torsdag 2. mai 2013

Del 4 - Gjør evolusjonen livet meningsløst?

Vi fortsetter serien vi begynte om evolusjon her med å se på en annen innvending som av og til dukker opp.

Den er nærmere bestemt påstanden om at

Livet er meningsløst hvis vi er blitt til ved evolusjon og tilfeldigheter.

Nå kan dette besvares på flere måter, avhengig av hvem som svarer. For en ateist kan det være et reelt problem siden en tilværelse uten Gud som gir det en høyere mening gjør livet kort og formålsløst.

I hvert fall om man skal se objektivt på saken. Mer subjektivt og personlig er det dermed viktig for en person uten tro på en høyere mening å forsøke selv å skape mening. Det er ikke alltid lett, og mang en ateist kan til tider være misunnelig på alle som ser en mening med livet som mer enn noe man finner på.

Men det betyr ikke i seg selv at den vitenskapelige argumentasjonen for evolusjon dermed er feil. At en sannhet kan være vanskelig å like, gjør den ikke usann.

Hva så med kristne? Må livet være tilfeldig og kan ikke Gud eksistere om det har skjedd en evolusjon?  For er det ikke slik at hvis vi skulle spille evolusjonshistorien om igjen, ville det ikke blitt noe som lignet på mennesker?

At det med andre ord er rent tilfeldig at vi finnes, slik at Gud ikke kan ha skapt oss og alt dermed er uten høyere mening.

Nei, det er ikke slik.

For det første kan Gud slik vi har vært inne på i denne serien skape gjennom naturprosesser, altså sekundære årsaker.

For det andre er det nok "tilfeldig" at vi er blitt akkurat som vi er blitt (antall hender og fingre, typisk høyde og mengde hår osv.), men ikke at det finnes intelligente og empatiske dyr med en gudstro.

Dette har å gjøre med at evolusjon skjer i nisjer og basert på muligheter i naturen slik at noen typer resultater kan være ganske uunngåelige, gitt tilstrekkelig tid.

Hvis Gud har skapt naturen og lovene, har Gud også skapt resultatet av disse. Og han vet mer enn noenlunde hvordan de virker og hva de kan føre til, inkludert liv og høyere bevissthet.

Samtidig er det mulig å argumentere for at Gud har skapt en indeterminert verden, som til tross for at det finnes naturlover ikke er hundre prosent forutbestemt. Dette inkluderer at jeg har en fri vilje, selv om jeg ofte lar meg styre av andre ting.

Og alt dette åpner for "tilfeldigheter" som en del av Guds plan.

Dermed vil en kristen evolusjonist ikke tenke at livet og verden er meningsløst. Det er tvert i mot mulig å se på evolusjon som en biologisk beskrivelse av Guds måte å skape oss på, på samme måte som Big Bang kan være Guds måte å skape universet på (og muligens andre før det).
Det er fullt mulig å være både mine foreldres barn og Guds barn. Hverken evolusjonsteorien eller foreldreteorien motbeviser at jeg er skapt av Gud.

For noen kan det likevel virke underlig at Gud skulle skape oss gjennom en så langvarig prosess. Betyr ikke det at Gud er lat eller dum eller noe verre?

Ikke nødvendigvis, eller kanskje tvert i mot. En mor som bruker ni måneder på å bære fram et barn er mindre lat enn en som bruker ni dager.

Hvis Gud står bak naturlovene, har Gud gjort dette siden tidenes morgen. En Gud som skapte på seks dager kan i såfall synes mer "lat" enn en Gud som skaper over milliarder av år. Og det skal langt mer intelligens til å lage en natur med de egenskaper og lover som kreves for å frembringe liv og bevissthet,  intelligens og empati.

Det er uansett ikke lett å argumentere for at vi kan bedømme hva som er lurt eller langvarig i en prosess som er styrt av en Gud som forholder seg helt annerledes enn oss til tid og rom

Og med en høyere mening.

Del 1 - Umoralsk å tro på evolusjon?
Del 2 - Gjør evolusjonen oss til dyr?
Del 3 - Stjeler evolusjonen sjelen?
Del 5 - Umoralsk å skape ved evolusjon?
Del 6 - Evolusjon eller skapt i Guds bilde?

3 kommentarer :

Lars sa...

Nerde-avsporing fyljger:

Du skriv: "Det er tvert i mot mulig å se på evolusjon som en biologisk beskrivelse av Guds måte å skape oss på, på samme måte som Big Bang kan være Guds måte å skape universet på (og muligens andre før det)."

Eg trur det er misvisande å snakka om andre univers "før" vårt, sidan tida ser ut til å vera inkludert i universet. Eventuelle andre univers eksisterer uavhengig av vårt både når det gjelt tid og rom, og det er meiningslaust å snakka om at det eine eksisterter før eller etter det andre.

Trur eg.

Bjørn Are sa...

Dette med tidsfilosofi er interessante greier, ja. Hva tid er, om den er konstant osv. er mye analysert og diskutert i fysikk og filosofi.

Uansett, hvis det er slik at en syklisk teori om univers er riktig, altså at univers følger i serie, gir det etter mitt skjønn mening å snakke om en "tid før" vårt univers, selv om det er en annen tid.

Videre, hvis Gud har sin egen "objektive tid" og er utenfor vår tid og rom (noe som kan diskuteres, men la det ligge), vil det fra Guds perspektiv være slik at univers n er før univers n+1.

Vet jeg.

Lars sa...

Ja, dette vert sjølvsagt overflatisk spekulasjon frå ein filosofisk amatør, men den sekvensen av univers som den sykliske teorien inneber, tykkjer eg det er naturleg å sjå som etterfylgjande variantar av det same universet, der det er noko (energi, materie) som vert overført frå det eine til det andre. I en slik modell vil det vera naturleg å snakka om før og etter, ja. Dersom ein slik kontinuitet frå det eine til det andre manglar, greier eg ikkje å sjå at ein skulle kunne ordna universa i rekkefylgje.

I det heile det å snakka om potensielt fleire univers er sjølvsagt spekulativt, me må kunne tillatast nerdimellom. Men dersom ein gjer det, bør ein kanskje ikkje innføra fleire føresetnader enn strengt naudsynt. Ei ordning av før/etter er ein slik føresetnad som me ikkje bør innføra utan ein god grunn.

Meiner eg.