Rasjonell religionskritikk?

Som varslet i går,  legger jeg ut noenlunde ubearbeidet notatene jeg forberedte om religionskritikk til opptaket av NRK Verdibørsen som sendes i morgen (torsdag 12.4.), men som sporet av mer enn noen smuler.

Temaet er ikke nytt på denne bloggen, jeg har delt tanker tidligere etter å ha vært invitert til en samtale om det på landsmøtet i Human-Etisk Forbund i 2010.

Kortfattet er poenget at religions- og livssynskritikk er mulig - siden livssynspåstander kan diskuteres rasjonelt - og viktig - siden vi finner dette i mange slags farger og fasonger, med ulike postulater og premisser, praksis og ressurser.

Men idealet er altså at kritikken må være mest mulig informert og minst mulig karikert. 

Sagt på en annen måte er det ikke sikkert at den mest rettferdige beskrivelsen av Arbeiderpartiet finnes hos det jevne medlem av Frp.

Denne gangen handlet det om på fire spørsmål. Siden mine notater var tydelig og prydelig satt opp med punkter og poenger, gjengis svarene upolert.

1: Hvor bommer (de moderne) religionskritikerne?/leser de Bibelen for bokstavelig?

• Mange bommer på så mange områder at kritisk tenkning inkludert kunnskapsbasert kritikk av religionskritikk burde bli et eget kurs på universiteter og høyskoler, gjerne i grunnskolen også.

• Alltid pussig å fremme påstander uten å sjekke med forskning og fagmiljøer - og ikke alltid synes å ane at det finnes noe slik på det de uttaler seg om. Selv om man mener religion er synsing, er det ikke nok å synse tilbake.

• For mange tror alt man trenger er populærvitenskapelige oppsummeringer eller henger seg på noen av stjernene blant utenlandske nyateister - som heller ikke bygger på forskning utenfor egne fagfelt, enten denne er biologi eller IT.

• Mange skjærer alle religioner over én kam.

• Det blir en selvoppfyllende profeti hvis man går for hardt og høyt ut fra hoppkanten i troen på at religiøse er så lite i stand til refleksjon og selvkritikk at det kreves ropert og spark under beltestedet.

• Nesten alle bommer ved å gjengi gamle myter om tro og vitenskap.

• Mange tror dermed fortsatt at Kirken i middelalderen 
• fryktet kunnskap
• hevdet at jorden var flat
• forbød disseksjoner og medisinsk forskning
• ødela antikkens kunnskapsarv 
• ved å brenne det store biblioteket i Alexandria
• forfulgte intenst naturvitere som Bruno 
• drepte Hypatia fordi hun var kvinne og filosof

• Noe er litt unnskyldt siden tøvet også er i grunnskolens lærebøker.

• Mytene og misforståelsene i lærebøkene bør forøvrig være et tema for Verdibørsen.

• Mange tror også at Bibelen ble brukt nærmest som lærebok i naturvitenskap.

• De færreste religionskritikere jeg har møtt ser forskjell på Gud og guder, gudstro avvises som om den alltid skulle handle om tilfeldige naturguder.

• Så lite kjent med seriøse gudsargumenter at man ikke kan gjengi noen (verken på sparket, i facebookkommentarer eller leserinnlegg), og i beste fall fordreier dem, antagelig fordi man tror Gud er en gud.

• Oppfatter teologi som et meningsløst fag (når teologi er mange fag og svært viktig for mange sammenhenger).

• Forstår ikke forskjellen på GT og NT.

2: Om bruken av bibelsitater

• Man forstår ikke at ingen leser Bibelen "bokstavelig" (det er en stråmann), all tekst må tolkes, enten den er i Bibelen eller på en blogg.

• Man forstår ikke at kristne brøt med staten Israels nasjonale og rituelle lover for 2000 år siden, og at heller ikke jøder har fulgt dem et par tusen år.

• Svært selektivt hva man løfter frem og ofte pussig hvordan avsnittene tolkes.
• Som at Jesus skulle ha gått inn for kamp og krig siden han ikke var kommet for å bringe fred, men sverd.
• Som at kristne må følge Det gamle testamentet siden Jesus slår fast «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle». Altså bare å vedgå at kristne i 2000 år ikke har forstått Bibelen.

• Ja, det finnes rare og rystende vers i Bibelen, men sjelden å møte prinsipiell tenkning i religionskritikken om hvordan vurdere disse historisk, eller etisk 
• Fortoner noen av versene seg annerledes om man tenker konsekvensetikk? 
• Ser man dem i lys av sosialantropologi og knapphetssamfunn? 
• Av behovet for polemikk mot omverdenen, av å sette skrekk røvere og i erobrere?
• Kritiseres de ut fra konsekvensetikk?
• Pliktetikk? 
• Normetikk? 
• I lys av Det nye testamentet? 
• Hva slags etiske prinsipper brukes i kritikken? 
• Hvordan er prinsippene begrunnet? 
• Henger de sammen med kritikerens egen forståelse av virkeligheten?
• Er det mer bærekraft enn at "vi lever tross alt i 2018"?

3: Hvordan skulle en god religionskritikk ha vært?

• Idealet bør være at den er informert og faktabasert, ikke fordreiende og ladet.

• Mindre valgdebatt eller annen emosjonell eller ideologisk begrunnet svartmaling av meningsmotstandere.

• Ikke preget av voldsomme fiendebilder, karikaturer og fremstilling av egne standpunkter som nøytrale selvfølgeligheter.

• Følge Bibelen som i så stor grad er religionskritikk av gudetro, falske profeter og religiøse ledere, makthavere og rike. 
• Skrevet nedenfra, ofte i fortvilelse og polemikk, mot konger, imperiebyggere, utbyttere, overfallsmenn, der Gud fordømmer dem som gjør overgrep mot de svake og fattige.

• Vedgå egne premisser – ingen kritikk kommer fra vakuum
• Kritikk stammer alltid fra et ståsted, uten at den dermed trenger være relativ. 
• Tyngden avhenger av aksepten av ståstedet (fungerer ulikt i ulike perioder, enten den stammer fra Marx eller Freud, sekulærhumanisme eller empirisme, rasjonalisme eller scientisme, buddhisme eller nazisme, veganere eller kannibaler).

• Være villig til å lytte fremfor latterliggjøre.

4: Ateistenes angrep på religion som hundrevis år med ondskap og uforstand – Hvor rettferdig er det?

• Forholder seg ikke til normal vitenskap og historieforskning, som nevnt i svaret på første spørsmål.

• Jeg har skrevet en ganske grundig gjennomgang av hvor mye svar på religionskritikk handler om å forsvare sekulære, allmenne, forskningsbaserte posisjoner.

• Man bommer nesten like mye om man generaliserer all religion, eller samme religion til alle tider.

• Selvsagt har religiøse, for ikke å si kristne, opptrådt idiotisk, begått overgrep og grusomheter. Men så har det da sannelig vært svært mye av det motsatte.

• Skal man uttale seg om historien, hjelper det å være kjent med linjene som gjør at også sekulære norske filosofer forstår hvor mye sekularisme og moralsk likeverd  er produkter av kristen tro.

• Som Edward Grant sier det i God and Reason in the Middle Ages lar Opplysningstiden "seg knapt forestille uten den sentrale rolle som fornuften spilte i senmiddelalderen". 

• Man trenger ikke bare se på historien mellom Norge og Sverige for å forstå at det ikke er nødvendig med religiøse unnskyldninger for å føre krig. 
• Encyclopedia of Wars gjennomgår 1763 kriger og viser at 93% ikke kan tilskrives religion. 
• Death by government konkluderer med at de syv krigene med flest døde ikke er religiøst begrunnet.

Siden Verdibørsen bare skulle vare en halvtime, var det altså ikke behov for flere punkter.

Den rare religionen

Noen publikasjoner kjenner sin besøkelsestid bedre enn andre. Eller sagt på en annen måte, slipper meg løs i en fast spalte på egen risiko - altså ikke på min.

En av disse er avisen Dagen der jeg leverer  Kulturnotat hver måned, dels basert på blogginnlegg her, dels nyskrevet som i går. Siden veien ofte går fra Dekodet til Dagen, kan det være greit å ta den motsatte turen selv om det her ikke er noen grense på 4 000 tegn.

Den rare religionen

Hvis det er én ting religionskritikere er enige om for tiden, så er det at religion er religion. Selv om noen er nøye med å spesifisere at de mener fundamentalisme, er det tydelig at man heller ikke skiller der. Fundamentalisme er fundamentalisme.

En grunn til at man ikke gjør forskjell, kan være at man har for lite innsikt i religion til å skille dem fra hverandre. Det er nesten like vanskelig som å skille mellom kirkesamfunn. En annen grunn er at det opplagt er likheter. Mange har helligdommer og hellige tekster, bønner og skriftlærde, ritualer og munker, selv om ikke like mange har nonner.

En tredje grunn kan være oppgjør med rystende opplevelser som barn eller ungdom, enten de handler om fysiske overgrep eller oppdragelse basert på at man skal tro og ikke spørre, med stadige trusler om helvete.

Kanskje er likevel den viktigste grunnen et ønske om ikke å være for direkte om det mange likevel har i bakhodet, enten det er hovedgrupper innen islam eller ekstrem salafisme.

For ikke å diskriminere noen, slår man all religion i hartkorn med ekstremister.

For mange er likevel den viktigste sannheten at religion handler om tro og ikke tanke. Den er «steining av fornuften», slik komikeren Zahid Ali uttrykte det i årets mediamesterskap, der formuleringer som alltid gir mer poeng enn fakta. Ja, religion kan være til hinder for refleksjoner, litt på samme måte som stand up-komikk. Det er lettere å bedrive demagogi enn å stimulere til debatt.

Det er enklere å skjære alle over én kam, enn å greie ut om nyanser.

Jeg var på samme linja til sent i tenårene. Jeg var stadig innom en butikk i Oslo der man solgte plater og plakater, bøker og symboler fra alternative tradisjoner. Det fascinerte selv en som kalte seg ateist. Ritualer og røkelse vekslet, men kjernen var lik. Alt handlet om urgammel visdom og ny bevissthet.

Bortsett fra den religionen som stod for korstog og kristninger.

At det kanskje ikke var så enkelt eller firkantet, oppdaget jeg første studieåret. Etter å ha møtt noen kristne, leste jeg en bok om kristen tro. Det ble ikke den siste.

Jeg oppdaget en rar religion. Øyne ble store da jeg så den ikke hadde religiøse lover for samfunnet. De ble ikke mindre av at den ikke krevde faste ritualer eller åndelige øvelser. Kjernen var ikke urgammel visdom, men en historisk hendelse. Så sentral, at hvis den ikke hadde skjedd, var troen meningsløs og tom.

Og man kunne bruke hodet. Det var gode argumenter for Jesus oppstandelse. Jeg oppdaget rasjonelle gudsargumenter, og hvorfor det ikke kunne være rasjonelle gudeargumenter.

Kanskje var sjokket størst over å se hvor mye jeg var dratt etter nesen av lærebøker, romaner og populærvitenskap. Jeg hadde lært sunn skepsis til sjøormer og sjarlataner, men uten videre godtatt religionskritikken i alt fra Bjørneboe til bøker om Columbus.

Jeg hadde uten å blunke svelget historien om Kirkens lange kamp mot vitenskapen, og hvordan alle som trodde jorden var rund ble brent på bålet. Om hvor ufattelig bloddryppende og ødeleggende kristendommen var, spesielt før opplysningstiden. Og at kristen moral mest av alt handlet om undertrykking og å ta fra oss gleder.

Hvor mye bedre hadde det ikke vært hvis Romerriket og Norge hadde sluppet kristningen?

Denne rare religionen var i bakhodet da jeg nylig satt i et panel om kritisk tenkning som skolefag. Jeg støttet tanken med at vi da heldigvis var tilbake til middelalderen.

Som på 800-tallet da biskop Agobard angrep folkelig overtro på at uvær og ulykker skyldtes tyver som seilte på skyer fra landet Magonia.

Som på 1100-tallet der Johannes fra Salisbury i verket Metalogicon tok et oppgjør med dilettanter og dårlig logikk.

For ikke å si i all undervisning og videreutvikling av logikkfaget ved universitetene, lenge før opplysningstiden. Dette var til og med et viktig premiss for opplysningstiden.

Som jeg sa i panelet, var problemet med mange som etterlyser kritisk tenkning at de ikke er kritiske nok mot sin egen tenkning.

Krever kritisk tenkning religion?

Spørsmålet i overskriften er like godt som gårsdagens, men har faktisk flere poenger.

Er man alltid kritisk til alt, kan man ikke holde fast på noe. Skal du bevege deg bør du ikke være kritisk til fotarbeid. Skal du tenke kritisk, bør du ikke være kritisk til tenkning.

Kritisk tenkning forutsetter en begrunnet tro på muligheten for og verdien av logikk og empiri, og at vi er mer enn roboter som styres av biokjemi og molekylbevegelser vi ikke kan påvirke i noe vi tenker, sier og gjør.

Kritisk tenkning krever en basistro som gjør at man ikke ender i nihilismen, enten man med det mener en epistemologisk eller etisk. Det er ikke gitt at de som tenker at tilværelsen har sitt opphav i en person med helt grunnleggende rasjonalitet, er mindre egnet til kritisk tenkning enn andre.

Hvilket ikke betyr at man i praksis gjør det.

Men noen som våger å tenke kritisk og grundig om egen og andres tenkning (selv om man altså er utidige nok til å ha et ståsted) er det nordiske magasinet Theofilos som er ute med nytt nummer i disse dager. Hjemmesiden er kanskje ikke den mest spenstigepå markedet, men kan i hvert fall fortelle at 

Theofilos er et nordisk fagfellevurdert tidsskrift for studiet av teologi, filosofi og kultur og beslektede fagfelt. Tidsskriftet utgis to ordinære nummer årlig samt temanummer ved behov og dess overordnede hensikt er å presentere analysere og drøfte den kristne troens sannhet og relevans.

Kritisk tenkende vil nok stusse noen smuler over at seneste nummer er oppført som 3/2014, men dette har en naturlig forklaring og skyldes altså ikke manglende kritisk blikk for datering.

Blant innholdet kan nevnes

• Livssynsjournalist i skvis mellom ulike forventninger - Hilde Kristin Dahlstrøm
• Den luksuriøse kroppen – En kritisk drøftelse av Jean Baudrillard’s kroppskonsept i lys av hans postmoderne tenkning om hyperrealitet - Ove Sæle 
• Reassessing Christian Mission as an Anthropological Study Object - Asle F. Jøssang 
• Det er jo bare underholdning – eller? Om livssynsformidling i den populære tv-serien The Big Bang Theory - Ingvild Thu Kro
• Liberalismens teologiska rötter – En recensionsartikel om  Inventing the Individual - Daniel Ringdahl
• Hvorfor akkurat Jesus? En rapport fra et trosopplæringsprosjekt - Stefan Fisher-Høyrem
• Är den sekulära vetenskapen förutsättningslös? - Ola Hössjer
  

Bladet blir ikke dårligere av bokanmeldelser og debatter, som Atle Søviks tilsvar til Sebastian Rehnman, No Confusion in My Solution, om det ondes problem. Eller av utvekslingen mellom Ray Baker og Stefan Swärd Om helvetet, et tema som også trenger og fortjener kritisk tenkning.

Skal du lese det nyeste nummeret er det kritisk at du  følger denne analytiske oppskriften her mens  årgangene 2009-2011 finnes som pdf-filer her.

Lewis dekodet

Ser ut til at noen har holdt foredrag om noe av eller i hvert fall noe om interesse.

Mer bestemt hva som gjorde C.S. Lewis interessant som tenker og formidler mens han levde og om han fremdeles er det i dag.

Det er selvsagt knyttet stor spenning til mine konklusjoner.

For ikke å holde deg for lenge på pinebenken, kan røpes at foredraget ligger på en Vimeo-link her, og i vinduet under, så lenge teknikkken og norsk lov står meg bi.

CS Levis Seminar - Bjørn Are Davidsen from NLA Høgskolen on Vimeo.

Så kan noen og enhver vurdere hvor mye som står til troendes når arrangør var NLA Bergen og datoen 1. april.

Våg å forstå som Daniel

Den observante leser (altså ikke deg) vil ha lagt merke til en ny bidragsyter i kolonnen til høyre, Daniel Joachim Kleiven.

Daniel er et forfriskende pust blant kristenbloggere. Både fordi han er ung (nåja, det går nok over),  tenker og ikke er redd for å stikke hodet frem.

Det blir ikke verre av at han lener seg mot brede europeiske tradisjoner med røtter tilbake til klassisk filosofi fra før nymotens påfunn som Descartes.

Dermed fullt fortjent at han nylig vant Petter Dass' ungdomsstipend.

Siden vi har tatt opp november-seminaret om religion og vitenskap ved flere anledninger, kan det også være greit å lenke til Daniels kommentar The final showdown: Kristen tro vs. vitenskap.

Lewis og Freud i Oslo

Det er ikke hver høst det er anledning til å møte C.S. Lewis og Sigmund Freud i Oslo.

Altså greit allerede nå å risse inn i primstaven at Nationaltheatret kjenner sin og din besøkelsestid og starter en serie forestillinger i september om et tenkt møte mellom disse to noe ... ulike personene.

Stykket er skrevet av Mark St. Germain og oversatt av Kjetil Bang-Hansen.

Vi kan gjøre verre deux ex machinas enn å sitere fra programmet som du finner her.

Finnes det en Gud?

Med krigen tordnende i bakgrunnen foretar den aldrende Freud sitt livs kanskje viktigste konsultasjon. 3. September 1939. England erklærer krig med Tyskland. Nettopp denne dagen har Sigmund Freud invitert den unge og fremadstormende forfatteren og akademikeren C. S. Lewis til sitt hjem i London. Freud – psykoanalysens far, er en svoren ateist, mens litteraturprofessoren og forfatteren Lewis har erklært seg som en troende kristen.

Lewis tror Freud har bedt ham komme for å stå til rette for at han i sin siste roman har karakterisert Freud som en forfengelig, ignorant gammel mann, men oppdager at Freud ønsker å diskutere noe mye dypere. Han vil snakke om Guds eksistens, kjærlighet, kjønn - og meningen med livet. Med krigsutbruddet som bakgrunn har de to en intens diskusjon om de viktigste temaene i menneskenes liv. Noen uker senere velger den alvorlig syke Freud å ta sitt eget liv.

Dette er en fiktiv historie. Sigmund Freud og C. S. Lewis møtte hverandre aldri ansikt til ansikt. Men de kunne ha gjort det, og forestillingen er bygget på det vi vet de to på hver sin side har sagt. Freuds siste møte er en både humoristisk og dypt alvorlig forestilling, et intenst kammerspill som har gått sin seiersgang på Broadway.

Kim Haugen og Lasse Lindtner spiller h.h.v. Lewis og Freud.

En filmet samtale om stykket finnes her. Ikke alt de sier om Lewis er like presist, så vi kan for ordens skyld nevne at han var 41 år i 1939.

Nå er ikke stykket hentet ut av løse luften, men av en reflektert lesning av deres brev og bøker, av psykiatriprofessoren Armand Nichol som også står bak The Harvard Guide to Psychiatry.

Resultatet er både en serie forelesninger på Harvard seneste generasjon og etter hvert boken til venstre, The Question of God: C.S. Lewis and Sigmund Freud Debate God, Love, Sex, and the Meaning of Life.

Skulle du være i tvil, kan det være greit å nevne at verken bok eller teaterstykke har til hensikt å la en av de to gå seirende ut av samtalen med fasitsvar med to tykke streker under.

Men noen vil nok oppleve det som en seier å se at det er mulig å snakke med større innsikt og mer respekt om denne type spørsmål enn vi har vært vant til en stund.

Debattverdier

Etter enda en runde på Verdidebatt, er det anledning til å oppsummere noen erfaringer litt kort og muligens skjevt, men de er i det minste relativt ferske i minnet.

De handler både om denne og andre debatter som involverer dels nye ateister og dels velmenende kristne, ivrige debattanter som ikke alltid har så mye kunnskap om temaene som de tror.

Og la det være klart, dette handler ikke spesielt om Verdidebatt, men om det klimaet og den type respons man må regne med når man stikker hodet fram som kristen i åpne og offentlige diskurser og hevder man har rimelig ... rasjonelle argumenter.

Første erfaring er at det er viktig å ta noen debatter - så saklig og grundig som formatet tillater. Det er lærerikt for egen del og forhåpentligvis for andre å bryne seg på kontroversielle tanker og forsøke å rydde opp i ulike typer myter og misforståelser.

Men så (og her er det bare å spikre en pute i taket) viser det seg i debatter at noen er uenige.

Og, enda mer, er dårlig vant med svar fra kristne.  

Dermed oppstår et syndrom eller en ond sirkel. Dess mer jeg bidrar, dess mer ventes at jeg bidrar. Uansett hvor mye jeg skriver, blir det for lite. 

Følgelig jammes man ned med så mange spørsmål at det er umulig ikke å fornærme noen ved ikke å svare dem direkte, eller svare for kort eller for fort eller ikke svare på alle typer spørsmål. 

Det blir ikke bedre ved at svarene sjelden blir akseptert fordi man ikke klarer å forstå dem (og det er jo en ærlig sak) eller har for mye negativt i bakhodet om kristne til å ville forstå dem, eller uansett (dette er jo som i politiske debatter) er mer ute etter å markere revir enn å lytte. 

Spesielt tydelig blir det hvis man forsøker seg på historiske perspektiver om det positive forholdet mellom tro og vitenskap, om logikken i argumentasjonsstrukturer eller alminnelige religionsfilosofiske begreper. Som forskjellen mellom Gud og guder, forklaringer og ytterste forklaringer, kontingente og ikke-kontingente forhold, koherensmetoder, konvergerende argumenter eller annet. 

Dette forstås verken av nye ateister eller rimelig folkelige kristne eller frafalne fra bedehusland.

Dermed kan man være rimelig sikker på at det kommer

1. Ivrige ateister som beklager seg over at denne Davidsen som ikke kjenner til dette med bevisbyrde og naturvitenskap med kravet om empiri og falsifisering, når han bl.a. kan påstå at Gud ikke er et fysisk fenomen og tydeligvis argumenterer ut fra mangel på kunnskap. Nå må Davidsen snart begynne å lese noen bøker!
2. Notoriske nyateister som noterer seg at Davidsen snakker uforståelig - altså er det Davidsen som ikke forstår
3. Nærsynte nyateister som vet at middelalderen egentlig var som steinalderen og at kristne aldri har forstått at de må fremlegge bevis og at Dawkins og Hitchens tilhører den ypperste intelligentsia med stålkontroll på historien, argumenter for Guds eksistens og den historiske Jesis
4. Andre ateister som merker seg at Davidsen noen ganger har lange svar med mange punkter, altså er det uthalingstaktikk og unnfallenhet. Kan man ikke svare ja eller nei, eller i én setning, er man ikke verdt å lytte til
5. Forsmådde frafalne som merker seg at Davidsen typisk nok ikke vil svare på spørsmål om Gud i Det gamle testamentet uten å se at det ikke akkurat var temaet i tråden
6. Klare meldinger om at når Davidsen hevder han har lite tid til å svare på alle spørsmål og henviser til at han har tatt opp mange på bloggen sin eller i bøker som Svar på tiltale eller i artikler, er det bevis på at han ikke har noen eller svært tynne argumenter 
7. Velmenende kristne som rir sine egne kjepphester om kreasjonisme, fri vilje eller annet der de synliggjør til dels svært sviktende fagkunnskap 

Det er sikkert flere grunner til at denne type reaksjoner og holdninger. Én av dem er nok at få er vant til at så mange kristne tar debatter seriøst og skikkelig. De er heller ikke vant til at kristne har fagkunnskap når de svarer eller at det i det hele tatt finnes fag hvor slike spørsmål faktisk har vært diskutert i generasjoner. 

Og skulle en av de kristne ha ord på seg for å være «apologet», er det ikke måte på hvor mye man tolker manglende svar til å bety.

Kort sagt mangler ikke pepper og vidløftige konklusjoner hvis jeg ikke ser eller ikke svarer på alle meldinger. I seneste runde har jeg svart på dusinvis av spørsmål, men siden det kom hundrevis av kommentarer (så langt nærmere 400) klarte jeg altså å overse enkelte som noen opplever som viktige for seg selv (også når de er utenfor trådens tema) eller svarte ikke fort nok eller var så frekk at jeg sa fra at jeg av tidsgrunner ikke kunne fortsette debatten nå.

Nei, eneste tenkelige grunn er at jeg ikke kan svare, er dum eller dukker unna eller er på vill flukt, noe som viser at kristen tro er dum eller dårlig eller dustete, for å parafrasere. 

Dermed er det fritt fram for mer eller mindre kjærkomne konklusjoner og kyniske bakvaskelser. 

Og det spiller ingen rolle at jeg nevner at jeg seneste uke leverte tre bokanmeldelser, en artikkel om middelalderhistorie, er i ferd med å starte et prosjekt på jobben og skal ha en annen beslutning gjennom, ved siden av rådsmøter, infoarbeid i menigheten, blogging, to bøker som planlegges osv. osv. 

Nei, siden jeg i åpningsinnlegget spurte om det var mulig med rolige samtaler, må jeg fint svare på alle revolverspørsmål i uker fremover. 

Dermed er det bare å vente seg kommentarer som #336. 

for hva jeg skal tro og mene når det gjelder hans (talende?) taushet overfor meg. Se for eksempel min kommentar #142. Kan han føle seg konfortabel med sin opptreden? Har jeg gjort meg fortjent til slik respektløshet? Her er det ikke snakk om henvisning en gang. Ingen forklaring. Vel vel, enhver får tenke sitt.

Som blir fulgt opp direkte i  #368:

Det er mange ulver som tar seg et jafs av lammet, så at lammet ikke får med seg hvert eneste jafs kan vi ikke klamre lammet for. Det har det vondt nok om det ikke skal bli påført enda mer smerte :) 

Så må du også huske på at han ikke har en spesielt behagelig posisjon å forsvare. Så ja, tausheten, de manglende argumentene sier sitt. Prøv heller å se det morsomme når han hevder å ha motsagt og imøtegått både det ene og det andre, men ikke klarer å komme med noen argumenter. Når den samme frasen kommer gang på gang, så kan man ergre seg eller se det morsomme i det. Jeg tror det siste er det beste og mest helsemessige. Dog er det jo litt trist fra en som er(?) toneangivende i den norske apologetikken.

Neste kommentar er ikke snauere.

Når man starter en debatt her, så er det her man må svare på spørsmål; ikke minst når det gjelder spørsmål man kan være helt sikker på å få. Jeg har hatt samme dårlige erfaring med Hallvard Jørgensen og andre mer eller mindre synbare kristne skribenter. Begrunner og formulerer jeg de brennbare spørsmålene for godt - eller kanskje for pent?

Noe som får god respons i selveste #371.

Antagelig for godt... Dette er et gjentagene fenomen, ikke minst med de to du sikter til; så snart det blir for vanskelig skygger de banen, som regel med en siste kommentar om at ingen av mostanderne har forstått noe som helst, at de er useriøse og ufine etc. etc.

 Og slik går no dagan.

Sannhet i bøker

Når stadig flere foretrekker film fremfor bøker, er kanskje ikke det mest opplagte å anbefale bøker om film. Men siden Dekodet som alltid tør der andre tier, stikker vi fryktløst hånden inn i bokbolet bokbadet.

Heldigvis vegrer ikke alle seg like mye mot bøker som kan bidra til større forståelse av - og for - film. Og hvilke typer spørsmål man kan stille for å utforske filmskapernes oppfatninger om døden, kjærligheten og havet, eller livssyn som det heter på fint.

Både for å bli mer opplyst også i mørke kinosaler og ha mer frimodighet for å snakke om slik, selv i dannet selskap.
(Trykk her for å lese resten)