Basun for Bassi og Benedikt

Av mange grunner er det ikke enkelt å finne kvinner i vitenskapshistorien, noe som skyldes mer enn at mange er dårlige til å lete.

Noen finner man likevel, selv om det på 1970- og 80-tallet var vanlig å avvise det som umulig etter Hypatia. I middelalderen har vi en rekke kvinnelige medisinere, spesielt ved universitetet i Bologna.

Det er nok å nevne navn som Trotula di Ruggiero (f. 1090), 1300-talls-medisinerne Abella, Rebecca de Guarna og Mercuriade, for ikke å glemme Dorotea Bucca (1360–1436) og Constanza Calenda (1400-tallet).

I kjølvannet av Svartedauden og den gryende renessansen ble mulighetene imidlertid dårligere og det skulle ta tid før kvinner igjen fikk innflytelse.

Når det så i større grad begynte å bli mulig igjen, spesielt på 1700-tallet, var grunnen den motsatte av hva det er blitt vanlig å tenke. Kvinnelige pionerer innenfor vitenskapen seilte ikke fram i kjølvannet av opplysningstiden tross kirkelig motvind.

Det skjedde tvert i mot godt hjulpet av pavelig medvind.

Nå betyr ikke det at Den katolske kirken plutselig byttet hest og diskret glemte tradisjonelle tanker om kvinners rolle. Man favoriserte ikke kvinner i offentlige stillinger.  Men man gjorde det mulig for dyktige kvinner å få roller, selv om menn fortsatt var i klart flertall.

Kanskje den viktigste av disse var Laura Maria Caterina Bassi (1711-1778). Hun lærte seg latin og fransk av sin fetter som var prest. Hun forbløffet alle hun møtte med sin kunnskap og intelligens. Medisinprofessoren Tacconi ved universitetet i Bologna var så imponert at han underviste henne på fritiden.

Hun utmerket seg tidlig  på områder som biologi, naturhistorie og medisin. Hennes evner vekket den sterkt vitenskapinteresserte kardinalen Prospero Lambertinis (1675-1758) oppmerksomhet og han oppmuntret henne til å arbeide videre med naturfilosofi.

Resultatet var at hun ble professor i anatomi i 1731 ved universitetet i Bologna, bare 21 år gammel. Hun ble medlem av det italienske vitenskapsinsitituttet året etter og året etter det igjen leder av det.

At dette var en dame utenom det vanlige antydes nok også av at hun fikk 12 barn (eller 8, kildene sier forskjellig), uten at hun lot noe slik hindre hennes karriere. Det kan også ha hulpet at bare 5 av barna overlevde fødselen.

Dette satte nok likevel en og annet brems på hennes forelesningsvirksomhet ved universitetet. Der var det  forøvrig også formelle begrensinger for at kvinner kunne undervise, men de ble etterhvert overprøvd, mye takket være begeistrede studenter.

Bassi fortsatte likevel å undervise i sitt eget hjem, sammen med ektemannen Giuseppe Veratti som også var fysiker. Det skadet ikke at de hadde etablert et eget forskningslaboratorium i huset.

Etterhvert dreide interessen hennes seg over til newtonsk fysikk som hun var toneangivende i å få innført ved italienske universiteter.

Men så var det altså paven. Omtalte kardinal Prospero Lambertini var blitt pave i 1740 under navnet Benedikt XIV. Han opprettet i 1745 en gruppe eliteforskere kalt Benedettini som skulle bestå av 25 medlemmer.

Ikke uventet ønsket Laura å bli med i gruppen, men møtte sterk motstand fra flere av forskerne. Redningen ble hennes gamle støtte Lambertini som utnevnte henne som eneste kvinnelige medlem.

Det  bør ikke overraske noen at hun tredve år senere, i 1776, ble den første kvinnelige professor i fysikk i Europa.

Ektemannen? Han ble hennes assistent. 

Da Laura Bassi døde i  1778, hadde hun et rykte og en posisjon som gjorde det langt lettere for kvinner å bli fysikere. Dessverre havnet hun likevel i glemmeboken, antagelig godt støttet av at myten om Den katolske kirken som vitenskapens verste fiende vokste så sterkt i løpet av 1800-tallet. 

Dermed er i stedet en heller antikatolsk fysiker som Marie Curie (1867-1934) blitt stående som den store kvinnelige fysikkpioneren. Ikke minst fordi hun var den første som fikk to nobelpriser, i fysikk (1903) og kjemi (1911).

Hadde Alfred Nobel levd på 1700-tallet, ville vi nok heller husket Bassi for nobelpriser i biologi, medisin og fysikk. Når det ikke skjedde får vi nøye oss med å takke henne for at så mange kvinner er blitt fysikere, selv uten å kjenne paven.