide eller tre. Sier jeg at helten finner originale evangelier på steintavler fra det første århundre, går det rett gjennom, siden få vet at de eldste evangeliene er skrevet på papyrus.
På samme måte som når Dan Brown hevder at Kirken drepte Kopernikus. Ingen stanser midt i en spenningsbok for å sjekke wikipedia. Leksika er så usikkert uansett.
Eller når noen hevder at Jesus egentlig var buddhist eller muslim eller sjaman eller guru eller romvesen eller farao eller Kong Arthur.
Men siden enkelte er programforpliktet til å rekke opp hånden, kan den brukes til å peke på tegneserien Skorpionen som for tiden går i et så avansert fagtidskrift som Fantomet.
Når tekstforfatter Stephen Desberg og tegneren Enrico Marini tar for seg intriger og heksejakt i Vatikanet på 1700-tallet, er det bare å begynne å telle det som på fint kalles kunsteriske hensyn.
Siden ingen lesere aner at det ikke skjedde noen henrettelser i Roma for hekseri eller at hekseprosessene som regel foregikk langt unna kirkelige sentralmyndigheter, aksepterer man dette uten videre.
Siden ingen heller aner at prosessene tok slutt på 1600-tallet, ringer ingen bjeller når det henvises til at en heks ble brent på bål i 1737.
På samme måte som ingen stusser når man snakker om bysantinsk kunst fra 200-tallet.
Så er det en annen sak at fortellingen ikke er skrevet av noen som egentlig er kritisk til kristen tro. Intensjonene er like gode som illustrasjonene. Serien er like spennende og lettlest som researchen.
Til og med paven er egentlig snill og opplyst (slikt henger ofte sammen i tegneserier) må vite, bare litt klossete og lett å dra etter nesen.At han også er glad i både det og de søte, har aldri hindret en god historie. Heller ikke at han er blind og døv for hva slags personer han har rundt seg.
Er man snill selv, aner man jo ikke at det finnes andre enn snille.
Selv om det altså ikke akkurat krever spesialbriller å oppdage giftmordersker, kampmunker og en drivende dyktig helt som minner om en blanding av Batman og D'Artagnan.
Det kommer tidlig frem at skurken er en heller maktglad kardinal uten tro på annet enn seg selv og sin familie. Tegneren har utvilsomt Richelieu i øyekroken.
Det er lett å mistenke at manusforfatteren ikke bare er glad i katter, men er
Dette var altså Skorpionen. På torsdag fortsetter vi serien med lamaer.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar