Mithraljøse mot Jesus?

At religionshistorikere for lengst har vist at den gode gamle guden Mithras ikke stod opp fra de døde, forhindrer ikke at teoriene om ham stadig gjør det.

Hvem som skaper oppstandelse varierer. Noen ganger er det nye ateister, andre ganger nyreligiøse (enten de regner seg som holister, new age eller annet), konspiranoikere, eller journalister som ønsker at det klikker for dem.

Det føyer seg dermed inn i mønsteret at vi denne gangen finner det på et nettsted viet reinkarnasjon, nær-døden-opplevelser, gnostikere, Edgar Cayce og andre profeter.

En av flere artikler om klare og avgjørende likhetstrekk mellom Jesus og Mithras er Jesus as a Reincarnation of Mithra.

The Vatican was built upon the grounds previously devoted to the worship of Mithra (600 B.C.). The Orthodox Christian hierarchy is nearly identical to the Mithraic version. Virtually all of the elements of Orthodox Christian rituals, from miter, wafer, water baptism, alter, and doxology, were adopted from the Mithra and earlier pagan mystery religions. The religion of Mithra preceded Christianity by roughly six hundred years. Mithraic worship at one time covered a large portion of the ancient world. It flourished as late as the second century.

Dermed lærer vi igjen at de hadde felles livsløp, noe som viser seg i at

• De er født samme dag (25.desember) som solens sønn (selv om det understrekes at Jesus ikke ble det)
• Mithra var en omreisende lærer og mester med tolv disipler og utførte mirakler
• Mithra ble kalt for "den gode hyrden", "veien, sannheten og lyset, forløser, frelser, Messias" og ble identifisert med både løven og lammet
• Mithra ble begravet og stod opp igjen på den tredje dag
• Mithras oppstandelse ble feiret årlig
• Mange kristne fester og høytider er egentlig hentet fra Mithrafeiringen
• Mithras viktigste fest var det som senere skulle bli påsketiden, da han stod opp igjen
• Mitratilhengerne feiret eukarist, eller altså "Herrens måltid"
• Manikeerne mente at Kristus og Mithra var den samme.

De som er interessert i en noe lenger imøtegåelse av denne type påstander om mange slags guder, kan anbefales en tur til denne artikkelen om suppen som kokes i Zeitgeist. Mer konkrete vurderinger av forhold som julefeiring, 25. desember og slik finnes på Dekodet her og om påsken her.

Ser vi som her spesielt på Mithras vil vi oppdage om vi leser religionshistoriske studier at mye er knyttet til forskning som senere er blitt avvist av nye funn og mer kvalifiserte tolkninger.

Noen av mytene om Mithras påvirkning på kristen tro har en viss faglig tilknytning til tidligere generasjoners forskere, spesielt Franz Cumont (1868-1947) rundt år 1900. Etterhvert som man gikk hans arbeid etter i sømmene, endret imidlertid forskerne syn. Selv om navnet var likt, tyder det meste på at det ikke var den samme guden som perserne dyrket mange hundre år før Kristus og romerne noen generasjoner etter.

Hvis romerne bare videreførte en gammel kultus, burde man finne spor som Mithrastempler i persiske områder. Noen slike funn er imidlertid ikke gjort.

I tillegg spiller Mithras liten rolle i tekster hos antikkens historikere om persisk religion. De har heller ingen omtaler av de fester eller egenskaper som romerne langt senere tillat Mithras.

Mange av påstandene om likheter, og at Mithras var først ute, bygger dermed på premisser om kontinuitet og likheter som ikke stemmer.

Dette ble for alvor dokumentert på den første internasjonale kongressen for Mithrastudier slik det er gjengitt i Mithraic Studies: Proceedings of the First International Congress of Mithraic Studies (Manchester University Press, 1975).

Vi finner dermed ikke lenger forskere som mener at Mithras ble kalt Guds sønn og Verdens lys og tilsvarende, var en omreisende læremester med tolv disipler, brukte ord som eukarist eller "Herrens måltid", frelste verden ved å ofre seg selv, ble begravd og gjenoppsto på den tredje dag, eller hadde en påskefeiring som sin viktigste fest, selv om man som alle andre feiret vår.

Eller ble født 25. desember.

I stedet for en kontinuerlig Mithrastradisjon tilbake til 1400-tallet før Kristus, tyder kildene på at man i romersk tid tok tak i en gammel kult, der en del av navnene var like, men innholdet nytt - og mye var påvirket av kristen tro.

Romersk religion var fleksibel og tok stadig opp i seg nye trekk, eller synkretistisk som det heter på fint. Mithrasdyrkingen i det første århundret var annerledes enn i det tredje. Det var ingen faste dogmer eller læreskrifter, man tilpasset seg løpende det man trodde og opplevde fungerte.

Altså ikke underlig at man også hentet elementer fra en stadig mer populær kristen tro, selv om man vel aldri kom så langt som å slippe til kvinner som medlemmer.

Et mer faglig grunnlag for disse konklusjonene finnes i Ulanseys The Origins of the Mithraic Mysteries: Cosmology and Salvation in the Ancient World (Oxford University Press, 1989) og Bivars The Personalities of Mithra in Archaeology and Literature (Bibliotheca Persica Press, 2000).

I stedet for at Jesus har mye å takke Mithras for, ser det ut til at Mithras har mye å takke Jesus for. Enten vi snakker om søndag som helligdag, hva man kalte sine ledere eller måten man skildret fellesmåltider på.

Skal vi lære noe om Jesus er det kort sagt lite å hente ved å studere Mithras.