Eksentrisk geni, nølende profet

Siden det er femti år siden C.S. Lewis gikk bort, skal vi fortsette runden innom noen av bøkene som er kommet om ham de seneste ukene.

Den første er aldri hvilende Alister McGraths C.S. Lewis - A Life: Eccentric Genius, Reluctant Prophet. Som bringer ny kunnskap, ikke minst fordi den gir et mer kildebasert bilde enn andre biografier jeg har lest om Lewis (og det er de fleste).
(Les mer her)
C.S. Lewis trenger ingen inngående presentasjon for Dekodets braveste lesere. Dermed skal det bare kort nevnes at han ikke bare er hjernen og hjertet bak Narnia-serien, men en av de mest innflytelsesrike forfattere i det 20. århundre.

Hans bakgrunn i filosofi og middelalderlitteratur gjorde at han forstod klassisk kristen tro bedre enn de fleste. Han er ikke mindre interessant av en uvanlig evne til å oversette denne forståelsen for lesere i det tyvende århundre, ved en klar og poetisk penn i fortellinger og fremstillinger. Hans tid som ateist førte også til at han et godt stykke på vei kunne se og presentere kristen tro utenfra.

Det ble ikke dårligere av bredden i forfatterskapet. Ser vi bort fra G.K. Chesterton (som ingen noen gang bør se bort fra) er det vanskelig å finne noen med flere innfallsvinkler og sjangere. Lewis skrev alt fra faglige verker om middelalderens idéer og litteratur via råd fra en eldre til en yngre demon, apologetiske bøker som Mirakler og bibelutlegninger, til science fiction og fantasy.

At McGrath kommer så tett inn på Lewis skyldes nok mye at begge er nordirske, studerte og jobbet i Oxford, og ble kristne i voksen alder. Mye handler altså om gjenkjennelse, felles miljø og assosiasjoner.

Uten at McGrath overdriver dette. Han er klar over at det også er store forskjeller, som at det skiller noen generasjoner, selv om man kan føle at tiden står stille i Oxford.

For de av oss som har lest mange biografier er denne uansett en forstandig og forfriskende pust.

Og når McGrath med sedvanlig grundighet i arbeidet med biografien leste kronologisk alt Lewis har skrevet, oppdaget han flere feil som har vært gjort av tidligere biografer, inkludert Lewis selv.

En av de mer interessante er tidspunktet for når han ble gudstroende. McGrath viser med godt belegg i bl.a. brev at vendepunktet nok var i 1930 og ikke 1929, som han selv hevdet.

McGrath avliver også myten om at hans nærmeste omgangskrets var mannlige kollegaer, et sentralt poeng i den sterkt rørende, men enda mer misvisende filmen Shadowlands fra 1980-tallet. Tvert i mot bodde Lewis etter første verdenskrig sammen med Mrs. Moore og hennes datter i noe som lenge fungerte som en familie, på 1920-tallet antagelig også på mer enn én måte.

Hvis det var noen Lewis i perioder var fremmed for, var det ikke kvinner, men mannlige kollegaer.

McGrath viser også som flere andre at det er feil at Lewis mistet troen på apologetikk etter å ha tapt en debatt med den katolske filosofen Elisabeth Anscombe om det sentrale argumentet i Miracles.

McGrath bidrar også med viktige perspektiver når han viser hvordan Lewis ble oppfattet i sin samtid og er blitt det i ettertiden. Hans karriere ved Oxford ble nok ikke fremmet av at en av hans kollegaer oppfattet Lewis som den ondeste mann han hadde møtt, siden han forsøkte å spre kristen tro overfor ungdommen. Det er ikke vanskelig å få assosiasjoner til Sokrates.

McGrath har kort sagt levert den klareste og klokeste biografien om Lewis på markedet.

Hvis du venter på den klareste og klokeste anmeldelsen av McGraths bok kommer den i neste nummer av Theofilos.