Det spiller ingen rolle om det er krim eller science fiction, fysikk eller historie. Få løfter på øyelokkene over hyklerske og håpløse kristne. Ingen bokanmeldere kritiserer påstander om at kristne bekjempet kunnskap, ødela antikken og skapte den mørke middelalderen.
Jeg holder ikke pusten mens jeg venter på at Debatten på NRK skal ta opp hvorfor det er så mye misvisende om kristen tro i lærebøker og leksika, thrillere og TV-serier.
Mye skyldes nok en blanding av blindfelter og fordommer, enten man synes all religion er noe herk eller spesielt misliker konservative kristne.
Likevel var det uventet å møte dette i Oxford-professoren Peter Frankopans bestselger Silkeveiene. For her snakker vi om en historiker, med spesialfelt globalhistorie og det kristne østromerriket, Bysants.
Men altså ikke om vesten, verken i senantikken eller middelalderen.
Dermed bygger deler av en ellers god bok mer på gamle myter enn moderne forskning, som når han skriver at mens
Dermed kan det være tid for litt opprydding.
For her mangler det ikke grøfter å gå i. En av de vanlige er å tro at oppgjør med antikkens guder, spådomskunst og magiske besvergelser er å ta avstand fra antikkens naturfilosofi. Men å mislike efesernes Artemis betyr ikke at man må mislike atenernes Aristoteles.
Ja, Augustin var kritisk til deler av antikkens arv. Han gikk hardt ut mot alle som kastet bort tiden på tomme spekulasjoner eller forsøkte å samtale med de døde. For dette var ikke en tid der filosofer var nøytrale forskere eller bygget på empiriske data. Mens Aristoteles hadde vært opptatt av å observere naturen, dyrket andre - som nyplatonikere - indre syner, magi og åndemaning.
Tross sin nyplatonske bakgrunn avviste ikke Augustin kunnskap eller utdannelse. Han var blant mange kristne som gikk i bresjen for å ta vare på kunnskapsarven. Som han forklarte var det slik at kunne jødene ta med seg skattene fra Egypt, kunne kristne ta med seg skattene fra antikkens lærdom. Noe som er grunnen til at så mye av den faktisk ble tatt vare på, inkludert den sentrale rollen de «syv frie kunster» fikk også i kristen utdannelse.
Dermed fortsatte man å undervise i astronomi, retorikk, aritmetikk, geometri, astronomi, musikk, grammatikk og logikk gjennom hele middelalderen.
Når Augustin kritiserte nysgjerrighet, var det ikke fordi han mislikte kunnskap. Nei, det var nysgjerrighet for nysgjerrighetens skyld han var imot. Vi trengte et mål. For Augustin var ikke noe viktigere enn det som ga kunnskap om Gud, troen og frelsen. Hans nyplatonske bakgrunn forsterket hans fokus på indre sannheter.
(Deler av teksten er fra mitt kulturnotat i Dagen 7.11.)
Mye skyldes nok en blanding av blindfelter og fordommer, enten man synes all religion er noe herk eller spesielt misliker konservative kristne.
Likevel var det uventet å møte dette i Oxford-professoren Peter Frankopans bestselger Silkeveiene. For her snakker vi om en historiker, med spesialfelt globalhistorie og det kristne østromerriket, Bysants.
Men altså ikke om vesten, verken i senantikken eller middelalderen.
Dermed bygger deler av en ellers god bok mer på gamle myter enn moderne forskning, som når han skriver at mens
den muslimske verden gledet seg over fornyelse, fremskritt og nye idéer, vansmektet store deler av det kristne Europa av mangel på ressurser og nysgjerrighet. Augustin av Hippo var direkte negativt innstilt til ideen om forskning og oppdagelser. "Menneskene ønsker å vite selv om kunnskapen ikke har noen verdi for dem, "skrev han. Han mente at nysgjerrighet var en sykdom.Og Frankopan stanser ikke der. Han tar den helt ut. For dette handlet ikke bare om mangel på ressurser eller nysgjerrighet. Nei, man foraktet kunnskap.
Forakten for vitenskap og lærdom forbauset muslimske kommentatorer, som hadde stor respekt for Ptolemaios og Evklid, Homer og Aristoteles. Enkelte hadde klare meninger om hvorfor. Historikeren al-Masudi skrev at de gamle grekerne og romerne hadde latt vitenskapen blomstre, men så gikk de over til kristendommen, og da "visket de ut tegnene på lærdom, eliminerte dens spor og ødela dens veier".Ikke rart det gikk som det gikk.
Vitenskapen ble beseiret av troen. Det er nesten det stikk motsatte av verden slik vi ser den i dag. Fundamentalistene var ikke muslimene, men de kristne.Når kristne får bestemme, er resultatet akkurat så grelt som man kunne forvente.
De med åpne sinn, de nysgjerrige og generøse befant seg i Østen og i hvert fall ikke i Europa. En forfatter skrev at når det gjaldt ikke-muslimske land, "tok vi dem ikke med i bøkene, for vi ser overhodet ingen hensikt i å beskrive dem". De var åndelige bakevjer.At denne "åndelige bakevjen" kunne handle om at muslimske forfattere syntes andre ting enn islam var dårlige greier, faller ikke Frankopan inn. Det faller ham heller ikke inn å undersøke hvor rettferdig bildet er. Han lurer ikke på om det i det hele tatt gir mening å snakke om Augustin (354-430) som fundamentalist. Han viser ingen forbilledlig nysgjerrighet.
Dermed kan det være tid for litt opprydding.
For her mangler det ikke grøfter å gå i. En av de vanlige er å tro at oppgjør med antikkens guder, spådomskunst og magiske besvergelser er å ta avstand fra antikkens naturfilosofi. Men å mislike efesernes Artemis betyr ikke at man må mislike atenernes Aristoteles.
Ja, Augustin var kritisk til deler av antikkens arv. Han gikk hardt ut mot alle som kastet bort tiden på tomme spekulasjoner eller forsøkte å samtale med de døde. For dette var ikke en tid der filosofer var nøytrale forskere eller bygget på empiriske data. Mens Aristoteles hadde vært opptatt av å observere naturen, dyrket andre - som nyplatonikere - indre syner, magi og åndemaning.
Tross sin nyplatonske bakgrunn avviste ikke Augustin kunnskap eller utdannelse. Han var blant mange kristne som gikk i bresjen for å ta vare på kunnskapsarven. Som han forklarte var det slik at kunne jødene ta med seg skattene fra Egypt, kunne kristne ta med seg skattene fra antikkens lærdom. Noe som er grunnen til at så mye av den faktisk ble tatt vare på, inkludert den sentrale rollen de «syv frie kunster» fikk også i kristen utdannelse.
Dermed fortsatte man å undervise i astronomi, retorikk, aritmetikk, geometri, astronomi, musikk, grammatikk og logikk gjennom hele middelalderen.
Når Augustin kritiserte nysgjerrighet, var det ikke fordi han mislikte kunnskap. Nei, det var nysgjerrighet for nysgjerrighetens skyld han var imot. Vi trengte et mål. For Augustin var ikke noe viktigere enn det som ga kunnskap om Gud, troen og frelsen. Hans nyplatonske bakgrunn forsterket hans fokus på indre sannheter.
Mens en aristoteliker som Thomas Aquinas senere i middelalderen mente at nysgjerrighet om tingene rundt oss hadde verdi i seg selv.
Men alt var da ikke fryd og gammen? Det ble da atskillig færre filosofer og mindre vitenskap og matematikk etter antikken!
Ja, men ikke fordi kristne avskydde nysgjerrighet eller logikk. I stedet ble to faktorer avgjørende. Den ene var skillet mellom det gresktalende østromerriket og den latinske vesten. Mens de hellenistiske verkene var tilgjengelige i øst, måtte de oversettes i vest. Man begynte da også på dette på 500-tallet, spesielt i regi av senatoren Boëthius (477–524).
Men alt var da ikke fryd og gammen? Det ble da atskillig færre filosofer og mindre vitenskap og matematikk etter antikken!
Ja, men ikke fordi kristne avskydde nysgjerrighet eller logikk. I stedet ble to faktorer avgjørende. Den ene var skillet mellom det gresktalende østromerriket og den latinske vesten. Mens de hellenistiske verkene var tilgjengelige i øst, måtte de oversettes i vest. Man begynte da også på dette på 500-tallet, spesielt i regi av senatoren Boëthius (477–524).
Hans oversettelser endte i stor grad opp som middelalderens latinske lærebøker. Skal man si noe om hva som har påvirket Vestens kultur, kommer man ikke unna disse verkene.
Prioriteringene viser ingen forakt for kunnskap eller fornuft. Tvert i mot var det han valgte å kommentere, tilrettelegge og oversette, tekster om aritmetikk, geometri, logikk og musikk, spesielt av Aristoteles, Nikomakhos fra Gerasa, Porfyrios og Cicero.
Aristoteles verk om logikken var frem til 1100-tallet det mest betydelige av dennes verker tilgjengelig i vesten.
Boëthius nølte heller ikke med å oversette en så kristenkritisk filosof som Porfyrios. Det forteller mye om hvor høyt det kristne Vesten holdt logikken at en ikke-kristen innføring i aristotelisk logikk, Isagoge, var lærebok i mye av middelalderen.
Dessverre ble videre oversettelsesarbeid stanset da Boëthius ble henrettet etter en politisk maktkamp.
Noe av arbeidet ble fortsatt av en annen romersk statsmann, Cassiodorus (485-585), ikke minst ved å forankre og forsterke klassisk utdannelse i Vesten.
Hans Institutiones (Institutiones Divinarum et Saecularium Litterarum) fra 560 startet tradisjonen med store, kristne leksika. Blant andre kan nevnes Isidores (560-636) 20-bindsverk Etymologiae og Vincent av Beauvais' (1190 – 1264) Speculum Maius (Det store speilet).
Det vil være å overdrive å si at noen av disse utviser forakt for kunnskap.
Den andre faktoren som bremset utviklingen var som så ofte mangelen på penger og trygghet.
Folkevandringene raserte økonomien. Arabiske pirater begynte å terrorisere Middelhavet. Rike byer ble forlatt og innbyggerne flyttet opp i fjellene.
Slik det forklares i Syrianus Magisters strategibok (De Re Strategica, i sin nåværende form fra 7-800-tallet), regnet mange før med at freden og velstanden kom til å vare evig. De tenkte mer på skjønnhet enn sikkerhet når de smykket byene med
Slik det forklares i Syrianus Magisters strategibok (De Re Strategica, i sin nåværende form fra 7-800-tallet), regnet mange før med at freden og velstanden kom til å vare evig. De tenkte mer på skjønnhet enn sikkerhet når de smykket byene med
hager, parker og springvann. Vi, derimot, må ta hensyn til hvor usikker fremtiden er og vi må prioritere sikkerhet fremfor skjønnhet.De måtte kort sagt prioritere å beskytte seg mot beleiringsmaskiner fremfor å skaffe boksamlinger og kunnskap. En unnskyldning få britiske forfattere har i dag.
(Deler av teksten er fra mitt kulturnotat i Dagen 7.11.)
6 kommentarer :
Har du lest denne artikkelen og har du skrevet om at bibelen er bedre dokumentert enn flere andre ting på bloggen? Hvis ikke håper jeg du skriver om det i den nyeste boka.
Linken er: https://bibelogtro.wordpress.com/2018/10/20/ti-grunner-til-at-bibelen-er-troverdig/
Takk for spørsmål, selv om det var litt på siden av bloggposten :)
Ja, jeg har skrevet om noe av dette, dels i "Da Vinci dekodet" og dels i "Svar skyldig" (begge utsolgt fra forlaget), men påstanden om at "Bibelen er bedre dokumentert enn flere andre ting" er jo litt vanskelig, siden det er uklart hva som menes og så mye man kan sammenligne med. Ja, at noe er bedre eller dårligere "dokumentert" (= etterprøvd med andre kilder, arkeologi og annet?) enn noe annet, sier ikke alltid så mye. Ja, Bibelen er bedre dokumentert enn Asbjørnsen og Moe, men dårligere dokumentert enn det meste av "Silkeveiene".
Innholdet i bloggposten basert på talen er stort sett riktig, samtidig som det nok underslås en del av utfordringene som tekstkritikk gir og ikke tas med enda mer som støtter det historiske i teksten (spesielt navnefrekvens og utilsiktede bekreftelser mellom ulike forfattere).
Så er det noen ting som overdrives, f.eks. dette med "troverdige, høyt anerkjente og samtidige kilder som bekrefter et bilde av Jesus som vi kjenner igjen fra Det Nye Testamentet" stemmer ikke. I realiteten er ingen av disse kildene "samtidige", de som ligger nærmest Jesus (Josefus) er fra over 60 år senere, altså lenger unna enn de nytestamentlige tekstene. Videre er noen av tekstene omstridte, spesielt Josefus.
Samtidig stemmer det at det "er faktisk anerkjent av historiske forskere at Jesus har levd, at han gjorde mirakler, at han ble korsfestet og at han ble kalt Kristus", i den forstand at man med mirakler mener ting som ikke krever overnaturlige forklaringer, men f.eks. placeboeffekter.
Dette fortjener kort sagt noe mer inngående vurdering der man også er åpen for at det ikke bare er fordommer som gjør at noen er skeptiske til deler av teksten. Ofte kan det likevel være holdninger og utgangspunkt som avgjør om man lar tvilen komme tiltalte til gode eller ei.
Jeg har hørt at bibelen er bedre dokumentert enn flere andre ting før jeg leste artikkelen. Hva med oppstandelsen? Tidligere MF-professor Reidar Hvalvik uttaler at Jesu oppstandelse er bevist.
Det kan han da ikke ha uttalt? Det er lite i historien som er "bevist", det er derfor det stadig skrives nye fagbøker om det meste.
Men det betyr ikke at det ikke finnes gode argumenter for dette, så gode at jeg har presentert noen av dem i to bøker ("Eksisterer Gud?" og "Gud - mer enn feelgood?").
Jeg var på den forelesningen til Reidar Hvalvik som Fredrik henviser til. Reidar gikk nøye i gjennom de historiske bevisene som faktisk foreligger, og da virker det overveiende sannsynlig at oppstandelsen fant sted. Et viktig argument her er også de mange kristne i den indre sirkel som døde i denne overbevisningen. Så ved å legge sammen alle de funnene som foreligger, ender man opp med denne konklusjonen. Det er selvfølgelig ikke bevist i vitenskapsteoretisk betydning. Man har ingen hypotese man enten kan legetimere eller falsifisere. Men det er i hvert fall, etter mitt syn, vanskelig å bortforklare det som skjedde den søndagen.
Legg inn en kommentar