Mer enn psykologi

På tide å kommentere Freuds siste møte og dele mine 18 minutters fame om Lewis og Freud på mandag.

Selve stykket var fiffig og morsomt. Regi og skuespillerpresentasjoner forsterket dramaet om liv og død, kontrastene i personlighet og tanker, som to hurtigtok som møtes i natten.

Vi kom ikke mindre tett på av settingen i 1939 på dagen England erklærer Tyskland krig, tre uker før Freud døde (nøyaktig 74 år før mandagens forestilling).

Dermed spilte det liten rolle at det på 1 time og 20 min ble mer oppstykket samtale og sitatfekting enn inngående debatt, nesten som det som på fint kalles real life.

Selv om man med mer tid kunne vunnet på det substansielle, ville man tapt det eksistensielle. 

Skulle noen likevel ønske en mer analytisk og offensiv Lewis, kan innledningen under kanskje bidra en sigarlengde eller to, for ikke å si lyktestolpe. 

Så får vi vente på om noen vil skrive stykket om Freuds tanker om Lewis' tanker.

Mer enn psykologi

Man kan si mye om C.S. Lewis (1898-1963) , men ikke på 20 minutter. Nå har Kjetil Bang-Hansen allerede sagt mye om Lewis, så kanskje jeg i stedet burde snakket mest om Freud?

Jeg skal likevel løfte fram noen av Lewis' tanker om myter og Freud, om psykologi og sannhet.

C.S. Lewis var opptatt av myter fra barndommen, av norrøne, greske, keltiske, egyptiske, assyriske osv. Han leste dem, har fortalte dem, han dyrket dem, han diktet dem. Dette gjorde ham i stand til å gjennomskue modernitetens myte, slik han bl.a. skriver om i essayet The Funeral of a Great Myth.

Når Lewis ble kristen og gjorde opprør mot mange slags moderne forestillinger, var det ikke som en flukt fra fornuften, men som et forsvar for fornuften, og selvsagt også fantasien og etikken.

Som mange i den øvre del av det intelligente spekteret i dag ble Lewis ateist i ung alder. Alternativet var å bli en hykler eller late som han trodde på tross av alt han visste. For ham handlet dette om alle selvsagte sannheter om vitenskap i en moderne tid, om å være med der det skjedde, være del av den nye tid, vise at man fulgte de aktuelle debattene, være i spissen av utviklingen, eller gjerne i forkant, mens man kynisk avslørte at alt egentlig handlet om penger og politikk, sex og sult.

Altså litt som å være på Twitter eller Facebook.

Men etter hvert begynte han å stusse. Var tingene virkelig så simplistiske som moderne tenkere la opp til? Var det virkelig så «voksent» å gjennomskue alt? Lewis begynte å se sterke tendenser til ikke bare gruppetenkning, men underminering av alt som heter tanke og argumentasjon.

Tegnet av John Farleigh, 1934

Den som førte Lewis ut av vanetenkningen og vekten på seneste moteretning var fremfor noen annen G.K. Chesterton, kanskje den mest kreative og konstruktive av alle litterære stemmer de første tiårene i det tyvende århundre.

En figur som den ikke helt ukjente dramatikeren Bernard Shaw tok med i skuespillet Back to Metusaleh, som Immenso Champernoon (som ikke bare markerte seg ved å slå på tromme som til høyre).

Dessverre stjal han showet til de grader at Shaw måtte ta ham ut igjen.

Lewis falt for Chestertons evne til å se det irrasjonelle og parodiske i mange moderne forestillinger – enten det var om Dickens eller Shakespeare, rasedyrkelse eller imperialisme.

Det var bare én hake - Chesterton var kristen, “the most sensible man alive apart from his Christianity”.

Etterhvert fikk Lewis også mer og mer sans for kristen gudstro. Det var bare en hake ved den – den var kristen. “I thought — I didn't of course say; words would have revealed the nonsense — that Christianity itself was very sensible "apart from its Christianity" (fra selvbiografien Surprised by Joy).

Mens det som ikke var så “sensible” var den store myten med blant annet alle halvfordøyde henvisninger til at Kopernikus, Kant, Darwin, Freud, Marx osv. hadde detronisert oss som mennesker, men at alt gikk likevel gikk fremover til en strålende fremtid der mennesket ville kolonisere galaksen.

En av dem som uttrykte myten klarest var … Freud:  

In the course of centuries the naive self-love of men has had to submit to two major blows at the hands of science. The first was when they learnt that our earth was not the center of the universe but only a tiny fragment of a cosmic system of scarcely imaginable vastness. This is associated in our minds with the name of Copernicus, though something similar had already been asserted by Alexandrian science. The second blow fell when biological research de­stroyed man’s supposedly privileged place in creation and proved his descent from the animal kingdom and his ineradicable animal nature. This revaluation has been accomplished in our own days by Darwin, Wallace and their predecessors, though not without the most violent contemporary opposition. But human megalomania will have suffered its third and most wounding blow from the psychological research of the present time which seeks to prove to the ego that it is not even master in its own house, but must content itself with scanty information of what is going on un­consciously in the mind (fra Lecture XVIII - Fixation to Traumas - The Unconscious, 1917).

Men det er altså en grunnleggende misforståelse at Kopernikus detroniserte oss. Det var ingen privilegert posisjon å være i midten av universet, det var tvert i mot den verste posisjonen, stedet der universets bunnfall samlet seg.

Leser vi Dantes Guddommelige komedie ser vi at det som faktisk er i sentrum er helvetet. Dermed forundrer det ikke at Kepler oppfattet det som at jorden og menneskene fikk en høyere posisjon, vi ble løftet opp i himlene.

Videre kan man argumentere for at det ikke var noe nytt at vi er dyr, det er en selvfølge hos Thomas Aquinas og andre. Det nye som kom i kjløvannet av Darwin var egentlig en tolkning der vi utelukkende er dyr, slik at noen mener at alt vi tenker og gjør har biologiske årsaker, enten vi snakker om moral eller malerkunst.

Lewis innså at vi led av en slags blindhet i den forstand at vi ikke så rasjonelle konsekvenser av ulike ståsteder eller angivelig vitenskapelige konklusjoner. Blant disse var nettopp Freud. Selv om Lewis så spennende stoff hos ham, var det dypt og grunnleggende problematisk at man skulle forklare alt fra religion til Rembrandt som uttrykk for underbevisste impulser.

Problemet var altså ikke at det ødela for religion, men at det ødela for rasjonalitet.

Er analysen at alt vi argumenterer for egentlig er rasjonaliseringer av underbevisste ønsker, da kan vi ikke analysere noe som helst, siden også analysen er rasjonalisering styrt av underliggende impulser. Men hvis det er slik, ødelegges også argumentasjon for freudianismen.

Den som gjennomskuer alt, ser ingenting.

Dette gjorde Lewis et poeng av i hans noe sære allegori The Pilgrim’s Regress, en moderne vri på Pilgrims Progress, om Johns møter med den søte Begjær, den noe mer famlende Romantikk (Herr Halvveis), den rustningskledde Fornuft, gamlingen Visdom og eneboeren Historien.

Kort sagt et oppgjør med og en satire over mange slags tendenser på 1920- og 30-tallet, inkludert den store begeistringen for Freud i deler av den offentlige samtalen.

John kastes i fengsel av en som kalles Sigismund Enlightened, den opplyste Sigismund. John får vite at alt han lengter etter av høyere mening og gudstro osv. egentlig er ønsketenkning, og altså følgelig ikke finnes. Fengselet styres av en kjempe med den evnen at alt han ser på blir gjennom­siktig. Det samme skjer med John som kunne gått rett inn i hvilken som helst skrekkfilm. I fengselet ser han bare innsiden av alle, organer og skjelett.

For Lewis var det dit freudia­nismen førte: Prøver jeg å dekonstruere alt, har jeg ikke noe igjen.

I essayet Bulverism, eller Bulverisme (nylig på norsk i Om forlatelse og andre essays) er han inne på en annen side ved dette. Lewis forteller om Ezekiel Bulver som i femårsalderen hørte faren si at «summen av to sider var lengre enn den tredje i alle trekanter», hvorpå moren bemerket at «det sier du bare fordi du er mann».
¨
Bulver forstod at det å tilbakevise en argumentasjon ikke er en nødvendig del av en diskusjon.

Det holder å anta at meningsmotstanderen tar feil, og så å forklare hvordan det kan ha seg at han har tenkt så feil.

Som Lewis sier vil verden da ligge for dine føtter.

Å prøve å vise med argumenter at noen tar feil, eller å undersøke selv om de har rett eller feil, er en blindgate i dagens rasjonalitet. Med dette prinsippet var Bulver med på å skape det tyvende århundret.

Lewis så dette overalt, hos Freud og mange andre, i debatter om politikk, livssyn osv. I stedet for å tilbakevise argumentasjon med argumenter, mistenkeliggjør man motivene.

Men dette virker altså begge veier – hvorfor er ikke ateisme, freudianisme og alt annet også ønsketenkning eller utslag av dårlige motiver fremfor gode argumenter? Kunne ikke like gjerne ateister ønske at Gud ikke eksisterte og etterpå rasjonalisere det med argumenter?

Det fullt mulig å argumentere for at Lewis ble ateist i protest mot faren som sendte ham fra seg til en serie kostskoler han hatet. Dermed er det naturlig at han ble kristen da faren døde.

Man kan forklare det meste psykologisk, inkludert troen på moral, men hva blir da igjen av moral. Finnes en moralsk lov? Er alt bare preferanser og pragmatikk?

Freud klarte ikke leve som om dette var alt. Selv om han som oss alle hadde sine sider var moral og anstendighet tross alt mer enn lyster og drifter og ubevisste ønsker.

Det dypere problemet er at vi enten må kunne forholde oss til argumenter og altså rasjonalitet, eller droppe det på alle områder. Lewis spør dermed freudianere, marxister og andre:

Er alle tanker avslørt, eller er det bare noen, spesielt dem man er uenige i, som religiøse?

Hvis det gjelder alle, må det også gjøre freudianernes tanker usanne eller umulig å vite om er sanne. I såfall er vi i samme båt og kan ikke kritisere oss selv fra utsiden. Da har vi saget over den rasjonelle grenen vi sitter på.

Men er svaret at dette ikke trenger å ødelegge tilliten til freudianernes tanker, trenger det heller ikke å ødelegge tilliten til andres. Da har freudianerne ikke bare unnlatt å sage over grenene de selv sitter på, de har heller ikke saget over alle andre grener.

For det de prøver er som Lewis sier i Bulverisme

å bevise at ingen bevis er gyldige. Hvis de ikke lykkes med det, lykkes de ikke med det. Men hvis de lykkes, da feiler de enda mer, siden beviset for at ingen bevis er gyldige heller ikke kan være gyldig.

Har Freud rett, er det ingen rasjonell grunn til å tro at Freud har rett, siden det da ikke er rasjonell grunn til å tro at noe som helst er rett.

Lewis har ikke dermed vist at gudstro er sant. Men han har vist at vi kan diskutere gudstro uten å henfalle til mistenkeliggjøring av motiver.

Han trodde selvsagt ikke at man kunne argumentere noen til å tro. Men han så det avgjort som en start å argumentere noen til å tenke.