Freud og Lewis i kveld

Det overrasker ikke at teaterstykket Freuds siste møte får gode anmeldelser, enten vi snakker om Dagsavisen, Dagbladet, Vårt Land eller nettsteder som Kulturspeilet.

Stykket spilles på Amfiscenen på Nationaltheatret og er skrevet av Mark St. Germain. Kjetil Bang-Hansen er regissør og Kim Haugen og Lasse Lindtner har de to hovedrollene.

Dermed er det bare å bestille billetter (visstnok flere igjen også i dag) og bli med på forhåndsseminar 17:00 på Litteraturhuset der som tidligere omtalt Bang-Hansen og en viss Davidsen introduserer stykket.

Det hele handler altså om livets større spørsmål gjennom en dels lavmælt og dels intens samtale mellom psykoanalytikeren Sigmund Freud og forfatteren C. S. Lewis.

Førstnevnte hadde gått fra å være kristen til ateist, sistnevnte fra ateist til kristen.

Handlingen blir ikke mindre eksistensiell av at dette skjer i 1939, samme dag som britene erklærer krig mot Tyskland. De to som samtaler er like vare for flyalarmer som for hvor gassmaskene er plassert.

Ketil Moe skriver på Kulturspeilet at

Vi likte denne forestillingen. Det blir ordentlig teater når alvorlige ting i tilværelsen blir satt under debatt som her. Forestillingen sklir ikke ut i fråtsing i kjente personers tankeverden understreket av flyalarmer og hallomannen i BBC's dramatiske meldinger denne dagen. Det er slik vi liker teater, at det tar publikum på alvor og at vi konfronteres med problemstillinger i oss.

Forestillingen er krydret med tørrvittig humor som sammen med spillet skaper levende og god kontakt med salen.

 Dagavisens Mode Steinkjer er ikke snauere i sin omtale av Mestermøtet på Amfi.

For skuespillerne Haugen og Lindtner er «Freuds siste møte» en gavepakke, en stramt regissert duell med intellektuell tyngde og mange fasetter å spille på, særlig for Lindtner som ikke bare skal agere en 83-åring, dels bitter, fullt og helt arrogant og ikke så lite menneskelig under et kontant ytre. Han er også syk, døende og søkende etter svar på de vanskeligste av alle spørsmål. Haugens C.S. Lewis har den skarpe britiske humoren og den uredde holdningen som gjør møtet til noe mer enn en samtale. Det blir en psykoanalytisk konsultasjon der psykiateren selv blir gjenstand for en samtalepartners granskning, det blir en debatt om påvirkningen fra Lewis nære venn J.R.R. Tolkien og om eventyr som etter Freuds oppfatning ikke har tyngde av betydning.

Så er det også noen mindre positive.
I Oslopuls kaller Therese Bjørneboe det et langtekkelig konversasjonsstykke, en Idékamp uten nerve.

Til tross for at Mark St. Germains stykke kan kalles en velkonstruert teaterlek, som omgås referansene finurlig, er det sjangermessig sprikende. Dialogen er banal, selv om den er referansetung.

For noen av oss høres nettopp det forlokkende ut, men det kan være en utfordring å få med seg dette når man som Bjørnebo ikke er kjenner Lewis.

Mye av det som gjelder C.S. Lewis (Kim Haugen) går meg hus forbi, før jeg leser meg opp i ettertid. I fremstillingen av Freud, vil de fleste henge med.

Heller ikke alle øvrige anmeldere er like bevandret i C.S. Lewis og dels omtaler ham som en gigant på grunn av ... Narnia-bøkene (og altså ikke på grunn av noe annet), som professor ved Oxford (det ble han aldri) eller som professor ved Cambridge (det ble han, men det har ikke noe med dette stykket å gjøre og Tolkien var aldri der).

Dermed kan vi støtte Steinkjer i at

Det er svært tvilsomt at psykoanalytikeren Freud og litteraturprofessoren og forfatteren C.S. Lewis noensinne møttes i virkeligheten, men noen uker før Freud døde i sitt eksil i England, fikk han angivelig besøk av en professor fra Oxford.

Dessverre et klart bevis på at det ikke var Lewis som kom på besøk.

Oppdatert med flere anmeldelser 26.09.2013:

• Finnes det en Gud? - Ida Lou Larsen i Klassekampen ("morsomt, utfordrende og aktuelt", "dramatisk ... ganske svakt"). 
• Flue på veggen! - Daniel Sandvik i National blogg ("sann fryd å være tilskuer til et slikt fantastisk teater").