Rettigheter og rettigheter

Siden tankesmien Skaperkraft arrangerer gratis debattmøte på Litteraturhuset i Oslo 19-21 i kveld (info og påmelding her) om menneskerettighetene, er det kanskje på tide å benytte seg av retten til noen kommentarer.

Eller i hvert fall spørsmål.

Det hele handler altså om

Hvilken prinsipiell rolle skal menneskerettighetene spille i det fremtidige Norge?

Mange politikere og intellektuelle vil hevde at det eneste egentlige verdifundamentet norsk lov og norsk skole trenger, er demokrati og menneskerettigheter. Er menneskerettigheter ”nok,” eller trenger det offentlige norske samfunnet å legge til grunn en mer ”fyldig” moralvisjon, som for eksempel den kristen-humanistiske arv? Videre: Trenger menneskerettighetene noen form for rasjonell eller historisk begrunnelse og rotfesting – for eksempel i naturrettens tenkning – eller holder det at de fastslås ved hjelp av demokratisk flertall?

I panelet sitter Tore Lindholm (førsteamanuensis ved Norsk senter for menneskerettigheter) og Tor-Inge Harbo (PhD, Universitetslektor) begge ved Det juridiske fakultet, UiO.

Nå kan sikkert disse gode forskere langt mer om dette enn meg, men etter en del runder i forskjellige kretser har jeg observert i hvert fall syv vinkler på menneskerettighetene og med et tilhørende, dog noe ulikt, engasjement.

1. Den juridisk pragmatiske: En internasjonalt forpliktende overenskomst om menneskerettigheter må implementeres i lovverket, sammen med trafikkreglene og andre lovlige vedtak.
2. Den politisk misjonerende: Menneskerettighetene må spres til alle grupper og land! Bare da kan vi skape en bedre verden!
   
3. Den politisk bortforklarende: Menneskerettighetene er både kjekke og greie, men det er ikke noe helt naturlig miljø for dem akkurat nå på Øvre Singsaker i Kambodsja/Kenya/Kongo/Kuba 
4. Den overvåkende oppfølgingen: Siden menneskerettighetene er så viktige må vi passe på at de følges og påtale alle slags små og store brudd, i Norge som i Nigeria.
5. Den invaderende oppfølgingen: Kan vi ikke finne store brudd, må vi definere noen som egentlig store eller noen som det ikke har vært vanlig å se som brudd som egentlig brudd. Brudd er brudd er brudd. Vi må utvide menneskerettighetserklæringen til å dekke stadig større områder.
6. Den moralfilosofiske: Finnes retter? Finnes plikter? Når er rettigheter eventuelt rette og forpliktende? Er de objektive knyttet til naturretten eller annet, eller basert på flertallsavgjørelser, politisk elite eller noe sånn? Hvilken rett eller plikt har vi til å spre dem til andre land og kulturer? Kan vi bruke dem til å kritisere fortidens handlinger eller er de bare forpliktende for dem som har skrevet under, eller etter at de ble formulert? Gjelder de kun fra fødselen? 
7. Den rasjonelt ransakende: Finnes rettigheter eller er de noe vi "finner på"?  Kan det sterke engasjementet for menneskerettigheter fortelle noe om vår natur - er etikk mer enn praktiske trafikkregler? Hvis vi ser menneskeverd som noe objektivt og iboende, hva slags virkelighetsforståelse er da mest koherent? 

Selvsagt er det overlapp - og spenninger.

Få vil oppleve en motsetning mellom å arbeide med å få menneskerettigheter inn i det norske lovverket og å spørre om de er knyttet til objektive verdier.

Noen vil tenke at det ikke er enkelt å kombinere et aktivt engasjement for menneskerettigheter med en tro på at de egentlig verken er objektive eller universelt forpliktende.

Altså mange grunner til å kjøre debatt.