Bokanmeldere og begreper

Alltid spennende når noen anmelder ens bøker, og ikke minst hyggelig når det gjøres så positivt og oppegående som et stykke ned i Dan-Raoul Husebø Mirandas Ein ateismekritikk-kritikk i Humanist 4/2013, nå lagt ut på nett.

Dermed er det bare å bøye seg i tenkehetten for konklusjonen om Eksisterer Gud?, boken Atle Ottesen Søvik og jeg publiserte høsten 2013.

Søvik og Davidsen har gjort ein fantastisk jobb med å dra argumenta ned til eit nivå som er forståeleg for både ateistar så vel som teistar. Faktisk leverer Eksisterer Gud? det beste trusforsvaret eg har vore borti. Den klarar og å vise kvifor folk trur, og korleis det å vere kristen og det å tenke rasjonelt kan vere ein grei miks. På mange måtar håpar eg nesten at denne boka sett tona for framtidige diskusjonar – for kristne så vel som ateistar – så me får gjort unna med mange av dei nyateistiske karikaturane ein gong for alle.

Kort sagt, løp og kjøp.

Det er fristende å sitere enda mer av mange positive kommentarer. Men anmeldelsen er heldigvis også kritisk, siden det da går an å lære noe. Både hva som kunne vært formulert eller argumentert bedre, hvor vi kommer til kort og hvordan stoff kan misforstås.

Om ikke boken kan skrives på ny med det første, kan i det minste anmeldelsen kommenteres, akkurat nå.

Skal man diskutere et tema, er det greit med en dekkende definisjon. En stråmann ingen tror på eller en seigmann som kan strekkes i alle retninger, gjør ingen nytte. Vi forsøkte dermed å forholde oss til en mest mulig klassisk kristen gudsforståelse, med minst mulig konfesjonelle kontroverser.

Vi la vekt på at

Det er en lang tradisjon i Vestens filosofihistorie for å definere begrepet «Gud». Filosofene har typisk hatt som kjernetanke at Gud er første årsak, verdens opphav, den uendelige eller den perfekte – og så strukturert resten av begrepet derfra. Man kan begynne med flere forskjellige utgangspunkter og likevel ende opp med et gudsbegrep ganske likt det som ble presentert i forrige delkapittel: Gud er verdens skaper, allmektig, allvitende, allestedsnærværende osv. Dette er temaet i kapittel 8 som handler om den indre sammenhengen i gudsbegrepet. Det har med andre ord vært et filosofisk gudsbegrep i vestlig historie i flere tusen år som er svært forskjellig fra det man mener når man kaller Tor og Odin eller Zevs og Apollon for guder. Dette er et viktig poeng siden Dawkins og andre sier at ateisme bare er å tro på én gud mindre enn teister gjør.

Mer presist handler dette om om at Gud (ved siden av å eksistere som mer enn en forestilling) er én, personlig, kjærlig, allmektig, skaper, uendelig, perfekt, allvitende og nødvendig. Med atskillige setningers klargjøring av hva som ligger i disse begrepene.

Vi ventet mange slags kommentarer til dette, men nok ikke helt den følgende:

Forfattarane tek utgangspunkt i den lutherske Gud, då dette er den guden som ligg dei nærmast, samt at det er den kristne (i vidare tyding abrahamske) Gud som har vore til gjenstand for størst og mest kritikk frå nyateistar.

Hvordan vår beskrivelse av Gud kunne være spesifikk luthersk er noe uklar, uten å gjøre et stort nummer av det. Ja, Gud er også luthersk, men jeg mistenker at verken anglikanere, pinsevenner eller ungkatolikker føler seg helt fremmed for bokens gudsbilde.

Et godt stykke på vei i likhet med jøder og muslimer.

Hvor er det så Dan-Raol mener vi kommer til kort eller formulerer oss ugreit?

Kapittelet om religiøse erfaringar og mirakel er eit av dei svakare i denne boka. Eg trur at ein del andre enn meg vil ha vanskar med å la dette argumentet ligge:

Når kristne tror at Gud har skapt verden, er det naturlig at verden peker mot Gud, slik at også folk som aldri har hørt om kristendommen, kan ha tanker om en skapergud som står bak.

Det er ikke helt opplagt hva kritikken her går ut på. Forestillinger om en høyere skapergud finnes i mange slags kulturer, og altså ikke bare blant kristne, jøder eller muslimer. Vi presenterer ikke dette som et argument for at Gud må eksistere, sier kun at det passer godt med at Gud finnes. Selvsagt finnes flere grunner til tanker om en skapergud, enn at en skapergud finnes.

Konklusjonen på dette punktet er likevel positiv.

Forfattarane er opne på at religiøse erfaringar handlar om personlege vurderingar, og at dette gjerne er ein av dei større utfordringane med å overtyde ikkje-religiøse. Dermed reddar dei seg greitt inn.

Anmeldelsen redder seg altså greit inn der.

Så har Dan-Raol også noen spørsmål.

Refleksjonen rundt det onde sitt problem er elles strålande med tanke på å slå ned ein del fordommar. Det er likevel noko ein stoppar litt opp ved:

Det viktige poenget her er at hvis Gud kunne skape både en risikofri verden og vår verden i tillegg, var det godt av Gud å skape begge deler. Hvorfor? Det er godt for Gud å kunne ha en annen type fellesskap med oss enn han har med andre i en annen verden, og det er godt for ham å skape en verden der helt unike goder kunne oppstå.

Her (og fleire andre stader) er det refleksjon rundt kva som er «godt for Gud». Det blir ikkje vidare forklart kvifor, og som ikkje-kristen undrar ein kvifor.

Her ser jeg at vi kunne formulert oss annerledes og bedre. Ikke minst blir preposisjonen "for" såpass misvisende at det er naturlig å bruke noen milliliter blekk på det i anmeldelsen. Vi vet lite om hva som er "godt for Gud", selv om det er mulig å argumentere for at det er et gode med fellesskap med også noen som ellers ikke kunne blitt til.

Poenget er ikke hva som er godt for Gud, men hva som det er godt at Gud gjør.

Noe vi heldigvis peker på i de neste setningene.

Først og fremst er det godt for oss som lever i denne verden, siden den eneste muligheten for oss å kunne leve et godt og evig liv med Gud, er at vi først blir til i denne verden, og så kan ta del i den neste verden. Det er altså ikke et mulig alternativ at vi konkrete individer i vår verden hadde blitt skapt rett i en god verden. 

Dette handler om at de spesifikke individene "oss" og "vi" er blitt til i vår verden med våre foreldre, vår barndom, skolegang, fritid, jobb, familie osv., og som noe annet enn hvordan vi ville blitt i en annen verden.

Akkurat du og jeg ville ikke vært akkurat du og jeg.

Neste spørsmål handler om hva som skulle gjort at vi avviste Guds eksistens, noe anmelderen ser som utfordrende også for ham selv.

Kva kunne gjort Guds eksistens så usannsynleg at dei to potensielt måtte revurdera sitt standpunkt? Forfattarane er såvidt inne på det, men eg skulle gjerne sett dette som ein del av oppsettinga av argumentet, heller enn noko som ein endar opp med å avvise undervegs. 

Det skal vere sagt at akkurat dette er noko eg sjølv har store problem med, då dette er å leggje premiss for kva som heilt grunnleggjande hadde gjort at eg måtte revurdere heile mitt livssyn – noko som er svært vanskeleg å vere oppi, og endå verre å postulera før det skjer.

Ja, vi kunne vært tydeligere og satt det opp på en annen måte. Men dette er altså et ganske stort prinsipielt og praktisk spørsmål, med mange momenter - også innen naturvitenskap. Når vinkelen i boken er hvilken hypotese som skaper best mulig sammenheng i flest mulig data (koherens), er det enkle svaret at en avvising av én hypotese krever at en annen hypotese skaper bedre sammenheng.

Så er det opplagt ikke like enkelt å si hva dette konkret innebærer.

Det er likevel ikke til å komme fra at Kristen gudstro vil skape mindre sammenheng hvis noen graver frem Jesu legeme, Tor og Odin viser seg på himmelen, det avsløres at ingen mennesker på noen måte er ansvarlige for sine tanker, ord og gjerninger, eller at universet likevel ikke er fininnstilt, for å nevne noe.

Det er også forståelig at Dan-Raol går lei i det ene kapitlet som på rekke og rad og nok i overkant oppskriftsmessig avviser de relativt korte argumentene i Michael Martin og Ricki Monniers The Impossibility of God (2003).

Det er diverre bare så mange gongar ein kan synast at det er morosamt, og når ein kjem til det tjuefjerde argumentet (tjuetredje, så vidt eg kan telje, dei hoppar av ein eller annan grunn over det tjueførste), er ein ganske lei. 

Mesteparten av avvisinga av argumenta går nemleg på det same: Argumenta er stråmenn for det gudsbilete dei postulerer i boka. Det er vel og greitt, men det gjer eit lite inntrykk av at det ikkje finnest nokon innvendingar mot gudsbiletet deira, i kvart fall ingen innvendingar som held. Eg har vanskeleg for å tru det er tilfellet, og skulle gjerne sett dei ta opp meir relevant kritikk i staden for å bruke eit heilt kapittel for å avvise stråmenn.

Nummereringen skal vi ta med vår mattelærer, men vi kunne nok gjort en bedre jobb med å vise hvorfor akkurat disse argumentene var mer relevante enn bare fordi vi hadde boken for hånden. Grunnen er nok ikke verre enn at den er mer kjent og henvist til blant religionsfilosofer enn mange andre bøker med kritikk av et kristent gudsbilde.

Før jeg kommer til slutten av omtalen av Eksisterer Gud? kan tas en kort runde innom en mer generell kritikk i anmeldelsen.

Det eg saknar i desse bøkene, er refleksjon rundt nyateismen i Noreg. Bøkene tar gjerne utgangspunkt frå utlandet, som er lite talande for korleis det er med nyateisme blant ateistar (og humanistar) her til lands.

Ja, siden vi ikke skrev om nyateismen i noe land, er nok ikke vår bok mest i tankene her. Til gjengjeld er det mer enn en smule underlig at ikke min Svar på tiltale fra året før er omtalt, siden den også berører den norske scenen.

Grunnen er muligens ikke verre enn at Dan-Raol fikk tak i feil bok for oppdraget.

Den siste innvendingen til Eksisterer Gud? peker tilbake på - eller drar teppet litt vekk under - den første kommentaren, om "den lutherske Gud".

Ein kan og meine at refleksjonen rundt kor representativt synet til forfattarane er blant kristne, ikkje er spesielt grundig, og det kan sjå ut som Søvik og Davidsen litt vel fort konkluderer med at gudsbiletet deira er det rådande i Den norske kyrkje – og blant norske kristne generelt. Det er forståeleg at forfattarane vil konkludera slik (og gudsbiletet deira er eit eg absolutt trur Dnk kan vere godt tent med), men høgt uvitskapleg. Søvik og Davidsen er dei første eg har sett med dette konkrete gudsbiletet. Ein kan og håpe at denne boka er med på å gjere noko med det

Oppfatter man bokens Gud som spesielt luthersk, er det underlig å tenke at dette ikke er et ganske vanlig gudsbilde i DnK eller blant norske kristne. Men siden vi ikke oppfatter den som spesielt luthersk, og har hentet mye fra en bredere, klassisk tradisjon, har nok anmelderen et poeng.

Ikke fordi gudsbildet er ukjent i Dnk, men fordi det ikke er vanlig å presentere Gud såpass tydelig og utfyllende, og med den type terminologi.

Vi mistenker uvitenskapelig nok, men mer enn anekdotisk siden en av forfatterne er godt kjent med pensum og undervisning ved teologiske læresteder, at dette gudsbildet ligger til grunn for mange teologers oppfatning av Gud.

Samtidig er ikke religionsfilosofiske vinkler vanlig i hverdagen, spesielt ikke blant folk flest. Snakker noen om Gud, gjelder fort personlige bilder og uttrykksmåter. Det finnes også teologiske tradisjoner for å si minst mulig om Gud (tanken er at vi kun kan si konkret hva Gud ikke er). Noen oppfatter også religionsfilosofiske vinklinger som for rasjonalistiske og/eller abstrakte til å hjelpe i livets utfordringer, uten at det alltid er lett å se alternativene som mindre abstrakte.

Det er uansett ikke vanskelig å støtte at bokens gudsbilde bør bli mer kjent og akseptert i Dnk (og andre steder), og håpe at boken kan bidra til det.

Så får vi håpe og tro at anmeldelsen kan gjøre boken mer kjent.