Filmanmeldere og fakta

For oss som vokste opp på 70-tallet gjorde Olsenbanden at vi leste filmanmeldelser med motsatt fortegn.

Dess mer kritikerne mislikte en film, dess bedre visste vi at vi måtte se den.

Grunnen var ikke bare ulik humor, men utfordringen når anmeldere foretrekker Bergman fremfor Bond, Eisenstein fremfor Egon. I dag har jeg mindre grunn til å lese anmeldelser på denne måten, sikkert også fordi min smak er noen millimeter annerledes enn for førti år siden.

Men selv når anmeldere er utidige nok til å ha en annen smak, er det liten grunn til å blåse seg opp. Derimot øker oksygeninntaket når de bryter med allmenne fakta. Det blir ikke bedre når bakgrunnskompetansen mangler - noe som inntreffer oftere dess mer anmelderen tror han er lommekjent med filmens tema eller sjanger.

Som for sommerens Legend of Tarzan. Altså en person mange anmeldere er sikre på at de kan det meste om. Dermed ingen grunn til å sjekke annet enn hva anmeldere i store aviser skriver.

De vet at Tarzan ble oppdratt av gorillaer, knapt kan snakke i annet enn enstavelsesord og langdryge brøl, alltid går i lendeklede og viser at det må en hvit mann til for å redde svarte og jomfruer i nød.

Kort sagt lavpannet underholdning som ikke blir bedre av sjåvinistiske uttrykk for vestlig kolonialisme og maskulin selvgodhet.

Er filmen annerledes på noe punkt, avslører den en pinlig tidsriktig revisjonisme. Dess større grunn til å slå seg på brystet og brøle.

Man har kort sagt ikke lest en eneste Tarzan-bok. Eller eventuelt gjennom heller fargede briller.

Dermed er det i 2016 like forutsigbart at en Tarzan-film kan slaktes med samme iver som mangani i en Dum-Dum-dans, som at mye av kritikken av - og ikke minst innstillingen til - filmen bygger på myter.

For en anmelder er det selvsagt en fordel. Man slipper å følge så nøye med på filmen. Mye virker skrevet på forhånd. Anlegger man en passe kynisk holdning og sper på med finurlige ordspill, er man garantert friske overskrifter og ingresser.

Og å deise pladask i bakken når folk flest ser filmen.

Dermed er det få nyere filmer der kritikere har skilt større lag med publikum enn denne, i øyeblikket Critics 35% (5 av 10 poeng ) og Fans 74% (4 av 5 poeng) på Rotten Tomatoes. Det er imidlertid et godt tegn at scorene har steget etterhvert som stadig flere faktisk ser filmen.

Likevel farges mange anmeldere av at Tarzan representerer alt vi har lært å forakte.

Like another great English literary hero, James Bond, Tarzan also taps into latent notions of colonialism and Great Britain’s cautiously cozying up to what it considered more exotic cultures.
................. 

In the DNA of the character is the idea that a clever white man can bring order to the “dark continent” through his own brand of clearly delineated, culturally specific morality.

Liker man Tarzan, er man kort sagt ufølsom for imperialisme og europeiske overgrep. Og selv om den nye filmen har svært så positive svarte hovedpersoner, er det bare et spill for galleriet.

En Tarzan-film er egentlig rasistisk, selv når den ikke er det.

Og enda verre (her er det bare å holde seg fast), anakronistisk.

Tarzan encounters African tribes and Samuel L Jackson – the go-to actor for any film that wants to make sure black people buy tickets – is shoehorned in as a real-life historical figure named George Washington Williams. 

So, a story that’s usually about Europeans conquering the untamed wilderness now has a few more black people in it. Does that make Tarzan less anachronistic?

Enten du er svart eller hvit, har du altså latt deg lure hvis du liker filmen. Du er verken oppegående eller oppdatert.

For andre seere skuffer filmen fordi det ikke er den Tarzan de er vante til, enten det er Disney- eller Weissmuller-versjonen. Ikke er den søt, ikke er den nostalgisk, ikke går Tarzan i lendeklede.

Er det ikke en søt tegnefilm, blir stemningen sur. Kommer ikke Tarzan-brølet hvert femte minutt, er det ikke ørens lyd å få. Går han ikke lendeklede, sønderriver man sine klær.

Snakker Tarzan mer enn enstavelsesord, vet man ikke hva man skal si.

Noe som bekrefter at man verken har lest Edgar Rice Burroughs originale bøker, Russ Mannings spenstige serier, eller Joe Kuberts noe mer brutale (eller realistiske for å si det eufemistisk) eller enda mer moderne og ... mindre Disney-inspirerte serier.

Dermed er det en samfunnsplikt å liste noen feller anmeldere av Legend of Tarzan kommer til å gå i, med krok, snøre og søkke.

1: Gamle Tarzan-filmer handler om Tarzan

Nei, de fleste handler om en konstruert figur fra 1930-tallet, i en serie stort sett B- og C-produksjoner med få andre likheter med de litterære foreleggene enn navnet og jungelen. Bøkenes Tarzan er som tegneserienes, intelligent og kunnskapsrik, selvstendig og snarrådig. Han nærer en sterk avsky for alt som smaker av dobbeltmoral og renkespill, noe han stort sett kun finner i de hvite sivilisasjonene han møter, i og utenfor bortgjemte daler i Afrika.

Dette er ikke bare noe man ser 80 år senere. Det var like opplagt på 30-tallet også for Edgar Rice Burroughs. I irritasjon over Weissmullers idiotfremstilling lar han Tarzan i slutten av Tarzan and the Lion Man besøke Hollywood for å bli vurdert i rollen som, ja, Tarzan.

"Hello, Ben!" the casting director greeted Goldeen. "I think I've got just the man for you. This is Mr. Clayton, Mr. Goldeen."
"For what?"
"For Tarzan."
"Oh, m-m-m."
Goldeen's eyes surveyed Clayton critically for an instant; then the production manager made a gesture with his palm as though waving them away. He shook his head. "Not the type," he snapped. "Not the type, at all." 

2: Tarzan er en lavpannet analfabet

Nei, han er intelligent og velartikulert, i motsetning til enkelte regissører av amerikanske B-filmer.

I sin barndom lærte Tarzan til og med å lese på egen hånd ved å studere ABC-bøkene etterlatt i foreldrenes hytte, og senere et utall kjente og høyst ukjente språk.

Tarzans kjennetegnes like mye for intelligens som Sherlock Holmes.

Selv ikke i filmene sies "Me Tarzan, You Jane". Noe så knotete ville uansett vært utenkelig i noen bok, selv ikke i den første der han lærer å skrive engelsk, men snakke ... fransk.

En vri pussig få filmanmeldere plages med at har manglet på lerretet.


3: Tarzan-forfatteren er en lavpannet analfabet

Burroughs er muligens ikke den amerikanske forfatteren med høyest IQ eller utdannelse, men bøkene berører stadig historie og naturfag med mer enn noen knivsegger innsikt, spesielt biologi.

Og ikke alltid uten understatements og humor som biologen i Tarzan and the Lion Man.

"I had always been intrigued by Lamarck's investigations and later by Darwin's. They were on the right track, but they did not go far enough; then, shortly after my graduation, I was traveling in Austria when I met a priest at Brunn who was working along lines similar to mine. His name was Mendel. We exchanged ideas. He was the only man in the world who could appreciate me, but he could not go all the way with me. I got some help from him; but, doubtless, he got more from me; though I never heard anything more about him before I left England.

Noe som altså løser gåten om hvor Mendel fikk troen på arvelæren fra. Og understreker hvor nærmest religiøst opptatt Burroughs var av evolusjonslæren og udødelighet.

"I determined that heredity could be controlled through the transference of these genes from one individual to another. I learned that the genes never die; they are absolutely indestructible—the basis of all life on earth, the promise of immortality throughout all eternity. 

Og hans evne til å la gale vitenskapsmenn rable som bare de kan.

"I was certain of all this, but I could carry on no experiments. Scientists scoffed at me, the public laughed at me, the authorities threatened to lock me up in a madhouse. The church wished to crucify me.

For krimlesere kan det også være interessant at fingeravtrykk er et sentralt poeng i de første to Tarzan-bøkene, noe ingen filmanmeldere kommer til å nevne.

4: Tarzan er propaganda for kolonimakten

Mens filmanmeldere nok heller burde vært propaganda for research. Det er få skikkelser det er lettere å skrive fantasier om enn Tarzan. Det blir ikke vanskeligere hvis man føler seg forpliktet på - eller viktig av - analyser i nymarxistisk ånd.

Og ikke kjenner Tarzan fra mer enn gamle filmer man har lest om.

I realiteten har Tarzan i bok etter bok, i tegneserie etter tegneserie, og i opptil flere filmer, kjempet mot imperialisme og inntrengere.

Enten de er russere eller tyskere, japanere eller arabere.

Enten de er på safari eller gulljakt, fra USA eller enda mer bortgjemte sivilisasjoner med gale og grusomme etterkommere av alt fra romere til korsfarere.

Burroughs skrev bøkene et godt stykke på vei som sivilisasjonskritikk, inkludert oppgjør med brutale og selvgode hvite, brune, svarte eller gule, langhalete eller langhårete, mytterister eller adelsmenn, filmteam eller forbrytere, kvinner eller menn.

Tarzans sympati er ikke på sivilisasjonens side, men sin egen.

Han er friest når han er alene i jungelen.  Hans mest heroiske medspillere er de i aller høyeste grad innfødte svarte Waziriene, den eneste større gruppe mennesker han trives med.

Men her har faktisk norske filmanmeldere en liten unnskyldning. På første side i første Tarzan-bok på norsk, kan vi lese at John Clayton sendes i "et bestemt oppdrag til en av koloniene" i Afrika. Den forkortede norske teksten røper imidlertid ikke hva oppdraget er.

Dermed er det fritt frem for norske lesere å spekulere i hvilke grufulle overgrep mot de innfødte Tarzans far skulle utføre.

Vi må til originalteksten for å finne svaret.

From the records of the Colonial Office and from the dead man’s diary we learn that a certain young English nobleman, whom we shall call John Clayton, Lord Greystoke, was commissioned to make a peculiarly delicate investigation of conditions in a British West Coast African Colony from whose simple native inhabitants another European power was known to be recruiting soldiers for its native army, which it used solely for the forcible collection of rubber and ivory from the savage tribes along the Congo and the Aruwimi. The natives of the British Colony complained that many of their young men were enticed away through the medium of fair and glowing promises, but that few if any ever returned to their families. 

The Englishmen in Africa went even further, saying that these poor blacks were held in virtual slavery, since after their terms of enlistment expired their ignorance was imposed upon by their white officers, and they were told that they had yet several years to serve. 

And so the Colonial Office appointed John Clayton to a new post in British West Africa, but his confidential instructions centered on a thorough investigation of the unfair treatment of black British subjects by the officers of a friendly European power. Why he was sent, is, however, of little moment to this story, for he never made an investigation, nor, in fact, did he ever reach his destination

Den første Tarzan-boken er altså like revisjonistisk som den seneste filmen. Og det er vanskelig å unngå konklusjonen at den nettopp refererer til den belgiske Kong Leopolds overgrep i Kongo fra
1880-tallet, der første bok starter.

5: Tarzan forsvarer Europa mot hedendom eller gudløshet

Hvis det er en form for tro bøkene forsvarer, er det Burroughs' usvikelige tro på evolusjonslæren med den britiske overklassen som dens ypperste uttrykk. 

Bøkene mangler ikke oppgjør med religion, inkludert kristne sekter. Det er en naturlov at religion handler om gale yppersteprester (eller enda oftere prestinner) som ofrer mennesker til gudene, særlig unge damer. Muslimer driver slavehandel. Kirken forfølger vitenskapsmenn.

Heldigvis gjennomskuer Tarzan ved sin intelligens renkespillet, ondskapen og uvitenheten.

6: Tarzan ble oppdratt av gorillaer

Det følger full garanti med at filmanmeldere flest vil fortelle at Tarzan vokste opp med gorillaer. Noe som igjen bekrefter at man ikke har lest en eneste Tarzan-bok eller ikke er kjent med hvor opptatt Burroughs er av evolusjon.

Myten blir ikke mindre av at gorillaer fremstilles som Tarzans livsfarlige fiender.

I første bok gjøres det klart at han i stedet vokser opp med en ukjent apeart, mangani, På noen områder nærmere mennesker enn gorillaer, med både språk og enkle former for kultur, inkludert den allerede omtalte dansen om Dum-Dum-trommene.


7: Hylet er typisk og talende for Tarzan som figur

Siden det ikoniske Tarzan-hylet ikke dukket opp før i 1932, altså etter den sekstende boken og tyve år etter første fortelling, og det kun på film, kan nok tenkes mer typiske trekk.

Ja, det stemmer at Tarzan i bøkene noen ganger istemmer noe som kalles hanapenes seiersbrøl, men det er verken særegent for ham eller for å påkalle oppmerksomhet.

Hylet er en filmeffekt som tok så mye av at den nå brukes i helt andre filmer, ofte som comic relief. Altså typisk og talende for filmregissører.

8: Bøkene er barn av sin tid

Denne myten er nok nærmere sannheten, på samme måte som mange filmanmeldere er barn av sin tid.

Men at noe er barn av sin tid, betyr ikke at alt er høyst ukorrekt eller at alle påstander man hører om dette er rett. Og siden de fleste lesere i dag er barn av en annen tid, skal det godt gjøres å la seg rive med av mer eller mindre skjeve syn på kvinner, gorillaer og russere, med et lite forbehold om sistnevnte.


9: Tarzan-fans tror dette er stor litteratur

Nei, men de vet at Tarzan er stor myte.

Noe som ikke er carte blanche for at filmanmeldere sprer myter om Tarzan.