Møt opp på litteraturhuset i Oslo 14.mai!

Vi nærmer oss en rekke tusenårsmarkeringer, i et jubileenes tiår. Ikke bare fordi noen ble konge eller keiser, bygget en borg eller by, men fordi det er begivenheter som har formet oss som nasjon.

Hva snakker jeg om?

Eidsivatinget feires i 2022. I 2024 feires 1000-årsjubileet for kristenretten på Moster. Samme år er det 750-årsjubileum for landsloven.  For å nevne noe.

Alt dette er viktige milepæler foran tusenårsjubileet i 2030.

Men hva er det vi feirer? Hvilke historier fortelles? Hva bør vi feire? Hva bør vi fortelle? 

Noe av dette vil være sentralt i et seminar i regi av tankesmien Skaperkraft på litteraturhuset 14. mai, fra 10-14. Dette inkluderer lunsj slik at det krever påmelding til 350,-  (150,- om du er student), se høyremargen på linken. 

Ikke helt uhildet her, men anbefaler altså dette på det varmeste. Seminaret er tre fjerdedeler fullsatt allerede, så her er det bare å skynde seg. 

Etter et kunstnerisk innslag, innleder filosofiprofessor Henrik Syse før stortingspresidenten og deretter undertegnede, om et tema som ikke er totalt fremmed for denne bloggen. 

Altså en klar stigning i programmet. 

Likevel vil nok mange tenke at det er med de neste programinnslagene dette tar av.

09:30-09:45	Kaffe og mingling
09:45-10:00	Kunstnerisk innslag
10:00-10:15	Introduksjon v/Henrik Syse - Professor i filosofi, PRIO
10:15-10:30	Kan vi feire en nasjon i nasjonalismens tid? v/Tone Trøen - Stortingspresident
10:30-10:45	Middelalderen - mer enn en 500-årsnatt? v/Bjørn Are Davidsen - Forfatter, rådgiver i Tankesmien Skaperkraft
10:45-11:00	Arven etter Magnus Lagabøte v/Tine Berg Floater - Rettshistoriker, spesialrådgiver i Arkivverket
11.00-11.15	Demokratiets motstandskraft v/Øystein Sørensen - Professor i historie, UiO
11:15-11:30	Hvor kommer du fra? Identitet, historie og kirkebygg i moderne stedsutvikling v/Oddbjørn Sørmoen - Kunsthistoriker, fagdirektør i KA
11:30-11:45	Føtter og røtter - Migrasjon og nasjonal identitet v/Marta Bivand Erdal - Professor i migrasjonsstudier, PRIO
11.45-12:00	Spørsmål til foredragene
12:30-12:45	Nasjonaljubileet i 2030 - En samtale om Norge i tusen år v/Borghild Lundeby - Prosjektleder ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter
12:45-13:00	Jubileenes tiår - Sarpsborg, Hundorp, Eidsivating, Moster v/Jubileumsarrangører
13:00-13:15	Nasjonalisme - trussel eller forutsetning for frihet? v/Asle Toje - Statsviter og forsker
13:15-13:30	Nasjonsjubileum sett fra Balkan v/Sylo Taraku - Rådgiver i tankesmien Agenda
13:30-13:45	Samhørighet og samfunnssikkerhet - Hva betyr historie og nasjonale markeringer i regjeringens langtidsplan for forskning? v/Roy Steffensen - Leder i Stortingets utdannings- og forskningskomité
13:45-14:00	Spørsmål, oppsummering og avslutning v/Øyvind Håbrekke - Faglig leder i Tankesmien Skaperkraft

Jeg har også skrevet om noe av dette i kulturnotatet Tusenårstanker i Dagen.

Blant det jeg sier der er at 

Ingen vet hva som vil skje på vei mot 2030, men i dag er bakteppet ikke bare et flerkulturelt samfunn. Vi utfordres av rasisme og populisme, fragmentering og identitetspolitikk, klaner og æreskulturer. 

Kan vi lære noe av fortiden i møtet med dette? La meg ta to eksempler – æreskultur og lovverk. En av de mest grunnleggende prosessene som startet med kristningen, var veien bort fra at æren og ætten la premissene, til at individet og rettsstaten var i høysetet. Er noen i min klan eller gruppe krenket, må æren gjenopprettes ved hevn. Muligens er drapene av kristne på Sri Lanka en gjengjeldelse for massakren i Christchurch. Slike utslag av æreskultur er av de største utfordringene i verden i dag. 

Med kristningen begynte en revolusjon i Norge. Det gjaldt ikke lenger å forsvare familiens og ættens ry, gjenreise tapt ære med øks og kniv. En så fundamental, urgammel og livsnødvendig skikk som blodhevn, ble forbudt. Nei, det avgjørende var å bekjenne synd og gjøre opp for seg. Idealet var ikke lenger gjengjeldelse, men tilgivelse.

Dette seminaret er bredt og ambisiøst (ikke minst i tidplanen), men altså bare deler av isfjellet. Her er det mange temaer og vinkler. Seminaret vil vise noen,og det skal nok bli plass for enda flere i årene fremover.

Nevnte jeg at du skulle melde deg på? Og møte opp? 

Kulturdebatt. Ultudebattkur. Dekulturbatt. Debattkultur.

Så setter vi igjen over til Tour de Culture.

Ved siden av innslagene i feltet opp motinnleggsbakken av velment virrvar er det ikke til å unngå at det også dukker opp slagkraftige team av akademisk tunnelsyn.

Mens det første laget ikke har spesielt god oversikt over fakta eller fornuftig lesning av andre (eller av seg selv for den slags skyld), har det andre en egen evne til ikke å se skogen for bare trær når man ikke er opptatt med å skyve deler av fakta til side i den gode saks navn.

Mistanken er sterk om at i det minste deler av denne gode saken handler om ikke å forære det man oppfatter som eurosentriske sjåvinister eller bent fram kristne propagandister engang lillefingeren.

Følgebiler med nyateistiske horn i sidespeilet og vognhjulene til alt som lukter av kristenmannsblod, har utvilsomt i stedet lyst til å vise helt andre fingre.

En av de mer innsiktsfull på det akademiske laget (og med lite nyateistiske trekk) finner vi på Plinius-bloggen i oppslaget Europeisk høysang .

Men ved siden av å peke på opplagte svakheter, for ikke å si brister hos Hansen (som at korstogene skulle ha stanset noen islamisering av Europa), viser dessverre også en ellers oppegående Tord Høivik (førsteamanuensis i bibliotek- og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo) både egne blindfelt og en lesemåte som mer forsterker enn svekker Hansens poenger.

Det hele blir et lærerikt eksempel på hvordan man kan utnytte manglende fotnoter og plass i en opprinnelig bevisst fokusert artikkel til nærmest et karakterdrap av forfatteren.

Det er kort sagt ikke vanskelig å fremstille hvem som helst som lettere undermåls ved å måle en kronikk i Aftenposten som om den skulle være en doktorgradsavhandling. Saumfarer man setninger med leksikon i hånden, er det sjelden vanskelig å finne noen som ikke kunne, eller burde, vært tre ganger lenger.

Denne type lesning blir imidlertid langt mer sjenerende enn generøs. En slik pedantisk polemikk er ingen god reklame for biblioteksfaget, som når Hansen korrigeres som i det følgende:

Jeg møter ledere fra Norden som ikke vet at vårt alfabet er latinsk, men at vårt tallsystem er arabisk.

Jeg ville nok heller sagt at de tre viktige alfabetene i Europa – det latinske, det greske og det kyrilliske – har en felles fønikisk – altså semittisk bakgrunn.

Eller som her:

Jeg møter høyt utdannede skandinaver, politiske ledere, som ikke vet at de ortodokse kirker ikke er katolske.

De ortodokse kirkesamfunnene (“Øst-kirken”) regner selvsagt seg selv som den rette katolske kirke. Det er Pavekirken som har brutt med tradisjonen ved å opphøye seg selv til kirkens sentrum.

Ja, det er en klar 6'er.

Men det blir likevel helt feil, hvis man da ikke foretrekker å lese Hansen som en viss fyr leser en viss boksamling.

For vi vet godt hva Hansen mener, om han ikke alltid sier det like bokstavelig eller leksikalt. Å late som noe annet er å kokettere for galleriet.

Men, siden det er kulturdebatt, får vi si det rett ut. For galleriet.

"Katolsk" er altså kortform for "Pavekirken" og/eller "Vatikanet", også hos høyt utdannede skandinaver og politiske ledere. Å opptre som om Hansen ikke vet dette, og at han ikke skriver sånn ca. for folk flest, er et dårlig tegn på leseevne - eller vilje.

Men det blir verre.

Jeg møter ledere som ikke vet at Kristus var jøde, og at Luther var katolikk. Jeg møter dem her i Roma hvor de følgelig ikke forstår noe særlig av alt det fantastiske de ser. De vet ikke at de er i den byen, midt i den romerske verden, hvor den jødisk-kristne impuls fra Jerusalem smeltet sammen med den politisk-akademiske arv fra Athen.

Den romerske eliten anerkjente og bygget på den greske kulturen, men så generelt ned på gresk politikk. Det klassiske Athen var en borgerlig republikk med relativt små klasseforskjeller. Det romerske keiserriket (og den sene republikken) var et elitistisk klassesamfunn med enorme forskjeller mellom rik og fattig.

Skal vi først kjøre leksikonleken, bør det nok nevnes at bystaten Athen var et klassisk slavesamfunn. Og at det i tillegg var mer enn relativt små forskjeller mellom filosofer, politikere, kjøpmenn, offiserer og soldater. Selv om det nok ikke er til å komme fra at det var enda større forskjeller i det enorme romerske riket.

Det gir nok heller ingen 6'er i historie å hevde at

Å framheve Roma som smeltedigel blir også skjevt. Nytestamentet ble skrevet på gresk – ikke på latin. Det tette samspillet melllom jødisk, kristen og gresk kultur fram til år 400 foregikk hovedsaklig i den tett befolkede, gresk-talende delen av Romerriket – med Alexandria, Antiokia og senere Konstantinopel som hovedpoler. Det romerske senatet fortsatte å kjempe for sin gamle religion etter at kristendommen ble statsreligion (380).

For det første snakker Hansen om "den romerske verden" som altså omfattet mer enn byen Roma, selv om han gjør et litt skjevt pedagogisk grep ved å fokusere på midtpunktet.

For det andre begrenser ikke Hansen perioden til "fram til år 400".

For det tredje kommer vi ikke forbi at mye også skjedde i byen Roma - til tross for at den ikke for alvor begynte å gjenvinne sin politiske eller kulturelle betydning før fra 1000-tallet. Vi kan - ikke minst på grunn av bredden og mangfoldet i denne - vanskelig se bort fra arven etter en Justin Martyr (103-165), Tertullian (160-220), Konstantin (272-337), Boethius (ca. 480 - 525) og Cassiodorus (ca. 485 - 585).

At senatet fortsatte å kjempe for sin gamle religion, er ikke helt det samme som å si at Roma ikke var noen smeltedigel. Det bidrar vel heller muligens til å understreke Hansens poeng.

Så begynner noen katter å komme ut av sekken.

Det er dette fenomenet som gjennom 2000 år har formet det vi kaller Europa eller den vestlige kulturkrets.

Skal man vite hva Europa er og bør være, må man vite dette.

Skal man vite hva Aftenposten er og bør være, må man lese morgenutgaven

Enten den gode Plinius her viser at han ikke forstår, eller ikke har sans for, Hansens anliggende, blir det like ille. Men siden det er vanskelig å tro at han ikke skjønner at Hansens poeng er at at Europa er en kultur der den "jødisk-kristne impuls fra Jerusalem smeltet sammen med den politisk-akademiske arv fra Athen", er det mer nærliggende å tenke at han ikke er enig i denne beskrivelsen, eller ikke liker den.

Eller kanskje rett ut sagt mener at Europa ikke har noen essens, noen kulturell kjerne, eller ikke i betydelig grad har tatt opp i seg og videreutviklet viktige verdier.

For slik han skriver her er det umulig å lese Plinius på andre måter enn at Europa er og bør være kun det som til enhver tid menes eller skjer i Europa. En mer tilbakelent akademisk  holdning skal kort sagt godt gjøres. Europeiske ideer (som frihet, likhet og brorskap for å holde oss til noen av Hansens poenger) skal kun oppfattes deskriptivt, ikke normativt.

Dessuten er de (som vi skal ta opp over helgen) ikke bare europeiske.

Det krever ingen spesielt lite generøs lesning av Plinius å oppsummere med at det ikke finnes noen europeiske verdier å ta vare på eller videreutvikle.

I tillegg til at kristne tanker har hatt liten, eller i beste fall aksidensiell, effekt på disse verdiene.

Selv om de altså muligens mangler. Mer om dette i neste bolk av dekulturbatten.

"Demokrati er åndelig utilstrekkelig"

Ayatolla Khamenei tar nå bladet fra munnen.

- Valget den 12. juni var en fabelaktig demonstrasjon på samarbeid, og et bevis på at det iranske folket elsker denne nasjonen, sa Khamenei ifølge BBC.

Samtidig avfeide han demokratiet som «åndelig utilstrekkelig», og skisserte i stedet en mellomløsning mellom et autoritært reiliøst [sic] regime og folkestyre.

- Dette er den tredje vei; det religiøse demokratiet. Vi har bestått vår eksamen, sa ayatollaen.

Nå er denne type retorikk notorisk vanskelig å tolke, men det virker ihvertfall som om ayatollaen ikke vil la slike ting som folkeflertall stå i veien for å trumfe sin vilje i gjennom. Og da gjelder det selvsagt å kle dette i så høyverdige former som mulig, som "åndelig".

At demokrati er «åndelig utilstrekkelig» er ikke noe nytt, men så handler da også sjelden politiske valg spesielt direkte om åndelige sannheter. Det var kort sagt ikke eksistensen av Allah man skulle stemme over.

- Dette var ikke en konkurranse mellom kandidater som er for eller imot regimet. Dette var en konkurranse mellom kandidater som alle trodde på staten. Jeg vet det, fordi jeg kjenner dem alle sammen. Jeg deler ikke nødvendigvis synet til alle disse. Jeg tror enkelte av dem er bedre til å tjene landet enn andre. Men det er folket som skal avgjøre, og folket har talt.

Ayatollaen vedgikk deretter at sittende president Mahmoud Ahmadinejad var hans foretrukne kandidat. Men Ahmadinejad var også folkets favoritt, hevdet han.

- Den islamske republikken vil ikke forråde folkets valg, sa Khamenei.

Neivel. I det minste så lenge han kan tolke demokratiet som han vil, åndelig eller ei.

Tidsklemma

Seminartid i morgen, med et - synes nå jeg - interessant tema, ”Kristentro i klemme”.

Hvor langt sekulariseringen er kommet, vises nok best ved at man lar en sivilingeniør stå for det teologiske perspektivet.

Uansett er bare å innrømme at jeg er litt i klemme over hva i all verden som bør sies i en slik sammenheng. Skal jeg tale mot hijab og utvidelse av rasismeparagrafen, eller for å snu noen smuler på den nye ekteskapsloven?Andektig dele Charles Taylors teser som alltid imponerer, men ingen forstår (aller minst jeg) - eller ta den helt ut med en Radical Orthodoxy? Og kan man noen gang glemme Aril Edvardsens vinkler på intellektuelle og opplysningstiden?

Må nok innrømme at det kan bli mest Chesterton og eget. Men tips mottas.

Og så har vi bøyd oss for overmakten - eller dråpen som fikk begeret til å flyte over - og blitt så sekulære at vi er begynt å twitre. Eller kanskje det hele bare er noe så forbilledlig som å kvitre fra hustakene?

Den som venter får se.

Kulturrelativisme

Noen ganger må man gni seg litt lenger i øynene enn vanlig.

"Jeg vil påstå at kulturrelativisme er en forutsetning for demokratiet, og en forutsetning for å kunne leve sammen på tross av forskjeller i samfunnsstruktur, kultur og individuelle personlighetstrekk. Mitt verdisyn er basert på kulturrelativisme som en grunnleggende premiss."
Ada Engebrigtsen, sosialantropolog og forsker ved NOVA, Klassekampen 15.04.2008

Så er spørsmålet hvor kulturrelativistisk Ada er når det kommer til selve demokratiet. Hvis kulturrelativismen er et grunnleggende premiss, er det altså ingen grunn til å holde fast ved kulturrelative forestillinger som demokrati.

Det hele skyldes nok ikke annet enn at hun kun følger sitt kulturrelativistiske syn på hva kulturrelativisme egentlig innebærer.